Om diagnoser

Det er mange gode grunner til at vi bør tenke litt på psykiske diagnoser. Gjennom det siste året har vi for eksempel snakket mye om tilregnelighet - et begrep jeg synes er ganske vanskelig å forstå. Mye fordi jeg synes det er vanskelig å forstå hvordan noen kan bestemme hvor grensen går mellom personlighet og diagnose.

Og ondskap er én ting, men de samme grensedragningene må gjøres i andre enden av skalaen.

Kay Redfield Jamisons Touched with Fire handler om forholdet mellom kreativitet og bipolar lidelse (manisk-depressiv lidelse). Jamison, som har diagnosen selv, skriver i denne boka om hvordan bipolaritet og kreativitet overlapper med hverandre. Hun går gjennom en god slump kunstnerbiografier og psykologisk forskning, og viser hvordan diagnosen kan bidra til den kreative prosessen som må til for å lage stor kunst (de norske navnene som nevnes er Munch og Bjørnson). Dette er en bok uten de fryktelig bastante konklusjonene, og argumentet er selvfølgelig ikke at man må være bipolar for å lage kunst, eller være kunstner for å ha diagnosen, men bare at de to henger sammen.

Boka er riktignok litt for gammel (utgitt i 1993) til at den føles fullstendig stødig i avsnittene som handler om genetikk og hjerneforskning, men den er likevel veldig interessant.

Og apropos (dette er gammelt nytt, men likevel): Jonah Lehrers Imagine trekkes tilbake. I sin iver etter å skrive fengende og popvitenskapelig om hvordan fantasien fungerer endte han opp med å dikte opp Bob Dylan-sitater. Det er morsomt på så mange nivåer.

PS: Stein Torleif Bjella bør alltid få siste ord i diskusjoner om sånne ting som dette.

Hvordan skal vi snakke sammen når vi er uenige allerede før vi har tenkt oss om?

Jonathan Haidt har skrevet The Righteous Mind, en bok om hvordan vi tenker, og om hvorfor folk er så fantastisk uenige med hverandre i moralske, religiøse og politiske saker. Han henter forklaringer fra atferdsforskning, psykologi - ja tilogmed sosiologi - og argumentet er mye av det samme som Daniel Kahnemann beskriver med skillet mellom rask og langsom tenking: vi mennesker er ikke så flinke til rasjonell og logisk tenking som vi ofte skulle ønske. Og når folk som tenker såpass irrasjonelt skal snakke sammen, kan det fort skjære seg - særlig når det er snakk om religion og politikk.

Jeg har ikke lest noe av Hume, men det burde jeg sikkert ha gjort. Ifølge Haidt traff Hume spikeren på hodet: følelser og impulser legger sterke begrensninger på vår evne til å tenke rasjonelt. Følelser kommer først, så følger rasjonaliteten etter (eller mer presist: vi rasjonaliserer).

Haidt skriver blant annet om confirmation bias (har vi et godt norsk ord?), om hvordan vi kun ser etter fakta som kan underbygge teoriene vi allerede tror på. Ikke slik Kant så for seg, med andre ord:

It was reasoning as described by the philosopher David Hume, who wrote in 1739 that “reason is, and ought only to be the slave of the passions, and can never pretend to any other office than to serve and obey them.” 

Haidt viser dessuten til forskning som indikerer at smarte folk er minst like blendet av confirmation bias som oss andre. Smarte folk er gjerne flinkere til å finne enda flere mulige forklaringer på hvorfor teoriene de allerede støtter er korrekte. Men det er jo ikke mye vits i å være smart hvis ikke du forstår hvorfor du kanskje tar feil.

Denne boka handler ikke bare om hvordan vi tenker, men også om diskusjonene vi har med hverandre etter at vi har tenkt (eller riktigere: etter at vi har dannet oss noen fordommer). Og én ting er at vi stort sett ser på fakta for å finne støtte til teoriene vi allerede tror på. Men når to mennesker som begge ser på fakta med et sterkt confirmation bias skal diskutere - da kan det fort bli bråk. Haidt skriver her spesielt om verdipolitisk uenighet i USA, men diagnosen treffer ganske godt i Europa også. Det er langt mellom hver gang vi har virkelig konstruktive diskusjoner. Dette er lett å kjenne seg igjen i.

Ofte er det nemlig slik, mener Haidt, at folk vi er uenige med navigerer etter et helt annet sett av moralske prinsipper enn vi selv gjør. Men siden vi sjelden klarer å forstå hvordan disse andre menneskenes moralske kompass fungerer, ender det ofte med at vi bare avfeier dem. (Haidt retter denne kritikken spesielt mot venstresiden: vi er ikke flinke nok til å forstå og anerkjenne verdigrunnlaget som ligger til grunn for libertarianeres og konservatives politiske meninger).

Og hvis vi tar til oss det Haidt skriver, så blir overtalelse og diskusjon et spørsmål om empati. Vi må forstå at folk kan vurdere moralske og politiske spørsmål etter helt andre kriterier enn dem vi selv legger til grunn. Det krever empati og ydmykhet:

If you really want to change someone’s mind on a moral or political matter, you’ll need to see things from that person’s angle as well as your own. And if you do truly see it the other person’s way—deeply and intuitively—you might even find your own mind opening in response. Empathy is an antidote to righteousness, although it’s very difficult to empathize across a moral divide.

Det er selvfølgelig lett å være enig i teorien, men fryktelig vanskelig å gjennomføre i praksis. Et fint ideal likevel.

Trivers om selvbedrag

Via Will Wilkonson kom jeg over dette intervjuet med evolusjonsbiologen Robert Trivers (i Boston Globe). Trivers, som ser biologien som bevis for at altruisme stort sett handler om konflikt og egeninteresse (han skrev forordet til første utgave av Dawkins The Selfish Gene), beskrives som en svært lite konfliktsky person. Noe som i grunn er helt i tråd med forskningen hans:

In a way, Trivers's rhetoric of maximum affront reflects his view of the natural world as a battlefield where unending struggles of varying intensity and subtlety play themselves out. Alliances and altruism can make evolutionary sense, he argues, but many relationships previously understood to be essentially cooperative-between mother and father, parents and offspring, brothers and sisters, even among the genes within a single organism-are instead rife with conflict. And only as conflicts can they be fully understood.

Og fra dette perspektivet har altså Trivers skrevet en bok om hvordan menneskers hang til selvbedrag kan forklares med evolusjonsbiologi. The Folly of Fools ble utgitt nå nylig, og den bør helt sikkert leses. Jeg synes ofte at forklaringer fra den kanten (evolusjonsbiologi) mangler nyanser og beskjedenhet, og lar meg ikke alltid overbevise. Men så så er det kanskje et slags selvbedrag jeg bærer på, hvis jeg venter beskjedenhet fra evolusjonsbiologer. Jeje.

Will Wilkinson er for øvrig en mann å følge, stort sett alltid tankevekkende og med mye gode linker og lesetips. Han er bidragsyter til Economist-bloggen Democracy in America, skriver The Moral Sciences Club for BigThink og blogger for egen regning her.

Hjerneforskningsvask

Jeg tenker litt på hva jeg egentlig tenker om hjerneforskningen.

For en stund tilbake hørte jeg Raymond Tallis diskutere med Matthew Taylor ved RSA (video her, lydfil her) i anledning Tallis' nye bok Aping Mankind: Neuromania, Darwinitis and the Misrepresentation of Humanity (sjekk forresten også Legrenzi og Umiltas Neuromania).

Hovedargumentet til Tallis er at vi gir hjerneforskningen for stor plass, og at den naturvitenskapelige forståelsen av menneskehjernen er for tynn til å kunne gi oss gode svar på hvem vi er og hvordan vi bør leve. Bare fordi vi kan se nervebanene som er aktive når vi føler empati, betyr ikke at vi har en fullstendig forståelse av hva empati er. En kritikk som for eksempel Simon Baron-Cohen fint kunne tatt til seg, synes nå jeg.

Men samtidig: dette går på tvers av noe av det jeg har blitt mest fascinert av ved RSAs idé om å fremme en 21st Century Enlightenment. En av ambisjonene til RSA er å bruke kunnskapen fra nyere atferdsforskning til å hjelpe oss å bygge bedre institusjoner (tenk på Nudge). Og det er et ideal jeg kan like. Jeg synes Alain de Botton som har formulert det best: vi bærer på så mange forskjellige mulige utgaver av oss selv, at vi trenger omgivelser som får fram det beste i oss.

Men den store protesten mot hjerneforskningen er at den naturvitenskapelige forståelsen av mennesket ikke er den eneste - og helt sikkert ikke den beste - måten å se på oss selv.

Les også Jonathan Rowson om samme tema.

Å forstå ondskap med grammatikk

Mange har mye inspirerende å si nå som vi bearbeider det grusomme som har hendt på Utøya og i Oslo. Sterkest for meg var Eskil Pedersens appell på Rådhusplassen.

Akkurat nå føler jeg et behov for å komme igang med en slags hverdag igjen, og fortsette omtrent som før. Derfor vil jeg skrive litt om en bok jeg har lest (som tilfeldigvis har mye med alt dette å gjøre). Helt hverdag blir det vel ikke, men det er en start.

Forrige uke begynte jeg på Simon Baron-Cohens The Science of Evil: On Empathy and the Origins of Cruelty, hvor forfatteren forklarer ondskap ved hjelp av nyere hjerneforskning. Jeg hadde bare ett ulest kapittel igjen på fredag ettermiddag, da angrepene skjedde. Det er veldig forvirrende å tenke på. Men idag har jeg lest den ut og synes det passer å skrive litt om den.

Dette er argumentet til Baron-Cohen: empati er vår evne til å oppfatte og reagere på andre menneskers følelser, og medisinsk forskning har etterhvert blitt i stand til å gi nokså nøyaktige beskrivelser av hvordan hjernen oppfører seg mens vi føler empati. Vitenskapen forteller oss dermed hvor empatien oppstår fysisk (det finnes ti spesielt aktive områder i hjernen når vi føler empati). Graden av aktivitet i disse områdene varierer fra person til person, og både gener og oppdragelse påvirker hvordan disse hjernefunksjonene utvikles. Noen mennesker har mindre utviklede evner til empati, andre har mer. Det finnes altså menneskehjerner med ulik grad av empatiske evner - det er et spektrum - og noen har zero degrees of empathy. Her finner vi mange av dem som gjør ondt, slike som psykopatene.

Men, sier Baron-Cohen: ikke alle med zero degrees of empathy kan likevel karakteriseres som onde. Mennesker med forskjellige autistiske diagnoser er de fremste eksemplene: de er ute av stand til å lese eller forstå andre folks følelser, men mener likevel ikke noe ondt med sine handlinger. Hjernen fungerer bare ikke som normalt. Det er her ting blir skummelt: ved å gi en klinisk forklaring på ondskap - og forklare det onde som et resultat av gener og oppdragelse - er det fort gjort å frata onde mennesker ansvaret for sine handlinger. Baron-Cohen er heldigvis mer nyansert enn som så, og framhever at straffen også kan begrunnes i behovet for å beskytte samfunnet mot den straffede, eller behovet for å yte ofrene rettferdighet.

Det er selvfølgelig fascinerende å lese om all denne hjerneforskningen - og å tenke på at empatien og fantasien ligger der inne et sted - men et sitat fra Nassim Talebs The Bed of Procrustes virker passende:

Asking science to explain life and vital matters is equivalent to asking a grammarian to explain poetry.

For selv om vi er i stand til å gi en vitenskapelig beskrivelse av hvordan onde menneskers hjerner systematisk skiller seg fra gjennomsnittet, føler jeg ikke vi dermed får beskrevet ondskapen. Akkurat som en grammatisk analyse ikke  kan forklare et dikt, kommer vi ganske raskt til grensene for hva det virker nyttig å ha en vitenskapelig diskusjon om. Og for min del, akkurat nå, er det der denne boka kommer til kort. Forskningen er spennende og argumentet interessant, men jeg synes ikke svarene er spesielt nyttige for å forstå opplevelsen av ondskap.

De beste poengene i boka kommer i siste kapittel, når det vitenskapelige tones ned. Jeg synes dette var et fint sitat, men vet ikke om jeg makter å ta det helt inn over meg akkurat nå:

I remember sitting in the Beth Shalom synagogue in Cambridge on the night of Kol Nidre. Peter Lipton, a friend and an atheist philosopher, was giving a sermon on the theme of “atonement:” “If we treat another person as essentially bad, we dehumanize him or her. If we take the view that every human being has some good in them, even if it is only 0.1 percent of their makeup, then by focusing on their good part, we humanize them. By acknowledging and attending to and rewarding their good part, we allow it to grow, like a small flower in a desert.”

De viktigste spørsmålene her kan uansett ikke besvares med en hjerneskanner.

A head like A Clockwork Orange

Karl Pilkington har spurt: "So.. Am I in charge of my brain or is my brain in charge of me?" Betimelig spørsmål, skal det vise seg.

David Eagleman har en lang artikkel i siste Atlantic om hva hjerneforskning forteller oss om ansvar og fri vilje. Hovedargumentet: våre hjerner er ikke like (noen menneskers impulskontroll er fra naturens side dårligere utviklet) og den fysiske strukturen i hjernen er med på å avgjøre hvem av oss som blir kriminelle. Det er skumle argumenter, men verdt å lese.

Her er et avsnitt om hvordan man kan bruke verktøy fra denne forskningen til å øve opp impulskontroll og helbrede kriminelle:

The basic idea is to give the frontal lobes practice in squelching the short-term brain circuits. To this end, my colleagues Stephen LaConte and Pearl Chiu have begun providing real-time feedback to people during brain scanning. Imagine that you’d like to quit smoking cigarettes. In this experiment, you look at pictures of cigarettes during brain imaging, and the experimenters measure which regions of your brain are involved in the craving. Then they show you the activity in those networks, represented by a vertical bar on a computer screen, while you look at more cigarette pictures. The bar acts as a thermometer for your craving: if your craving networks are revving high, the bar is high; if you’re suppressing your craving, the bar is low. Your job is to make the bar go down.  (...) This research is just beginning, so the method’s efficacy is not yet known—but if it works well, it will be a game changer. We will be able to take it to the incarcerated population, especially those approaching release, to try to help them avoid coming back through the revolving prison doors.

Dette lukter av A Clockwork Orange.

Jeg har ingen problemer med at vi som samfunn må definere en grense mellom sykdom og kriminalitet, men det virkelig ubehagelige med denne typen forskning er at den gir definitive rasjonelle argumenter til debatter som egentlig handler om verdier. Kanskje er det dette jeg synes er skumlest ved vitenskapeliggjøringen av hjernen. Apropos hjerneforskning og kriminalitet: Simon Baron-Cohen har en ny bok ute.

Og en annen ting: hvis denne forskningen vil frata oss ansvaret for en del av de fæleste sidene ved menneskelig atferd (som voldskriminalitet), hva da med det beste i mennesket? Kan vi fraskrive oss ansvaret for skurkene, og samtidig ta æren for kunstnerne?

The Shallows

Nettopp blitt ferdig med Nicholas Carrs The Shallows: What the Internet Is Doing to Our Brains. Hovedargumentet er at nettet medfører et skifte i måten vi forholder oss til informasjon. Evnen til å fordype seg i lange, sammenhengende argumenter (den type tenking som fostres av å lese bøker) blir utfordret og fordrevet av den raske tilgangen på informasjon via nettet.

Et av de mest interessant poengene i boka handler om nevroplastisitet; at både hjernens funksjoner - og den fysiske strukturen i hjernen - påvirkes av måten vi tenker. Jeg fører opp dette på listen over ting som er fryktelig rart å tenke på.

Når det er sagt: jeg synes det er viktig å ikke bruke denne boka til å reise stråmannen om at "internett ødelegger kulturen", for Carrs argumenter er egentlig mer nyansert enn som så. Selvfølgelig - han er pessimist, men han er ingen Andrew Keen. Det store poenget er at ny teknologi påvirker oss på måter vi ikke helt kan forutse, og at noen av effektene kan være negative.

Hvis jeg har noen innvendinger mot denne pessimismen, så er det dette: jeg kan ikke se for meg noe bedre tidspunkt i historien å være et gjennomsnittsmenneske med interesse for bøker enn akkurat nå. Både prisen og tilgjengeligheten på bøker gjør at det idag er lett å lese mye. Dessuten kommer jo mye av læringsutbyttet ved bøker nettopp når man kan dele tolkninger og argumenter med hverandre - noe internett muliggjør på en mye større skala.

På den andre siden: problemet med sosiale forskjeller i mediebruk er veldig aktuelt. Det faktum at mer kunnskap er lettere tilgjengelig nå enn før betyr ikke at alle benytter seg av det.

Om du ikke skal lese boka, bør du i det minste få med deg dette intervjuet med Carr på Surprisingly Free Conversations, og Atlantic-artikkelen fra 2008 som boka springer ut fra: Is Google Making Us Stupid? . Bloggen hans finner du her.

Apropos: jeg skrev en bloggpost om nettet og oppmerksomhet i fjor.

Hmm?

Leste en artikkel i Wired i dag om hvordan teknologibruken undergraver oppmerksomheten vår. Skumle greier. Og spesielt treffende ettersom jeg leste artikkelen mens jeg var på forelesning og egentlig burde fulgt bedre med i timen. Og jeg hadde tre andre nettaviser åpne samtidig.

Jeg sjekker mailene (jobben, den andre og Gmailen) omtrent like uanstrengt (og ofte?) som jeg puster. Ok, litt må man vel kunne overdrive, men du skjønner poenget. Informasjonen er så altfor lett tilgjengelig i dag, og mange (som Maggie Jackson) er bekymret for at hjernene våre ikke takler denne typen informasjonsoverload.

Joda, jeg ser poenget, men vet ikke om jeg er så bekymret.

Det er mange (for eksempel han her) som har problemer med å godta er at den nye teknologien gir oss både nye muligheter og nye utfordringer. Men slik er det nå engang: Nettdebattene er usensurerte og Hegnar kaster rasister etter deg som om de var sukkertøy. Det er usaklighet og møkk hvor enn man snur seg. Men samtidig er gratis lesestoff av særdeles høy kvalitet fantastisk lett å få tak i (bare synd at ikke alle er like flinke til å dele). Og det stanser selvfølgelig ikke med tekst (selv om alt du noensinne trenger å lese selvfølgelig er rett foran nesa di). Musikk, video, forelesninger og radioprogrammer finner du på iTunes og liknende.

Problemet med informasjonsoverloaden er at det krever noe nytt av mediebrukerne. Tiden da man satt passivt foran TVen (med fjernkontrollen som eneste verktøy for interaksjon) er snart forbi. Og det er naturligvis altfor lett å bli distrahert.

Men ti sekunder etter at jeg har lest en artikkel på en amerikansk nettavis googler jeg blink (finner ingenting av interesse, bare et sjekkested for single nordmenn) fordi jeg mener å ha hørt om en forsker som beskriver tankeprosessene våre som blinking (i motsetning til thinking). Jeg gjentar søket på iTunes og finner videoopptak av et foredrag med denne professoren. Han het visstnok Anthony Greenwald, og forelesningen The Psychology of Blink finner du her).

Men døgnet har selvfølgelig fortsatt bare 24 timer. Og gjett hvor mange ganger jeg har sjekket mailen mens jeg skrev dette innlegget?