Er kildene i ferd med å gå ut direkte? Og er det bra?

Dave Winer oppsummerer utviklingen i mediene med uttrykket Sources go direct (hør de par siste episodene av Rebooting the News, og les denne bloggposten). Dette handler om at journalister og redaktører, som tidligere var det viktige mellomleddet mellom leserne og kildene/ekspertene/politikerne, blir utfordret av at kilder/eksperter/politikere i økende grad tar direkte kontakt med leserne.

Dette foregår gjennom nye medieplattformer, men ofte i tilknytning til eksisterende merkevarer (som f eks New York Times). Paul Krugman trekkes gjerne fram som kroneksemplet. Winer foretrekker begrepet Sources go direct over user-generated content, mest fordi UGC har konnotasjoner til amatørenes inntog. Og Krugman og hans like er selvfølgelig langt fra amatører.

Winer utdyper poenget ved å blogge om hvorfor han ikke gir intervjuer:

[journalists] rarely carried my point of view accurately. My quotes almost always made it appear as if I believed things I didn't. Sometimes I was portrayed as believing the opposite of what I believed. So while I might have been furthering my financial cause, I was often hurting the cause of truth.

Jeg tror det finnes massevis av feilsiterte forskere i dette landet som er tenker det samme. Og jeg tror mange vil oppdage at faglige spørsmål faktisk lar seg kommunisere gjennom sosiale medier.

Se for eksempel på Martin Grüner Larsens flotte artikkel i siste Prosa. Her oppfordrer han nettopp kildene til å gå direkte, til å delta i samfunnsdebatten som foregår på sosiale medier, og dermed gå utenom journalistene. Det er riktignok ikke mange norske forskere som så langt har tatt steget, men jeg tror det vil komme flere framover. Og jeg synes det er flott.

Men jeg har én innvending: en slik utvikling, hvor kildene går direkte til leserne, kan gi en mye mer opplyst debatt enn den som medieres gjennom journalister og gamle medier - for dem som deltar i den nye debatten.

En parallell: forrige uke presenterte Dag Wollebæk og Karl Henrik Sivesind en rapport om utviklingen i frivillig deltakelse i Norge. De finner store sosiale forskjeller, og legger vekt på at det kreves en viss  kompetanse for å navigere i det norske organisasjonslandskapet.

Det samme tror jeg gjelder for samfunnsdebatten i de sosiale mediene. Både deltakelse i frivillige organisasjoner, og deltakelse i den offentlige debatten, byr på store gevinster for dem som deltar. Men det krever ressurser, og mange faller utenfor.

Gravende journalistikk på nettet: svar til Jon Lien

Jon dro igang en kjempespennende diskusjon på Polecon.no om betydningen av nettet for den gravende journalistikkens framtid. Han er skeptisk, og mener at:

internett og dets nettaviser i dag er ikke en platform som gir gode insentiver til gravende journalistikk. Gravende journalistikk er dyrt, veldig dyrt. Man må jobbe med saker over lengre tid for å få inngående kjennskap og for å “avsløre” de store tingene.

Jeg er i det optimistiske hjørnet i dag, og tror ikke poenget til Jon trenger å være sant. Jeg har to argumenter å komme med:

1: Gratisøkonomien betyr ikke at insentivene forsvinner

Julian Le Grand har forklart oss hvorfor det ikke alltid er er en god idé å bruke penger som motivasjon. Argumentet er at det finnes to kilder til motivasjon: altruisme og egoisme. En ren nyttemaksimerende egoist (en knave i Le Grands terminologi) vil øke arbeidsinnsatsen så lenge han får betalt, mens en altruist (en knight) vil være villig til å gjøre en jobb uten å få betaling. MEN - og dette er viktig - om du begynner å betale en altruist for arbeidet han gjør, vil han etterhvert nå et punkt hvor pengene blir demotiverende. Betalingen gjør at han ikke lenger føler jobben er meningsfull. Du kan imidlertid fortsette å kast penger etter han, så blir han en egoist med tiden.

Prisgitt min hukommelse og ferdigheter i Paint (begge litt rustne) kan vi fremstille problemet slik:

Dette er viktig for journalistikken. Hvorfor? Les Håvard Melnæs' En helt vanlig dag på jobben, så ser du hva norsk journalistikks kanskje beste årslønner kan gjøre med ønsket om være kvalitetsjournalist. Dette er LeGrand i praksis, og en reduksjon i avisers lønnsomhet trenger ikke å bety at kvalitetsjournalistene forsvinner. De kan gjøre en bedre (eller hvertfall like god) jobb om de er motivert av noe annet enn pengene.

2: Dynamikken blant bloggerne kan erstatte redaksjonene

Daniel Drezner og Henry Farrell har skrevet en artikkel (publisert i Public Choice i 2007, men et 2004-utkast er tilgjengelig gratis her) om hvordan dynamikken blant bloggerne betyr at gode saker kan finne veien fra en ubetydelig liten blogg, via lenkekjærligheten, de mellomstore bloggene, og til slutt storbloggerne og nyhetsredaksjonene. Altså: noen få bloggere står for størsteparten av lesertallene i bloggosfæren, men det finnes en fantastisk long tail av spesialiserte småblogger med lave lesertall. Om det dukker opp noe spennende der nede i dypet, sprer det seg gradvis til de store bloggene - og vips, så snapper journalistene opp saken. Det er et snev av Hayek her (kunnskap er spredt - det nytter med sentralisering) og det er veldig oppløftende.

Selv om det er ting som tyder på at bloggerne likevel ikke oppfører seg slik Drezner og Farrell foreslår, er poenget ganske interessant likevel.

Jeg synes for øvrig [rettelse: Hanne] gjør en god jobb med å forklare hvorfor pressestøtten bør gå til journalistene heller enn mediebedriftene. Men kanskje er det ikke nødvendig med økte inntekter til nettavisene.

Kast alle papirene

Jeg har begynt å lure på hvorfor jeg fortsatt abonnerer på en papiravis. Mange morgener henter jeg ikke engang inn avisen før jeg drar til lesesalen. Og gjennom nettaviser, blogger, podkaster og radio har jeg alltid tilgang på mer informasjon enn jeg strengt tatt kan håndtere. Gratis.

Det er mange faktorer som arbeider mot papiravisene. Andrew Keen (som riktignok er i overkant skeptisk til vanlige menneskers evne til kritisk tenkning) har gitt en glimrende beskrivelse av hvordan web 2.0-utviklingen utfordrer tradisjonell journalistikk, og Nick Davies har vist hvordan arbeidspresset på de gjenværende journalistene undergraver kvaliteten på til og med de beste avisene.

Og mange avisredaksjoner har håndtert konkurransen fra nettet svært dårlig. I Norge har gode aviser som Klassekampen, Morgenbladet og Dag og Tid reagert defensivt med begrensede nettutgaver, først og fremst for å forsvare papirutgavene.

Google AdWords må ta sin del av skylden for at nettutgavene så langt sliter med å kapre annonsekronene. Men verre er det at kildene fortsatt tviholder på papiret:

For noen uker siden skrev Anders Brenna en skarp kritikk av hvordan nettavisene står bakerst i køen når pressemeldinger og informasjon deles ut. I den konkrete saken Brenna viste til hadde Fornyings- og Administrasjonsdepartementet sendt en pressemelding til Aftenposten en fredag, slik at nyhetssaken kunne havne i mandagsavisen. Brennas egen redaksjon (digi.no) mottok ikke pressemeldingen før mandag kl. 09:37.

Det er fryktelig synd at til og med fornyingsministerens departement favoriserer de langsomme papirmediene.

Kanskje oppfattes nettmediene som mindre troverdige nettopp fordi de er gratis - vi tror at vi får det vi betaler for. Denne tankegangen må vi legge bak oss.

Chris Anderson, redaktør av Wired, mener at nettet innebærer en ny type gratis. Hør han på EconTalk, eller les denne artikkelen. Ifølge Anderson fører teknologien de marginale kostnadene mot nullpunktet - det koster ingenting å lage en ny kopi.

Hvis Anderson har rett kan flere bransjer oppleve det mediebransjen nå gjennomgår. De gamle inntektskildene tørker ut, og bransjene må redefinere seg selv.

Redaksjoner, journalister, kilder og lesere som tviholder på papiret bør ta imot et råd fra Lars Lillo-Stenberg:

Kast alle papirene som ligger der i bunkevis
Og plager din hukommelse min venn
Du skal nok bli blid igjen og aldri vil du savne dem
Og angre bittert på at du har kastet dem

(DeLillos, Kast alle papirene, 1999)