Hvem i samfunnet er dårligst stilt? Og hva kan gjøres for å hjelpe dem?

Hva vil det si å være underpriviligert? Hvem i samfunnet er dårligst stilt? Og hva kan gjøres for å hjelpe dem? Det er spørsmålene som Jonathan Wolff og Avner De-Shalit forsøker å besvare i boka Disadvantage (2007).

Boka er en anvendelse og videreutvikling av Sen og Nussbaums capabilities approach, hvor utgangspunktet er at menneskelig utvikling er et altfor komplisert begrep til å kunne oppsummeres i enkle mål som BNP eller personlig inntekt. Hele prosjektet handler om å definere kapabilitetene (beklager, jeg kommer ikke på noen bedre oversettelse) som folk trenger for å leve gode liv. En god oppsummeringer av prosjektet finnes for eksempel i Martha Nussbaums Creating Capabilities, eller i denne artikkelen av Ingrid Robeyns.

Wolff og De-Shalit trekker på de ti kapabilitetene som Nussbaum har definert i en tidligere bok (Life, Bodily health, Bodily integrity, Sense, imagination and thought, Emotions, Practical Reasons, Affiliation, Other species, Play, og Control over one's environment) og gjør noen små justeringer. Blant annet legger de til at det ikke er nok å besitte disse kapabilitetene, men at man også være utenfor risiko av å miste dem. De har dessuten en interessant diskusjon om at muligheten til å få leve innenfor loven bør telle som en kapabilitet.

En annen av nyvinningene ved Disadvantage ligger i at forfatterne har intervjuet folk fra vanskeligstilte grupper - og yrkesgrupper som arbeider for og med dem - for å finne ut om Nussbaums teori gir en god beskrivelse av verden slik de opplever den. Et ganske sympatisk trekk, spør du meg. Det viser seg for eksempel at folk ikke legger så stor vekt på menneskets tilknytning til andre arter - en god påminner om at en del rettferdighetsteori raskt kan bli virkelighetsfjernt.

Men i det store og det hele: når folk blir spurt om hva som skal til for å leve et godt liv, ligger svarene tett opptil de som foreslås av capabilities-prosjektet. Altså: å være underpriviligert innebærer å mangle kapabilitetene for å leve et godt liv.

Wolff og De-Shalit går videre. Når vi skal rangere folk etter hvilke kapabiliter de har og ikke har, møter vi på litt av det samme problemet som i poenggivningen i moderne tikamp; prestasjoner i de forskjellige kategoriene kan ikke sammenliknes sånn helt uten videre. Det er her den klassiske oppfatningen om utility kommer til kort: det finnes ikke noe enkeltkriterium å bedømme folks livskvalitet etter .

Og viktigere: folk som er underpriviligert målt etter én av kapabilitetene, kan ikke løftes opp på et anstendig nivå ved hjelp av store økninger av andre kapabiliteter. Kapabilitetene kan ikke veksles inn i hverandre.

De som er aller dårligst i et samfunn må derfor være de som mangler flere av kapabilitetene samtidig.

Til slutt: det finnes selvforsterkende mekanismer som gjør at en reduksjon (eller økning) i en av kapabilitetene smitter over på andre. De viktigste begrepene å ta med seg fra denne boka er derfor corrosive disadvantages og fertile functionings: selvforsterkende sett av kapabiliteter som gjør det enten vanskeligere eller lettere å leve et godt liv. Wolff og De-Shalit trekker fram utdanning og sosiale nettverk som spesielt viktige.

For å hjelpe dem som er dårligst stilt, må vi altså forsøke å motarbeide at manglende kapabiliteter smitter over på hverandre, og styrke de kapabilitetene som har positive ringvirkninger.

Sjekk for øvrig Wolff presentere boka på Philosophy Bites.

Hvordan snakke sammen

Richard Sennetts siste bok heter Together: The Rituals, Pleasures and Politics of Cooperation. Jeg har forsøkt meg på to av hans bøker tidligere, Respect In a World of Inequality og The Craftsman, men kom meg aldri gjennom dem. Han er langt ifra den mest engasjerende fagforfatteren jeg har lest.

Men dèt skal han ha: Together er en god bok. Den ligger litt på siden av sosial kapital-litteraturen, men handler om de samme spørsmålene: hvordan skjer samarbeid? Hvorfor ligger forholdene bedre til rette for samarbeid i noen samfunn enn i andre?

Det viktigste, og mest hverdagsrelevante, poenget i boka er å finne i begrepet dialogisk diskusjon. Det handler om hvordan vi snakker sammen. Vi (hvem vi?) tenker ofte at hensikten med debatt er å bli enige. Jeg mener én ting, og du mener det motsatte. Så blir vi enige om et punkt et sted midt i mellom. Dette er dialektikk: tese, antitese, syntese.

Det høres fint ut i teorien, men men denne typen diskusjoner ender altfor ofte med det som Bernard Williams har kalt for the fetish of assertion. Det eneste vi bryr oss om er å få sagt vår mening. Og få ting er så provoserende som å diskutere med folk som bare er opptatt av å si sin mening - særlig fordi man selv så ofte svarer med samme mynt. Ingen lærer noenting, og debatten er stort sett bortkastet. Altfor mange av våre små og store diskusjoner faller i denne kategorien.

Men, som Sennett minner oss om, lytting er også en kommunikasjonsferdighet:

Usually, when we speak about communication skills, we focus on how to make a clear presentation, to present what we think or feel. Skills are indeed required to do so, but these are declarative in character. Listening well requires a different set of skills, those of closely attending to and interpreting what others say before responding, making sense of their gestures and silences as well as declarations. Though we may have to hold ourselves back to observe well, the resulting conversation will become a richer exchange for it, more cooperative in character, more dialogic.

Og der er altså ordet: dialogisk. Det er hentet fra Mikhail Bakhtin, og beskrives av Sennett som "a discussion which does not resolve itself by finding common ground." Det er et ideal for hvordan vi bør snakke sammen: lyttende, empatisk, og i ordelag som ikke gjør det umulig å ombestemme seg.

Sennett trekker fram Michel de Montaigne som et forbilde, og akkurat dét er veldig vanskelig å mislike. Montaigne var ærlig om sin egen uvitenhet, og trygg på sin egen tvil. Denne typen ydmykhet tar brodden av selv den aller sinteste uenigheten:

For Montaigne, this was the point of dialogics – looking at things in the round to see the many sides of any issue or practice, the shifting focus making people cooler and more objective in their reactions.

Noen vil helt sikkert føle at denne tilnærmingen er vanvittig tannløst. Blablabla, empati, blablabla. Men det hjelper lite med empati når man diskuterer med fundamentalister, og noen synspunkter er bare ikke verdt å forstå! Og la meg si det sånn: jeg kan forstå hvor den følelsen kommer fra. Men hva er egentlig alternativet?

Sennett holdt forresten en presentasjon om boka ved RSA, og deltok på Thinking Allowed i diskusjon med John Gray.

Hva skolen kan gjøre for å fremme sosial kapital

Yann Algan, Pierre Cahuc og Andrei Shleifer har et ferskt working paper om hvordan skolen, gjennom forskjellige undervisningsmetoder, kan hemme eller fremme sosial kapital: Teaching Practices and Social Capital (bak betalvegg hos NBER, en litt eldre versjon ligger åpent hos Harvard). Algan og kolleger har gjort mye interessant tidligere, blant annet om forholdet mellom arbeidsmarkedsreguleringer og sosial kapital.

Jeg har ikke lest hele, men det virker veldig interessant. Argumentet er noe sånt som dette: vi kan gjøre et grovt skille mellom vertikale undervisningsmetoder (tavleundervisning fra læreren, osv) og horisontale undervisningsmetoder (gruppearbeid mellom elever, osv). Kanskje kan den ene undervisningstypen gjøre mer for å fremme sosial kapital enn den andre?

Ifølge Algan og gjengen er det grunn til å tro at gruppearbeid og andre horisontale undervisningsformer bidrar til å øke nivået av sosial kapital. Sitat:

We find a variety of interesting correlations. In terms of beliefs, students in countries with vertical teaching methods display lower assessment of the value of cooperation with other students and a lower assessment of teacher fairness and willingness to listen than do students in countries with horizontal teaching methods.   Vertical teaching is also associated with greater belief (from the WVS) that it is the  duty of children to respect their parents. Interestingly, vertical teaching methods are associated with students feeling “like an outsider” and “awkward and out of place” in the classroom (from PISA). Vertical teaching methods are also highly negatively correlated with trust and association membership, the two standard measures of beliefs underlying social capital from the WVS. Finally, vertical teaching methods are associated with lower trust in civil servants and lower level of belief that civil servants treat citizens fairly (both measures from the International Social Survey Program). It appears that subordination to teachers as a student leads to a feeling – and perhaps a reality ‐‐ of subordination to bureaucrats as an adult.

Interessant.

Sjokoladekake og sosial kapital

Gjennom arbeidet med masteroppgaven leste jeg mye teori om sosial kapital. Sosial kapital handler om den tilliten og gjensidigheten som bygges gjennom frivillig engasjement - og som både demokratiet og økonomien har så godt av. Robert Putnams studie av forskjellene i folks samfunnsengasjement i Nord- og Sør-Italia var den første - og kanskje beste - teoretiske forklaringen jeg leste.

Nå er jeg så heldig å arbeide i en frivillig organisasjon, og jeg ser daglig denne teorien i praksis.

Og det skal sies: å se sosial kapital bli skapt over noen stykker hjemmebakt sjokoladekake er noe ganske annet enn å lese om begrepet i en bok. Mye hyggeligere.

Ikke et vondt ord om Putnam, men jeg har aldri sett ham bake kake.

Tilhørighet, nærhet og avstand

På vei til jobben idag hørte jeg et foredrag på RSA-podkasten: Martin Simon om Timebanking. Timebanking er en modell for frivillig engasjement, hvor man bruker timer med frivillig arbeid som en slags valuta for utveklsing av tjenester.

Jeg har hørt på denne podkasten i noen år nå, hvor RSA kringkaster sine debattmøter og foredrag, og gjennom dette kommet over mange interessante bøker og argumenter. På samme måte som med andre podkaster (særlig EconTalk, og i mindre grad Rebooting the News) føler jeg en tilhørighet til RSA gjennom disse foredragene. Jeg  føler meg som et medlem av et særlig interessert publikum, og eksponeres for ideer jeg ellers ikke ville hørt om (som for eksempel her og her).

Så er det et paradoks her, om hvordan mediene påvirker opplevelsen av nærhet og avstand. I foredraget jeg hørte i morges snakket Martin Simon blant annet om hvordan ingen kjenner naboene sine lenger. Om hvordan vi kan bli bedre samfunnsborgere, og hvordan vi kan involvere oss mer i lokalsamfunnet vårt, involvere oss mer med folkene rundt oss. Dette er gjennomgangstemaer fra RSA. Og han snakket om behovet for offentlige arenaer hvor vi kan komme i kontakt med mennesker vi ellers ikke ville valgt å møte.

Og alt dette hørte jeg altså mens jeg gikk rundt i byen med hodetelefonene på - isolert fra omgivelsene rundt meg. Dette er kanskje ikke noen banebrytende observasjon, men det ér rart hvordan vi kan føle nærhet og engasjement for et fellesskap som ikke er nær oss fysisk.

Og da lurer jeg på hva som er mest overvurdert: det fysiske lokalsamfunnet, eller de virtuelle samfunnene. Sannelig om jeg vet.

Fengslingsstaten vs. velferdsstaten

Jeg kom over denne artikkelen av Vesla Weaver via en episode av Bloggingheads: Political Consequences of the Carceral State.

Argumentet likner på noe vi har hørt før - blant annet fra Bruce Western, som jeg har blogget om tidligere - og handler om hvordan fengselsvesenet er blitt den synligste delen av statsapparatet i dagliglivet til mange amerikanere. Det er dyster lesning.

Det store poenget til Weaver: borgerne som møter straffesystemet oftere enn de møter andre deler av statsapparatet vil få redusert tillit til staten, og bli mer marginaliserte samfunnsborgere. Hun mener dessuten at kausaliteten går fra kontakt med straffesystemet - og ikke personlighetstrekk eller kriminell atferd i seg selv - til redusert  politisk engasjement. Og hun presenterer data som støtter dette.

Her er et sitat som reiser noen spennende spørsmål:

Several scholars have suggested that political models of participation should take account not only of the resources that citizens possess, but also the ways in which encounters with “street-level” bureaucrats can inform citizens’ understanding of the goals and nature of government (Lawless and Fox 2001; Lipsky 1980; Soss 1999, 2005). In short, citizens learn about their government through their interactions with it. Moreover, contact with one part of government can form a “bridge” to percep- tions of other aspects of the state. In his interviews of welfare recipients, Joe Soss (2005, 309) found that clients saw government as “one big system,” often not distinguishing their views about welfare caseworkers from attitudes toward other government officials and bodies: “experiences at the welfare agency come to be understood as an instructive and representative example of their broader relationship with government as a whole.”

Jeg lurer på: hvordan er forholdene i Norge? Hvordan påvirker vår justispolitikk det politiske engasjementet til dem som er i kontakt med straffesystemet? Og hva har egentlig størst negativ effekt på politisk engasjement: kontakt med velferdsordningene eller kontakt med straffesystemet? Det hadde vært artig å lese noe om.

Alt dette får meg forresten til å tenke på noen av forskjellene mellom norsk og amerikansk kriminalitet (og statsapparat) som jeg har skrevet om tidligere. 

Og jeg tror jeg kommer til å sjekke innom publikasjonssiden til Weaver senere.

Hvordan sivilsamfunnet (ikke) er unikt

Her er en ting jeg tenker om hvordan vi tenker om folk som gjør frivillig arbeid. 

En av de vanligste måtene å skille sivilsamfunnet fra privat og offentlig sektor handler om motivasjon; vi adlyder staten på grunn av dens maktmonopol (fordi vi må), og i markedet drives vi av profittsøking. I kontrast til begge disse  - i det vi kaller tredjesektoren eller sivilsamfunnet - drives folk til å gjøre frivillig arbeid av iboende intrinsic motivasjon. Vi gjør frivillig arbeid fordi vi liker å gjøre frivillig arbeid. Det er en ryddig inndeling, og et OK utgangspunkt. Men jeg tenker mer og mer at denne inndelingen er ganske falsk. Det er jo ikke bare i sivilsamfunnet at folk drives av intrinsic motivasjon (beklager, men av og til er engelsk vår beste norsk).

Denne tanken begynte for min del med å lese Alain de Bottons bok The Pleasures and Sorrows of Work - en glimrende bok om hverdagslivet på jobb. de Botton viser hvordan folk finner glede i arbeidslivet - enten de jobber med regnskapsføring, rocket science, eller industriell kjeksproduksjon. Det bør få oss til å tenke på økonomifagets far, Adam Smith: I Moral Sentiments skrev han om hvilke andre ting enn egeninteresse som driver menneskelig handling. Idag leser vi heller Wealth of Nations, og glemmer at  Moral Sentiments var Smiths store livsverk. Ideen om at medmenneskelighet og iboende motivasjon er forbeholdt sivilsamfunnet - at det ikke hører hjemme verken i markedet eller i offentlig sektor - er feil.

Og forresten: det ligger en del LeGrand i dette også; mange deler av offentlig sektor (omsorgsarbeid, utdanning, barnevern, osv) tiltrekker seg trolig en viss type mennesker - som motiveres både av arbeidsoppgavene og av belønningen. Altså: intrinsic motivasjon blir ikke borte av at man får betalt for jobben (men som LeGrand minner oss om: det kan være en trade-off i at økonomisk belønning overskygger en persons iboende glede ved arbeidet). 

Så hvor vil jeg? Jeg ender vel opp med et argument som ser ganske banalt ut når jeg skriver det ned: folk drives av en iboende motivasjon - også når de er på jobb, og når de interagerer med offentlig sektor. 

Jeg tenker også at alt dette har en parallell til Big Society-prosjektet; den britiske høyresidens store prosjekt handler om å utnytte benytte engasjementet i frivillig sektor til å løse offentlige oppgaver på en måte som er både kostnadsbesparende og engasjerende for borgerne. Dette er et symptom på hvor store forventninger vi har til sivilsamfunnet, og det er ikke sikkert den er berettiget. Hvis vi ser på sivilsamfunnet som en fullstendig adskilt sektor - som operer etter en logikk som er fremmed for stat og marked - da tror jeg det bærer galt avsted.

--

En liten ting helt til slutt: jeg har nettopp begynt å jobbe i Redd Barna, hvor jeg skal følge opp medlemmenes frivillige arbeid på Østlandet. Jeg  vet ikke ennå hvordan bloggen kommer til å passe inn i den nye arbeidshverdagen min, men siden jeg uansett kommer til å lese en del om engasjement, frivillighet og sivilsamfunnet framover, blir det nok mer av dette.

Hvorfor jeg ikke vet hva jeg mener om Big Society

Jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg synes om hele Big Society-prosjektet, og ideen om å redusere statlige utgifter ved å bero mer på frivillig sektor (grunnen til at jeg tenker på det her er forresten denne artikkelen: Lauren Collins - All Together Now! og to (av flere) interessante debatter fra RSA: her og her).

Her er noen få tanker:

Jeg er positiv til Big Society fordi jeg mener frivillig arbeid har en verdi i seg selv - og jeg tenker at ethvert samfunn blir bedre av å ha en sterkt sivilsamfunn.  Håkon Lorentzen har forresten skrevet en god, liten bok om hva frivillig arbeid betyr for dem som utfører det.

Men jeg er likevel ikke helt overbevist.

For det første: kritikken som venstresiden retter mot Big Society handler om klasseforskjeller; hvis statlige velferdsoppgaver skyves over på frivillige organisasjoner, vil det forsterke sosiale forskjeller. Dette fordi frivillig deltakelse ikke er jevnt fordelt i befolkningen: folk med høyere lønn og utdanning er mer aktive i frivillig sektor enn andre (dette er selvfølgelig også tilfelle i Norge). På denne måten vil Big Society først og fremst komme de mest ressurssterke til gode. Denne kritikken synes jeg er veldig legitim, blant annet fordi den minner meg om Amartya Sen og hans capabilities approach til utvikling. Vi må være mer opptatt av hvordan offentlig politikk påvirker folks faktiske frihet til å leve det livet de har grunn til å verdsette, enn av de abstrakte prinsippene som ligger til grunn for politikken. Det er viktigere at folk faktisk får gode velferdstjenester, enn at vi overser sårbare grupper fordi vi mener prinsippet om frivillig arbeid er så innmari viktig. 

For de andre: man kan kritisere Big Society på samme måte som man kan kritisere nudging (eller dulting, som det skal hete på norsk). Det er helt greit at vi ønsker oss et levende sivilsamfunn (eller i Thaler og Sunsteins tilfelle: færre røykere, en befolkning med sunnere kosthold, osv), men det er ugreit å forsøke å tvinge det fram. Det vil si: frivillighet er ikke frivillighet hvis vi framtvinger det med offentlig politikk. Hele poenget er selvfølgelig at  arbeidet gjøres frivillig.

Masteroppgaven

Jeg leverte masteroppgaven min i september i år, etter en ganske hektisk skrivesommer. Temaet er velferdsstat, innvandring og tillit.

Hele oppgaven kan lastes ned her. Oppsummeringen:

This thesis is concerned with the sustainability of large welfare states in the era of increased immigration. The backdrop for our analysis is a view of the welfare state as a matter of collective action; because generous welfare benefits raise the risk of people free-riding on the public good, citizens will not contribute to the system unless they trust others to abstain from free-riding. Social capital facilitates collective action, and sustaining the welfare state then becomes a matter of sustaining social capital. 

There is an ongoing scholarly debate over the importance of face-to-face interactions in civic associations for the creation of social capital, and whether ethnic diversity erodes social capital. This analysis contributes to these debates, using survey data on civic participation among natives and immigrants in Norway.

The analysis finds that immigrants in Norway participate in civil society at similar rates as natives, but also indicates that generalized trust is not dependent on organizational participation. Despite high rates of civic participation, immigrants appear to be slightly less trusting than the overall population. 

We find that immigrants and natives rarely interact in civil society organizations. To the extent that we can identify any effects of organizational diversity on levels of social capital, it is weakly negative on the part of natives, suggesting that natives gain greater levels of social capital in homogeneous organizations.

Also, the study finds that civic participation increases peoples’ outwards orientation (bridging social capital), and strengthens within-group solidarity (bonding social capital) simultaneously. We also find civic participation to have stronger positive effects on social capital among immigrants than natives – even when the scope of interactions between immigrants and natives is limited.

In sum, these findings indicate that increased diversity does not appear to be undermining social capital in Norway. Levels of trust and civic participation are high in a comparative perspective, both among natives and immigrants. 

Jeg kommer helt sikkert til å skrive mer om denne oppgaven framover, men inntil videre ville jeg i det minste gjøre den tilgjengelig for lesing.

Om sosial kapital

Her er et slags forsøk på definere begrepet sosial kapital. Dette innlegget bygger på teorikapitlet i masteroppgaven min.

Sosial kapital er et begrep som brukes av både sosiologer, statsvitere og (politiske) økonomer - ofte på litt forskjellige måter. Noen, som f eks Bourdieu, ser på sosial kapital først og fremst som en individuell ressurs, som kan mobiliseres for å oppnå et mål. Denne - og andre former for kapital - er sentral i konstitueringen av klasseforskjeller.

Andre ser sosial kapital som et fellesgode, og bruker begrepet for å analysere samarbeid. Her får vi en nyttig definisjon fra statsviteren Robert Putnam, som beskriver sosial kapital som “features of social organization, such as trust, norms, and networks, that can improve the efficiency of society by facilitating coordinated actions” (Putnam 1993: 167).

Altså: det naturlige utgangspunktet for å snakke om sosial kapital, særlig innenfor politisk økonomi, er det som kalles sosiale dilemmaer (eller collective action-problemer). Denne typen samarbeidsproblemer kan beskrives gjennom spillteori, se Fangens dilemma, og er stort sett det samme som Mancur Olson skriver om i The Logic of Collective Action og som Garrett Hardin har kalt the tragedy of the commons. Essensen er at rasjonelle aktører som skal samarbeide om et felles gode vil komme til å feile. Dette skjer fordi ingen vil forplikte seg til å bære kostnaden ved å bidra til det felles gode.

Hovedpoenget er at folks individuelle incentiver ofte er i konflikt med et kollektivt gode. Hvis folk følger sin egeninteresse (og det er det god grunn til å tro at de gjør) vil det felles beste være bortimot umulig å oppnå. Dette er det viktige poenget ved det man kan kalle førstegenerasjons collective action-teorier.

Disse teoriene er verdifulle fordi de forteller oss om begrensningene for samarbeid. Men de gir også veldig pessimistiske spådommer over folks evne til å samarbeide.

Her passer det med en rask digresjon til evolusjonsbiologien. Vi ser på evolusjonen som en beinhard kamp om overlevelse, men likevel har samarbeid og altruisme vunnet fram: for eksempel bier, vampyrflaggermus, og visse typer bakterier viser altruistisk atferd. Men hvis evolusjonen er en så beinhard kamp om overlevelse, hvorfor har da hjelpsomme individer fått videreføre sitt arvemateriale? Ifølge noen (f eks Samir Okasha) kan svaret være at evolusjonen fungerer på flere nivåer - og at ikke bare individer, men også grupper kan føres fram gjennom naturlig seleksjon. Jeg har skrevet om noe av dette tidligere, og anbefaler igjen denne forelesningen med Okasha.

Det store poenget å ta med seg er uansett dette: antakelsen om at samfunnet bare består av atomistiske nyttemaksimerende aktører gir upresise spådommer. Vellykket samarbeid er i virkeligheten mye mer utbredt enn disse teoriene skulle tilsi.

Så: alt dette leder oss til det vi kaller andregenerasjons collective action-teorier, og det er her sosial kapital kommer inn. Kapitlet til Ostrom og Ahn i Handbook of Social  Capital er en god intro til dette. To premisser er viktige:

1: hver og en av oss har forskjellige preferanser for samarbeid. Noen av oss er villig til å bruke mye krefter på å arbeide for et felles gode, andre ønsker først og fremst å snylte. Mange av oss er et sted mellom disse ytterpunktene. Hovedpoenget er uansett at preferanser varierer.

2: sosiale dilemmaer utspiller seg innenfor en sosial struktur som kan styrke eller svekke sannsynligheten for at folk vil samarbeide. I noen tilfeller kan snyltere bli straffet for ikke å bidra, eller folk kan få vite om andres preferanser, og dermed bli mer (eller mindre) interesserte i å bidra selv.

Når vi snakker om sosial kapital, er det altså mot dette bakteppet. Vi er interessert i å se hvordan tillit og nettverk mellom aktører kan gjøre det lettere å overkomme sosiale dilemmaer.

Så kommer nyansene. Det er for eksempel vanlig å skille mellom bonding og bridging sosial kapital. Denne forskjellen kan forklares som forskjellen mellom partikularisert tillit og generalisert tillit. I en lukket gruppe, der medlemmene samhandler ofte med hverandre, og hvor man har mulighet til å sanksjonere snyltere, kan det være rasjonelt å anta at de andre er til å stole på. Dette er altså en type tillit som er begrenset til gruppens medlemmer (partikularisert/bonding).Her er det også verdt å nevne at sosial kapital muliggjør alle typer samarbeid hvor individuelle incentiver er i konflikt med et kollektivt gode - uansett om utfallene er normativt gode eller ikke. Terrornettverk og kriminelle gjenger, for eksempel, er avhengige av sterk bonding sosial kapital for å nå sine mål (ref Fangens dilemma).

Generalisert tillit opererer etter en helt annen logikk. Her er ikke spørsmålet om du kan stole på dine nærmeste, men om du kan stole på fremmede. I surveyundersøkelser er det vanlig å spørre om du mener "folk flest er til å stole på". Dette gjelder altså tillit til folk du ikke har noen tidligere erfaringer med, ikke kan sanksjonere, og kanskje aldri ville treffe på igjen.

Det er også mye debatt om hva som egentlig skaper sosial kapital. Putnam legger stor vekt på deltakelse i frivillige organisasjoner, og mener at ansikt-til-ansikt-kontakt i sivilsamfunnet sosialiserer folk til å stole på hverandre.

Andre mener at sosial kapital først og fremst er institusjonalisert. Det kan være mange forskjellige institusjoner som fostrer tillit: familien, velfungerende og ukorrupte offentlige byråkratier, velferdsstaten - eller de frivillige organisasjonene (her er argumentet at frivillige organisasjoner kan bygge sosial kapital også blant dem som ikke selv er medlemmer eller deltakere, se f eks denne artikkelen av Dag Wollebæk og Per Selle). Det er også noen som foreslår at økonomisk likhet styrker sosial kapital - les for eksempel denne eller denne.

Et annet viktig spørsmål gjelder forholdet mellom etnisk mangfold og sosial kapital. Her kan vi se for oss to alternativer: enten vil folk bli mer tolerante og tillitsfulle etterhvert som de møter folk som er annerledes fra dem selv (kontakt-hypotesen), eller så vil de bli mer skeptiske (konflikt-hypotesen).

Bevisene er så langt uklare. Putnam har foreslått at etnisk mangfold reduserer frivillig deltakelse (og dermed sosial kapital), men det er uklart hva som skylles etnisk mangfold, og hva som skyldes andre strukturelle forskjeller, slik som fattigdom og segregering. Sjekk ut denne artikkelen av Eric Uslaner, og denne av Oliver og Mendelberg for gode diskusjoner om dette.

Det er dessuten interessant at selv om økt heterogenitet ser ut til å redusere sosial kapital om vi undersøker hvert land (og da særlig USA) for seg, ser man ingen tilsvarende sammenheng mellom land. Sjekk for eksempel denne artikkelen fra 2009.

Om du vil lese mer om sosial kapital, er dette gode steder å begynne:
Elinor Ostroms artikkel A Behavioral Approach to the Rational Choice Theory of Collective Action setter scenen. Robert Putnams bøker Making Democracy Work og Bowling Alone er bortimot obligatoriske. Francis Fukuyamas Trust er heller ikke dum. Sjekk også Clay Shirkys Here Comes Everybody, om hvordan nye medier kan legge til rette for dannelsen av sosial kapital. Jeg synes også den nylig utgitte Handbook of Social Capital var en god introduksjon. For norsk forskning på feltet, følg med på sivilsamfunn.no

Sosial kapital forklart i dikts form

Sånne ting er ofte litt cheesy, men denne synes jeg faktisk var fin:

They came first for the Communists,

and I didn't speak up because I wasn't a Communist.

Then they came for the trade unionists,

and I didn't speak up because I wasn't a trade unionist.

Then they came for the Jews,

and I didn't speak up because I wasn't a Jew.

Then they came for me

and by that time no one was left to speak up.

Opphavsmannen skal være Martin Niemöller. Det er en del uenighet om hva han egentlig sa (formuleringen var annerledes da jeg hørte den via RSA-podkasten) men poenget kommer fram likevel. Når vi snakker om at sosial kapital er bra for samfunnet, er det ikke en hvilkensomhelst type sosial kapital vi tenker på.

Bridging sosial kapital handler om tillit og fellesskapsfølelse som ikke er begrenset til medlemmer av ens egen spesifikke gruppe. Bonding sosial kapital, derimot, er tillit og nettverk innad i lukkede grupper. Det vi aller helst ønsker oss er altså høy grad av bridging sosial kapital.

Apropos: jeg har ikke skrevet den lenge annonserte bloggposten om sosial kapital-teori ennå. Men den kommer.

Velferd og etnisk mangfold

Jeg har begynt å abonnere på Bloggingheads på iTunes, mye på grunn av disse to episodene fra forrige uke: Glenn Loury og Ross Levine om raseforskjeller og fengselssystemet i USA, og Jay Rosen og Julian Sanchez om journalister, bias og generell medieutvikling. Bra format, og stort sett interessante temaer.

Diskusjonen mellom Loury og Levine var spesielt interessant, og attpåtil relevant for masteroppgaven min: jeg skriver om innvandring og sosial kapital i Norge, og hvordan utvikling i sosial kapital kan påvirke grunnlaget for velferdsstaten.

Litt bakgrunn: I en bok fra 2004 (Fighting Inequality in Europe and the US) skriver Alberto Alesina og Edward Glaeser om forskjellene i velferdspolitikk i Europa og USA. De argumenterer for at særlig to faktorer er viktige for å forklare hvorfor USA ikke har et velferdssystem likt de man finner i Europa: politiske institusjoner som forhindret framveksten av et sosialistparti + sterke rasemotsetninger (se tidligere bloggpost om boken her).

Å vektlegge rasemotsetninger for å forklare velferdspolitikken i USA virker for meg helt rimelig. Det har mange gjort før. Men problemet oppstår når Alesina og Glaeser mener at en tilsvarende racialization of welfare politics i Europa vil gi vind i seilene for nye høyrepartier (Jorg Haider, Pim Fortuyn, Jean-Marie Le Pen, osv), og at det er dette som vil undergrave sjenerøse velferdsstater her hos oss. Tanken er altså at høyrepartiene vil rulle tilbake velferdsordningene dersom folk oppfatter minoritetene som en belastning på velferdssystemet.

Jeg mener derimot at det er viktigere å fokusere på sosial kapital enn på en racialization of welfare politics, først og fremst fordi det ikke gir mening å snakke om rase og etnisitet på samme måte i USA og Europa. De historiske erfaringene er rett og slett altfor forskjellige. Altså: jeg mener at det er stor forskjell på rasemotsetningene som forhindret en bred arbeiderbevegelse  i USA på 1800- og 1900-tallet, og de etniske motsetningene som eventuelt måtte prege nordiske velferdsstater idag. Begrepet welfare queen er et eksempel fra den amerikanske velferdsdiskursen - ladet med en rase/etnisitetsbetydning som jeg ikke kan se har noen europeisk (eller norsk)  like.

Bloggingheads-episoden med Loury og Levine var en god påminner på nettopp dette. Rase og etnisitet er radikalt annerledes i den amerikanske konteksten, og koplingen mellom rase og velferdspolitikk er helt forskjellig fra det vi ser i Europa. De to påpeker at fengselssystemet i USA kan sees på som et slags substitutt for velferdsordninger, og det treffer disproporsjonalt minoriteter. 

Dette mener jeg er fullstendig annerledes fra forholdene i f eks Norge. Sandberg og Pedersens Gatekapital (sammenliknet med de amerikanske forholdene beskrevet f eks av Bruce Western eller Sudhir Venkatesh - eller Loic Wacquant om man skal være helt rabiat) er et godt eksempel på hvor store forskjeller det er i forholdet mellom etnisitet, marginalisering, kriminalitet og straff i Norge og USA. Mer om det her.

Så – hvis ikke innvandring og økt etnisk mangfold vil utfordre den norske velferdsstaten gjennom mekanismen som Alesina og Glaeser foreslår – kan det finnes andre mekanismer?

Her kommer sosial kapital-litteraturen inn. Opprettholdelsen av en sjenerøs velferdsstat kan nemlig beskrives som et sosialt dilemma, og forutsetter en høy grad av tillit i samfunnet. Kort fortalt: velferdsstaten åpner for at hver og en av oss kan utnytte andres bidrag til fellesskapet (free-riding/trygdesnylting), og forutsetter at vi stoler på at andre ikke vil utnytte systemet. Høy grad av generalisert tillit, samt bridging sosial kapital (mer om disse begrepene senere), er derfor viktige premisser for velferdsstatens overlevelse.

Nok for nå. Lou Reed har sitt å si.

Om å eksportere sosial kapital

Frank Schimmelfennig skriver på PoliSciZurich idag om hvordan det går med vestlige forsøk på å vitalisere sivilsamfunnet i postkommunistiske stater. Tanken er at vestlige donorer kan finansiere NGOer som øker nivået av tillit/sosial kapital i landene de opererer i, men så enkelt er det tydeligvis ikke. Jeg fester meg ved dette fra det siste avsnittet:

External democracy promotion has indeed changed civil society but in a very peculiar way. Think of it as a market created by private and public international democracy promoters, which generate demand for civil society actors and provide the financial means to support them. They create employment opportunities for well-educated young elites who are clustered in the capitals and do not find attractive jobs in the weak private business sector or prepare for jobs in the government sector. Rather than schools for democracy, civil society oganizations are firms, and rather than fostering social capital, they develop and bind human capital through foreign non-for-profit investment.

Én ting er å avfeie sjokkdoktrinen (uffda, dét ordet) som motiverte liberaliseringen av  postkommunistiske Øst-Europa i den verste end of history-feberen. John Gray har skrevet godt om hva som er galt med å tro at markedsliberalisme kunne være den universelle løsningen, se Enlightenment's Wake og False Dawn.

Men Schimmelfennig sier vel her at tredjesektoroptimisme (uffda, det er vel ikke et ord?) også er problematisk?

Interessant.

Evolusjon og altruisme

Jeg hørte hørte nettopp et opptak av Samir Okasha snakke om Individuals and Groups in Evolutionary Biology. Forelesningen er i underkant av en time lang, og veldig interessant - anbefales! Lydopptaket kan lastes ned fra LSEs hjemmesider her, eller via iTunes. Forelesningsslidene er her.

Okasha snakker om evolusjon, og hvordan altruisme kan vokse fram gjennom naturlig seleksjon. Et av hovedpoengene er at evolusjonen ikke nødvendigvis virker bare på individnivå, og at evolusjonen ikke bare driver fram egoistisk atferd.

Altså: hvis evolusjon også virker på gruppenivå, kan grupper med større andel altruistiske individer ha større sjanser for overlevelse og reproduksjon enn grupper av rene egoister.

Okasha nevner flere eksempler på altruistiske dyr: bier, alger, bakterier (hvertfall Pseudomonas aeruginosa) og de samme solidariske vampyrflaggermusene som Dag O. Hessen skrev om i Morgenbladet for litt siden.

Her er et fint sitat fra Darwins The Descent of Man:

however…a tribe including many members who were always ready to sacrifice themselves for the common good…would be victorious over most other tribes…and this would be natural selection

Evolution and the levels of selection, som Okasha skrev i  2006, er tilgjengelig (i forhåndsvisning) via Google Books.

Rase og vennskap

Skummet nettopp gjennom denne: Interracial Friendships in College (NBER-paper, krever tilgang) av Camargo, Stinebrickner og Stinebrickner.

Sammendrag:

Motivated by the reality that the benefits of diversity on a college campus will be mitigated if interracial interactions are scarce or superficial, previous work has strived to document the amount of interracial friendship interaction and to examine whether policy can influence this amount. In this paper we take advantage of unique longitudinal data from the Berea Panel Study to build on this previous literature by providing direct evidence about the amount of interracial friendships at different stages of college and by providing new evidence about some of the possible underlying reasons for the observed patterns of interaction. We find that, while much sorting exists at all stages of college, black and white students are, in reality, very compatible as friends; randomly assigned roommates of different races are as likely to become friends as randomly assigned roommates of the same race. Further, we find that, in the long-run, white students who are randomly assigned black roommates have a significantly larger proportion of black friends than white students who are randomly assigned white roommates, even when the randomly assigned roommates are not included in the calculation of the proportions. This last result contradicts previous findings in the literature.

Interessant.

Sang.

Fra Sicilia til Sør-Trøndelag

Jeg leser Robert Putnams Making Democracy Work i forberedelse til masteroppgaven. Boka sammenlikner forskjellige italienske regioner for å vise hvordan sivilsamfunnet er viktig for et velfungerende demokrati. Den altfor korte kortversjonen er noe slikt som at: demokratiet fungerer best i regioner med høy grad av tillit, frivillig arbeid, og et positivt samfunnsengasjement.

Dette gir seg blant annet utslag i kontakten mellom politikere og borgere. 

Citizens in civic regions contact their representatives much less often, and when they do, they are less likely to talk about policy than patronage (Putnam 1993: 101).

Altså: i de minst velfungerende regionene er det mer sannsynlig at borgere tar kontakt med politikere for å fremme sin egeninteresse i enkeltsaker. I de mest velfungerende regionene tar borgerne sjeldnere kontakt med politikere, og fremmer heller sine synspunkter på mer generelle politiske saker.

Uten å trekke øvrige sammenlikninger mellom Sicilia og Sør-Trøndelag: her er et kort utdrag fra dagboken til Arne Kielland (fra den gang han var stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag Arbeiderparti). Kielland var tidligere blitt kontaktet av en person fra Gauldal som ikke var fornøyd med skogdirektoratet. Personen eide et ulovlig oppsatt naust ved et fjellvann, men ønsket ikke å fjerne det.

1. mars 1972

... Det var i fjor sommer gauldalingen oppsøkte meg og talte sitt ærend. Noen som leser dagboka husker kanskje at jeg dro en snartur til Oslo for å se hva som kunne gjøres, trass i entydig direktiv fra Direktoratet, fra herredsrett og namsrett. Jeg hadde møtt landbruksministerens sønn, og seinere statsråden. Han tok seg av saka og sa at en ordning måtte det bli. Da jeg purra på i vinter hadde litjsaka vokst til en anselig sakshaug på statsrådens bord og den var fortsatt uavklart, men med håp. I dag kom beskjeden i form av kopi til meg av et brev som departementet har sendt direktoratet: (...) "Departementet er enig med direktoratet i at (NN) etter omstendighetene får ha naustet stående i sin levetid og at saken ordnes i samsvar med skogforvalterens forslag."

Sitatet er hentet fra boka Oss i mellom: konstitusjonelle former og uformelle kontakter Storting - Regjering, skrevet av Gudmund Hernes og Kristine Nergaard (s 123-124).

Velferd og tillit

Apropos å bli utsatt for inntrykk man ikke ville valgt (eller funnet på) selv: jeg snublet over Yann Algan ved en tilfeldighet for noen uker siden. Algan er økonomiprofessor ved SciencesPo i Paris og holdt en forelesning ved LSE under overskriften Are Europeans Heading Toward the Same Economy? i november.

Algan skriver mye om forholdet mellom kultur, verdier, tillitt og økonomiske systemer. Spesielt interesserte kan sjekke ut Regulation and Distrust (om hvorfor samfunn med lav sosial kapital vil ønske en sterk statsmakt), Civic Attitudes and the Design of Labour Market Institutions (om hvorfor  den danske flexicurity-modellen krever høy grad av tillitt i samfunnet) og Cultural Change and Economic Development (som presenterer en ganske spennende måte å måle tillit bakover i tid, og bruker dette til å forklare økonomisk vekst).

Dette er veldig relevant for masteroppgaven min. Mer om den senere.

Alle som vil lære noe nytt bør abonnere på LSEs Public Lectures-podkast.

Og alle som sitter med arbeid til langt utover kvelden bør ta en femminutterspause med denne fantastiske animasjonen av Karl Pilkingtons Monkey News.

Kan sosiale medier bygge sosial kapital?

Sosial kapital handler om hvordan tillit og mellommenneskelige forhold påvirker samfunnet. Tanken er at alle former for samarbeid er mer sannsynlig i samfunn med høy grad av tillit og tette bånd mellom mennesker. Sosial kapital kan ha positive effekter på økonomien, demokratiet og nær sagt alle deler av samfunnet.

Så er spørsmålet: kan de nettbaserte sosiale mediene bygge sosial kapital?

Først litt bakgrunnsstoff: jeg har bare skummet gjennom Robert Putnams Bowling Alone, men har fått med meg at han mener det amerikanske sivilsamfunnet styrket seg gjennom starten av 1900-tallet, og at det har vært i vedvarende forfall siden 60-tallet. Og at han bruker denne mursteinen av en bok til å diskutere problemet, forklaringene og løsningene. Og at han byr på statistikk nok for hele familien.

I et av kapitlene spør Putnam om internett er en del av problemet eller en del av løsningen. Men for å diskutere dette er Bowling Alone etterhvert blitt en ganske gammel bok. Mye har skjedd siden 2001: Facebook ble opprettet i 2004, YouTube i 2005, og Twitter i 2006.

I det avsluttende kapittelet skriver han smått optimistisk: The key, in my view, is to find ways in which Internet technology can reinforce rather than supplant place-based, face-to-face, enduring social networks.

Så: en artikkel av Josh Pasek, Eian More og Daniel Romer i siste utgave av Journal of Information Technology and Politics (tilgjengelig gratis som paper her) undersøker nettopp dette. De spør: Does Internet use have the potential to build social capital? Dette er en kort og grei artikkel (16 sider), og vel verdt å lese. De som ikke er interessert i metodespørsmål kan fint hoppe over sidene 9-13.

Hovedkonklusjonen er at de vanligste målene på internettbruk er for grove til å være til særlig nytte. Ved å sammenlikne brukere av to forskjellige sosiale nettmedier (Facebook vs. Myspace) argumenterer forskerne for at man må differensiere mellom ulike typer nettsteder. Noen av disse kan fremme sosial kapital, men ikke alle.

Fra side 13 og 14:

we suggest that many websites have distinct histories, structural features, and site-specific attributes that induce a unique website culture. These cultural features, we contend, in turn influence the effects that a given site can have on its users as well as the type of users that are drawn to the site. (...) Undoubtedly, self-selection plays an important role in determining who joins what site. (...) But our results and the results of others suggest that some website effect is present.

Forskerne ender opp med å tegne et ganske positivt bilde av Facebook som en forsterker av sosial kapital blant unge amerikanere. Men - og dette er særlig relevant fordi forskerne viser at kulturen på nettsiden har stor betydning - kan dette overføres til en annen kulturell kontekst? Til den norske?

Facebook springer i utgangspunktet ut fra amerikanske eliteuniversiteter, men det kan være grunn til å tro at norsk Facebook-kultur skiller seg fra den amerikanske. Sosiale medier innføres som kjent ikke i et vakuum, men preges av lokale strukturer og kultur. Spørsmålet blir derfor: hvilke sosiale medier er best egnet til å produsere sosial kapital i en norsk kontekst?

Vi kan finne noen råd i artikkelen til Pasek, More og Romer. På sidene 6-8 beskriver de hvilke trekk ved nettsidene som kan produsere sosial kapital:

Varying levels of social capital (or in our case, the interpersonal trust, civic engagement, and political knowledge that we consider outcomes of social capital) can be a product of the users of a site, the functions that a site offers, or some pattern of interactions among site users based on the site features (min utheving)

Personlig tror jeg at Facebook har lite relevans for sosial kapital i Norge. Jeg har skrevet om det her tidligere. Derimot tenker jeg at Twitter kan spille en viktig rolle. Greit nok - tvitrere er en ganske smal gruppe, men jeg tror alle de fleste brukerne har lært noe eller blitt kjent med noen via twitter som kan overføres til andre sosiale sammenhenger. Og det høres ut som en forsterker av sosial kapital for meg.

Jeg er også optimistisk når det gjelder bloggene til norske topp-politikere. De virker å passe godt med kriteriene til Pasek, More og Romer: teknologien er enkel og brukervennlig, og folk som opprinnelig er interessert i politiske spørsmål kan samles rundt en politiker for uformell debatt. Jeg tror denne typen lavterskel politiske debatter kan forsterke sosial kapital.

NB: Putnam har også skrevet om utfordringene knyttet til nettet og sosial kapital. De gjelder:
- Digital divide: hvem utelukkes fra de nye arenaene?
- Negative konsekvenser ved å være kun tekstbasert (mangler kroppspråk og følelse av nærhet)
- Cyberbalkanization: fragmentering av offentligheten - mange små, ikke én stor samtale
- Er nettet passifiserende eller aktiviserende?