Trivers om selvbedrag

Via Will Wilkonson kom jeg over dette intervjuet med evolusjonsbiologen Robert Trivers (i Boston Globe). Trivers, som ser biologien som bevis for at altruisme stort sett handler om konflikt og egeninteresse (han skrev forordet til første utgave av Dawkins The Selfish Gene), beskrives som en svært lite konfliktsky person. Noe som i grunn er helt i tråd med forskningen hans:

In a way, Trivers's rhetoric of maximum affront reflects his view of the natural world as a battlefield where unending struggles of varying intensity and subtlety play themselves out. Alliances and altruism can make evolutionary sense, he argues, but many relationships previously understood to be essentially cooperative-between mother and father, parents and offspring, brothers and sisters, even among the genes within a single organism-are instead rife with conflict. And only as conflicts can they be fully understood.

Og fra dette perspektivet har altså Trivers skrevet en bok om hvordan menneskers hang til selvbedrag kan forklares med evolusjonsbiologi. The Folly of Fools ble utgitt nå nylig, og den bør helt sikkert leses. Jeg synes ofte at forklaringer fra den kanten (evolusjonsbiologi) mangler nyanser og beskjedenhet, og lar meg ikke alltid overbevise. Men så så er det kanskje et slags selvbedrag jeg bærer på, hvis jeg venter beskjedenhet fra evolusjonsbiologer. Jeje.

Will Wilkinson er for øvrig en mann å følge, stort sett alltid tankevekkende og med mye gode linker og lesetips. Han er bidragsyter til Economist-bloggen Democracy in America, skriver The Moral Sciences Club for BigThink og blogger for egen regning her.

Fin flyt

Mihaly Csikszentmihalyi (aka "han ungareren med det umulige navnet") er psykologen bak boka og begrepet flow. Dette handler om flytfølelsen du får når du driver med noe du elsker, noe som utfordrer deg akkurat passe, som du mestrer og motiveres av, og som gjør at du helt glemmer tiden.

Boka Flow (1990) er en popvitenskapelig gjennomgang av denne forskningen, og en slags selvhjelpsbok om hvordan man kan få mer flyt-tilstand inn i hverdagen. Og selv om den optimistiske tonen etterhvert blir litt trøttende, er boka jevnt over inspirerende, godt skrevet, og med paralleler til både det ene og det andre.

Aller først: den store kritikken som kan rettes mot Csikszentmihalyi er at livet rett og slett ikke kan flyte like fint hele tiden, og at ikke all motgang kan eller bør møtes med å søke til en flyt-tilstand. Noen ting er trist, tungt og vanskelig, og løsningen er ikke nødvendigvis å rømme fra det vonde. Dette virker for meg å være den store begrensningen ved positiv psykologi. Når ting går på tverke er det godt vi  har De Botton og filosofene å lene oss på. Eller Guro Øiestad og kollegene hennes, for den saks skyld. Men det får være opp til den enkelte.

Men én bok trenger ikke gi svaret på alt, og denne boka har i det minste flere gode poeng. Her er noen sitater og tanker. Først om faren ved indre ro:

Entropy is the normal state of consciousness—a condition that is neither useful nor enjoyable. To avoid this condition, people are naturally eager to fill their minds with whatever information is readily available, as long as it distracts attention from turning inward and dwelling on negative feelings. This explains why such a huge proportion of time is invested in watching television, despite the fact that it is very rarely enjoyed.

Det fikk meg til å tenke på Something in the night av Bruce Springsteen:

Turn the radio up loud,
So I don't have to think

Og videre. Et fint forsvar for blogging, skrevet før blogging fantes:

Not so long ago, it was acceptable to be an amateur poet or essayist. Nowadays if one does not make some money (however pitifully little) out of writing, it’s considered to be a waste of time. It is taken as downright shameful for a man past twenty to indulge in versification unless he receives a check to show for it. And unless one has great talent, it is indeed useless to write hoping to achieve great profit or fame. But it is never a waste to write for intrinsic reasons.

Apropos noe jeg har skrevet tidligere: amatører og eksperter er ikke i direkte konkurranse, selv når de gjør det samme. Nytt sitat:

The point of becoming an amateur scientist is not to compete with professionals on their own turf, but to use a symbolic discipline to extend mental skills, and to create order in consciousness. On that level, amateur scholarship can hold its own, and can be even more effective than its professional counterpart.

Til slutt: jeg husker ikke hvem som har sagt det, men et sted har jeg hørt at alle må skrive sin versjon av The sentence. Setningen begynner med "Mennesket er det eneste dyret som", og fortsetter med forfatterens store poeng. Her er en annen variant:

But animals other than man are not in a position to be the cause of their own suffering; they are not evolved enough to be able to feel confusion and despair even after all their needs are satisfied.

Mennesket er altså det eneste dyret som kan føle forvirring og fortvilelse selv når alle våre behov er tilfredsstilt. Lystig tanke.

Et generelt poeng helt til slutt: i noen deler av Moral Sentiments skriver Adam Smith som om vi er lykkeligst når vi har det rolig og er avkoblet. Hovedbudskapet fra Flow er en påminner om at det ikke er tilfelle; vi har det best når vi får brukt oss selv, når vi utvikler og utfordrer oss selv. Dette ble tatt opp på Otteson-episoden av EconTalk.

Når arbeidsliv og engasjement blir det samme

Dan Pink, Al Gores tidligere taleskriver, har skrevet flere bøker i grenselandet mellom business og selvhjelp, nå sist Drive: The Surprising Truth About What Motivates Us. Den er i grunn helt OK.

Det Pink beskriver som "the surprising truth" om motivasjon handler i bunn og grunn om at vi mennesker motiveres av mer enn eksterne gevinster - at vi er noe mer enn homo economicus. Dette er vel ikke akkurat verdens best bevarte hemmelighet, men helt sikkert viktig å minne næringslivsledere på likevel. Budskapet er at for alt annet enn de mest rutinemessige arbeidsoppgavene motiveres vi ikke like sterkt av eksterne motivasjonsfaktorer (lønn og bonuser) som av indre motivasjon og engasjement. Alt som krever noe kreativt av oss blir bedre om vi ikke drives av penger. Men bortsett fra innføringen i flow og arbeidet til Csikz han ungareren med det umulige navnet, er det ikke veldig mye hos Pink vi ikke allerede har hørt fra Dan Ariely, Thaler og Sunstein, eller Akerlof og Schiller.

Gjennom boka fokuserer Pink på tre sentrale faktorer for menneskelig motivasjon: autonomi, mestringsfølelse, og det å arbeide for et høyere formål. Alle disse tre er viktige, men for min del er den siste mest interessant.

Pink fikk meg nemlig til å tenke på en ting; hvis bedrifter i tiden framover vil motivere sine ansatte mer etter motivasjonslogikken vi kjenner fra sivilsamfunnet - slikt som det å arbeide for et høyere formål - hva slags konsekvenser vil det ha for organisasjoner som allerede trekker på folks frivillige engasjement for å arbeide for et høyere formål?

Er det slik at vi bare har en gitt porsjon av engasjement, og står vi da i fare for å bruke opp dette engasjementet på jobben? Eller er det motsatt - at engasjementet vårt vil vokse av at vi har meningsfulle og givende jobber?

Det ser uansett ut til at de to sfærene glir nærmere hverandre. Undersøkelser fra Norge viser at folk oftere gjør frivillig arbeid for å oppnå noe selv (instrumentelle begrunnelser), og skjeldnere er motivert av ønsket om større samfunnsendring. Noe er altså iferd med å skje med motivasjonen for frivillig arbeid.

Min gjetning er at engasjement avler engasjement, og at en givende arbeidshverdag gir inspirasjon til ytterligere samfunnsengasjement. Men dette reiser igjen bekymringen om at frivillig engasjement og sosial kapital blir et klassespørsmål.

PS: Det finnes forresten en RSA Animate-video med Dan Pink på YouTube.

Hvordan sivilsamfunnet (ikke) er unikt

Her er en ting jeg tenker om hvordan vi tenker om folk som gjør frivillig arbeid. 

En av de vanligste måtene å skille sivilsamfunnet fra privat og offentlig sektor handler om motivasjon; vi adlyder staten på grunn av dens maktmonopol (fordi vi må), og i markedet drives vi av profittsøking. I kontrast til begge disse  - i det vi kaller tredjesektoren eller sivilsamfunnet - drives folk til å gjøre frivillig arbeid av iboende intrinsic motivasjon. Vi gjør frivillig arbeid fordi vi liker å gjøre frivillig arbeid. Det er en ryddig inndeling, og et OK utgangspunkt. Men jeg tenker mer og mer at denne inndelingen er ganske falsk. Det er jo ikke bare i sivilsamfunnet at folk drives av intrinsic motivasjon (beklager, men av og til er engelsk vår beste norsk).

Denne tanken begynte for min del med å lese Alain de Bottons bok The Pleasures and Sorrows of Work - en glimrende bok om hverdagslivet på jobb. de Botton viser hvordan folk finner glede i arbeidslivet - enten de jobber med regnskapsføring, rocket science, eller industriell kjeksproduksjon. Det bør få oss til å tenke på økonomifagets far, Adam Smith: I Moral Sentiments skrev han om hvilke andre ting enn egeninteresse som driver menneskelig handling. Idag leser vi heller Wealth of Nations, og glemmer at  Moral Sentiments var Smiths store livsverk. Ideen om at medmenneskelighet og iboende motivasjon er forbeholdt sivilsamfunnet - at det ikke hører hjemme verken i markedet eller i offentlig sektor - er feil.

Og forresten: det ligger en del LeGrand i dette også; mange deler av offentlig sektor (omsorgsarbeid, utdanning, barnevern, osv) tiltrekker seg trolig en viss type mennesker - som motiveres både av arbeidsoppgavene og av belønningen. Altså: intrinsic motivasjon blir ikke borte av at man får betalt for jobben (men som LeGrand minner oss om: det kan være en trade-off i at økonomisk belønning overskygger en persons iboende glede ved arbeidet). 

Så hvor vil jeg? Jeg ender vel opp med et argument som ser ganske banalt ut når jeg skriver det ned: folk drives av en iboende motivasjon - også når de er på jobb, og når de interagerer med offentlig sektor. 

Jeg tenker også at alt dette har en parallell til Big Society-prosjektet; den britiske høyresidens store prosjekt handler om å utnytte benytte engasjementet i frivillig sektor til å løse offentlige oppgaver på en måte som er både kostnadsbesparende og engasjerende for borgerne. Dette er et symptom på hvor store forventninger vi har til sivilsamfunnet, og det er ikke sikkert den er berettiget. Hvis vi ser på sivilsamfunnet som en fullstendig adskilt sektor - som operer etter en logikk som er fremmed for stat og marked - da tror jeg det bærer galt avsted.

--

En liten ting helt til slutt: jeg har nettopp begynt å jobbe i Redd Barna, hvor jeg skal følge opp medlemmenes frivillige arbeid på Østlandet. Jeg  vet ikke ennå hvordan bloggen kommer til å passe inn i den nye arbeidshverdagen min, men siden jeg uansett kommer til å lese en del om engasjement, frivillighet og sivilsamfunnet framover, blir det nok mer av dette.

Moral Sentiments

Det er vanskelig å oppsummere Adam Smiths Theory of Moral Sentiments i en bloggpost, men her er noen tanker og sitater.

Den aller første setningen er flott:

How selfish soever man may be supposed, there are evidently some principles in his nature, which interest him in the fortune of others, and render their happiness necessary to him, though he derives nothing from it except the pleasure of seeing it.

For Smith begynner alt dette med sympati: vi kan ikke fullt ut oppleve noen annens virkelighet (fordi hver av oss bare opplever verden gjennom vår egen bevissthet), men vi kan forestille oss hvordan vi ville følt i samme situasjon. Dette betyr også at ingen andre kan se verden fra nøyaktig samme perspektiv som oss selv, og vi må forstå at våre egne gleder og sorger oppleves sterkere for oss selv enn for andre. Det ligger en god porsjon ydmykhet i dette, og Smith oppfordrer oss til å vurdere våre egne følelser og argumenter gjennom øynene til the impartial spectator.

Videre: denne lille setningen (på side 264 i siste Penguin-utgaven) fikk meg til å tenke på The Pleasures and Sorrows of Work, og på hvor mye mer vi får ut av arbeidslivet enn bare lønn:

Colleagues in office, partners in trade, call each other brothers; and frequently feel towards one another as if they really were so.

Det synes jeg er veldig flott å tenke på.

Her er et altfor langt sitat (fra side 213-215) hvor Smith forklarer hvorfor vi bør følge vår egeninteresse, og hvordan den usynlige hånden fungerer:

Our imagination, which in pain and sorrow seems to be confined and cooped up within our own persons, in times of ease and prosperity expands itself to every thing around us. We are then charmed with the beauty of that accommodation which reigns in the palaces and oeconomy of the great; and admire how every thing is adapted to promote their ease, to prevent their wants, to gratify their wishes, and to amuse and entertain their most frivolous desires. [...] The pleasures of wealth and greatness, when considered in this complex view, strike the imagination as something grand and beautiful and noble, of which the attainment is well worth all the toil and anxiety which we are so apt to bestow upon it.

And it is well that nature imposes upon us in this manner. It is this deception which rouses and keeps in continual motion the industry of mankind. It is this which first prompted them to cultivate the ground, to build houses, to found cities and commonwealths, and to invent and improve all the sciences and arts, which ennoble and embellish human life; which have entirely changed the whole face of the globe, have turned the rude forests of nature into agreeable and fertile plains, and made the trackless and barren ocean a new fund of subsistence, and the great high road of communication to the different nations of the earth. The earth by these labours of mankind has been obliged to redouble her natural fertility, and to maintain a greater multitude of inhabitants. It is to no purpose, that the proud and unfeeling landlord views his extensive fields, and without a thought for the wants of his brethren, in imagination consumes himself the whole harvest that grows upon them. The homely and vulgar proverb, that the eye is larger than the belly, never was more fully verified than with regard to him. The capacity of his stomach bears no proportion to the immensity of his desires, and will receive no more than that of the meanest peasant. The rest he is obliged to distribute among those, who prepare, in the nicest manner, that little which he himself makes use of, among those who fit up the palace in which this little is to be consumed, among those who provide and keep in order all the different baubles and trinkets, which are employed in the oeconomy of greatness; all of whom thus derive from his luxury and caprice, that share of the necessaries of life, which they would in vain have expected from his humanity or his justice. The produce of the soil maintains at all times nearly that number of inhabitants which it is capable of maintaining. The rich only select from the heap what is most precious and agreeable. They consume little more than the poor, and in spite of their natural selfishness and rapacity, though they mean only their own conveniency, though the sole end which they propose from the labours of all the thousands whom they employ, be the gratification of their own vain and insatiable desires, they divide with the poor the produce of all their improvements. They are led by an invisible hand to make nearly the same distribution of the necessaries of life, which would have been made, had the earth been divided into equal portions among all its inhabitants, and thus without intending it, without knowing it, advance the interest of the society, and afford means to the multiplication of the species. When Providence divided the earth among a few lordly masters, it neither forgot nor abandoned those who seemed to have been left out in the partition. These last too enjoy their share of all that it produces. In what constitutes the real happiness of human life, they are in no respect inferior to those who would seem so much above them. In ease of body and peace of mind, all the different ranks of life are nearly upon a level, and the beggar, who suns himself by the side of the highway, possesses that security which kings are fighting for.

Altså: enkeltmenneskers ambisjoner og egeninteresse kan løfte levestandarden til hele samfunn, selv om hensikten bare var å berike en selv. Dette argumentet er kanskje ikke like sterkt støttet hele veien (og bør uansett kontres med argumentet om overklassens conspicuous consumption), men det er en god måte å forstå ideen om den usynlige hånden.

Men likevel: det store poenget å ta med seg fra denne boka er at Adam Smith eksplisitt avfeier at egeninteresse er det eneste vi motiveres av (373-374):

That whole account of human nature, however, which deduces all sentiments and affections from self-love, which has made so much noise in the world, but which, so far as I know, has never yet been fully and distinctly explained, seems to me to have arisen from some confused misapprehension of the system of sympathy.

For mer om denne boka: sjekk EconTalk Book Club.

Lønn og motivasjon i politikken

Har vært på kurs idag, og lært mye nytt om amerikansk politikk.

Blant annet denne lille triviabiten: den amerikanske presidentens lønn har bare blitt regulert fire ganger, og alle gangene har vært en fordobling. Årslønnen er idag 400 000 dollar. George Washington tjente 25 000 dollar i året - det tilsvarer noe sånt som fire millioner i dag.

Vi snakket også om en annen ting; høytstående politiske rådgivere - slike som presidentens rådgivere i Council of Economic Advisers - går kraftig ned i lønn sammenliknet med hva de kan tjene i sin sivile karriere. Likevel er det ikke vanskelig for presidenten å få tak i høyt kvalifisert arbeidskraft.

Nå har jeg bare lest deler av Dan Ariely siste bok, The Upside of Irrationality, men eksempelet med lønn i politikken virker å passe veldig godt overens med atferdsøkonomisk forskning; vi motiveres av veldig mye mer enn penger.

Folk er villige til å akseptere lavere lønn, så lenge arbeidet oppleves som å gjøre en forskjell (pun intended).

Udugelige offentlig ansatte?

To kritiske innlegg om offentlig ansatte de siste par dagene: Dagfinn Nordbøs kronikk i Aftenposten og Bryan Caplans innlegg på EconLog.

Nordbøs prinsipielle poeng (som ligger gjemt bak en litt vel lang oppramsing av enkeltsaker han og kjente har opplevd) om offentlig ansatte er at:

Næringslivet kvitter seg med de udugelige på en langt mer rettferdig måte, men i det offentlige finnes ikke reell kvalitetssikring. Alle skal med (...) Det blir aldri stilt reelle, kvalitative spørsmål ved deres kompetanse. Ingen etterlyser deres menneskelige kapital, men likevel blir de satt til å behandle mennesker.

Offentlig ansatte blir (på et vis) tatt i forsvar av Caplan, under overskriften Why Aren't Government Employees Worse? Utgangspunktet er ganske likt som hos Nordbø: at privat sektor er mer responsiv til kundenes behov og ønsker. Caplan lister opp fire hypoteser for hvorfor offentlig ansatte likevel av og til kanskje gjør en OK jobb.

Jon på polecon.no har tenkt litt rundt alle disse hypotesene, men jeg fester meg ved nummer 3: Government employees self-select for dedication and/or caring.

Caplan åpner nemlig for at offentlig sektor tiltrekker seg en viss type mennesker, som motiveres av mer enn lønn. Det minner om Julian Le Grand og de to forskjellige motivasjonskurvene, og kan fortelle noe om hvordan man bør forsøke å motivere disse folkene.

Nordbø virker å ønske at flere offentlig ansatte skal føle at arbeidsplassen deres er usikker, men det er ikke nødvendigvis noen god idé. Jeg har festet meg ved noe BI-professor Bård Kuvaas sa på et seminar ved ISF tidligere i år, om sammenhengen mellom jobbprestasjoner, lønn og fare for oppsigelse:

Du yter ikke bedre av å ha det litt dårlig. Snarere viser det seg gang på gang at blant forhold som er viktig for motivasjon, så er opplevelsen av å lykkes, følelsen av å være flink, og det å bli verdsatt i bedriften helt avgjørende faktorer. (...) det er liten grunn til å forvente at man vet hva man får, når man lokker med høye lønninger. Risikoen øker for å tiltrekke seg feil ansatte, som dessuten slutter etter kortere tid. Det er i det hele tatt lite som tyder på at ytre motiverte ansatte presterer bedre, snarere tvert i mot.

Målet må vel være å utnytte potensialet som ligger i selvseleksjonen blant offentlig ansatte, og innføre en belønningsstruktur som oppfordrer dem til å yte bedre - og tenke mindre på tall og penger. Vi er ute etter det Le Grand kaller robuste insentiver; insentiver som oppfordrer både egoister (knaves) og altruister (knights) til å gjøre en god jobb. Dermed virker det mot sin hensikt å innføre New Public Management-reformer (målstyring og rapportering), fordi denne tilbakemeldingen bare kan motivere de egoistiske (knaves) blant offentlig ansatte.

PS: jeg har skrevet noe om lønn og motivasjon tidligere. Og jeg synes alle bør se NRK-serien Lærerne.

Gravende journalistikk på nettet: svar til Jon Lien

Jon dro igang en kjempespennende diskusjon på Polecon.no om betydningen av nettet for den gravende journalistikkens framtid. Han er skeptisk, og mener at:

internett og dets nettaviser i dag er ikke en platform som gir gode insentiver til gravende journalistikk. Gravende journalistikk er dyrt, veldig dyrt. Man må jobbe med saker over lengre tid for å få inngående kjennskap og for å “avsløre” de store tingene.

Jeg er i det optimistiske hjørnet i dag, og tror ikke poenget til Jon trenger å være sant. Jeg har to argumenter å komme med:

1: Gratisøkonomien betyr ikke at insentivene forsvinner

Julian Le Grand har forklart oss hvorfor det ikke alltid er er en god idé å bruke penger som motivasjon. Argumentet er at det finnes to kilder til motivasjon: altruisme og egoisme. En ren nyttemaksimerende egoist (en knave i Le Grands terminologi) vil øke arbeidsinnsatsen så lenge han får betalt, mens en altruist (en knight) vil være villig til å gjøre en jobb uten å få betaling. MEN - og dette er viktig - om du begynner å betale en altruist for arbeidet han gjør, vil han etterhvert nå et punkt hvor pengene blir demotiverende. Betalingen gjør at han ikke lenger føler jobben er meningsfull. Du kan imidlertid fortsette å kast penger etter han, så blir han en egoist med tiden.

Prisgitt min hukommelse og ferdigheter i Paint (begge litt rustne) kan vi fremstille problemet slik:

Dette er viktig for journalistikken. Hvorfor? Les Håvard Melnæs' En helt vanlig dag på jobben, så ser du hva norsk journalistikks kanskje beste årslønner kan gjøre med ønsket om være kvalitetsjournalist. Dette er LeGrand i praksis, og en reduksjon i avisers lønnsomhet trenger ikke å bety at kvalitetsjournalistene forsvinner. De kan gjøre en bedre (eller hvertfall like god) jobb om de er motivert av noe annet enn pengene.

2: Dynamikken blant bloggerne kan erstatte redaksjonene

Daniel Drezner og Henry Farrell har skrevet en artikkel (publisert i Public Choice i 2007, men et 2004-utkast er tilgjengelig gratis her) om hvordan dynamikken blant bloggerne betyr at gode saker kan finne veien fra en ubetydelig liten blogg, via lenkekjærligheten, de mellomstore bloggene, og til slutt storbloggerne og nyhetsredaksjonene. Altså: noen få bloggere står for størsteparten av lesertallene i bloggosfæren, men det finnes en fantastisk long tail av spesialiserte småblogger med lave lesertall. Om det dukker opp noe spennende der nede i dypet, sprer det seg gradvis til de store bloggene - og vips, så snapper journalistene opp saken. Det er et snev av Hayek her (kunnskap er spredt - det nytter med sentralisering) og det er veldig oppløftende.

Selv om det er ting som tyder på at bloggerne likevel ikke oppfører seg slik Drezner og Farrell foreslår, er poenget ganske interessant likevel.

Jeg synes for øvrig [rettelse: Hanne] gjør en god jobb med å forklare hvorfor pressestøtten bør gå til journalistene heller enn mediebedriftene. Men kanskje er det ikke nødvendig med økte inntekter til nettavisene.

Høye lønninger

Markedsføringsguruen Seth Godin har en fryktelig god blogg. Og han skriver i dag om hvordan bedrifter (særlig i finanssektoren) har brukt lønnsnivå som eneste verktøy for å skaffe seg de beste folkene:

Twenty years ago, financial industry salaries were a tiny fraction of what they are today. Did lesser people do the work? Did they try less hard? Think smaller thoughts? Of course not. The reasons salaries are high is that the number is a signaling mechanism, a very expensive marketing campaign.

Sannheten, mener Godin, er at mange av disse selskapene ville tiltrukket seg de beste folkene uansett. Det er i virkeligheten flere godt kvalifiserte jobbsøkere tilgjengelig enn det bedriftene kan være i stand til å ansette, så man kunne like gjerne tilbudt lavere lønn.

Det gir meg to tanker: for det første at superstjerne-økonomien, der de aller høyeste lønningene er absurd høye i forhold til forskjellene i ferdigheter, ikke er verken rettferdig eller formålstjenlig. Jeg tror det er mulig å motivere de beste blant oss til å gjøre en glimrende jobb uten å betale i bøtter og spann.

For det andre virker det like grovt overforenklende å mene at toppledere og finansfolk bare er motivert av penger, som at førskolelærere og sykepleiere bare er motivert av å tjene samfunnets og barnas beste.