Ingen enkel historie

I februar, da Penguin ga etter for hindunasjonalistenes søksmål og protester, og trakk Wendy Donigers The Hindus: An Alternative History (2010) fra det indiske markedet, bestemte jeg meg for at dette er en bok jeg vil lese. Den lå ulest noen måneder, men jeg har nå lest omtrent en tredjedel (nok til at Det Store Poenget har sunket inn, men ikke nok til at jeg har forstått nyanser og detaljer) og jeg tenker på hvorfor jeg tenkte at dette var en bok jeg vil lese.

Dette er, som tittelen sier, en alternativ historie. Doniger driver historieskriving som eksplisitt utfordrer det konvensjonelle, og prosjektet er å vise hvordan de underprivilegerte (kvinner, kasteløse, og dyr) har formet hindukulturen. Hun mener at konvensjonell historieskriving overvurderer bidragene fra menn og brahminer. Det er gjerne disse som har skrevet historien, og den særlige statusen til sanskrit som skriftspråk er en av mekanismene som forfatteren mener bidrar til å nedvurdere de alternative historiebærerne. Kritikerne mener boka er full av faktafeil, og at den er et angrep på Hinduismen.

Sjekk gjerne denne artikkelen, hvor Doniger selv oppsummerer argumentet og kontroversen.

Det Store Poenget i denne boka er, sånn jeg (til nå) ser det, at kulturer ikke kan reduseres til én fortelling. For hindukulturens del betyr dette at dyr, kvinner og kasteløse ikke har fått tilstrekkelig anerkjennelse for hva de har betydd for kulturen. Og selvfølgelig: ved å påpeke disse gruppenes bidrag, mener Doniger å gi kulturen et kompliment, ikke en kritikk.

Så til poenget: jeg har ikke lest mye om India. De viktigste bøkene for meg har vært den Martha Nussbaum har skrevet om hindunasjonalistenes vold mot muslimer i Gujarat, og den Amartya Sen skrev om indiske tradisjoner for toleranse, ateisme og rasjonalitet. Og da jeg bestemte meg for å lese boka til Doniger, var det nok delvis fordi den virket å stemme overens med mine fordommer. Jeg synes ikke det gir mening å snakke om kulturer som adskilte, rene og uforanderlige enheter. Å lese denne boka er for meg altså å finne flere grunner til at jeg kan fortsette å mene noe jeg allerede mente.

Det er kanskje en arrogant måte å forholde seg til ny kunnskap, men det er i så fall en arroganse som er vanskelig å rømme fra.

Sånn ellers: for å slå tilbake mot sensuren, er boka gjort tilgjengelig, gratis, som pdf. Diverse nedlastingsmuligheter finner du på denne siden.

Et nyttig ord for rasismedebatten: mikroaggresjon

Noe av det som gjør rasisme så vanskelig å snakke om, er at vi må bruket ordet rasisme. Og rasismekortet er blitt håpløst å spille, for det biter ikke på noen, og den eneste som ser teit ut er den som har kalt noen rasist.

Dette er en stygg blindsone i den norske offentligheten. Vi samler oss mot voldelig rasisme, ingen tror på den biologiske rasismen, vi går i fakkeltog etter Benjamin-drapet eller rosetogene etter 22. juli, og alle får være med. Og når det er dèt som er rasisme, og alle som gikk i tog får gå fri, da blir det vanskelig å snakke om andre former for fiendtlighet og forskjellsbehandling (standardreferansen her går til Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne, en bok jeg synes at alle bør lese)

Det vi trenger er et annet ord, noe mildere, for å beskrive de små og smålige måtene hvite nordmenn minner de andre på at De er annerledes fra Oss.

Men hvilket ord skal vi bruke? Jeg har holdt en knapp på ordet rasialisering, fordi det beskriver en sosial prosess og en forskjellsbehandling som ikke behøver å være overlagt, eller kanskje på begrepet strukturell rasisme. Men begge disse føles altfor akademiske, og dessuten mangler de en aktør og det blir vanskelig å holde noen ansvarlige for den rasismen som vi peker på.

Så her er et alternativ: mikroaggresjon.

Det er Randi Gressgård som bruker ordet, i en artikkel i siste utgave av Nytt Norsk Tidsskrift, og det var nytt for meg, men jeg synes det fungerer godt. Det kan brukes om kjønn og hudfarge og andre forskjeller, og vi slipper assosiasjonene som følger med rasismebegrepene.

Med mikroaggresjon mener hun uoverveide ytringer og handlinger som påpeker forskjellighet, gjerne små bagateller som ikke er vondt ment, men som skjer i - og opprettholder - et maktforhold. Det er altså ikke snakk om overlagte hersketeknikker, men "hverdagslige ydmykelser som markerer et underordningsforhold."

Vi spør kanskje "hvor lenge har du bodd i Norge", eller snakker påtatt høyt og sakte sånn at alle skal forstå, og det er ikke vondt ment, men det opprettholder forskjelligheten likevel.

Disse maktstrukturene er et helsike å motarbeide, men jeg tror i det minste at mikroaggresjon er bedre egnet til å få praten igang, enn både rasialisering og strukturell rasisme.

Referansene går blant annet til Derald W Sue og Sara Ahmed (som også har en blogg). Verdt å lese mer om.

Room 237: Skjulte meninger er lettest å finne når du har bestemt deg for hva du ser etter

Room 237 er en fantastisk fascinerende film, en dokumentar om fem menneskers alternative tolkninger av Stanley Kubricks The Shining. De fem menneskene synes aldri på skjermen, vi hører bare stemmene deres. Ellers består Room 237 av klipp fra The Shining og andre filmer, i tillegg til noen animasjoner av plantegninger av The Overlook Hotel.

Så: hva var det Kubrick ville si med The Shining? Tolkningene spenner fra de nesten plausible (filmen er en metafor for folkemordet på de amerikanske indianerne, eller for Holocaust), via det konspiratoriske (filmen er Kubricks måte å bearbeide erfaringen av å ha forfalsket månelandingsbildene for NASA), til det komisk intrikate (filmen er laget for å bli avspilt forlengs og baklengs samtidig, med de to framvisningene oppå hverandre). Den femte tolkningen ser The Shining som en filmatisering av myten om minotauren. Og alle tolkningene underbygges selvfølgelig med bilder og detaljer fra filmen og fra Kubricks liv.

Ikke bare tar denne filmen opp noen veldig interessante spørsmål om kritikk og tolkning (for eksempel: i og med at tolkning er så subjektivt, spiller det egentlig noen rolle hva en forfatter, en regissør eller en annen kunstner har ment med verket sitt?), den tar også opp et viktig spørsmål om hvordan vi bestemmer oss for hva vi tror.

Chuck Klosterman skriver om nettopp dette i sin anmeldelse av Room 237: alle fem som er blitt intervjuet for filmen mener at de har avdekket den sanne, skjulte meningen med The Shining. Og selv om konklusjonene er forskjellige, så har de alle reist den sammen veien; de startet med en antakelse om at Kubrick er genial, og at detaljer som kan se ut som tilfeldigheter sannsynligvis har en skjult mening. De hadde dessuten alle hver sin følelse av hva den store skjulte meningen med filmen kunne være, og så begynte de å grave - i Kubricks biografier, og i selve filmen - etter bekreftelse på at den første følelsen var korrekt. Og selvfølgelig har de funnet bevisene de trenger. Alle sammen. For hver sin tolkning.

For min del kan vi gjerne si at Kubricks opprinnelige intensjon ikke egentlig er viktigere enn noen av disse tolkningene, og at alle tolkningene derfor kan være like sanne (eller i det minst like interessante). Jeg synes ikke dette undergraver verdien av det opprinnelige arbeidet, siden det uansett er originalverket som har satt igang all den kreative tolkningen. Eller: det er uansett en annen diskusjon.

Det jeg fester meg ved handler om framgangen i tolkningsarbeidet. Å komme fram til disse tolkningene krever en imponerende innsatsvilje, og et skarpt blikk for detaljer. Og interessant nok: resultatet av alt det omfattende gravearbeidet er at alle får bekreftet hver sin første intuitive tolkning. Det er en fin beskrivelse av confirmation bias, noe vi gjør hele tiden alle sammen.

Jesse Thorn gjorde forresten et intervju med Rodney Ascher, regissøren av Room 237, på Bullseye for noen uker siden (ca 45 min inn i sendingen). Filmen, og podkasten til Thorn for den saks skyld, anbefales på det varmeste.

Burde folk i eliteposisjoner være religiøse?

Walter Russell Mead blogget om Christopher Hayes' Twilight of the Elites i helgen. Jeg vet ikke om jeg faktisk kommer til å lese boka til Hayes, men Mead fikk meg virkelig til å tenke.

Han skriver (med noen viktige forbehold) at folk i topp-posisjoner kunne trengt ydmykheten som religiøsitet kan gi:

The kind of arrogance, vanity and inflamed self-esteem that flatters the imagination and corrupts the spirit of the successful meritocrat needs to be checked and humbled. Being constantly reminded on the one hand of the infinite gap between ones own limited talents and vision and the perspective of Almighty God, and on the other of the radical equality with which God judges and loves the human race is a healthy counterweight to the flattery of the world and the smugness that comes with success.

Besnærende tanke. Og ikke så langt unna argumentene fra Alain de Bottons siste bok.


Og apropos: arroganse blant folk i eliteposisjoner er helt sikkert ikke noe særamerikansk fenomen. Jeg har ikke lest den, men det virker som at Lars Olsens Eliternes triumf beskriver mye av det samme som Hayes fra et dansk perspektiv. Helt sikker relevant her til lands også.


Til slutt: Washington Phillips har noe å si om saken.

Kan vi få en bedre samfunnsdebatt hvis flere holder kjeft?

Jeg har tenkt på (og skrevet om, derfor alle lenkene til gamle innlegg - sorry) dette en stund: Det tydelige refrenget fra nyere atferdsforskning er at vi ikke er så rasjonelle som vi liker å tro, og at vi ikke blir særlig klokere av å diskutere med hverandre. Vi er først og fremst interessert i å finne fakta som støtter opp om meningene vi allerede har dannet oss, og vi gjør sjelden eller aldri noen reelle forsøk på å forstå motparten på deres egne premisser. Jeg kan bare snakke for meg selv, men dette høres dessverre ikke fremmed ut.

Er det egentlig noen vits i å snakke sammen hvis alle er så påståelige? Hva skal vi med samfunnsdebatten hvis den består av - og framføres foran - slike håpløse folk?

Det ville jo vært veldig trist å bare gi opp. Derfor tror jeg det hadde vært nyttig - både for hver og én av oss, og for den offentlige samtalen - hvis vi tok en pause fra forsøkene om å overbevise dem vi er uenige med. Hvis vi gir opp alle de håpløse forsøkene på å overbevise hverandre, kan vi kanskje få noen lærerike samtaler i stedet.


Noen vil helt sikker mene at en slik holdning til offentlig debatt er både feig og prinsippløs, og det er jeg faktisk ikke sikker på om jeg kan motsi. Jeg har veldig stor respekt for dem som anstrenger seg for å gi bringe saklige og relevante argumenter fram i samfunnsdebatten, og jeg forstår jo at noen holdninger og utsagn simpelthen må bli motsagt.


Men likevel vil jeg foreslå disse fem øvelsene:

1: Les hva psykologene har å fortelle om måten vi tenker og tar avgjørelser. Begynn med Kahneman og Haidt. Bøkene deres er artige helt til du forstår at det er sånne som deg og meg de skriver om.


2: Vent med å bestemme deg. Du kommer til å bli fastlåst i et tankemønster raskt nok, og da kommer du til å ha glemt hvordan det var å ikke ha noen sterk mening om noe du senere vil tro at du vet alt om. Heldigvis trenger vi ikke å ha en umiddelbar mening om alt mulig.

3: Les essayene til Montaigne. Det er bedre bruk av tiden enn å følge med på politiske nyheter hele tiden.


4: Korrigér dine egne. Bruk mer energi på å påpeke når meningsfellene dine tar feil, og la den andre siden ta seg av sine. Dette forslaget leste jeg først i Arnold Klings essay hos The American, og jeg har tenkt på det hver eneste dag siden. 

5: Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere det femte forslaget uten at det blir altfor corny. Poenget er vel best oppsummert i dette avsnittet fra Jonathan Haidts siste bok:

If you really want to change someone’s mind on a moral or political matter, you’ll need to see things from that person’s angle as well as your own. And if you do truly see it the other person’s way—deeply and intuitively—you might even find your own mind opening in response. Empathy is an antidote to righteousness, although it’s very difficult to empathize across a moral divide.

Det er egentlig et ganske interessant spørsmål: hva er det som får noen til å mene det stikk motsatte av deg? Hva er premissene de bygger argumentene sine på? Hva slags verdenssyn produserer meninger som er stikk motsatte av dine egne? Hvorfor skulle det være deg som har rett likevel?

Jeg tror dette er pessimisten i meg på sitt mest konstruktive.

Nytter det med Motgift?

Jeg har nettopp kommet meg gjennom Motgift: Akademisk respons på den nye høyreekstremismen, og sliter med å sortere tankene. Det er nemlig to ting:

1: Denne boka er svært lærerik, og argumentene behøves i den offentlige debatten.

Når vi vet at fremmedfiendtlighet eksisterer i samfunnet vårt, og at de fremmedfiendtlige begrunner synspunktene sine med oppfatninger som ikke har rot i virkeligheten, da har kunnskapsrike mennesker en plikt til å si ifra. Vi trenger forskere og andre kunnskapsrike mennesker som bidrar til det offentlige ordskiftet, og denne boka er et glimrende eksempel på akademikere som våger å bidra i selv de mest konfliktfulle delene av samfunnsdebatten. Høyreekstremister fremmer argumenter som er fulle av faktafeil, og med denne boka bidrar et knippe kunnskapsrike folk til å korrigere debatten.

Jeg har lært masse av å lese denne boka. Og om jeg skulle ønske meg én ekstra ting ville det være at det fulgte med små replikkkort som vi alltid kunne bære med oss. Så snart vi støter på faktafeil i innvandringsdebatten, kunne vi trekke fram argumentene fra denne boka - med fotnoter og det hele - og fortelle at Nei, du tar feil.

2: Jeg er redd for at det ikke nytter, fordi ingen kommer til å ombestemme seg.

Jeg trengte strengt tatt ikke å lese denne boka; jeg trodde ikke at muslimene har en plan om å erobre Europa med sin høye fødselsrater, og jeg trengte sånn sett ikke denne motgiften. Og de som faktisk trenger å eksponeres for disse argumentene kommer sannsynligvis ikke til å betale 379 kroner for en bok med tittelen Motgift som forteller dem nøyaktig hvorfor de tar feil (Paul Bjercke tar for øvrig opp noe av dette i sitt kapittel om politisk korrekthet; ingenting kan motbevise konspirasjonsteorien).

Dette er selvfølgelig den aller kjipeste og minst konstruktive kritikken jeg kan komme med, men jeg er redd for at den er viktig likevel. Og jeg tror det ligger et generelt poeng, om hvordan vi forholder oss til fakta, også de av oss som ikke er ekstremister. Det er nemlig mye som tyder på at vi alle danner oss meninger før vi danner begrunnelsene for dem. De aller fleste av oss har allerede bestemt oss for hva vi mener før vi ser på fakta, og lenge før vi lytter til hva andre folk mener (les denne og denne).

Men selvfølgelig: dette er en kjip kritikk, fordi den ikke tilbyr noe alternativ. Hva skulle man ellers gjøre?

Jeg vet virkelig ikke (og tro meg: jeg skulle ønske jeg hadde et konstruktivt svar på dette spørsmålet). Men nettopp derfor synes jeg forfatterne av Motgift fortjener all honnør, for de har gitt et grundig motsvar til høyreekstremistenes påstander. Jeg håper at det nytter. Det gjør jeg virkelig.

Nussbaum om religiøs intoleranse

Martha Nussbaums siste bok heter The New Religious Intolerance. Jeg har funnet mye trøst i en av hennes tidligere bøker, The Clash Within, og også denne boka er nyttig for terrorterapien.

Nussbaum beskriver hvordan amerikanske og europeiske muslimers rett til å leve i tråd med sin samvittighet blir begrenset av at majoritetssamfunnets intoleranse. Det er frykten som driver oss til å forskjellsbehandle religiøse praksiser, og den nye religiøse intoleransen har mye til felles med gammel antisemittisme, mener hun.

Her er argumentet:

Frykt er en grunnleggende menneskelig følelse. Den oppstår når vi tror at vår velferd trues av noe vi ikke selv kontrollerer. Uten frykt hadde ikke menneskeheten overlevd, men frykten kan også løpe avgårde med oss. Frykt er en narsissistisk følelse, og den kan mildnes med selvrefleksjon og empati med dem/den man frykter.

Alle mennesker har samme krav på verdighet (dignity). Dette inkluderer samme rett til å søke etter mening i livet, gjennom vår samvittighet (conscience). Men vår mulighet til å finne mening i livet, og til å leve i tråd med vår samvittighet, kan både hindres og hjelpes av omgivelsene rundt oss. Når vi begrenser retten til religiøs selvutfoldelse er det et overtramp mot folks verdighet.

Forslagene om å forby religiøse plagg som burka og niqab innebærer en grov forskjellsbehandling av muslimer, og argumentene for forbudet (burkaen er et problem for offentlig sikkerhet, den objektifiserer kvinner, osv) er ikke rimelige. Hvis vi behandlet muslimske religiøse praksiser på samme forståelsesfulle og respektfulle måte som vi behandler andre religiøse praksiser, ville vi både stått bedre rustet til å bekjempe terrorisme, og unngått å krenke våre fredelige medborgere. Argumentene hennes i denne debatten er oppsummert i artikkelen som boka springer ut fra, Veiled Threats?, publisert på nettutgaven av New York Times.

Et av de sentrale punktene i denne boka er at Europa, hvor statene er fundert på ideer om nasjonal enhet, gir et vanskeligere klima for å inkludere samfunnsborgere med fremmede religiøse skikker. I land som USA, Canada og Australia, hvor innvandring (ofte religiøst motivert) var sentralt for statsbyggingen, er det enklere å imøtekomme de nye. Kontroversen rundt Park51 viser at amerikanerne fortsatt har en del å gå på når det gjelder å møte sine muslimske medborgere på en respektfull måte, men Nussbaum er adskillig mer bekymret for Europa. Hun trekker fram 22.juli-angrepene, og sammenlikner Breivik med Gandhis drapsmann Nathuram Godse. Frykten for muslimer er spesielt sterk i Europa, mener hun, og majoritetens motvilje mot å forstå muslimers religiøse praksis drives kanskje enda sterkere av frykt her enn i USA.

Hva er det viktigste å ta med seg fra denne boka? Jeg tror Nussbaum har rett i at frykt og fordommer er viktige krefter i politikken. Og jeg tror hun har helt rett i at alt dette stammer fra vår motvilje mot å innrømme, og leve med, svakhet og sårbarhet. (Sånne setninger ser teite ut når jeg skriver dem, og det er faktisk en del av problemet).

Et (slags) forsvar for ekkokamrene

David Weinbergers siste bok heter Too Big to Know. Den handler om hva som skjer når kunnskap ikke lenger først og fremst produseres på nettet, og ikke gjennom trykte bøker. Det store poenget: verden har alltid vært for stor og kompleks til å forstå seg på, og når kunnskapsproduksjon flytter seg fra bøker til nett må vi lære oss å leve med den uhåndterlige informasjonsmengden.

Alt i alt er dette en tankevekkende, lettbeint og lettlest bok om vitenskap. Vel verdt tiden.

Det er mange interessante poenger i boka, men diskusjonen om debattklimaet på nettet virker spesielt relevant akkurat nå. Mange, kanskje først og fremst Cass Sunstein, er bekymret for at nettdebattene stort sett foregår mellom folk som allerede er enige.

Weinberger skriver et slags forsvar for ekkokamrene, og argumentet er ikke så dumt.

Utgangspunktet er dette: for at en diskusjon skal være lærerik, må de som snakker sammen allerede være enige med hverandre om veldig, veldig mye. Riktignok blir diskusjoner beriket av at folk har ulike perspektiver og heuristikker (henvisningen her går til The Difference av Scott Page), men hvis man er fundamentalt uenige om formålet med debatten, hvilke fakta som er relevante (eller sanne), og attpåtil er mistenksomme om hverandres hensikter - da vil debatten sannsynligvis ikke være lærerik for noen av partene. Det skeptikere som Sunstein må tolerere, mener Weinberger, er at noen diskusjoner blir bedre av at folk er enige om en god del grunnpremisser.

Her er et sitat:

We still need as much difference and diversity within the conversation as we can manage. We still need to continuously learn how to manage to include more diversity. We need to be on guard against the psychological tricks echo chambers play, convincing us that our beliefs are “obviously” true and nudging us toward more extreme versions of them. But it’s also fine for the Republicans to have an online “coffee shop” where they can discuss their ideas. That conversation needs far more agreement than diversity.

Det er lett å kjenne seg igjen. "Å ta debatten" er ofte synonymt med "å la to fundamentalt uenige personer forsøke å overdøve hverandre", og det er ikke veldig lærerikt.

Jeg synes argumentet til Weinberger er godt fordi det er nyansert. Derfor er det også litt kjedelig. Han runder av med å advare mot de styggeste sidene ved ekkokamrene:

As we have seen, echo chambers are a requirement for the discussion and collaboration that advance knowledge, and even echo chambers with solid walls can serve some purposes, such as engendering political enthusiasm. But we also know that we make ourselves stupid when we restrict ourselves to tolerating only the mildest disruptions of our comfort. For the Net to maximize its capacity for knowledge, then, we need to push past our urge to stick with people like us.

Men det er jaggu ikke lett. Sjekk for øvrig denne artikkelen av Dan Kahan (via via).

Mye av dette ble forresten tatt opp da Weinberger var gjest på EconTalk for en stund tilbake - hør episoden her.

Litt mer vitenskap, litt mer ydmykhet

Arnold Kling har et knallgodt essay på The American, om hvordan vi skal klare å snakke med folk vi er uenige med.

Les hele, men la spesielt dette synke inn:

In political debates, we put a lot of energy into pointing out the errors of our opponents. When somebody writes an op-ed exposing the “myths” that surround an issue, the purpose is to debunk the other side, almost never to question one's own allies. 

Basically, the “myth-busting” process works like this. You create a straw-man caricature of the other side's point of view. You knock down that straw man. Your allies applaud your brilliant insight. Your opponents dismiss what you have to say. Both sides come away with their partisan views reinforced.

Kling foreslår at vi heller skal forsøke å se etter feil og mangler hos våre meningsfeller - det er vanskeligere enn å se etter feil hos folk vi er uenige med, men det er viktig. Og det er nettopp derfor var artikkelen som Nils August Andresen skrev på Newsmill og Minerva for litt siden så veldig, veldig god. Tung og trist, men god.

Egidijus Gecius tar det samme poenget som Kling litt lengre ut i tåkeheimen RSA-bloggen:

[A]s I become more observant of the patterns of my mind, I start noticing things I was not noticing before. I start seeing my own blindness. I notice myself developing an intuitive feeling that tells me when I am blowing things out of proportion again. It’s like a little voice inside me going ‘here you are doing the same again’. After becoming aware of this intuitive impulse, usually I discount whatever my initial reactions of fear or frustration suggest. More often than not, this leads to being more level-headed and making better decisions. 

Also, it’s a very humbling experience to see how flawed my perceptions are. This makes it into a lifelong quest of learning more and more when my perceptions can and cannot be trusted.

Det er en oppløftende tanke: kanskje kan evolusjonspsykologien gjøre oss mer ydmyke. (Hvis da ikke John Gray har rett, og ingen vitenskap kan lede til noe meningsfullt framskritt.) Det er lov å håpe.

Bøkene som gjelder er Daniel Kahnemanns Thinking, Fast and Slow og Jonathan Haidts The Righteous Mind. Montaigne hadde lest dem hvis han kunne - det er jeg helt ganske sikker på.

Sjekk for øvrig denne og denne, hvis du vil.

Når vinner fakta?

Charles Murrays nye bok, Coming Apart, får mye oppmerksomhet for tiden. Og ikke alle like imponerte. 

David Frum siterer (i en svært så kritisk bokanmeldelse som jeg ikke har orket å lese ferdig) et avsnitt fra boka: 

Data can bear on policy issues, but many of our opinions about policy are grounded on premises about the nature of human life and human society that are beyond the reach of data. Try to think of any new data that would change your position on abortion, the death penalty, legalization of marijuana, same-sex marriage or the inheritance tax. If you cannot, you are not necessarily being unreasonable.

Frum selv mener tvert imot at dette gjør Murray til en veldig unreasonable person. Will Wilkinson svarer på The Economist med å si at han selv aldri ville finne på å ikke la seg overbevise av nye fakta (og gir oss samtidig denne godbiten; I'm so pro [same-sex marriage], I almost wish I were gay so I could have one). 

Kanskje har Wilkinson og Frum rett når de beskriver seg selv på denne måten. Kanskje er de mottakelige for gode motargumenter (selv om varsellampene burde lyse når Wilkinson og Frum, som jeg tipper har tenkt nokså på saken, for eksempel er uenige om hva fakta sier om legalisering av marijuana).

Jeg er ikke like optimistisk. Hvem tror du det er flest av her i verden: mennesker som er villige til å la seg overtale av det beste argumentet, eller mennesker som fnyser av sine meningsmotstandere? 

Jeg tipper det er flest av de siste (men jeg kan ta feil).

Sjekk for øvrig Jennifer Schuesslers artikkel om Murrays bok i New York Times.

Vi tar feil, hele tiden, alle sammen

Apropos all denne debatten-om-debatten som foregår for tiden: Daniel B. Klein hadde en lesverdig artikkel i desember-utgaven av The Atlantic: I Was Wrong, and So Are You. Kortversjonen: folk på høyresiden er like immune mot ubehagelige sannheter som folk på venstresiden. Klein har bedt folk om å vurdere sannheten av forskjellige økonomifaglige påstander, og finner at begge sider er like immune mot sannheter som strider med deres ideologiske grunnholdning. Saken ble tatt på i en episode av On the Media før jul

Det er naturligvis ingen grunn til å tro at dette bare gjelder for spørsmål om økonomisk politikk. Tenk på spørsmål om skolepolitikk, innvandring, kulturpolitikk, statlige eierskap, hva som helst - når ble du sist overbevist av dine meningsmotstanderes gode argumenter?

Det er verdt å merke seg refrenget fra Daniel Kahnemans siste bok, Thinking, Fast and Slow; vår evne til rasjonell og kritisk tenking er begrenset - vi tar stadig mentale snarveier, og er derfor ikke så rasjonelle som vi gjerne skulle ønske. Ikke at vi egentlig trengte psykologene for å fortelle oss dette (vi burde kjenne det igjen fra alle de små diskusjonene vi havner i hver dag) men vitenskapelige funn som de Kahneman presenterer kan gi god inspirasjon til litt kritisk selvrefleksjon. Og hvis ikke vitenskapen er nok for deg; forsøk heller Montaigne.

Og når vi snakker om vilkårene for nettdebatten - og for den bredere samfunnsdebatten - er det nettopp oss selv vi burde fokusere på. Ikke nett-trollene, mørkemennene, hegnaristene - men den jevne nettsamfunnsborgeren. Vi som tar feil med jevne mellomrom, vi som altfor ofte avfeier andres gode motargumenter, og vi som ikke gidder å tenke oss så nøye om før vi danner oss en mening. Hvis ikke vi er klar over alle de mentale snarveien vi tar, og ikke forsøker å unngå lat tenking, eller stadig skylder på de andre som aldri lar seg overbevise av våre gode argumenter - da kan jeg ikke forstå hva som skal være vitsen med å engasjere seg i samfunnsdebatten.

Når det er sagt: jeg mener ikke å være totalt pessimist om vilkårene for god, konstruktiv og lærerik debatt. Jeg vet det ikke trenger å være sånn, for jeg har opplevd virkelig gode diskusjoner.

De aller beste diskusjonene jeg har vært i har startet med at ingen av oss var helt sikre - og endt opp nesten samme sted.

Jeg ønsker meg flere slike.

Ikke tenk så fort!

Psykologen Daniel Kahneman har skrevet Thinking, Fast and Slow, en oppsummering av mange års forskning på hvordan mennesker tenker og tar avgjørelser. Kontrasten mellom det (økonomisk) teoretiske og det faktiske menneskelige er et av de store temaene i boka, og dessuten er det en god porsjon med lykkeforskning her. Den er godt skrevet, pedagogisk, og relevant for hverdagen.

Hvis du bare skal lese én bok om atferdsøkonomisk forskning, så bør det være denne.

Boka fikk for øvrig voldsomt god omtale av selveste Bill Easterly i FT, og bokredaksjonen i New York Times fører den opp som en av de fem beste nonfictionbøkene fra 2011. Og ja: Kahneman vant Nobelprisen i økonomi i 2002. Nokså kvikk type, med andre ord.

Tittelen trekker på skillet mellom to systemer av tenking; System 1 er nivået for intuitive, raske og følelsesmessige tanker, mens System 2 huser vår evne til rasjonell, analytisk, logisk tenking. Kahneman skyr unna å kalle System 1 for det ubevisste,  siden spørsmålet om bevissthet er en helt annen can of worms (sjekk for øvrig Kahneman i samtale med NYTimes-spaltist David Brooks her; Kahneman er ydmyk nok til å si at han aldri helt har forstått hvordan man kan skille mellom det bevisste og det ubevisste).

Gjennom boka forklarer Kahnemann hvordan tenkingen vår tar mentale snarveier, og hvordan System 1 til stadighet dominerer over vår logiske sans. Hovedbudskapet er at vi ikke er så rasjonelle som vi liker å tro. Det burde motivere oss til å være en del mer ydmyke enn vi ofte er.

I motsetning til Dan Ariely, en av de andre som har popularisert denne forskningen, mener Kahneman likevel ikke at vi mennesker er grunnleggende irrasjonelle. Han mener snarere at ideen om den rasjonelle aktøren er en dårlig beskrivelse på hvordan mennesket faktisk fungerer. Rasjonalitet er et urimelig høyt ideal for mennesker å leve opp til. Sitat:

The definition of rationality as coherence is impossibly restrictive; it demands adherence to rules of logic that a finite mind is not able to implement. Reasonable people cannot be rational by that definition, but they should not be branded as irrational for that reason. Irrational is a strong word, which connotes impulsivity, emotionality, and a stubborn resistance to reasonable argument. I often cringe when my work with Amos is credited with demonstrating that human choices are irrational, when in fact our research only showed that Humans are not well described by the rational-agent model.

Kahneman styrer dessuten ikke unna optimismen; han mener vi må kjenne igjen de farlige mentale snarveiene nettopp for å kunne styre unna dem. Mot slutten av boka serverer han en slags løsning:

The way to block errors that originate in System 1 is simple in principle: recognize the signs that you are in a cognitive minefield, slow down, and ask for reinforcement from System 2.

Og når det er sagt: Kahneman er tilhenger av Thaler og Sunstein-metoden, og tar nudging i forsvar i siste kapittel. Hovedargumentet er at vi kan utforme omgivelser som gjør oss bedre rustet til å forstå kognitive minefelt.

Et av de mest hverdagsnyttige poengene fra boka er oppsummert i forkortelsen WYSIATI: What You See Is All There Is. Dette er en mental snarvei vi må vokte oss for; vi tenker ikke over hvor mye vi ikke vet. Vi mennesker er fantastisk dårlige til å forstå at kunnskapen vi innehar akkurat nå ikke nødvendigvis er en nøyaktig gjengivelse av virkeligheten. Økonomer er spesielt utsatt for dette - den klassiske referansen går til Bastiats essay om What Is Seen and What Is Not Seen. De virkelig arrogante økonomene tror gjerne at de er de eneste som har sett det vi andre ikke ser. Da har de selvfølgelig ikke forstått noenting. Et sitat fra Kahneman:

You cannot help dealing with the limited information you have as if it were all there is to know. You build the best possible story from the information available to you, and if it is a good story, you believe it. Paradoxically, it is easier to construct a coherent story when you know little, when there are fewer pieces to fit into the puzzle. Our comforting conviction that the world makes sense rests on a secure foundation: our almost unlimited ability to ignore our ignorance.

En liten ting helt til slutt: et av de store budskapene fra denne boka og fra bøkene til Nassim Taleb er at vi ofte dikter opp historier om hvordan ting er under vår kontroll. Men dette er i virkeligheten mest fantasi og en forsvarsmekanisme. Svaret? Stoisisme.

Det Kahneman skriver om vår hang til å skylde på politikere og ledere, kan overføres til alle slags valg vi selv tar om livet vårt. Sitat:

We are prone to blame decision makers for good decisions that worked out badly and to give them too little credit for successful moves that appear obvious only after the fact. There is a clear outcome bias. When the outcomes are bad, the clients often blame their agents for not seeing the handwriting on the wall—forgetting that it was written in invisible ink that became legible only afterward. Actions that seemed prudent in foresight can look irresponsibly negligent in hindsight.

Trøstende ord til alle som har store avgjørelser å ta; det endelige utfallet er avhengig av flere faktorer enn det som er konsekvenser av dine bevisste valg. Når du tar ansvar - eller skyld - er det sannsynligvis mest dikting.

Trivers om selvbedrag

Via Will Wilkonson kom jeg over dette intervjuet med evolusjonsbiologen Robert Trivers (i Boston Globe). Trivers, som ser biologien som bevis for at altruisme stort sett handler om konflikt og egeninteresse (han skrev forordet til første utgave av Dawkins The Selfish Gene), beskrives som en svært lite konfliktsky person. Noe som i grunn er helt i tråd med forskningen hans:

In a way, Trivers's rhetoric of maximum affront reflects his view of the natural world as a battlefield where unending struggles of varying intensity and subtlety play themselves out. Alliances and altruism can make evolutionary sense, he argues, but many relationships previously understood to be essentially cooperative-between mother and father, parents and offspring, brothers and sisters, even among the genes within a single organism-are instead rife with conflict. And only as conflicts can they be fully understood.

Og fra dette perspektivet har altså Trivers skrevet en bok om hvordan menneskers hang til selvbedrag kan forklares med evolusjonsbiologi. The Folly of Fools ble utgitt nå nylig, og den bør helt sikkert leses. Jeg synes ofte at forklaringer fra den kanten (evolusjonsbiologi) mangler nyanser og beskjedenhet, og lar meg ikke alltid overbevise. Men så så er det kanskje et slags selvbedrag jeg bærer på, hvis jeg venter beskjedenhet fra evolusjonsbiologer. Jeje.

Will Wilkinson er for øvrig en mann å følge, stort sett alltid tankevekkende og med mye gode linker og lesetips. Han er bidragsyter til Economist-bloggen Democracy in America, skriver The Moral Sciences Club for BigThink og blogger for egen regning her.

Hvordan bias begynner

Det første umiddelbart overbevisende argumentet vi hører om et nytt tema er kanskje det vi skal vokte oss aller mest for. Når vi først har dannet oss en oppfatning, blir vi ofte late og fordomsfulle. Med ny informasjon kan vi alltid bekrefte, men aldri motbevise, den oppfatningen vi allerede har dannet oss.

Et ganske ufarlig eksempel: for en stund tilbake lest jeg Richard Wranghams Catching Fire: How Cooking Made Us Human, en bok om hvordan matlaging - det vil si varmebehandling av råvarer som ellers er umulig eller vanskelig for oss å fordøye - kan ha vært en avgjørende faktor i vår evolusjonære utvikling. Argumentet: den ekstra næringen fra varmebehandlet mat - i praksis en teknologisk forlengelse av vårt eget fordøyelsessytem - var avgjørende for vår evolusjon til å bli mennesker.

Siden jeg leste denne boka har jeg ikke gjort noen innsats for å finne motstridende forskning. Vi kjenner dette som confirmation bias, som anchoring, eller bare som stahet - eller lathet.

Og dette er i grunn et ganske harmløst tema. Konsekvensene er ikke verre enn at jeg møter raw food-bevegelsen med en viss skepsis, og at jeg føler jeg har en legitim grunn til å være skeptisk. Men det finnes andre, mer alvorlige temaer, hvor jeg er redd den samme logikken gjelder; jeg har lest noe som overbeviste meg, gjort meg opp en mening, og nå møter jeg nye fakta med disse fordommene i bakhodet.

I noen debatter, slik som debatten om økonomiske forskjeller, er dette spesielt tydelig. Hvordan noen tolker for eksempel Wilkinson og Picketts The Spirit Level avhenger mye av hvilken holdning de hadde til fordelingsspørsmål allerede før de leste boka.

Og enda verre; de som tar seg bryet med å lese hele boka er sannsynligvis dem som var mest overbevist fra starten av.

Den opplyste debatten og annen bullshit

Clifford Bob skriver på Duck of Minerva om hva som er galt med måten vi ofte tenker på aktivister som forsøker å påvirke offentlig politikk, og om hva vi egentlig kan forvente av offentlig debatt. Han har en ny bok på trappene: The Global  Right Wing and the Clash of World Politics.

To viktige avsnitt fra bloggposten:

Political scientists, including myself, have focused too much attention on “persuasion” as the mechanism by which policy change happens. Unless that term is given a broader meaning than normal, “persuasion” fails to capture the concrete combat that dwarfs most rhetorical efforts, even if it is often harder to see and study. This includes efforts at excluding the other side from key institutions, at silencing opponents, at keeping others' ideas off the agenda, at fighting back even after a policy has been established (see the continuing court battles over California’s Prop 8), and of course at raising money. 

Finally, political scientists, in this case not including myself, have put too much faith in the power of deliberation to elevate the decision processes of leaders and citizens. Recent work on deliberative democracy finally seems to be getting this criticism.  Many "target" audiences are beyond persuasion, due to self-interest or ideology. And few promoters of ideas, whether new or old, truly want a free and fair debate. Obviously such debate would be optimal--if it were possible to establish agreement on what that would mean, not in the abstract, but in an actual political conflict.  In reality, decisions are invariably made in the absence of the kind of deliberation political philosophers would prefer.

Apropos: sjekk ut denne artikkelen av Jackson og Krebs: Twisting arms and twisting tongues. Den sier noe interessant om retorikk som maktbruk, og om hvorfor aktører i offentlig debatt oftere forsøker å finte ut sine motstandere enn å overbevise dem.

Det store, stygge poenget her er at vi egentlig ikke ønsker oss en fri og rettferdig debatt. Verken samfunnsdebattantene eller folk flest har noe særlig ambisjoner om å være fleksible eller åpne for det bedre argumentet. Vi ønsker å vinne diskusjonen, ikke å forstå motpartens argumenter. Ikke veldig trivelig å tenke på, men jeg er redd det er sant.

Denne saken fra The Onion oppsummerer følelsen: Open-Minded Man Grimly Realizes How Much Life He's Wasted Listening To Bullshit:

"Jesus Christ," said Richman, taking in the overwhelming volume of useless crap he's actively listened to over the years. "My whole life I've made a concerted effort to give people a fair shake and understand different points of view because I felt that everyone had something valuable to offer, but it turns out most of what they had to offer was complete bullshit."

"Seriously," Richman added, "what have I gained from treating everyone's opinion with respect? Nothing. Absolutely nothing."

Nei, hva er egentlig poenget med alt sammen?

---

PS: Bob refererer til en artikkel medforfattet av Andreas Føllesdal, om hvordan teorier om deliberativt demokrati bør forholde seg til makt og egeninteresse. Denne artikkelen ligger dessverre bak en betalingsmur, så jeg vet ikke hva hele argumentet er. Fyttikatta, så lei jeg er av betalingsmurer.

PSPS: Det er mye interessant i artikkelarkivet til Bob, for eksempel denne: Merchants of Morality om hvordan aktivistgrupper må gå på akkord med sine prinsipper for å få internasjonal oppmerksomhet. Særlig relevant lesing for folk som bor i land som deler ut fredspriser.

Polarisering blant bloggere

Her kommer enda et sammendrag fra bloggutgaven av Public Choice (omtalt på bloggen tidligere: her, her, her og her).

Artikkelen Cross-ideological discussions among conservative and liberal bloggers (fulltekst her, krever abonnement) er skrevet av Eszter Hargittai, Jason Gallo og Matthew Kane. Sammen med Drezner og Farrells introduksjonsartikkel bør denne være pensum for alle som er interessert i bloggenes rolle i politikken.

Spørsmålet Hargittai, Gallo & Kane reiser er om - og hvordan - politiske blogger fra motsatt side av politikken forholder seg til hverandre. Altså; om konservative (og liberale) bloggere bare diskuterer seg i mellom, eller om de går i reell debatt med meningsmotstandere. Utgangspunktet er Republic.com, Cass Sunsteins bok fra 2001 (gratis i fulltekst via Google Books), der forfatteren mener (s. 16):

there are serious dangers in a system in which individuals bypass general interest intermediaries and restrict themselves to opinions and topics of their own choosing.

Altså: på grunn av den store valgfriheten av informasjonskilder på nettet, vil folk først og fremst velge kilder som deler deres politiske grunnsyn. Debatten blir smalere, mer fragmentert. Mye det samme som Putnam kaller cyberbalkanization.

Hargittai, Gallo & Kane undersøker dette gjennom en kvantitativ undersøkelse av tre ganger én ukers bloggaktivitet på 40 amerikanske politiske blogger i perioden juni 2004-mars 2005. I tillegg gjør de en kvalitativ undersøkelse av blogginnlegg som linker på tvers av de politiske leirene.

Her er noen av funnene:

- Bloggrollene er veldig internrefererende. Konservative bloggere har riktignok litt flere lenker til meningsmotstandere enn liberale, men bloggrollene er stort sett et signal om hvilken side man identifiserer seg med.

- Selv om bloggerne linker skjeldnere til meningsmotstandere i vanlige blogginnlegg, er det kun fem av 20 konservative bloggere som ikke lenket til en eneste liberal blogg i utvalgsperioden. Tre av 20 liberale bloggere var like isolerte på sin side. Forskerne konkluderer med at det foregår en ikke ubetydelig meningsutveksling på tvers av leirene.

- Noen av de mest interessante funnene kommer i den kvalitative undersøkelsen. Forskerne lanserer fem ulike kategorier for å beskrive blogginnlegg med lenker på tvers av ideologiske skillelinjer: (1) stråmann-argumentasjon, (2) substansiell uenighet, (3) nøytral, ikke-politisk lenke, (4) redirect, og (5) substansiell enighet.

- Stråmann-argumentasjon utgjør den vanligste typen av lenker på tvers av ideologiske skillelinjer. Den vanligste måten å henvise til en meningsmotstander er for å kort avfeie "den andre siden" uten å gå i substansiell debatt. Eksempel fra den liberale bloggeren Oliver Willis' kritikk av konservative Instapundit:

Glenn Reynolds reclaims his jackass mantle in this idiotic post about the war in Iraq

Altså: den vanligste grunnen til at bloggere henviser til meningsmotstandere er for å latterliggjøre og avfeie dem uten substansiell diskusjon. Ikke veldig konstruktivt.

Hargittai, Gallo og Kane lander til slutt på en forholdsvis positiv konklusjon, og mener at det tross alt foregår en god del oppriktig debatt mellom meningsmotstandere på politiske blogger.

Spørsmålet som reiser seg er selvfølgelig: hvordan er forholdene i Norge? Noen tanker?


[Oppdatert: Fulltekst av artikkelen er tilgjengelig via Eszter Hargittai]

Gimme some truthiness

Michael Munger hadde en artikkel om blogger og sannhet i spesial-utgaven av Public Choice om blogging. Utgangspunktet er uttrykket truthiness, som komikeren Stephen Colbert brukte for å beskrive medienes omgang med fakta: the quality of stating concepts or facts one wishes to be true, rather than concepts or facts known to be true.

Spørsmålet er altså om blogger er mer eller mindre tilbøyelige til å formidle truthiness enn mainstream-media.

Det definerende øyeblikket for den amerikanske bloggosfæren kom i september 2004, da 60 Minutes-redaksjonens kom med anklager om uregelmessigheter i George Bush' militærtjeneste. Anklagene ble diskutert grundig av bloggere og nettforumbrukere, som til slutt avslørte at materialet saken hvilte på var oppdiktet (les mer om Rathergate på Wikipedia). Her hadde altså de profesjonelle journalistene formidlet noe de valgte å tro var en sannhet (truthiness), mens amatørbloggerne fant den virkelige sannheten. Som det heter: epic fail.

Are Slettan (her og her) har for øvrig pekt på motstanden mot å utvide rasismeparagrafen til å inkludere forbud mot blasfemi som et definerende øyeblikk for den norske bloggosfæren. Debatten begynte på bloggene før den ble plukket opp av mainstreammediene - helt i tråd med dynamikken foreslått av Farrell og Drezner: at selv innlegg på de minste fillebloggene kan spre seg gjennom lenkekjærligheten, via større blogger og til slutt havne i mainstreammediene.

Men spørsmålet som sannhet er fortsatt vanskelig å besvare. Får vi sannhet eller truthiness gjennom bloggene? Munger foreslår to hovedutfordringer for at bloggene skal dyrke fram sannhet:

1: Folk flest (også bloggere) er forutinntatte og vil avvise ny informasjon som ikke passer med deres virkelighetsoppfatning

2: Sakene som diskuteres på blogger handler vanligvis ikke om fakta, men om subjektive meninger

Til syvende og sist velger Munger å gi folkemengden the benefit of the doubt, og ender i en vag konklusjon om at vi vil komme nærmere sannheten jo flere observatører og faktasjekkere vi har.

Likevel: det viktigte forbeholdet dreier seg som polarisering. Bloggere diskuterer helst med likesinnede, og overser sine meningsmotstandere. Robert Putnam har advart mot cyberbalkanisering: at offentligheten fragmenteres, og at nettet bygger sosial kapital som er bonding (forsterker bånd innad i grupper) og ikke bridging (bånd mellom ulike grupper).

En annen artikkel i blogg-utgaven av Public Choice (skrevet av Hargitai, Gallo og Kane) tar for seg nettopp denne polariseringen blant politiske blogger. Mer om dette senere.

PS: Munger har for øvrig vært deltatt på EconTalk 15 ganger og skriver bloggen Kids Prefer Cheese.

PSPS: John Lennon - Gimme some truth