Den siste utgaven av argument har vært ute en stund, så nå er det på høy tid å poste artikkelen her på bloggen. Denne gangen har jeg skrevet om hvordan den sosiale konstruksjonen av kjønn gjør sivile menn mer sårbare i krig. Artikkelen bygger på argumentene til Charli Carpenter, som jeg blogget om for en stund tilbake. Referansene finner du i artikkelen og den gamle bloggposten. Jeg har også lagt ut artikkelen her på bloggen.
Jeg synes dette er et veldig interessant tema, og det er synd at jeg ikke hadde tid til å skrive en enda lengre artikkel om dette (skulle gjerne ha skrevet dobbelt så langt). Det store poenget er at menneskerettighetsaktivister ikke arbeider på en kjønnsnøytral måte - og at dette særlig går ut over sivile menn. Jeg synes dette er et viktig poeng, og en nyttig måte å vise at sosialkonstruktivisme er relevant.
Dette var altså min siste artikkel i argument, den fjerde i tallet. Her er de alle sammen:
Sårbare menn
Kapitalister og andre kjeltringer
Kanskje er framskrittet en myte vi må klare oss uten
Ceci n'est pas folk flest (trykket på nynorsk)
Det har vært veldig lærerikt å være med i redaksjonen. Jeg er spesielt takknemlig for at Julie og Marte inviterte meg til å bli med.
Viser innlegg med etiketten argument. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten argument. Vis alle innlegg
lørdag 18. september 2010
Sårbare menn
(Artikkel publisert i Argument #4 2010)
[Kjønn i konflikt]
Menneskerettighetsorganisasjoner som skal verne om sivile i krigsområder forvalter ikke sitt mandat kjønnsnøytralt. I vernet av «kvinner, barn og andre sårbare grupper» faller menn i militærpliktig alder utenfor.
Ideen om at kjønn er en sosial konstruksjon det er meningsfullt å studere har fått seg en knekk i den norske offentligheten etter Eia og Ihles hjernevask. Nå skal det være biologi. Men det kan være gode grunner til å se nærmere på sosiale oppfatninger av kjønn – særlig innenfor harde temaer som krig og konflikt.
Mange begreper forstås nemlig ikke som kjønnsnøytrale. Noen ganger er utfallene av disse kjønnskonstruksjonene relativt harmløse, slik som når reklamen for Toros ferdigmat spiller på oppfatningen av at menns matlagingsevner er begrenset til blanding av vann og pulver.
Men andre ganger er den sosiale konstruksjonen av kjønn et spørsmål om liv og død.
Sosialkonstruktivisme
Før vi går videre må vi stoppe opp ved ideen om at internasjonal politikk kan studeres som en sosial konstruksjon. Dette betyr at vi antar at internasjonal politikk utspiller seg innenfor rammene av sosialt konstruerte begreper, som politikere, media, forskere og representanter for ikke-statlige organisasjoner stadig er med på å skape gjennom det offentlige ordskiftet.
Denne typen tilnærminger til studiet av internasjonal politikk er riktignok ikke anerkjent blant alle forskere. Særlig i norske forskerkretser stikker konflikten om sosialkonstruktivismen dypt, og noen avfeier tilnærmingen som vrøvl. Men som vi har lært av Eia og Ihle: det finnes forskere i det store utland som er uenige med våre hjemlige fanatister. Se for eksempel til USA.
Kjønn i konflikt
Den amerikanske professoren Charli Carpenter fra University of Massachusetts-Amherst har studert sosiale konstruksjoner av kjønn blant internasjonale menneskerettighetsaktivister. Hun påpeker at forståelsen av begreper som «ikke-stridende», «sivil» og «uskyldig» ikke brukes kjønnsnøytralt. I konfliktområder undergraver dette menns sikkerhet.
I utredninger og mandater som legger grunnlaget for hjelpearbeid i konfliktområder – blant annet fra FN – defineres formålet med hjelpearbeidet som beskyttelse av «kvinner og barn og andre sårbare grupper». Men problemet med en slik kjønnet diskurs er at menn - som er potensielle soldater, og dermed står i fare for å bli massakrert av militære styrker - blir oversett av hjelpearbeidere når sivile skal evakueres. Ved at kvinner og barn - og ikke menn i militærpliktig alder - evakueres fra konfliktområder, havner mennene i en enda mer sårbar situasjon.
Sårbare menn
Krigen på Balkan på 1990-tallet illustrerer poenget. Ifølge Carpenter fulgte den etniske rensingen av bosnjaker og kroater et karakteristisk mønster: etter vedvarende blokkader og artilleribeskytning inntok soldater byene til fots. Internasjonale hjelpeorganisasjoner bidro i evakueringen av sivile fra byen, mens beleiringsstyrkene søkte etter stridende menn i militær alder. I denne prosessen ble ikke-stridende menn i militær alder særlig sårbare.
Det viktige poenget er at selv om det gir mening å se på kvinner og barn som sårbare grupper i konfliktområder, er det samtidig ingen grunn til å ekskludere sivile menn i militær alder fra gruppen av «sivile» eller «sårbare» personer. Når begrepene følger det Carpenter kaller en kjønnsessensialistisk logikk – alle kvinner er uskyldige sivile, alle menn er soldater – blir sivile menn særlig utsatt for fare.
Carpenter siterer en uttalelse fra Hillary Clinton: - Women have always been the primary victims of war. Women lose their husbands, their fathers, their sons in combat.
For publikum
Hvorfor utelates sivile menn fra vår forståelse av de uskyldige i krig? Ifølge Carpenter kan dette forstås som en effekt av hjelpeorganisasjonenes markedsføring.
Internasjonale menneskerettighetsaktivister gjør det meste av sitt operative arbeid i konfliktområder og i mindre utviklede land. Men avgjørende støttegrupper, og særlig donorer, holder til i rike land. For å appellere til vår samvittighet må man bruke sterke virkemidler og en ukomplisert narrativ. Ingenting er mer uskyldig enn kvinner og barn.
Men denne kommunikasjonen er med på å befeste en forståelse av hvem som må prioriteres for evakuering fra konfliktområder. Og hvem som kan klare seg selv.
Les mer
Carpenter, Charli. (2005). «“Women, Children and Other Vulnerable Groups”: Gender, Strategic Frames and the Protection of Civilians as a Transnational Issue», International Studies Quarterly 49 (2): 295–334
Carpenter, Charli. (2003). «'Women and Children First': Gender, Norms, and Humanitarian Evacuation in the Balkans 1991-95», International Organization 57 (4): 661-694
Se også Charli Carpenters leseliste om kjønn og internasjonal politikk på webutgaven av Foreign Affairs.
[Kjønn i konflikt]
Menneskerettighetsorganisasjoner som skal verne om sivile i krigsområder forvalter ikke sitt mandat kjønnsnøytralt. I vernet av «kvinner, barn og andre sårbare grupper» faller menn i militærpliktig alder utenfor.
Ideen om at kjønn er en sosial konstruksjon det er meningsfullt å studere har fått seg en knekk i den norske offentligheten etter Eia og Ihles hjernevask. Nå skal det være biologi. Men det kan være gode grunner til å se nærmere på sosiale oppfatninger av kjønn – særlig innenfor harde temaer som krig og konflikt.
Mange begreper forstås nemlig ikke som kjønnsnøytrale. Noen ganger er utfallene av disse kjønnskonstruksjonene relativt harmløse, slik som når reklamen for Toros ferdigmat spiller på oppfatningen av at menns matlagingsevner er begrenset til blanding av vann og pulver.
Men andre ganger er den sosiale konstruksjonen av kjønn et spørsmål om liv og død.
Sosialkonstruktivisme
Før vi går videre må vi stoppe opp ved ideen om at internasjonal politikk kan studeres som en sosial konstruksjon. Dette betyr at vi antar at internasjonal politikk utspiller seg innenfor rammene av sosialt konstruerte begreper, som politikere, media, forskere og representanter for ikke-statlige organisasjoner stadig er med på å skape gjennom det offentlige ordskiftet.
Denne typen tilnærminger til studiet av internasjonal politikk er riktignok ikke anerkjent blant alle forskere. Særlig i norske forskerkretser stikker konflikten om sosialkonstruktivismen dypt, og noen avfeier tilnærmingen som vrøvl. Men som vi har lært av Eia og Ihle: det finnes forskere i det store utland som er uenige med våre hjemlige fanatister. Se for eksempel til USA.
Kjønn i konflikt
Den amerikanske professoren Charli Carpenter fra University of Massachusetts-Amherst har studert sosiale konstruksjoner av kjønn blant internasjonale menneskerettighetsaktivister. Hun påpeker at forståelsen av begreper som «ikke-stridende», «sivil» og «uskyldig» ikke brukes kjønnsnøytralt. I konfliktområder undergraver dette menns sikkerhet.
I utredninger og mandater som legger grunnlaget for hjelpearbeid i konfliktområder – blant annet fra FN – defineres formålet med hjelpearbeidet som beskyttelse av «kvinner og barn og andre sårbare grupper». Men problemet med en slik kjønnet diskurs er at menn - som er potensielle soldater, og dermed står i fare for å bli massakrert av militære styrker - blir oversett av hjelpearbeidere når sivile skal evakueres. Ved at kvinner og barn - og ikke menn i militærpliktig alder - evakueres fra konfliktområder, havner mennene i en enda mer sårbar situasjon.
Sårbare menn
Krigen på Balkan på 1990-tallet illustrerer poenget. Ifølge Carpenter fulgte den etniske rensingen av bosnjaker og kroater et karakteristisk mønster: etter vedvarende blokkader og artilleribeskytning inntok soldater byene til fots. Internasjonale hjelpeorganisasjoner bidro i evakueringen av sivile fra byen, mens beleiringsstyrkene søkte etter stridende menn i militær alder. I denne prosessen ble ikke-stridende menn i militær alder særlig sårbare.
Det viktige poenget er at selv om det gir mening å se på kvinner og barn som sårbare grupper i konfliktområder, er det samtidig ingen grunn til å ekskludere sivile menn i militær alder fra gruppen av «sivile» eller «sårbare» personer. Når begrepene følger det Carpenter kaller en kjønnsessensialistisk logikk – alle kvinner er uskyldige sivile, alle menn er soldater – blir sivile menn særlig utsatt for fare.
Carpenter siterer en uttalelse fra Hillary Clinton: - Women have always been the primary victims of war. Women lose their husbands, their fathers, their sons in combat.
For publikum
Hvorfor utelates sivile menn fra vår forståelse av de uskyldige i krig? Ifølge Carpenter kan dette forstås som en effekt av hjelpeorganisasjonenes markedsføring.
Internasjonale menneskerettighetsaktivister gjør det meste av sitt operative arbeid i konfliktområder og i mindre utviklede land. Men avgjørende støttegrupper, og særlig donorer, holder til i rike land. For å appellere til vår samvittighet må man bruke sterke virkemidler og en ukomplisert narrativ. Ingenting er mer uskyldig enn kvinner og barn.
Men denne kommunikasjonen er med på å befeste en forståelse av hvem som må prioriteres for evakuering fra konfliktområder. Og hvem som kan klare seg selv.
Les mer
Carpenter, Charli. (2005). «“Women, Children and Other Vulnerable Groups”: Gender, Strategic Frames and the Protection of Civilians as a Transnational Issue», International Studies Quarterly 49 (2): 295–334
Carpenter, Charli. (2003). «'Women and Children First': Gender, Norms, and Humanitarian Evacuation in the Balkans 1991-95», International Organization 57 (4): 661-694
Se også Charli Carpenters leseliste om kjønn og internasjonal politikk på webutgaven av Foreign Affairs.
torsdag 29. april 2010
Nytt argument: Komparative kjeltringer
Ny utgave av argument er ute! Denne gangen har jeg skrevet om kriminalitet i USA og Norge under overskriften «Kapitalister og andre kjeltringer». Hovedpoenget er at institusjonelle variasjoner fører til forskjellige typer kriminalitet - mye på samme måte som institusjoner gir nasjonale økonomier sine komparative fortrinn (Hall & Soskice: Varieties of capitalism).
Artikkelen bygger på en bloggpost jeg skrev i august: Varieties of streetgangs. Jeg tar utgangspunkt i to bøker: Sveinung Sandberg og Willy Pedersens Gatekapital (les den!) og Sudhir Venkatesh' Gang Leader for a Day, som viser noen tydelige forskjeller mellom norsk og amerikansk gatekriminalitet. En av de virkelig slående forskjellene dreier seg om forholdet mellom staten og de gatekriminelle. Mens crackgjengene i Chicago opererer i et område hvor politi og ambulanse ikke vil nærme seg, har hasjselgerne langs Akerselva jevnlig kontakt med velferdsapparatet. Sitatet fra hasjselgeren som mener politikerne snart må ta ansvar og sette ham «på tiltak» er utrolig fascinerende.
Jeg bruker dessuten noen tanker fra Philippe Bourgois (som har en del artikler på sin hjemmeside) og Bruce Western (også han har en del gratis artikler liggende). Westerns Punishment and Inequality in America kan forresten fjernlånes gjennom Bibsys.
Artikkelen min er lagt ut her på bloggen også.
Artikkelen bygger på en bloggpost jeg skrev i august: Varieties of streetgangs. Jeg tar utgangspunkt i to bøker: Sveinung Sandberg og Willy Pedersens Gatekapital (les den!) og Sudhir Venkatesh' Gang Leader for a Day, som viser noen tydelige forskjeller mellom norsk og amerikansk gatekriminalitet. En av de virkelig slående forskjellene dreier seg om forholdet mellom staten og de gatekriminelle. Mens crackgjengene i Chicago opererer i et område hvor politi og ambulanse ikke vil nærme seg, har hasjselgerne langs Akerselva jevnlig kontakt med velferdsapparatet. Sitatet fra hasjselgeren som mener politikerne snart må ta ansvar og sette ham «på tiltak» er utrolig fascinerende.
Jeg bruker dessuten noen tanker fra Philippe Bourgois (som har en del artikler på sin hjemmeside) og Bruce Western (også han har en del gratis artikler liggende). Westerns Punishment and Inequality in America kan forresten fjernlånes gjennom Bibsys.
Artikkelen min er lagt ut her på bloggen også.
Kapitalister og andre kjeltringer
Hva komparative fortrinn forteller oss om hasjselgere langs Akerselva.
Handel er lønnsomt fordi vi er forskjellige. Det er dette poenget 1800-talls-økonomen David Ricardo påpekte med ideen om komparative fortrinn; land kan tjene mer på spesialisering og handel enn de kan på å være selvforsynte. D et er mye som kan være galt med en slik forenkling, men argumentet er ganske enkelt at økonomien i et land er konkurransedyktig fordi den ikke er identisk med økonomien i andre land.
Institusjoner avgjør
Ideen om komparative fortrinn har blitt raffinert siden 1800-tallet. Et eksempel er boka Varieties of Capitalism, en moderne klassiker innenfor sammenliknende politisk økonomi, der P eter Hall og David Soskice gir en forklaring på hvor disse komparative fortrinnene kan komme fra. Deres argument er at forskjellige institusjonelle trekk – som velferdspolitikk, lønnsforhandlinger, utdanningsregimer, eiernes forventninger til aksjeutbytte og andre kulturelle faktorer – skaper systematiske forskjeller i ulike lands økonomier.
Det er for eksempel slik at norske institusjoner – særlig graden av offentlig inngripen – legger et annet rammeverk rundt næringslivet enn amerikanske institusjoner. Dette gir den amerikanske og den norske økonomien ulike styrker og svakheter; det gir bedriftene deres komparative fortrinn. Dette prinsippet kan overføres til andre deler av samfunnet. For eksempel kriminalitet.
Crack og karriere
Organiseringen av arbeidsmarkedet kan ha stor betydning for kriminaliteten i et samfunn. Steven Levitt, økonomen bak Freakonomics-bøkene, har påpekt hvordan økonomiske incentiver gjør cracksalg til et rasjonelt karrierevalg for lavt utdannede afroamerikanske menn; den potensielle gevinsten ved gjenglivet er simpelthen så stor at en minstelønnsjobb ikke kan konkurrere. Det er mer å tjene på salg av narkotika enn på en lovlig jobb.
På grunn av de store institusjonelle forskjellene mellom Norge og USA , er det grunn til å se for seg store ulikheter i gatekriminaliteten. Sosiologene Sveinung Sandberg og Willy Pedersen har studert hasjselgerne langs Akerselva. Funnene deres viser noen påfallende forskjeller mellom norsk og amerikansk gatekriminalitet.
Marginalisert i Norge
Den kanskje mest interessante forskjellen mellom gateselgere av narkotika i Norge og USA handler om forholdet til majoritetssamfunnet og det offentlige. Guttene langs Akerselva – mange med minoritetsbakgrunn – er en marginalisert gruppe, men de har jevnlig kontakt med hvite hasjkunder fra alle samfunnslag. At salget foregår nettopp langs Akerselva – bokstavelig talt på grensen mellom gamle klasseskiller – blir et bilde på hvor nær de norske gatekriminelle er majoritetssamfunnet.
Gjennom sosiologen Sudhir Venkatesh, som har gjort omfattende studier av crackselgende gjenger i Chicagos housing projects, blir vi kjent med et miljø med klare forskjeller fra hasjselgerne i Oslo. Gjengene i Chicago opererer i samfunnets randsone, i et boligområde hvor innbyggerne har lært seg at det ikke nytter å ringe politi eller ambulanse. Venkatesh beskriver gjengen som en dominerende, nærmest politisk, institusjon i et område med om lag fem tusen beboere. Mens Oslos narkotikaselgere er en liten, marginalisert gruppe, framstår gjengen i Chicago mer som en autoritet innenfor en større marginalisert befolkningsgruppe.
Vil på tiltak
En annen åpenbar forskjell er at de gatekriminelle i Norge har så bred kontaktflate med offentlige instanser. Særlig tydelig blir det når Pedersen og Sandberg forteller hvordan hasjselgerne har adoptert begreper fra velferdsarbeidere; i et intervju sier en av guttene at han er frustrert over sin egen situasjon. Han mener politikerne ikke gjør nok for å hjelpe ham tilbake i storsamfunnet, og at noen snart må ta ansvar og sette ham «på tiltak». Ordvalget vitner om at det å iscenesette seg selv for velferdsapparatet er en viktig del av livsmestringen for norske gatekriminelle.
Dette bildet står i sterk kontrast til amerikanske kriminelles forhold til det offentlige. Sosiologen Bruce Western har undersøkt det amerikanske straffesystemet med fokus på sosial ulikhet, og beskriver straffesystemet som den mest framtredende offentlige institusjonen i livene til unge minoritetsmenn med lav utdanning. Western viser at disse mennene har større sannsynlighet for å havne i fengsel enn for å bli velferdsmottakere.
Crackens politiske økonomi
En annen åpenbar forskjell er hvilket narkotisk stoff som selges: langs Akerselva er det hasj, i Chicago crack-kokain. Sosiologen Philippe Bourgois mener den omfattende bruken av crack er et symptom på sterke raseskiller i samfunnet. Ifølge Bourgois har crack-epedimien i USA kommet som en konsekvens av en systematisk form for etnisk segregering han beskriver som et ’inner-city apartheid.’ Crack-kokain er betraktelig mindre utbredt i Europa, der også graden av etnisk segregering er mindre.
Det er dessuten tydelige forskjeller i vold og bevæpning. Fra Oslo forteller Sandberg og Pedersen om slagsmål, overfall og ran – noen ganger med kniv. Venktatesh, derimot, beskriver Chicagos gjengmiljø som en verden med skytevåpen. Forskjellen for de involverte må være enorm.
Kjeltringer og kapitalister
Historien har gitt Norge og USA svært forskjellige institusjoner, og disse legger ulike rammeverk rundt folks liv. På denne måten blir både kapitalismen og kriminaliteten i de to landene svært ulike.
---------------
fredag 23. april 2010
Placebo: arv eller miljø?
Jeg leste nettopp korrektur på en tekst om placeboeffekten. Her ble det (av en fagperson) forklart at kroppen skiller ut opiater og andre smertestillende stoffer når pasienter blir gitt saltvannsinjeksjoner de tror inneholder smertestillende medisin.
Jeg vet egentlig ikke noenting om noe som helst, og har ikke tenkt altfor nøye over det, men her er spørsmålene jeg stiller meg: hvordan vet kroppen at den skal skille ut disse stoffene? Har den lært dette gjennom arv eller miljø?
Er ikke medisinsk praksis (selv om vi inkluderer medisinmenn og sjamaner) altfor, altfor, altfor ung til å kunne ha preget arvematerialet vårt?
Mest sannsynlig har jeg misforstått et eller annet.
Eventuelle oppklaringer mottas med takk.
Jeg vet egentlig ikke noenting om noe som helst, og har ikke tenkt altfor nøye over det, men her er spørsmålene jeg stiller meg: hvordan vet kroppen at den skal skille ut disse stoffene? Har den lært dette gjennom arv eller miljø?
Er ikke medisinsk praksis (selv om vi inkluderer medisinmenn og sjamaner) altfor, altfor, altfor ung til å kunne ha preget arvematerialet vårt?
Mest sannsynlig har jeg misforstått et eller annet.
Eventuelle oppklaringer mottas med takk.
tirsdag 16. mars 2010
Argument-artikkel om framskrittet
Argument #2 2010 er endelig ute. Denne gangen har jeg skrevet en artikkel om hva som er galt med troen på framskrittet. Du finner den i papirutgaven, s. 16-18 (tilgjengelig som pdf) og her på bloggen. Dette er en artikkel jeg har hatt lyst til å skrive en lang stund, og av en eller annen grunn ble det til at jeg skrev den nå.
Freuds Ubehaget i kulturen og Baumanns Moderniteten og Holocaust er også relevante.
Bøkene til John Gray anbefales selvfølgelig på det varmeste, særlig Straw Dogs og Enlightenment's Wake. Begge kan lånes på biblioteket.
Utgangspunktet for artikkelen er historien om terroristen Theodore Kaczynski, Unabomberen. Med henvisning til John Gray (særlig bøkene False Dawn og Al Qaeda and what it means to be Modern) skriver jeg om hva terrorisme har til felles med andre moderne prosjekter, som sosialisme og markedsliberalisme.
Alle disse deler nemlig en grunnleggende tro på at mennesket, ved hjelp av makt og/eller vitenskap, kan skape seg en bedre framtid. Denne optimismen er ikke alltid berettiget, og ikke sjelden leder den til overmot og ødeleggelse. Noen ganger tenker jeg at dette er den beste grunnen til å være konservativ.
(Heldigvis gir Amartya Sen, særlig her og her, god medisin mot denne pessimismen. Rolig nå, dette skal gå så fint.)
Om man har lyst til å lese mer om Kaczynski kan jeg anbefale denne artikkelen fra The Atlantic: Harvard and the Making of the Unabomber. Her skriver Alston Chase om Kaczynskis tid på Harvard, og om hvor alminnelig denne teknologipessimismen egentlig er:
Alle disse deler nemlig en grunnleggende tro på at mennesket, ved hjelp av makt og/eller vitenskap, kan skape seg en bedre framtid. Denne optimismen er ikke alltid berettiget, og ikke sjelden leder den til overmot og ødeleggelse. Noen ganger tenker jeg at dette er den beste grunnen til å være konservativ.
(Heldigvis gir Amartya Sen, særlig her og her, god medisin mot denne pessimismen. Rolig nå, dette skal gå så fint.)
Om man har lyst til å lese mer om Kaczynski kan jeg anbefale denne artikkelen fra The Atlantic: Harvard and the Making of the Unabomber. Her skriver Alston Chase om Kaczynskis tid på Harvard, og om hvor alminnelig denne teknologipessimismen egentlig er:
The Unabomber philosophy bears a striking resemblance to many parts of Harvard's Gen Ed syllabus. Its anti-technology message and its despairing depiction of the sinister forces that lie beneath the surface of civilization, its emphasis on the alienation of the individual and on the threat that science poses to human values -- all these were in the readings. And these kinds of ideas did not affect Kaczynski alone -- they reached an entire generation, and beyond.Hele Industrial Society and Its Future (også kjent som The Unabomber's Manifesto) finner du på WikiSource.
Freuds Ubehaget i kulturen og Baumanns Moderniteten og Holocaust er også relevante.
Bøkene til John Gray anbefales selvfølgelig på det varmeste, særlig Straw Dogs og Enlightenment's Wake. Begge kan lånes på biblioteket.
Kanskje er framskrittet en myte vi må klare oss uten
Det går en linje fra den religiøse oppfatningen av frelse, via opplysningsfilosofene, Marx, Fukuyama og bin Laden til Unabomberen. Troen på at mennesket kan forme sin egen framtid er kanskje både gal og uunnværlig.
Unabom
Sommeren 1995 mottok New York Times og Washington Post et dokument med tittelen «Industrial Society and Its Future». Teksten var skrevet av personen FBI kalte «Unabom» - etterlyst for til sammen 16 bombeattentat siden 1978. Til sammen ble tre mennesker drept og 23 skadet i angrepene, som særlig var rettet mot universiteter, flyselskaper og datamaskinforhandlere.
I et følgebrev til avisene krevde avsenderen teksten trykt og distribuert innen tre måneder. Hvis kravet ble innfridd ville gjerningsmannen avbryte sine terrorhandlinger.
Industrial Society and Its Future
«Industrial Society and Its Future» er et essay brutt opp i 232 nummererte avsnitt som åpner med å fastslå at den industrielle revolusjonen har vært «a disaster for the human race». Teknologiske framskritt, mener forfatteren, har redusert mennesket til noe naturfjernt, ufritt og falskt. Livene våre er etter hvert blitt så motstandsløse at vi må fylle dem med surrogataktiviteter som karrierejaging, forskning og veldedig arbeid.
Forfatterens galskap skinner gjennom hele teksten: «In order to get our message before the public with some chance of making a lasting impression, we’ve had to kill people».
Under ett år etter publiseringen av teksten ble Theodore Kaczynski (f. 1942), matematiker og tidligere amanuensis ved UC Berkeley, pågrepet og siktet for terrorhandlingene. Han hadde trukket seg tilbake fra samfunnet og levd isolert i en hytte i Montana siden tidlig på 1970-tallet. Kaczynski tilsto forholdene, og soner nå en livstidsdom.
Makt til å forandre
Selv om han mente at den industrielle revolusjonen har vært en katastrofe for menneskeheten, og at teknologien har redusert vår frihet, hadde Kaczynski ambisjoner om en revolusjon for å styrte det industrielle samfunnet. Han handlet som om han mente verden kan omformes med vold.
Denne troen på at maktutøvelser kan løfte menneskeheten til et nytt nivå har mye til felles med nåtidens terrorisme. Al Qaida er kanskje den mest umiddelbare parallellen å trekke, men dette leder oss til noe viktigere.
Både Kaczynskis og bin Ladens prosjekt har nemlig ubehagelige fellestrekk med andre feilslåtte moderne ideologier.
Opplysningsprosjektet
Den politiske filosofen John Gray, tidligere professor i europeisk tenkning ved London School of Economics, har skrevet mye om framskrittstanken og om hva det moderne betyr. For det første bygger den moderne fremskrittstanken på en lineær historieforståelse: at historien har en begynnelse og en slutt. Dette er arven fra religionene.
I tillegg kommer troen på at menneskeheten kan bruke makt og rasjonell vitenskap for å skape seg en bedre verden – grunntanken i det europeiske opplysningsprosjektet. Denne overdrevne selvtilliten har endt i flere ulike perversjoner. Den polske sosiologen Zygmunt Baumann har beskrevet nazistenes gasskamre som en manifestasjon av denne moderne framskrittstanken, og Gray mener det samme om gulagene. Ambisjonene som følger av økt makt og kunnskap fører samtidig til ødeleggelse og lidelse i stadig større skala.
Al Qaida og det moderne
På samme måte beskrives også Al Qaidas radikale islamisme som et moderne prosjekt: «Troen på at en ny verden kan frembringes av spektakulære voldshandlinger fantes ikke i Middelalderen», mener Gray. Det er en grunnleggende moderne tanke.
Dermed er det 1800-tallets revolusjonære anarkister, slike som Mikhail Bakunin, som er forløperne til vår tids radikale islamister. Også disse mente at en gruppe overbeviste menn kunne omforme verden med makt, og også disse tydde til vold og terrorisme. Selv om Al-Qaida og dets like er fiendtlige overfor vesten, er ideologien et produkt av vestlig tankegods – den er moderne.
Et tu, Fukuyama?
Moderniteten har tatt form av flere mislykkede prosjekter. Sovjetunionens planøkonomi – en håpløs ambisjon om å styre samfunnsutviklingen rasjonelt og kalkulerende – er ett eksempel. Markedsliberalismen er et annet.
Tanken om at liberal markedsøkonomi kan være historiens endepunkt, mener Gray, er moderne på samme måte som marxismen. Begge karakteriseres av Gray som del av den samme «cult of reason and efficiency», og er videreføringer av det europeiske opplysningsprosjektet. Begge bygger på villfarelsen om at menneskeheten kan forme sin framtid, og selv produsere historiens slutt. Og begge fremmer en universell samfunnsmodell, gyldig overalt. For å si det med Matteus 28:19: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler.»
Francis Fukuyamas End of History-tese – ideen om at vestlig kultur har nådd sitt endepunkt og at verdiene og institusjonene herfra vil legge grunnlaget for alle samfunn overalt – var et uttrykk for nettopp denne universalismen. Blind for kulturelle og historiske forskjeller ble markedsliberalismen forkynnet til postsosialistiske stater. Én vestlig utopi ble erstattet med en annen.
No reason for despair
Det gjennomgående argumentet i Grays bøker er at det moderne prosjektet er en utopi. Opplysningstiden representerer ikke noe brudd med religiøsiteten – tvert imot har troen på vitenskap og menneskelig skaperkraft tatt religionens plass. Tilsynelatende ulike ideologier som sosialisme, nazisme, markedsliberalisme og radikal islamisme deler et grunnleggende trekk; villfarelsen om at mennesket kan skape sin framtid.
Gray avslutter forordet i Straw Dogs (2002) på denne måten:
«Humans cannot save the world, but it is no reason for despair. It does not need saving. Happily, humans will never live in a world of their own making».
Enquete: Hvor sentral er framskrittstanken i ditt fagfelt? Kan vi klare oss uten?
Internasjonal politikk: Iver Neumann, forskningssjef ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)
Internasjonal Politikk var lenge dominert av politiske realister. Disse var mest opptatt av å bekjempe fremskrittstro, det være seg i liberal eller sosialistisk tapning. Siden midt på 1990-tallet er ting blitt mer komplisert, fordi studiet av ideer er blitt så mye mer innflytelsesrikt. De fremadstormende tropper er imidlertid innbyrdes uenige om fremskrittet. De såkalte konstruktivistene er opptatt av hvordan stadig flere deler av verden sosialiseres inn i liberale normer, mens poststrukturalistene har oppgitt troen på fremskrittet som annet enn noe teknisk.
Den gamle garde, de såkalte rasjonalistene, er imidlertid også splittet. På den ene side har vi realister av allehånde merker, som er opptatt av kontinuitet og er skeptiske til fremskrittstroen. Så har vi de mer behavioristiske – tallknuserne som jobber med den såkalte liberale freden er et typisk eksempel – som mener at vi er i fremskritt. Demokratiet sprer seg, demokratier kriger ikke med hverandre, det blir færre konflikter, himmelen er nær. Det er liten kontakt mellom leirene, fordi de konstitueres av forskjellige bud av hva virkeligheten består av.
Økonomi: Bent Sofus Tranøy, førsteamanuensis i statsvitenskap ved Høgskolen i Hedmark
Markedsliberalismen innebærer en tro på det rene og det pure og perfekte. Akkurat som en sentralstyrt økonomi var bygd på ideen om en fullkommen byråkrat, med perfekt moralsk dømmekraft og tilgang på all nødvendig informasjon, bygger markedsliberalismen på en enorm tillit til prismekanismen. Se på hva som skjedde med liberaliseringen av Russland – den gangen var mantraet get the prices right. Men da overså man hvor vanskelig det er å få på plass et fungerende marked.
Tillitten til prismekanismen ser ut til å være vanskelig å gi slipp på, og det dreier seg delvis om et confirmation bias. Man ser bare etter bevis som bekrefter sitt eget syn – noe som selvfølgelig gjelder for folk som meg også. Men min erfaring er at rettroende markedsliberalister blir sinte på samme måte som anti-abort-folk, eller folk som er imot homofili, blir sinte. De har liksom sett lyset, og ingen argumenter i verden kan få dem til å nyansere dette standpunktet.
Klima: Hege Westskog, forskningsleder ved CICERO Senter for klimaforskning
I økonomifaget har reguleringstanken tradisjonelt stått sterkt, og optimismen er forholdsvis tydelig. De fleste problemer kan reguleres og håndteres, også forurensing og utslipp. Oppgaven som økonom er å spørre hvordan målet til en beslutningstaker kan oppnås på billigst mulig måte, det vil si hvordan samfunnets ressurser kan anvendes effektivt for å oppnå målet man har satt seg. Det er derimot lite fokus på om de effektive løsningene lar seg iverksette i praksis. Statsvitere, på den andre siden, legger mer vekt på maktstrukturer og spørsmål om politisk gjennomførbarhet, og da blir pessimismen raskt tydeligere.
Generelt synes jeg teknologioptimismen preger mye av debatten om klimaspørsmål. Det virker å være en oppfatning av at så lenge det kommer teknologiske nyvinninger kan vi leve omtrent slik vi gjør i dag. Mer problematisk blir det når denne teknologioptimismen møter behovet for atferdsendring. Man finner ofte at utslippene øker selv om teknologien blir mer effektiv. Selv om bilene blir mer drivstoffeffektive, kjører folk lenger og utslippene øker likevel. Hvis dette er riktig, har vi mindre grunn til optimisme.
Videre lesning
John Gray har blant annet skrevet bøkene «False Dawn: The Delusions of Global Capitalism» (1998), «Straw Dogs: Thoughts on Humans and Other Animals» (2002) og «Black Mass: Apocalyptic Religion and the Death of Utopia» (2007).
-------
Denne artikkelen er publisert i argument #2 2010 (tilgjengelig som pdf her). Les mer om teksten her.
fredag 15. januar 2010
Kristian dreper trær
Jeg har ikke skrevet for noe papirmedium siden jeg var 15 år og gikk på ungdomsskolen. Den gang skrev jeg for skoleavisa Dårlig Råd, en avis vi trykket (dvs kopierte) på kopimaskinen ved lærerværelset og stiftet sammen for hånd.
Nå skriver jeg plutselig for papir igjen. Forrige semester ble jeg medlem av samfunnsredaksjonen i studenttidsskriftet argument, og nå har omsider tiden kommet for min første lange artikkel. Den handler om nye medier og hva de betyr for politikken.
Artikkelen tar utgangspunkt i en del tidligere blogginnlegg, særlig det om polarisering (hvor kommentarene var veldig nyttige) og det om at amatørene blir mindre viktige. Kommentarene på denne posten var også til stor hjelp. Og ja: ironien ved å bruke bloggen som skriveverktøy for å kritisere bloggen som politisk verktøy er ganske klar. Nip that in the bud. Jeg skal tross alt skrive for Bloggpuls framover, så selvmotsigelsene stanser ikke der.
Det er rart å omsider se denne teksten på trykk, særlig fordi så mye har skjedd i mellomtiden. Teksten har gått gjennom en redigeringsprosess, blitt lagt fram på et kronikk-kurs, vært hinsides deadline mens jeg leste nye ting jeg gjerne skulle ha inkludert, og har dessutan vorte omsett til nynorsk (dei av dykk som ikkje tør freista nynorsk kan lesa ei bokmålsvariant her på bloggen).
Argument finner du på alle Studentsamskipnaden i Oslos institusjoner, og fulltekst av siste utgave er tilgjengelig som pdf her. Min sak står på side 14 og 15. Den kan eventuelt leses på bokmål her på bloggen.
Kommentarer er selvfølgelig hjertelig velkomne!
Nå skriver jeg plutselig for papir igjen. Forrige semester ble jeg medlem av samfunnsredaksjonen i studenttidsskriftet argument, og nå har omsider tiden kommet for min første lange artikkel. Den handler om nye medier og hva de betyr for politikken.
Artikkelen tar utgangspunkt i en del tidligere blogginnlegg, særlig det om polarisering (hvor kommentarene var veldig nyttige) og det om at amatørene blir mindre viktige. Kommentarene på denne posten var også til stor hjelp. Og ja: ironien ved å bruke bloggen som skriveverktøy for å kritisere bloggen som politisk verktøy er ganske klar. Nip that in the bud. Jeg skal tross alt skrive for Bloggpuls framover, så selvmotsigelsene stanser ikke der.
Det er rart å omsider se denne teksten på trykk, særlig fordi så mye har skjedd i mellomtiden. Teksten har gått gjennom en redigeringsprosess, blitt lagt fram på et kronikk-kurs, vært hinsides deadline mens jeg leste nye ting jeg gjerne skulle ha inkludert, og har dessutan vorte omsett til nynorsk (dei av dykk som ikkje tør freista nynorsk kan lesa ei bokmålsvariant her på bloggen).
Argument finner du på alle Studentsamskipnaden i Oslos institusjoner, og fulltekst av siste utgave er tilgjengelig som pdf her. Min sak står på side 14 og 15. Den kan eventuelt leses på bokmål her på bloggen.
Kommentarer er selvfølgelig hjertelig velkomne!
Politisk blogging: Ceci n'est pas folk flest
Sosiale medier kan være en berikelse av medielandskapet og veien til et ekte deltakerdemokrati. Kan.
Det er fristende å være optimist på vegne av de nye mediene, først og fremst fordi de gamle stadig feiler i sitt samfunnsoppdrag. I Norge er det særlig redaksjonenes evige person- og konfliktfokus og det Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen har kalt kommentariatets diktatur som står som de tydeligste symptomene på at et brakklagt medielandskap.
Og hvis det er dårlig politisk journalistikk som er problemet, da ser blogger, Twitter,YouTube og Facebook unektelig ut som løsninger. Med sosiale medier får vi alle de samme prinsipielle mulighetene til å bidra til den offentlige debatten – en berikelse av medielandskapet og en enestående mulighet for et ekte deltakerdemokrati.
Folkelig korrektiv
Det er god grunn til optimisme, og bloggene har allerede vist seg som et viktig supplement til etablerte medier. I USA fikk de politiske bloggene sitt definitive gjennombrudd i september 2004, da konservative bloggere avslørte dårlig journalistisk håndverk i en 60 Minutes-dokumentar om president Bushs militærtjeneste. Erfarne journalister hadde utvist dårlig kildekritikk, og ble korrigert av bloggerne. Dette ble sett på både som et slag i den pågående kulturkrigen – en seier for den tause majoritet over liberale medier – og som bevis for at de tradisjonelle mediene trenger et folkelig korrektiv.
Det tilsvarende øyeblikket i den norske bloggosfæren kom i februar 2008, da regjeringen trakk sitt lovforslag om å verne religioner fra hatefulle ytringer. Lovforslaget ble i første omgang oversett av de tradisjonelle mediene, og det var de politiske bloggerne (særlig Document.no og Den tvilsomme humanist) som målbar kritikken. Til slutt ble bloggerne hørt av avis- og TV-redaksjonene og løftet fram i den store offentligheten. Regjeringen snudde.
Dynamikken
Det ligger en interessant dynamikk bak bloggernes evne til å sette dagsorden. Professorene Daniel Drezner og Henry Farrell har presentert en toneangivende modell for hvordan selv små og spesialiserte blogger kan prege den politiske debatten. De konstaterer at selv om det kun er noen få bloggere som står for størsteparten av lesertallene i bloggosfæren, finnes det en fantastisk lang hale av spesialiserte småblogger med lave lesertall. De største politiske bloggerne har et høyt mediekonsum, og løfter gjerne fram andre redaksjoners og bloggeres nyheter og innlegg. Ifølge Farrell og Drezner er det nettopp denne dynamikken som gjør selv de minste bloggene politisk relevante; et innlegg fra en smal og spesialisert blogg kan løftes fram av de store bloggerne, og derfra videre til journalistene og redaktørene i papiravisene og TV-redaksjonene. På denne måten kan selv de minste bloggerne komme til å sette rammene for den politiske debatten.
Det ligger en interessant dynamikk bak bloggernes evne til å sette dagsorden. Professorene Daniel Drezner og Henry Farrell har presentert en toneangivende modell for hvordan selv små og spesialiserte blogger kan prege den politiske debatten. De konstaterer at selv om det kun er noen få bloggere som står for størsteparten av lesertallene i bloggosfæren, finnes det en fantastisk lang hale av spesialiserte småblogger med lave lesertall. De største politiske bloggerne har et høyt mediekonsum, og løfter gjerne fram andre redaksjoners og bloggeres nyheter og innlegg. Ifølge Farrell og Drezner er det nettopp denne dynamikken som gjør selv de minste bloggene politisk relevante; et innlegg fra en smal og spesialisert blogg kan løftes fram av de store bloggerne, og derfra videre til journalistene og redaktørene i papiravisene og TV-redaksjonene. På denne måten kan selv de minste bloggerne komme til å sette rammene for den politiske debatten.
Bloggerne er dermed i ferd med å overta rollene til profesjonelle redaksjoner.
Den åpenbare fordelen er at bloggerne i større grad representerer grasrotperspektivet, og kan være en verdifull utfordrer til kultureliten. Men problemet er at vi likevel kun bytter ut én meningsdommer (avisredaktøren) med en annen (proffbloggeren). Bloggerne representerer dermed ikke nødvendigvis noen demokratisering av mediebildet; ett kommentariat byttes ut med et annet.
Polarisering
Politiske bloggere er dessuten ikke særlig representative for befolkningen. I USA er størsteparten hvite menn med høyere utdanning. Den norske politiske bloggosfæren er tilsvarende dominert av folk som skal bli, er eller har vært politikere og journalister.
Politiske bloggere er dessuten ikke særlig representative for befolkningen. I USA er størsteparten hvite menn med høyere utdanning. Den norske politiske bloggosfæren er tilsvarende dominert av folk som skal bli, er eller har vært politikere og journalister.
Som i USA er den norske bloggosfæren dessuten frustrerende polarisert. Medieforsker Eszter Hargittai har kartlagt de 40 viktigste konservative og liberale amerikanske bloggene, og finner at det sjelden går linker mellom de to leirene. Når bloggerne først linker til meningsmotstandere, er det som oftest for å latterliggjøre – ikke for substansiell diskusjon. Det er ikke foretatt noen tilsvarende kartlegging i Norge, men diskusjonene som engasjerer den norske bloggosfæren sterkest – som innvandring, multikulturalisme og EUs datalagringsdirektiv – framstår som svært polariserte.
Elitekvitring
Hva så med andre sosiale medier? Twitter er kanskje det tydeligste elitefenomenet, og i replikkvekslingene her ser man stadig konturene av kommende kommentarartikler. Dette er riktignok en flott plattform for skrivetrening og utprøving av argumenter, men det demokratiserer ikke medielandskapet. Det kan tvert imot være grunn til å se på Twitter som anabole steroider for konsensusbyggingen blant de allerede dominerende meningsdommerne. Innen debatten føres i papiraviser og TV-studio er argumentene for lengst spisset på Twitter. På trygg avstand fra folk flest.
Hva så med andre sosiale medier? Twitter er kanskje det tydeligste elitefenomenet, og i replikkvekslingene her ser man stadig konturene av kommende kommentarartikler. Dette er riktignok en flott plattform for skrivetrening og utprøving av argumenter, men det demokratiserer ikke medielandskapet. Det kan tvert imot være grunn til å se på Twitter som anabole steroider for konsensusbyggingen blant de allerede dominerende meningsdommerne. Innen debatten føres i papiraviser og TV-studio er argumentene for lengst spisset på Twitter. På trygg avstand fra folk flest.
Folkelige Facebook
Noen vil kanskje sette sin lit til Facebook -- den mest folkelige sosiale plattformen. Men problemet med Facebook som politisk verktøy er at terskelen for deltakelse er så altfor lav. Dette handler om slacktivism: å bruke sosiale medier som en lettvinn kanal for politisk engasjement – et engasjement som sjelden stikker særlig dypt, og sjelden gir store resultater. Facebookgruppa «Vi skal fjerne TV-lisensen, og vi trenger deg for å få det til!», som i dag teller nærmere 230 000 medlemmer, organiserte i februar 2009 en demonstrasjon ved NRKs lokaler på Marienlyst. Ikke et eneste menneske dukket opp. Sammenliknet med kampanjen for å fjerne paprikaen fra Stabburets Pizza Grandiosa, viser dette hvor ubetydelig Facebook er som politisk plattform. En idé som starter på Facebook ender i beste fall opp i frysedisken. På Stortinget havner den aldri.
Noen vil kanskje sette sin lit til Facebook -- den mest folkelige sosiale plattformen. Men problemet med Facebook som politisk verktøy er at terskelen for deltakelse er så altfor lav. Dette handler om slacktivism: å bruke sosiale medier som en lettvinn kanal for politisk engasjement – et engasjement som sjelden stikker særlig dypt, og sjelden gir store resultater. Facebookgruppa «Vi skal fjerne TV-lisensen, og vi trenger deg for å få det til!», som i dag teller nærmere 230 000 medlemmer, organiserte i februar 2009 en demonstrasjon ved NRKs lokaler på Marienlyst. Ikke et eneste menneske dukket opp. Sammenliknet med kampanjen for å fjerne paprikaen fra Stabburets Pizza Grandiosa, viser dette hvor ubetydelig Facebook er som politisk plattform. En idé som starter på Facebook ender i beste fall opp i frysedisken. På Stortinget havner den aldri.
Septiktank
Slacktivism er likevel ikke entydig negativt, ettersom likegyldigheten gjerne er like stor i alle retninger. En hatefull ytring på nettet er like lettvinn - og like resultatløs - som andre typer nettengasjement. Hvis ingen gidder å utøve reelt politisk engasjement blir mangelen på politisk engasjement en god forsikring mot ekstremisme. Etter denne logikken blir heller ikke Hegnar Online så farlig som mange frykter: forumet fungerer riktignok som en virtuell samlingsplass for anonyme rasister, innsidehandlere og andre troll, men denne typen forumposting er i det minste mer harmløs enn lynsjing og gatedemonstrasjoner. Slike usensurerte forum fungerer som beholdere av slagg; se på det som offentlighetens septiktank.
Nye barrierer
Selv om de nye mediene bryter ned mange av de gamle maktstrukturene, skaper de også nye barrierer og strukturer. At partipolitikere og betalte journalistbloggere debatterer på uredigerte blogger senker ikke nødvendigvis terskelen for folk flest til å ytre seg offentlig, og det representerer ikke nødvendigvis noen forbedring av den offentlige debatten. Dette er nemlig ikke folk flest.
torsdag 29. oktober 2009
Nytt argument
Høstens utgave av studenttidsskriftet argument er ute fra idag. Tema for utgaven er hjem. Jeg har ikke bidratt med noe særlig (bare litt småstoff på side 4 og 5), men jobber med en artikkel til neste utgave.
Fulltekst av siste utgave her - tidligere utgaver på arguments nettsider.
Fulltekst av siste utgave her - tidligere utgaver på arguments nettsider.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
Innlegg
