Trivers om selvbedrag

Via Will Wilkonson kom jeg over dette intervjuet med evolusjonsbiologen Robert Trivers (i Boston Globe). Trivers, som ser biologien som bevis for at altruisme stort sett handler om konflikt og egeninteresse (han skrev forordet til første utgave av Dawkins The Selfish Gene), beskrives som en svært lite konfliktsky person. Noe som i grunn er helt i tråd med forskningen hans:

In a way, Trivers's rhetoric of maximum affront reflects his view of the natural world as a battlefield where unending struggles of varying intensity and subtlety play themselves out. Alliances and altruism can make evolutionary sense, he argues, but many relationships previously understood to be essentially cooperative-between mother and father, parents and offspring, brothers and sisters, even among the genes within a single organism-are instead rife with conflict. And only as conflicts can they be fully understood.

Og fra dette perspektivet har altså Trivers skrevet en bok om hvordan menneskers hang til selvbedrag kan forklares med evolusjonsbiologi. The Folly of Fools ble utgitt nå nylig, og den bør helt sikkert leses. Jeg synes ofte at forklaringer fra den kanten (evolusjonsbiologi) mangler nyanser og beskjedenhet, og lar meg ikke alltid overbevise. Men så så er det kanskje et slags selvbedrag jeg bærer på, hvis jeg venter beskjedenhet fra evolusjonsbiologer. Jeje.

Will Wilkinson er for øvrig en mann å følge, stort sett alltid tankevekkende og med mye gode linker og lesetips. Han er bidragsyter til Economist-bloggen Democracy in America, skriver The Moral Sciences Club for BigThink og blogger for egen regning her.

Evolusjon og altruisme

Jeg hørte hørte nettopp et opptak av Samir Okasha snakke om Individuals and Groups in Evolutionary Biology. Forelesningen er i underkant av en time lang, og veldig interessant - anbefales! Lydopptaket kan lastes ned fra LSEs hjemmesider her, eller via iTunes. Forelesningsslidene er her.

Okasha snakker om evolusjon, og hvordan altruisme kan vokse fram gjennom naturlig seleksjon. Et av hovedpoengene er at evolusjonen ikke nødvendigvis virker bare på individnivå, og at evolusjonen ikke bare driver fram egoistisk atferd.

Altså: hvis evolusjon også virker på gruppenivå, kan grupper med større andel altruistiske individer ha større sjanser for overlevelse og reproduksjon enn grupper av rene egoister.

Okasha nevner flere eksempler på altruistiske dyr: bier, alger, bakterier (hvertfall Pseudomonas aeruginosa) og de samme solidariske vampyrflaggermusene som Dag O. Hessen skrev om i Morgenbladet for litt siden.

Her er et fint sitat fra Darwins The Descent of Man:

however…a tribe including many members who were always ready to sacrifice themselves for the common good…would be victorious over most other tribes…and this would be natural selection

Evolution and the levels of selection, som Okasha skrev i  2006, er tilgjengelig (i forhåndsvisning) via Google Books.

Placebo: arv eller miljø?

Jeg leste nettopp korrektur på en tekst om placeboeffekten. Her ble det (av en fagperson) forklart at kroppen skiller ut opiater og andre smertestillende stoffer når pasienter blir gitt saltvannsinjeksjoner de tror inneholder smertestillende medisin.

Jeg vet egentlig ikke noenting om noe som helst, og har ikke tenkt altfor nøye over det, men her er spørsmålene jeg stiller meg: hvordan vet kroppen at den skal skille ut disse stoffene? Har den lært dette gjennom arv eller miljø?

Er ikke medisinsk praksis (selv om vi inkluderer medisinmenn og sjamaner) altfor, altfor, altfor ung til å kunne ha preget arvematerialet vårt?

Mest sannsynlig har jeg misforstått et eller annet.

Eventuelle oppklaringer mottas med takk.

Hjernevasket? Eller vennevasket?

Kan politiske holdninger forklares av gener? En amerikansk undersøkelse (jeg synes jeg hører Jørgen Lorentzen flire hånlig allerede) ser på sammenhengen mellom gener, venner og ideologisk standpunkt. 

Settle, Dawes, Christakis og Fowler (fra UC San Diego og Harvard Medical School) tar utgangspunkt i dopaminreseptor-genet DRD4, nærmere bestemt varianten DRD4-R7, som er funnet å ha en sammenheng med novelty seeking. Altså: folk med dette genet er funnet å være mer åpne for nye erfaringer - "at the extremes, they are characterized as impulsive, exploratory, fickle, excitable, quick-tempered, and extravagant (Puttonen et al. 2005)". 

Forskerne foreslår så en balanse mellom arv og miljø i å forme personers politiske holdninger: når folk med dette genet har mange venner i ungdomstiden vil de bli kjent med mange ulike standpunkter og verdier. Altså:

For people who like new experiences, friendships thus serve to expose a person to the socio-political world, perhaps activating a political ideology that psychologically satisfies an openness to change and new experience.

Er dette sant? Er gener med på å bestemme våre politiske holdninger? Noen vil kanskje komme løpende med en eller annen "Jammen, jeg vet om noen eneggede tvillinger som stemmer på hvert sitt politiske parti, og foreldrene deres er ræddiser", men det ville jo være helt hansbauge å gjøre. Denne forskningen er interessant, den kan være sann, og bør uansett motivere oss til å lære mer. 

Artikkelen skal publiseres i Journal of Politics, og er tilgjengelig i fulltekst her. Jeg kom over denne saken via The Monkey Cage.