Iscenesettelse og identitet

I essayet Storytelling, i Det femte monarki, skriver Jon Hellesnes om noe han kaller livsadministratoren:

Han sit i sitt eige imaginære 70-årsgilde alt som 20-åring. Dei ungdommelege påfunna han gir seg i kast med, er alt lagde til rette som anekdotetilfang til 70-årsfesten. (...) Livsadministratoren har visseleg eit narrativt grep om sjølvet. Men han kjem på avstand til det meste. Han er ikkje heilt med i sitt eige liv. I staden prøver han å administrere situasjonane med tanke på biografien om seg sjølv. Livsadministratoren murar på sitt eige monument og skriv på sin eigen nekrolog i alt han gjer.

Jeg synes dette er ganske skarpt sett - særlig med tanke på at han først formulerte denne ideen i 1964, i et essay som også finnes i Grunnane.

To tanker:

1: De sosiale mediene forsterker trolig denne impulsen i oss.

2: Når livsadministratoren blir en forbruker, da tar han del i identitetsøkonomien. Her forsøker markedsførere å finne ut hvilke merkevarer han har lyst til å snakke om i 70-årslaget. Det synes jeg er en trist tanke; ikke fordi idealet burde være at forbruket ikke er med på å forme identitet (det virker altfor strengt, slike folk tror jeg ikke finnes), men fordi det sannsynligvis ikke får fram det beste i oss.

Jeg har alltid ment at det må være lov å skifte mening, og jeg har ikke tenkt til å ombestemme meg nå

Kate Kenski skriver om hva som hindrer en konstruktiv samfunnsdebatt i USA (via Thick Culture):

Members of Congress are frequently tempted to address the television audience and not one another. In life, people make mistakes and they often apologize for them. With cameras recording nearly every political interaction, mistakes are not easily forgotten, preventing politicians from moving forward. (...)

What this means for people hearing these highly charged political interactions is that politics does not appear to be a place of productive decision making. Elite discourse does not mirror the types of conversation that everyday citizens often have to get through their daily lives, where compromise is key in the work place and in the family. It is perhaps not surprising, therefore, that citizens who pay attention to the political process often feel like mere spectators rather than actors and many citizens simply tune out altogether.

Jeg vet ikke om jeg deler alt ved denne bekymringen. At CSPAN fratar de folkevalgte anledningen til å snakke sammen virker som en overdrivelse. Og det stygge alternativet til at elitediskusjoner foregår foran TV-kameraer og ute i offentligheten ville være at folket fikk vite om avgjørelser etter at "noen av oss har snakket sammen".

Men mer bekymringsverdig - og kanskje mer relevant for norske forhold og våre debatter i sosiale medier - er poenget om at vi gjør det vanskelig for hverandre å skifte mening. Når debatten foregår i medier hvor vi alltid har hverandres gamle, halvtenkte argumenter og forkastede konklusjoner for hånden, blir det vanskelig å gå videre. Det er tungt nok å ombestemme seg når man diskuterer med noen ansikt til ansikt, og skriftlige debatter faller kanskje enda raskere i skyttergraven. Dessuten har vi alle alltid et publikum, og mange har kanskje et sterkere ønske om å være en debattant enn å (bare) ta del i en konstruktiv og lærerik debatt. Vi får en debatt hvor ingen egentlig forsøker å overbevise motparten, og ingen er villige til å bli overbevist.

Dette er selvfølgelig noe jeg alltid har ment - jeg blogget om det allerede tidlig i juli - og jeg har ikke tenkt til å skifte mening nå. Flaks for meg. Jeg hadde rett hele tiden.

Les forresten også Tim Harfords siste bok, den handler blant annet om dette. Så da er vi to som hadde rett, Harford og jeg.

Vent litt. Tre. Nei fire.

Blogglesing i Kon Tiki-modus

Jeg bruker Google Reader, og abonnerer etterhvert på ganske mange blogger. Fram til nå har jeg jevnlig scrollet gjennom hele leselisten, for å holde antallet uleste bloggposter på null. Jeg vet ikke om folk leser på denne måten, men jeg har hvertfall gjort det slik.

Men nå er begeret fullt - det nytter ikke lenger. Hvis jeg faller bakpå én eneste dag flommer det over av uleste innlegg. Så nå må jeg skifte lesevaner, og jeg gir opp forsøket på å lese alt.

Det minner meg om Thor Heyerdahls forklaring på hvorfor Kon Tiki måtte være en flåte, og ikke en båt. En båt kan oversvømmes av store bølger, ta inn vann og synke - det kan ikke en flåte. Altså: en båt kan synke fordi den forsøker å holde kontroll på alt vannet, mens en flåte flyter fordi den bare lar vannet passere.

Jeg synes i grunn det er en god metafor på hvordan vi bør forholde oss til informasjon idag.

(Dave Winer nevnte forresten noe på Rebooting The News om dette for noen uker siden: RSS-lesere burde virkelig ikke stresse oss på hvor mye vi ikke har lest.)

Aktivisme og teknologi: hvordan være sekstiåtter i tjueti?

Malcolm Gladwell er flink til å skrive. Noen ganger argumenterer han bra, andre ganger ganske dårlig. Og nå har han altså skrevet en artikkel i New Yorker om sosiale medier, og hva de betyr for aktivisme. Dommen: sosiale medier er ikke egnet for aktivisme som virkelig skal utfordre status quo. Gladwell viser til civil rights-aktivister som kjempet mot skolesegregering i USA på sekstitallet, og påpeker at det trengs en helt annen type organisering for å mobilisere folk til denne typen aktivisme enn det som lar seg gjøre med de nye sosiale mediene.

Her er mine første rotete reaksjoner:

Jeg tenker at det ligger en slags "alt var mye bedre under krigen"-holdning i Gladwells argument. For å si det sånn: jeg skulle gjerne kjempet mot skolesegregering - eller for allmenn stemmerett, eller mot den tyske okkupasjonen for den saks skyld - men disse kampene finner ikke sted i min tid. Dette på samme måte som at sekstiåttergenerasjonen ikke kunne valgt å utkjempe andre verdenskrig. Det er fristende å si at The Times They Have Been A-Changin'. Og da føles det urimelig å bli kritisert for å være på Twitter bare fordi jeg ikke kjemper mot skolesegregering i sørstatene.

Gladwell pirker borti dette poenget på slutten av artikkelen, men

Så: argumentet om at ny teknologi alene ikke er i stand til å felle regimer som i Moldova eller Iran er selvfølgelig helt fair. Men hvem hevder egentlig det motsatte? Clay Shirky (særlig i Cognitive Surplus) er etter mitt skjønn ganske klar på at han har kastet teknologideterminismen på båten, og jeg opplever han som ganske nyansert på dette punktet.

Og når det er sagt, så tror jeg man bør skille mellom aktivisme i etablerte demokratier som vårt, og revolusjonær aktivisme i totalitære regimer. Mange faktorer spiller sammen for å felle totalitære regimer, og ny teknologi er i seg selv ikke nok. Men slik jeg ser det, er dette en ganske annen debatt, og jeg tror de nye medienes betydning for aktivisme i etablerte demokratier bør diskuteres for seg. Tanken er vel at de to fenomenene er for forskjellige til å bli sammenliknet direkte.

Teknologien er uansett ikke den eneste faktoren vi bør diskutere, og dette fører oss til en større ungdommen nåtildags-debatt. Er vi mindre engasjert idag enn ungdom var for førti år siden? I så fall: hvorfor?

I 2008, da sekstiåtterne hadde sitt førtiårsjubileum, ble det gjort en undersøkelse av studentengasjementet på SV-fakultetet ved Universitetet i Oslo. I sluttrapporten (tilgjengelig her) beskrives en kjent type blant dagens studenter: Nullåtteren. Begrepet er i utgangspunktet hentet fra den franske sosiologen Thomas Sauvadet, som gjorde en studie av ungdommer som deltok i opptøyene i Paris’ forsteder i 2005. Ivar A. Iversen kalte i Dagsavisen disse ungdommene for nullåttere, og de kjennetegnes ved at de mangler et politisk prosjekt og politiske visjoner.

Det som, ifølge denne rapporten, beskriver nullåtteren er ikke nødvendigvis manglende vilje til engasjement, men følelsen av å mangle en engasjerende sak. Jeg synes det er et interessant poeng.

Kan det være at ungdom i 2010 ikke har de samme sakene å kjempe for som sekstiåtterne hadde? Jeg lurer på det. Å sammenlikne sekstitallets civil rights-aktivister med dagens ungdom på Facebook blir derfor ganske urimelig.

I en Twitterdiskusjon tidligere idag ble jeg bedt om å gi eksempler på sosiale medier brukt til "tung, effektiv aktivisme i Vesten". Jeg vil heller parere med å si at det ikke nødvendigvis er den tunge, effektive aktivismen vi ser etter.  For all del: jeg synes det er utrolig beskrivende at anti-lisens-folket mobiliserer så sterkt på Facebook og så svakt in real life, men så er da også NRK-lisensen mindre viktig for folk enn skolesegregering. Det skulle bare mangle.

Igjen er det fristende å ta Shirky i forsvar: han skriver nettopp at de nye mediene har senket terskelen for hva som kan kalles samfunnsengasjement. Det finnes naturligvis en skala i samfunnsengasjement - og å lage en lolcat scorer selvfølgelig lavere på denne skalaen enn f eks pengeinnsamling for Obama. Poenget til Shirky er likevel at passivitet (som i gammeldags TV-titting) ikke engang er på denne skalaen. Lavterskeldeltakelsen som de nye mediene åpner for gir oss all slags ubetydelig skvalder, men er fortsatt ørlite mer civic enn å sitte i sofaen og se TV.

Apropos samfunnsengasjement idag, her er en bokanbefaling til slutt: Guro Ødegårds doktoravhandling om politisk engasjement blant unge i Norge er verdt å lese. Les intervju med henne her.

Når eksperter og amatører møtes

I disse dager lanserer UD en serie av blogger, deriblant Kongressvalgbloggen fra Washington D.C. (full disclosure: jeg er praktikant ved ambassaden dette halvåret, men denne bloggposten står selvfølgelig for min egen regning). Personlig tror jeg bloggplattformen vil være veldig nyttig for UD, men når kunnskapsarbeidere som de departementsansatte tar steget ut i sosiale medier, tror jeg også at mange vil oppleve det som en utfordring.

Spenningen ligger her: Når amatørene (enten de er “folk flest” eller troll i kommentarfeltene) får anledning til å komme med all slags tilbakemeldinger, hvorfor skal ekspertene gidde å engasjere seg på Facebook, Twitter eller en blogg? Har ikke amatørene gjort disse arenaene uinteressante for den opplyste debatten?

Jeg tror denne holdningen er ganske utbredt (for eksempel i akademia), og at den hindrer mange kunnskapsrike folk fra å delta i nettoffentligheten. Og jeg tror det kan være noe å vinne på å overkomme frykten for nettfolket.

Clay Shirkys siste bok, Cognitive Surplus, tilbyr et slags svar. Her går han nemlig langt i retning av Putnam i å mene at alt samfunnsengasjement er av det gode. Det grunnleggende premisset er at enhver kreativ handling - om enn bare å lage en lolcat - representerer et større samfunnsengasjement enn å være en passiv mottaker. Nettet åpner for medvirkning og kreativitet, og er dermed grunnleggende mer civic enn gårsdagens tidstyv, TVen. Amatørens engasjement, uansett hvor langt nede på skalaen av civicness, er uansett mer civic enn passivitet.

Shirky minner dessuten om at eksperten og amatøren har forskjellige rolle å spille, også når de gjør samme aktivitet. Han skriver:

I sing "Happy Birthday" to my children, even with my terrible voice, not because I can do a better job than Placido Domingo or Lyle Lovett, but because those talented gentlemen do not love my children as I do. There are times, in other words, when doing things badly, with and for one another beats having them done well on our behalf by professionals. 

Dette er verken en kritikk av eksperten, eller en hyllest av amatøren. Shirky påpeker bare at eksperten og amatøren fyller ulike roller, selv når de gjør samme aktivitet.

Jeg tror det samme poenget gjelder her i Washington: på Kongressvalgbloggen skal de ambassadeansatte kommentere prognosene for høstens kongressvalg. Mange nordmenn er opptatt av amerikansk politikk, mange har en mening, og mange vil forhåpentligvis kommentere det som skrives på denne bloggen - selv om få av oss har samme grunnlag for å uttale oss som diplomatene. For å si det sånn: hvis Herr Hvermannsen fra Hamar kan gi en like skarp analyse av det amerikanske valget som en norsk diplomat i Washington - ja, da er de begge på feil sted. Men dette gjør selvfølgelig ikke verken Herr Hvermannsen eller diplomaten verdiløs.

Fra dette perspektivet er Andrew Keens argument fra Cult of the Amateur egentlig en skivebom: ekspertise og amatørengasjement er ikke i direkte konkurranse. Det som er nytt med de nye mediene er ikke at amatørene nå vil dominere i debatter som tidligere var forbeholdt de profesjonelle. Amatørene (eller borgerne, som de også heter) har da vel alltid hatt en mening om spørsmål som akademikere, byråkrater, diplomater, og rådgivere vet mer om enn dem? Og dette har ikke hindret dem fra å diskutere disse spørsmålene rundt middagsbordet. Det nye er at vi nå har muligheten til å samles rundt ganske så store middagsbord.

Og selv om ekspertene og amatørene etterhvert kan delta i den samme debatten, fyller de likevel ikke samme rolle. For amatørene har muligheten til å få ytre sine politiske tanker og observasjoner en verdi i seg selv - det er slik vi deltar som samfunnsborgere. Ekspertene stiller vi gjerne høyere krav til, fordi deres deltakelse i debatten ikke bare bør ha en verdi for dem selv - men også for oss andre.

Så her er en oppfordring til kunnskapsarbeidere overalt: gå amatørene  i møte og forsøk å lær noe, alle sammen. Alle deler ansvaret for å holde offentligheten konstruktiv, interessant og tilgjengelig. Det er dessuten god grunn til å tro at selv ekspertene kan lære av å gå i samtale med opplyste amatører.

Dette er vel egentlig noe av den samme oppfordringen jeg har rettet til en annen kunnskapsarbeider tidligere.

IP 2.0

Charli Carpenter og Dan Drezner har en artikkel i siste utgave av International Studies Perspectives med tittelen International Relations 2.0: The Implications of New Media for an Old Profession (såvidt jeg vet finnes den bare bak betalmurer). Artikkelen handler om hva web 2.0 betyr for internasjonal politikk, og for IP som fagfelt. Det er forsåvidt interessant nok i seg selv, men jeg tror også den har overføringsverdi til andre felt.

Her er noen av de viktigste poengene fra artikkelen, slik jeg ser det:

- Ny kommunikasjonsteknologi forandrer rommet som internasjonal politikk utspilles i. Carpenter og Drezner nevner flere eksempler, deriblant Twitters betydning i forbindelse med valget i Iran i fjor. Det viktige her er ikke nødvendigvis hvilke aktører (menneskerettighetsforkjempere eller despoter) som er best til å benytte mulighetene de nye mediene åpner - poenget er at de nye mediene har forandret måten disse interagerer med om omverden. Carpenter og Drezner skriver:

These examples suggest the importance of new media to many of the conventional functions associated with the national security state, as well as domestic and transnational state-society relations. Foreign policy is increasingly mediated by information technology in ways that require serious attention from IR scholars.

Jeg tenker at man kan bytte ut foreign policy og IR med nesten hvilket som helst annet samfunnsvitenskapelig fagfelt, og at denne setningen fortsatt vil gi mening.

- Forskere som blogger uttaler seg nødvendigvis oftere offentlig. Ved å blogge om dagsaktuelle temaer/debatter viser forskerne gradvis mer av sine egne standpunkter, og det blir vanskeligere å skjule politiske og faglige overbevisninger. Denne åpenheten kan vi gjerne ønske velkommen, men den vil trolig også være en brems for nye bloggere til å kaste seg utpå.

- Forskere formidler allerede artikler og working papers via nettet, slik at forskningen deres skal være tilgjengelig for andre. Men dette forutsetter at leserne aktivt leter opp forskernes artikler - en veldig ineffektiv måte å spre informasjon. Carpenter og Drezner trekker på McCubbins og Schwartz artikkel fra 1984 (Congressional Oversight Overlooked), og ideen om police patrols vs. fire alarms for å vise at nye medier er mer effektive. Det store poenget her er at forskningsformidling via gammeldagse nettsider bare er relevant for lesere som vet hva de er på utkikk etter, og som er villige til å bære kostnaden ved å lete (police patrols), mens formidling via sosiale medier også kan varsle dem som ikke konstant patruljerer etter denne informasjonen  (fire alarms). Dette poenget synes jeg var veldig godt, og kanskje det som er mest overførbart til andre felt.

Digitalt diplomati

Hva betyr de nye mediene for diplomatiet? Her er litt lesestoff til en annen gang:

• New York Times hadde en artikkel tidligere i juli om Jared Cohen og Alec Ross, og hvordan de bruker sosiale medier i US State Department
• Blogginnlegg fra Daniel Drezner om samme tema
• Ann-Marie Slaughter: America's Edge. Artikkel fra Foreign Affairs om 'Power in the Networked Century' 

Er kildene i ferd med å gå ut direkte? Og er det bra?

Dave Winer oppsummerer utviklingen i mediene med uttrykket Sources go direct (hør de par siste episodene av Rebooting the News, og les denne bloggposten). Dette handler om at journalister og redaktører, som tidligere var det viktige mellomleddet mellom leserne og kildene/ekspertene/politikerne, blir utfordret av at kilder/eksperter/politikere i økende grad tar direkte kontakt med leserne.

Dette foregår gjennom nye medieplattformer, men ofte i tilknytning til eksisterende merkevarer (som f eks New York Times). Paul Krugman trekkes gjerne fram som kroneksemplet. Winer foretrekker begrepet Sources go direct over user-generated content, mest fordi UGC har konnotasjoner til amatørenes inntog. Og Krugman og hans like er selvfølgelig langt fra amatører.

Winer utdyper poenget ved å blogge om hvorfor han ikke gir intervjuer:

[journalists] rarely carried my point of view accurately. My quotes almost always made it appear as if I believed things I didn't. Sometimes I was portrayed as believing the opposite of what I believed. So while I might have been furthering my financial cause, I was often hurting the cause of truth.

Jeg tror det finnes massevis av feilsiterte forskere i dette landet som er tenker det samme. Og jeg tror mange vil oppdage at faglige spørsmål faktisk lar seg kommunisere gjennom sosiale medier.

Se for eksempel på Martin Grüner Larsens flotte artikkel i siste Prosa. Her oppfordrer han nettopp kildene til å gå direkte, til å delta i samfunnsdebatten som foregår på sosiale medier, og dermed gå utenom journalistene. Det er riktignok ikke mange norske forskere som så langt har tatt steget, men jeg tror det vil komme flere framover. Og jeg synes det er flott.

Men jeg har én innvending: en slik utvikling, hvor kildene går direkte til leserne, kan gi en mye mer opplyst debatt enn den som medieres gjennom journalister og gamle medier - for dem som deltar i den nye debatten.

En parallell: forrige uke presenterte Dag Wollebæk og Karl Henrik Sivesind en rapport om utviklingen i frivillig deltakelse i Norge. De finner store sosiale forskjeller, og legger vekt på at det kreves en viss  kompetanse for å navigere i det norske organisasjonslandskapet.

Det samme tror jeg gjelder for samfunnsdebatten i de sosiale mediene. Både deltakelse i frivillige organisasjoner, og deltakelse i den offentlige debatten, byr på store gevinster for dem som deltar. Men det krever ressurser, og mange faller utenfor.

Politisk blogging: Ceci n'est pas folk flest

Sosiale medier kan være en berikelse av medielandskapet og veien til et ekte deltakerdemokrati. Kan.

Det er fristende å være optimist på vegne av de nye mediene, først og fremst fordi de gamle stadig feiler i sitt samfunnsoppdrag. I Norge er det særlig redaksjonenes evige person- og konfliktfokus og det Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen har kalt kommentariatets diktatur som står som de tydeligste symptomene på at et brakklagt medielandskap.

Og hvis det er dårlig politisk journalistikk som er problemet, da ser blogger, Twitter,YouTube og Facebook unektelig ut som løsninger. Med sosiale medier får vi alle de samme prinsipielle mulighetene til å bidra til den offentlige debatten – en berikelse av medielandskapet og en enestående mulighet for et ekte deltakerdemokrati.

Folkelig korrektiv

Det er god grunn til optimisme, og bloggene har allerede vist seg som et viktig supplement til etablerte medier. I USA fikk de politiske bloggene sitt definitive gjennombrudd i september 2004, da konservative bloggere avslørte dårlig journalistisk håndverk i en 60 Minutes-dokumentar om president Bushs militærtjeneste. Erfarne journalister hadde utvist dårlig kildekritikk, og ble korrigert av bloggerne. Dette ble sett på både som et slag i den pågående kulturkrigen – en seier for den tause majoritet over liberale medier – og som bevis for at de tradisjonelle mediene trenger et folkelig korrektiv.

Det tilsvarende øyeblikket i den norske bloggosfæren kom i februar 2008, da regjeringen trakk sitt lovforslag om å verne religioner fra hatefulle ytringer. Lovforslaget ble i første omgang oversett av de tradisjonelle mediene, og det var de politiske bloggerne (særlig Document.no og Den tvilsomme humanist) som målbar kritikken. Til slutt ble bloggerne hørt av avis- og TV-redaksjonene og løftet fram i den store offentligheten. Regjeringen snudde.

Dynamikken
Det ligger en interessant dynamikk bak bloggernes evne til å sette dagsorden. Professorene Daniel Drezner og Henry Farrell har presentert en toneangivende modell for hvordan selv små og spesialiserte blogger kan prege den politiske debatten. De konstaterer at selv om det kun er noen få bloggere som står for størsteparten av lesertallene i bloggosfæren, finnes det en fantastisk lang hale av spesialiserte småblogger med lave lesertall. De største politiske bloggerne har et høyt mediekonsum, og løfter gjerne fram andre redaksjoners og bloggeres nyheter og innlegg. Ifølge Farrell og Drezner er det nettopp denne dynamikken som gjør selv de minste bloggene politisk relevante; et innlegg fra en smal og spesialisert blogg kan løftes fram av de store bloggerne, og derfra videre til journalistene og redaktørene i papiravisene og TV-redaksjonene. På denne måten kan selv de minste bloggerne komme til å sette rammene for den politiske debatten.

Bloggerne er dermed i ferd med å overta rollene til profesjonelle redaksjoner.

Den åpenbare fordelen er at bloggerne i større grad representerer grasrotperspektivet, og kan være en verdifull utfordrer til kultureliten. Men problemet er at vi likevel kun bytter ut én meningsdommer (avisredaktøren) med en annen (proffbloggeren). Bloggerne representerer dermed ikke nødvendigvis noen demokratisering av mediebildet; ett kommentariat byttes ut med et annet.

Polarisering
Politiske bloggere er dessuten ikke særlig representative for befolkningen. I USA er størsteparten hvite menn med høyere utdanning. Den norske politiske bloggosfæren er tilsvarende dominert av folk som skal bli, er eller har vært politikere og journalister.

Som i USA er den norske bloggosfæren dessuten frustrerende polarisert. Medieforsker Eszter Hargittai har kartlagt de 40 viktigste konservative og liberale amerikanske bloggene, og finner at det sjelden går linker mellom de to leirene. Når bloggerne først linker til meningsmotstandere, er det som oftest for å latterliggjøre – ikke for substansiell diskusjon. Det er ikke foretatt noen tilsvarende kartlegging i Norge, men diskusjonene som engasjerer den norske bloggosfæren sterkest – som innvandring, multikulturalisme og EUs datalagringsdirektiv – framstår som svært polariserte.

Elitekvitring
Hva så med andre sosiale medier? Twitter er kanskje det tydeligste elitefenomenet, og i replikkvekslingene her ser man stadig konturene av kommende kommentarartikler. Dette er riktignok en flott plattform for skrivetrening og utprøving av argumenter, men det demokratiserer ikke medielandskapet. Det kan tvert imot være grunn til å se på Twitter som anabole steroider for konsensusbyggingen blant de allerede dominerende meningsdommerne. Innen debatten føres i papiraviser og TV-studio er argumentene for lengst spisset på Twitter. På trygg avstand fra folk flest.

Folkelige Facebook
Noen vil kanskje sette sin lit til Facebook -- den mest folkelige sosiale plattformen. Men problemet med Facebook som politisk verktøy er at terskelen for deltakelse er så altfor lav. Dette handler om slacktivism: å bruke sosiale medier som en lettvinn kanal for politisk engasjement – et engasjement som sjelden stikker særlig dypt, og sjelden gir store resultater. Facebookgruppa «Vi skal fjerne TV-lisensen, og vi trenger deg for å få det til!», som i dag teller nærmere 230 000 medlemmer, organiserte i februar 2009 en demonstrasjon ved NRKs lokaler på Marienlyst. Ikke et eneste menneske dukket opp. Sammenliknet med kampanjen for å fjerne paprikaen fra Stabburets Pizza Grandiosa, viser dette hvor ubetydelig Facebook er som politisk plattform. En idé som starter på Facebook ender i beste fall opp i frysedisken. På Stortinget havner den aldri.

Septiktank

Slacktivism er likevel ikke entydig negativt, ettersom likegyldigheten gjerne er like stor i alle retninger. En hatefull ytring på nettet er like lettvinn - og like resultatløs - som andre typer nettengasjement. Hvis ingen gidder å utøve reelt politisk engasjement blir mangelen på politisk engasjement en god forsikring mot ekstremisme. Etter denne logikken blir heller ikke Hegnar Online så farlig som mange frykter: forumet fungerer riktignok som en virtuell samlingsplass for anonyme rasister, innsidehandlere og andre troll, men denne typen forumposting er i det minste mer harmløs enn lynsjing og gatedemonstrasjoner. Slike usensurerte forum fungerer som beholdere av slagg; se på det som offentlighetens septiktank.

Nye barrierer

Selv om de nye mediene bryter ned mange av de gamle maktstrukturene, skaper de også nye barrierer og strukturer. At partipolitikere og betalte journalistbloggere debatterer på uredigerte blogger senker ikke nødvendigvis terskelen for folk flest til å ytre seg offentlig, og det representerer ikke nødvendigvis noen forbedring av den offentlige debatten. Dette er nemlig ikke folk flest.

(En nynorskversjon av denne artikkelen er trykt i argument 01/10)
Les mer om teksten her.

Om å gi av seg selv: bøker og blogger

Her er en tanke: det er ikke bare bloggerne som kan kritiseres for å være selvsentrerte.

For dèt er kanskje den vanligste kritikken å gi av de nye mediene: at de først og fremst er verktøy for iscenesettelse av oss selv. Når bloggerne skriver om verdensbegivenheter er det gjerne fra deres eget ståsted med seg selv som hovedperson. Det er ikke de store sakene som er i fokus - det er meg, meg, meg.

Da jeg leste Aslak Nores Ekstremistan slo det meg at denne billige kritikken like gjerne kan rettes mot forfattere(n). Nore bruker nemlig seg selv og sine opplevelser som referanseramme for utviklingen av et flerkulturelt Norge, og det fungerer ikke alltid like godt. Han beskriver utviklingen med henvisning til fotballspillere han har spilt med, medsoldater han har vært i slosskamp sammen med, venner og naboer i verdensmetropolen New York. Det topper seg med at forfatteren møter professor Robert Putnam, som er "så uformelt kledd og fri for arrogante pretensjoner at det er lett å glemme at dette er en av de siste tiårenes mest innflytelsesrike samfunnsforskere." Kanskje overreagerer jeg, men jeg synes forfatterens stolthet over å ha møtt Putnam skinner litt for sterkt gjennom. Og jeg synes det går igjen i hele boka.

Så leste jeg Simen Sætres Petromania og begynte å tenke meg om. Også her plasserer forfatteren seg selv i sentrum, og forteller om f eks problemene med å skaffe visum, følelsen av å bli sett på som uforskammet rik, og vanskelighetene med å få innsyn i Statoils virksomhet i Angola. Men fokuset på forfatteren er først og fremst et verktøy for argumentet - i Sætres tilfelle at oljerikdommen forandrer oss på en måte som er vanskelig å se fra innsiden. Dette er et argument som blir tydeligere av å fortelle hvordan en nordmann opplever å reise til samfunn vi tror er radikalt annerledes fra vårt eget.

Og etter å ha lest Kjetil S. Østlis Politi & Røver (en forferdelig god bok) forstår jeg at kritikken om selvsentrerte forfattere er for enkel. Det som gjør denne boka til noe mer enn en fascinerende fortelling om norsk organisert kriminalitet, er nettopp forfatterens fortellinger om hvordan han selv opplever det å møte disse hardbarkede typene. Etter møtet med Jan Kvalen, en sikkerhetsvakt som ble torpedo og sentral i oppbyggingen av Tveitagjengen, skriver Østli (side 241):

Jeg tenkte også på ham fordi han hadde påvirket meg. Med alt snakket om svakhet. Eller rettere: Kampen for å unngå svakhet. Svakhet kvernet i hodet mitt når jeg jogget, når jeg tørket støv, når jeg så meg selv i speilet om morgenen. Jeg tenkte så mye på svakhet at jeg lurte på hva styrken min var.

Han tenkte på det mens han tørket støv. Kontrasten mellom "den bebrillede akademikeren" og de tøffe gutta blir dermed vel så viktig som kontrasten mellom politi og røver. Og problematiseringen av mannsrollen blir etterhvert like interessant som beskrivelsen av det kriminelle miljøet.

Og hva betyr dette for bloggerne? Det betyr at å gi av seg selv kan være et effektivt verktøy for å fremme et argument, så lenge man er beskjeden nok til ikke å ta hele rampelyset selv.

Hva gjør bloggerne?

Bloggutgaven av Public Choice er veldig interessant, og her kommer enda et sammendrag. Denne gangen: Laura McKenna og Antoinette Poles What bloggers do: an average day on an average political blog (fulltekst her).
Dette er dessverre ikke den mest interessante artikkelen fra bloggutgaven. McKenna og Pole har foretatt en spørreundersøkelse blant tilfeldig valgte amerikanske politiske bloggere, og gir en oppsummering av hva disse menneskene faktisk gjør. Funnene er ikke veldig overraskende:

Depending on political events or opportunities, they don different hats or take up different missions. A majority of bloggers are informers providing their readers with information found on other blogs, in the mainstream media, and about political officials. Bloggers synthesize information to provide a one-stop source of facts and links for their readers along with a healthy dose of sass and humor. Given that nine out of 10 bloggers provide this service, we can say that informing is the core business of blogging.

I tillegg til å informere leserne om viktige saker, bruker bloggerne altså tiden sin på å sjekke fakta i mainstream-mediene, oppfordre til politisk aktivisme og samle inn penger til kandidater/kampanjer.

Ett viktig poeng er likevel verdt å ta med seg fra artikkelen til McKenna og Pole: at gjennomsnittsbloggeren ikke er noen gjennomsnittsborger; "the vast majority of these bloggers are white, well-educated and male." Dette kan være verdt å tenke på når man vurderer bloggenes mulighet for å gi oss et mer variert mediebilde.

Laura McKenna har for øvrig en god blogg. Les for eksempel om The Internet and The Crazy People.

PS: Artikkelen til Hargittai, Gallo og Kane om polarisering blant politiske bloggere er mye bedre bruk av tid. Fulltekst her.

Orker ikke, gidder ikke...

Foreign Policys Evgeny Morozov blogger om slacktivism: å bruke sosiale medier som en lettvinn kanal for sosialt engasjement. Hele innlegget er verdt å lese, men her er det viktigste avsnittet:

What is often overlooked is the fact that "slacktivists" abandon their causes as easily and frivolously as they take them on. They have very little intellectual or emotional stake in them and this is natural. The problem is that it fosters a very cynical attitude to activism and social change, where every campaign - no matter how serious and noble - can essentially be viewed as yet another Internet joke, perhaps, not as funny as those that deal with funny pictures of cats but pretty close. When people use Facebook and Twitter to campaign on 25 different causes, chances are they don't seriously care about any one of them.

Jeg tror Morozov her peker på den store utfordringen for sosiale medier; hvordan unngå at virtuelt engasjement blir en politisk blindvei. Potensialet er stort: til forskjell fra TVen (kringkasting er pasifiserende underholdning) er nettet grunnleggende sosialt og interaktivt.

Problemet er at terskelen for deltakelse er så altfor lav. Vi mangler mekanismene til å overføre nett-engasjement til reell aktivisme. Heldigvis, får man nesten si.

Fordelen med at alt er likegyldig kan være at også de negative utslagene av sosial mediebruk er uviktige. Personal Democracy Forum-bloggen skrev om hatgrupper på nettet i september, og hvordan ekstremister benytter seg av sosiale medier. Advarselen lød:

The democratic battle on the net is critical. No one can resign from their civic duty and duty as an activist in the name of passive tolerance. The trenches of hate threaten to tear the social fabric and the idea of community, which is indispensable and intrinsic to the nature of the net and the new global citizenry.

Sannheten trenger heldigvis ikke å være så dramatisk. Hvis slacktivism-begrepet virkelig har noe for seg, kan det være grunn til å tro at likegyldigheten er like stor i alle retninger. Å melde seg inn i en hatefull Facebookgruppe er like lett - og like resultatløst - som andre typer Facebookengasjement. Slik som anti-NRK-lisens-folket som ikke klarer å løsrive seg fra TVen lenge nok til å gjøre sin stemme hørt i den virkelige verden (Jeg mener ikke å kalle anti-lisens-folket hatefullt, naturligvis - poenget er at slacktivismen ikke følges opp med reellt engasjement).

De gode nyhetene ved slacktivisme er derfor: I en tid hvor ingen gidder å utøve politisk engasjement blir mangelen på politisk engasjement vår beste forsikring mot ekstremisme.

Gravende journalistikk på nettet: svar til Jon Lien

Jon dro igang en kjempespennende diskusjon på Polecon.no om betydningen av nettet for den gravende journalistikkens framtid. Han er skeptisk, og mener at:

internett og dets nettaviser i dag er ikke en platform som gir gode insentiver til gravende journalistikk. Gravende journalistikk er dyrt, veldig dyrt. Man må jobbe med saker over lengre tid for å få inngående kjennskap og for å “avsløre” de store tingene.

Jeg er i det optimistiske hjørnet i dag, og tror ikke poenget til Jon trenger å være sant. Jeg har to argumenter å komme med:

1: Gratisøkonomien betyr ikke at insentivene forsvinner

Julian Le Grand har forklart oss hvorfor det ikke alltid er er en god idé å bruke penger som motivasjon. Argumentet er at det finnes to kilder til motivasjon: altruisme og egoisme. En ren nyttemaksimerende egoist (en knave i Le Grands terminologi) vil øke arbeidsinnsatsen så lenge han får betalt, mens en altruist (en knight) vil være villig til å gjøre en jobb uten å få betaling. MEN - og dette er viktig - om du begynner å betale en altruist for arbeidet han gjør, vil han etterhvert nå et punkt hvor pengene blir demotiverende. Betalingen gjør at han ikke lenger føler jobben er meningsfull. Du kan imidlertid fortsette å kast penger etter han, så blir han en egoist med tiden.

Prisgitt min hukommelse og ferdigheter i Paint (begge litt rustne) kan vi fremstille problemet slik:

Dette er viktig for journalistikken. Hvorfor? Les Håvard Melnæs' En helt vanlig dag på jobben, så ser du hva norsk journalistikks kanskje beste årslønner kan gjøre med ønsket om være kvalitetsjournalist. Dette er LeGrand i praksis, og en reduksjon i avisers lønnsomhet trenger ikke å bety at kvalitetsjournalistene forsvinner. De kan gjøre en bedre (eller hvertfall like god) jobb om de er motivert av noe annet enn pengene.

2: Dynamikken blant bloggerne kan erstatte redaksjonene

Daniel Drezner og Henry Farrell har skrevet en artikkel (publisert i Public Choice i 2007, men et 2004-utkast er tilgjengelig gratis her) om hvordan dynamikken blant bloggerne betyr at gode saker kan finne veien fra en ubetydelig liten blogg, via lenkekjærligheten, de mellomstore bloggene, og til slutt storbloggerne og nyhetsredaksjonene. Altså: noen få bloggere står for størsteparten av lesertallene i bloggosfæren, men det finnes en fantastisk long tail av spesialiserte småblogger med lave lesertall. Om det dukker opp noe spennende der nede i dypet, sprer det seg gradvis til de store bloggene - og vips, så snapper journalistene opp saken. Det er et snev av Hayek her (kunnskap er spredt - det nytter med sentralisering) og det er veldig oppløftende.

Selv om det er ting som tyder på at bloggerne likevel ikke oppfører seg slik Drezner og Farrell foreslår, er poenget ganske interessant likevel.

Jeg synes for øvrig [rettelse: Hanne] gjør en god jobb med å forklare hvorfor pressestøtten bør gå til journalistene heller enn mediebedriftene. Men kanskje er det ikke nødvendig med økte inntekter til nettavisene.

Ja vi kan?

Trønder-Avisa skriver i dag om Stortingskandidatenes omfattende bruk av sosiale medier (først og fremst Facebook og blogg, og i mindre grad Twitter). Overskriften, "Dette er bortkastet tid" er hentet fra intervju med NTNUs Anders Todal Jensen - som nylig også har karakterisert sosiale medier som fordumming av den politiske debatten (NRK Sogn og Fjordane).

Jeg er instinktivt uenig, og tenker at Todal Jensen må ha et ganske arkaisk syn på medier og politisk debatt (ikke ulikt andre professorer), og at han ikke har forstått den fulle dybden av sosiale medier.

Men dette er kanskje bare min indre Sour Wikipedian som snakker. Nicholas Carr skrev for en tid tilbake om en undersøkelse av wikipedianere, som kanskje kan beskrive også andre sosiale nettbrukere:

Forget altruism. Misanthropy and egotism are the fuel of online social production. That's the conclusion suggested by a new study of the character traits of the contributors to Wikipedia. A team of Israeli research psychologists gave personality tests to 69 Wikipedians and 70 non-Wikipedians. They discovered that, as New Scientist puts it, Wikipedians are generally "grumpy," "disagreeable," and "closed to new ideas."

Jeg tror dette gjelder særlig i saker som gjelder teknologi og medier. Her er nettfolket absolutt forutinntatt, og lite interessert i alternative tolkninger. Sosiale medier er våre medier - hvordan våger de arrogante professorene å fornærme oss på denne måten? De kan ikke ha forstått noenting.

Det kan være fristende å tenke slik, men jeg er redd det er feil. Eller i hvert fall unyansert.

Rune Karlsen (ISF) har skrevet doktoravhandling om norsk valgkamp og ny medieteknologi, og er også intervjuet i Trønder-Avisa. Han sier at sosiale medier er mindre viktige når det gjelder å mobilsere velgere. Og så gjør han et viktig poeng:

- Hvis vi hadde hatt et annet valgsystem, som for eksempel i Finland, hvor velgerne bestemmer rekkefølgen på kandidatene, ville de sosiale mediene kanskje hatt større betydning, påpeker Karlsen.

Poenget er selvfølgelig at teknologien ikke innføres i et vakuum. Det ligger allerede en struktur og kultur i norsk politikk, og det er innenfor denne strukturen og kulturen at de nye mediene tas i bruk.

Selv om sosiale medier var en viktig del av Obama-valgkampen, betyr ikke innføringen av YouTube, Twitter, Facebook og blogger at den norske politiske debatten amerikaniseres. I doktoravhandlingen til Karlsen skilles det mellom modernisering (alle blir som USA) og hybridisering (teknologien implementeres forskjellig avhengig av kontekst). Han argumenterer for at teknologien ikke er en ensrettende kraft.

Poenget er altså at Obamas Yes We Can ikke lar seg oversette ordrett til et norsk Ja Vi Kan.

Når det er sagt: å avfeie de nye mediene kategorisk er for meg like uinteressant som å hylle demokrati 2.0 uforbeholdent.

Her hviler de glade amatører

Å tråle gjennom Google Reader etter tre uker ferie er ikke bare gøy. Heldigvis kom jeg over et innlegg av Laura McKenna (via Daniel Drezner) om hva som skjer i den amerikanske bloggosfæren. Da er det OK.

McKenna skriver at bloggosfæren ikke lenger er hva den var. Hun lister opp en del ting som har forandret seg i løpet av de seks årene hun har skrevet. Jeg fester meg ved disse tre:

3. Norms and practices. Bloggers have undermined the blogosphere. Bloggers do not link to each other as much as they used to. It's a lot of work to look for good posts elsewhere, and most bloggers have become burnt out. Drezner and Farrell had a theory that even small potato bloggers would have their day in the sun, if they wrote something so great that it garnered the attention of the big guys. But the big guys are too burnt out to find the hidden gems. So, good stuff is being written all the time, and it isn't bubbling to the top.
4. Blogger Burn Out. Many of the top bloggers have been absorbed into some other professional enterprise or are burnt. It's a lot of work to blog. Most bloggers, and not just the A-listers, spend 3-5 hours every day blogging. That's hard to maintain, especially since there is no money in this.

7. Huffington Post. It has sucked up all the readers. And HuffPo isn't a proper blog. It is run by people who don't link to other bloggers and do not get the old ways and norms that greased the system in the old days.

Til sammen tegner disse tre punktene et bilde av profesjonalisering og makt i tradisjonelle strukturer, og ikke av glade amatørdeltakere i det forgjettede demokrati 2.0.

Det er et godt argument for at ting kunne vært annerledes. I artikkelen som McKenna henviser til (som havnet i Public Choice i 2007, men et 2004-utkast er tilgjengelig gratis her) skrev Drezner og kollega Henry Farrell optimistisk om hvordan til og med små blogger kan være agendasettende:

The skewed distribution of weblog influence makes it easy for observers to extract information or analysis from blogs – but the reason they are important is that journalists and opinion leaders are readers of blog. Why? Personal network ties between media outlets and blogs help; so does the local knowledge or policy expertise that some bloggers possess. Finally, blogs have the comparative advantage of speedy publication - they have a first-mover advantage in socially constructing interpretive frames for understanding current events. As a result, political commentators will rely on blogs as sources of interpretive frames for political developments. Under a specific set of circumstances – when elite blogs concentrate their attention on a breaking story or an underreported story – the agenda-setting power of blogs may create focal points for general interest intermediaries (min utheving).

Argumentet er altså at bloggosfæren er et noenlunde level playing field. Alle har like muligheter, og den neste beste kan umiddelbart dukke opp fra ingensteder. Så lenge de store must-read bloggerjournalistene plukker opp saken, kan hvem som helst lykkes. Det høres så flott ut.

Men problemet - hvis McKenna har bare delvis rett - er at til og med en femten år gammel skolegutt med en terrier og en mamma har større sjanse til å prege nyhetsbildet enn de innsiktsfulle politiske analysene Hvermannsen skriver i foran PCen i underbuksa. Terrieren hilser nemlig på hunden til banksjefens kone, og de to (mor og kone, ikke hundene) kommer i prat. Moren anbefaler sin sønn til bankens sommer-internship, og med ett tilbringer Matthew Robson sommeren sin hos Morgan Stanley. Så skriver gutten et notat om tenåringers medievaner som setter sommermediene på hodet for en liten stund.

Men Robson fikk ikke tilgang til verdenspressen i kraft av å være en femten år gammel gutt. Det var Morgan Stanley-stempelet som ga notatet denne oppmerksomheten. Hadde Robson skrevet den samme teksten på PCen på gutterommet ville det i beste fall havnet på Facebook. Og blitt der.

For all del. Rapporten er artig lesing:

A portion of teenagers watches programs that are regular (such as soap operas) at least five times a week for half an hour or so but this portion is shrinking, as it is hard to find the time each day (min utheving).

Ok - dette blir litt epler og pærer. Robson skrev ikke en bloggpost, han skrev et notat for en investeringsbank. Poenget er likevel at tilgangen til medienes oppmerksomhet ikke er jevnt fordelt. Morgan Stanley blir lyttet til. Det blir ikke de obskure småmediene (slike som bloggene).

Det samme er synlig blant bloggene - hvertfall i USA. McKenna nevnte Huffington Post - et annet eksempel er Politico.com. Noen på Twitter (har glemt hvem, men takk likevel!) tipset om en artikkel fra Vanity Fair om disse gutta. Slik beskrives portalens chief White House correspondent, Mike Allen:

Allen arrives at the Politico office most mornings by 4:30. Over the next two hours what he does is digest all the known information that might impact that morning in Washington politics. What’s more, everybody who affects Washington politics knows that Allen is up at 4:30 assembling Politico’s “Playbook,” the daily report that everybody in Washington politics and media will consult before beginning his or her day. Hence, they feed him any information that they want to feed other people before they begin their Washington morning. Allen’s the perfect and ultimate conduit. He is the news.

Dette er ikke amatørbloggere i underbuksa - det er hardtarbeidende profesjonelle i pengesterke institusjoner. Og jeg tror at profesjonaliering er en viktigere trend enn demokratisering av media.

Atter en apekatt

Nettopp ferdig med semesterets siste skoleeksamen (nå gjenstår bare semesteroppgaven om inntektsforskjeller), så jeg benytter anledningen til å komme meg på twitter.

Jeg er @kristianland, og jeg gleder meg til å se hvordan dette fungerer.

Det skal legges til at jeg har litt den samme følelsen som da jeg begynte å blogge: et utall apekatter som hamrer løs på skrivemaskiner, PCer, mobiltelefoner og whatnot - det kan ikke være udelt positivt. Men igjen: tipper det er plass til enda en apekatt.

Å skape virkeligheten

Kan vi ikke snart ble enige om at de nye mediene ikke er bare søppel?

Tydeligvis ikke. Nicholas Carr er blant dem som ikke lar seg overbevise om at nye medier kan ha en verdi. Han tyr til Baudrillard for å beskrive den konstante selv-iscenesettelsen som følger med den nye mediehverdagen:

The fact that Baudrillard could so clearly describe the twitterification phenomenon ten years before it became a phenomenon reveals that the phrase "new media," when used to describe the exchange of digital messages over the Internet, is a coinage of the fabulist. What we see today is not discontinuity but continuity. Mass media reaches its natural end-state when we broadcast our lives rather than live them.

Det er ikke vanskelig å være enig i at postmodernismen er godt skikket til å kritisere det nye medielandskapet. På nettet har alle samme mulighet til å claime sannheten, og vi står i fare for å drukne i kloakk. Joda, men det er bare halve sannheten.

Det er desverre denne sannheten mange papirmedier er så altfor ivrige etter å fortelle. Aftenposten har overskriften "Mektig blogger" på forsiden av papirutgaven i dag. Det er en artikkel om Perez Hilton (!). Ærlig talt.

Litt i samme gate er Morgebladet artikkelserie i anledning internetts 20-årsjubileum. Håkon Gundersen skrev denne uka om hvordan konspirasjonsteoretikere fritt får boltre seg på nettet, men artikkelen gjør mer for å sjokkere enn å forklare.

Papirmediene elsker å framstille nettet som en boltreplass for konspirasjonsteroetikere, sosialpornografer og annet svineri. Men dette er bare halve historien.

Se for eksempel hva som skjedde på Moltemyr skole: en fullstendig hårreisende Darwin-fornektende artikkel ble lagt ut på (og senere forsøkt fjernet fra) skolens nettsider, og takket være årvåkne Twitter-brukere ble saken offentlig kjent og kritisert. Det nytter altså ikke å prøve seg med hva som helst på nettet.

Hvis ikke man er overbevist av Wikipedias suksess, kan episoder som denne fungere som enda et godt argument for å ta nettmediene på alvor. Jeg liker konklusjonen til Bente Kalsnes veldig godt:

Short conclusion so far: The science teacher and the principal at Moltemyr school are still wondering what hit them, and even though the article is “removed”, nothing is properly removed from the internet. Scary or lovely as it is, this is social media in action, on a small scale. Technology has evolved (for the better, I would argue), just like Darwin argued that humans have evolved.

Hmm?

Leste en artikkel i Wired i dag om hvordan teknologibruken undergraver oppmerksomheten vår. Skumle greier. Og spesielt treffende ettersom jeg leste artikkelen mens jeg var på forelesning og egentlig burde fulgt bedre med i timen. Og jeg hadde tre andre nettaviser åpne samtidig.

Jeg sjekker mailene (jobben, den andre og Gmailen) omtrent like uanstrengt (og ofte?) som jeg puster. Ok, litt må man vel kunne overdrive, men du skjønner poenget. Informasjonen er så altfor lett tilgjengelig i dag, og mange (som Maggie Jackson) er bekymret for at hjernene våre ikke takler denne typen informasjonsoverload.

Joda, jeg ser poenget, men vet ikke om jeg er så bekymret.

Det er mange (for eksempel han her) som har problemer med å godta er at den nye teknologien gir oss både nye muligheter og nye utfordringer. Men slik er det nå engang: Nettdebattene er usensurerte og Hegnar kaster rasister etter deg som om de var sukkertøy. Det er usaklighet og møkk hvor enn man snur seg. Men samtidig er gratis lesestoff av særdeles høy kvalitet fantastisk lett å få tak i (bare synd at ikke alle er like flinke til å dele). Og det stanser selvfølgelig ikke med tekst (selv om alt du noensinne trenger å lese selvfølgelig er rett foran nesa di). Musikk, video, forelesninger og radioprogrammer finner du på iTunes og liknende.

Problemet med informasjonsoverloaden er at det krever noe nytt av mediebrukerne. Tiden da man satt passivt foran TVen (med fjernkontrollen som eneste verktøy for interaksjon) er snart forbi. Og det er naturligvis altfor lett å bli distrahert.

Men ti sekunder etter at jeg har lest en artikkel på en amerikansk nettavis googler jeg blink (finner ingenting av interesse, bare et sjekkested for single nordmenn) fordi jeg mener å ha hørt om en forsker som beskriver tankeprosessene våre som blinking (i motsetning til thinking). Jeg gjentar søket på iTunes og finner videoopptak av et foredrag med denne professoren. Han het visstnok Anthony Greenwald, og forelesningen The Psychology of Blink finner du her).

Men døgnet har selvfølgelig fortsatt bare 24 timer. Og gjett hvor mange ganger jeg har sjekket mailen mens jeg skrev dette innlegget?