En tvilsmurstein i byråkratfleisen

John Ralston Saul åpner forordet til nyutgivelsen av Voltaire's Bastards: The Dictatorship of Reason in the West med å slå fast at evnen til å omfavne tvil i krisetider et tegn på styrke. Deretter følger seks hundre sider om hvor ille det er at vestlige demokratier styres av teknokrater som tror at rasjonalisme kan besvare alle spørsmål. Det er nok til å tvinge tvilen fram i noen og enhver.

Poenget til Saul er selvfølgelig ikke at vi ikke behøver rasjonell tenking. Det han kritiserer er ideen om at kun rasjonelle argumenter er gyldige - at et rasjonelt argument nødvendigvis veier tyngre enn moral, sunn fornuft (common sense), eller humanisme. Boka er en kritikk av den styrings- og administrasjonslogikken som anvendes på alle politikkfelt i vestlige demokratier, hvor det har blitt viktigere å gjøre oppgavene som systemet krever av seg selv, enn å løse samfunnsoppdraget systemet er satt til å håndtere.

Det går en linje fra inkvisisjonen til byråkratiet, mener Saul, og det er ideen om at alle spørsmål må ha et korrekt svar.

For de av oss som bruker arbeidsdagen på å skrive tekst for staten er denne boka en murstein av tvil rett i fleisen. Dette sitatet er fra side 9:

The wordsmiths who serve established power, on the other hand, are always devoted to obscurity. They castrate the public imagination by subjecting language to a complexity which renders it private. Elitism is always their aim. The undoubted sign of a society well under control or in decline is that language has ceased to be a means of communcation and has become instead a shield for those who master it. 

Var det en god idé å lese denne boka akkurat idet årsrapporten skal skrives? Jeg tviler, men det er nok bedre sånn.

PS: Saul var gjest på EconTalk for en stund tilbake, det var da jeg først hørte om ham og denne boka.

Når historien er slutt

Det finnes en del bøker som jeg ikke har lest, men likevel innbiller meg at jeg har forstått godt nok til å la ligge ulest. Francis Fukuyamas The End of History and The Last Man har fram til nå vært én av disse. Men det var en god idé å endelig lese hele.

Argumentet til Fukuyama, som mange kjenner fra artikkelen han skrev i 1989 (fast innslag på pensumlister i internasjonal politikk), er at det ikke finnes noen måter å organisere et samfunn på som bedre ivaretar våre ønsker om velstand og anerkjennelse, enn kombinasjonen av kapitalisme og demokrati. I de landene hvor demokratiet og kapitalismen er sikret, har Historien (med stor H, fortellingen som oppsummerer menneskehetens utvikling) nådd sitt endepunkt, og deretter skjer det ingen alvorlige systemendringer. Når denne boka bruker tre hundre sider på å utdype argumentet fra en tredvesiders artikkel betyr ikke det at den er for lang. Som leser er det bedre å bo i en idé over litt tid, enn å sluke kortversjonen og hoppe rett til kritikken.

Her er to tanker etter å ha lest boka:

1: Kjernen i dette argumentet virker å være mer utbredt, og mindre kontroversielt, enn jeg har tenkt at det er. Mange ønsker riktignok å finpusse på både kapitalismen og demokratiet, slik at systemet kan balansere frihet og likhet litt annerledes enn i dag. Men hvor mange er det som i fullt alvor vil avskaffe kombinasjonen av markedsøkonomi og demokrati? Eller som ikke ønsker de samme frihetene for folk i diktaturer og ufungerende demokratier? Sånn sett er dette en viktig bok å lese, spesielt de kapitlene som framstår arrogante på grensen til det imperialistiske, fordi det er vanskelig å være uenig. Argumentet til Fukuyama er dessuten ganske likt for eksempel Sen og Nussbuams kapabilitets-tilnærming; at det finnes noen almengyldige kriterier for hva som utgjør et godt liv, og at det beste for alle mennesker vil være å leve i et samfunn med politisk og økonomisk frihet.

2: De av oss som bor i rike demokratier står i fare for å bli bortskjemte drittfolk. Tittelen på denne boka har altså to deler: den handler om historiens slutt og om det siste mennesket. Ideen om dette siste mennesket er fra Nietzsche, og det er dette også Jon Hellesnes har skrevet om: menneskene som lever dovent og likegyldig i materiell velstand og politisk trygghet, uten interesse eller engasjement for noe større enn seg selv. Alle påstått samvittighetsfulle mennesker i rike land bør rødme av dårlig samvittighet. Lever du som om din helse og trivsel er det viktigste i verden? Da bør du skjerpe deg. (Ja, jeg føler meg truffet.)

PS: Tungvekterne Walter Russell Mead og G. John Ikenberry hadde forresten en framogtilbake om Fukuyama i Foreign Affairs tidligere i sommer. Mead mener at Krim-bruduljene viser at historien og geopolitikken er tilbake, mens Ikenberry mener den liberale verdensordenen står seg. Verdt å lese, det òg.

Et forsvar for føleriet

Jeg vet ikke hvor mange bøker som er i stand til å overbevise meg hvis ikke jeg på en eller annen måte trodde på hovedargumentet før jeg begynte å lese. Det er vel ganske sjeldent. Og Martha Nussbaums siste bok, Political Emotions: Why Love Matters for Justice, slår meg som en bok som definitivt ikke vil overbevise noen som ikke allerede føler (for det er følelser vi snakker om) at vi lar samfunnsøkonomene slippe for billig unna i samfunnsdebatten. Men jeg føler dèt, og jeg likte boka.

Argumentet til Nussbaum er at vi ikke kan bygge et rettferdig samfunn bare ved hjelp av rasjonell tenking. Det er ikke nok at vi har lover og regler bygd på rasjonelle argumenter, en logisk sammenhengende rettferdighetsteori, eller en offentlig sfære hvor bare rasjonalitet får plass. Et rettferdig samfunn, mener hun, forutsetter at vi kultiverer følelser som kjærlighet, empati, medmenneskelighet gjennom kunst og kulturuttrykk. 

Hun sier at Auguste Comte var inne på noe da han ønsket seg en religion basert på humanisme. Han var bare litt på positivistviddene da han trodde at vi kunne ha et presteskap av filosofer til å fortelle oss sannheten. Vi behøver kritisk tenking, og en ydmykhet om at sannheten er vanskelig å bli enige om. Men poenget er likevel at vi mennesker er snåle, og at vi kunne behøvd religionens metoder til å hjelpe oss bli bedre folk. Hele prosjektet til Alain de Botton koker egentlig ned til det samme argumentet: kunst, filosofi og religiøse ritualer kan gjøres nyttig for hverdagslivet, det kan gjøre oss til bedre mennesker. Nussbaum sier vel stort sett det samme, men mer akademisk. Referansene går til Tagore, Mill, og ja, til Mozart.

En fin ting med Nussbaums bøker er at i motsetning til rettferdighetsteorien til for eksempel John Rawls, som forsøkte å definere det fullstendig rettferdige samfunnet, er hun først og fremst opptatt av rettferdigheten sånn som den kommer til uttrykk mellom mennesker i verden. Vi kan ha en verden med mer eller mindre rettferdighet, og utgangspunktet må uansett være en aksept for at verden, akkurat som menneskene i den, ikke er fullkommen eller perfekt. Amartya Sen sier det samme. Og derfor oppfordrer Nussbaum oss samtidig til å akseptere at mennesker ikke bare er rasjonelle, at vi drives av følelser, og at følelser kan være av det gode. Hun sier på en måte at folk er folk.

Dessuten er det interessant at veldig mye av empatimangelen, kvinneforakten og skammen som Aage Borchgrevink finner i Anders Behring Breviks liv passer godt med bildet som Nussbaum maler. Vold og dominans er det vi tyr til når svakhet er ekkelt og empatien er borte. Det er empatien, og tryggheten som ligger i å akseptere svakhet, som får fram det beste i oss.

Men dette er jo vanskelige argumenter å fange i ord, og det første problemet med denne boka er nettopp de svevende ordene. Nussbaum skriver med det samme emosjonelle språket som kommer i veien for argumentene til for eksempel Torill Moi og Marianne Gullestad. Ganske naturlig, forsåvidt, siden hun jo sier at følelser er for viktige til å utelates fra samfunnsdebatten. Og kanskje er det, som Stanley Fish skriver i sin anmeldelse i boka, nettopp viljen til å risikere å framstå som plump og uakademisk som er så bra med bøkene til Nussbaum. (Kanskje dét, men da hun snakket med Alain de Botton på Prospect-podkasten synes jeg jeg hørte en akademikerarroganse som jeg ikke likte).

Men likevel. Det emosjonelle språket og alle referansene til opera, musikk og litteratur gjør at mange vil komme til avfeie argumentet. Slik som Bjørn Stærk, for eksempel, hang seg opp i Nussbaums referanser til barnelitteratur da han avfeide den forrige boka hennes, om religiøs toleranse, hos Minerva i fjor. Han om det. Kanskje er dette rett og slett bare et argument for kvinner og betahanner. 

Til slutt: det jeg synes er vanskeligst med denne boka, er at Nussbaum mener patriotisme kan mobiliseres som en positiv kraft, som et emosjonelt bånd mellom borgerne. Hun viser til USA og India som eksempler på demokratier som evner å leve godt med mangfold, men dette er jo en langt vanskeligere øvelse i europeiske nasjonalstater. Her hos oss glir patriotisme og nasjonalisme veldig over i hverandre, og fellesskapet er derfor spesielt vanskelig for nykommere å ta del i. Vanskelig.

Blokkert av Fjordman

Tidligere i sommer oppdaget jeg at Fjordman har blokkert meg på Twitter. Da ble jeg ganske forbanna. Hvordan våger han liksom, han av alle, å blokkere en meningsmotstander? Og hva er det som er så forkastelig med meningene mine? Ikke er jeg spesielt rabiat på Twitter heller, så jeg forstår ikke hvorfor det er akkurat meg han må blokkere.

Så jeg fikk lyst til å remje mot ham, og skrev en tweet: Jeg ser at @Fjordman1 har blokkert meg. Hva er dette for en dobbeltmoral? Så DINE ytringer fortjener Fritt Ord-penger, men MEG vil du faen ikke høre på? Men det ble tolv tegn for mye, og dessuten altfor sint i tonen, så jeg prøvde å omformulere meg. Og da modererte jeg meg, fordi jeg ikke vil bli avfeid som en kranglefant, og jeg prøvde meg med et spørsmål i stedet: Hvorfor har @Fjordman1 blokkert meg? Kan vi ikke få ytre oss begge to? Men det er jo ikke noen god formulering det heller, for selvfølgelig kan jeg få ytre meg, det er bare det at han ikke har noen plikt til å høre på meg.

Jeg prøvde å skrive et nyansert argument. Men jeg må ha hatt høyere puls, det føltes sånn, og jeg tenkte ikke like klart, for jeg var sint og kjente på følelsen av at han prøver å gjøre meg usynlig. Jeg visket ut ord og begynte på nytt. Men det ble ingenting av det til slutt, og jeg lot det ligge.

Jeg jobber med innvandrings- og integreringsspørsmål til daglig, og i Twitterbioen min pleide det å stå hvor jeg jobber, så kanskje er det dette som fikk ham til å blokkere meg i første omgang. Han kan ha tenkt at vi har for forskjellige verdenssyn til å ha noe meningsfullt å si til hverandre. Vel, hvis det er dette han har tenkt, da må jeg bare si: to sjeler, én tanke. Om ikke vi har annet til felles, så er vi i det minste enige om det. Agree to disagree, på en måte. Vi står nok bare for langt unna hverandre. Det er trist, selvfølgelig, men kanskje også bare naturlig.

Men én ting kan jeg ta med meg: å være sint, sånn som jeg ble da jeg oppdaget at Fjordman blokkerte meg, det er ikke noen konstruktiv stemning å være i når man skal diskutere med noen (eller når man skal skrive en debattbok, vil jeg tro). Portrettboka til Simen Sætre ga meg et par øyeblikk av empati med Fjordman, og nå opplever jeg det jeg tror må være enda ett: følelsen av å skrive mens man er sint og føler seg usynlig. Sånt blir det ikke god tekst av.

Drittkasting er enklere enn debatt

Noen ganger, og stadig oftere, når jeg leser det som skrives av en viss gruppe norske konservative, blir jeg frustrert og tenker at vi lever på forskjellige planeter. Og så leser jeg kanskje en kronikk eller to, og frustrasjonen blir til sinne, og jeg tenker at sånne folk er det faenmeg umulig å diskutere med. Det er nesten som om vi snakker forskjellige språk.

Det er nettopp dette som er tema for Arnold Klings nye, lille essaybok The Three Languages of Politics. Dette er en ærlig og rask bok om hvordan vi former, og opprettholder, våre politiske meninger.

Kling legger til grunn at vi alle beror på heuristikker, mentale snarveier, når vi vurderer politiske spørsmål, og at disse heuristikkene får oss til å forenkle politiske spørsmål ned til én enkelt dimensjon. Ideologiene varierer etter hvilken dimensjon de forenkler politikken ned til. For libertarianere koker det meste ned til et spørsmål om frihet vs. tvang. For konservative er det sivilisasjon vs. barbari som gjelder. Mens venstresiden, de progressive, ser verden som en kamp mellom de undertrykte og de undertrykkende. Forenklinger, selvfølgelig, men ganske presise likevel.

Det store problemet med politiske debatter på tvers av disse blokkene, mener Kling, er at folk ikke snakker samme språk. Ingen frir seg fra sin foretrukne dimensjon. De konservative snakker som om venstresiden bevisst prøver å bryte ned sivilisasjonen. De progressive på sin side snakker som om konservatismen var en en bruksanvisning for undertrykking. Ingen forstår at motparten navigerer etter et annet moralsk kompass enn dem selv, for å bruke et begrep fra Jonathan Haidt.

Denne uviljen mot å forstå hva motparten faktisk mener (og hvorfor), gjør at politiske diskusjoner ofte reduseres til drittkasting. Kling påpeker at mange som ytrer seg offentlig er mer opptatt av å bevise sin tilhørighet til en gruppe meningsfeller, enn av å overbevise nøytrale tilhørere (dette er faktisk ganske god blodtrykksmedisin: man kan spare seg mye frustrasjon ved å akseptere at de aller fleste politiske ytringer er ment som heiarop, ikke som argumenter).

Som tilhørere er vi dessuten først og fremst ute etter closure: å få eliminert dissonansen mellom fakta og vår oppfatning av fakta. Da velger vi våre fakta med omhu.

Det som er så fint med denne boka, i tillegg til at den er kort og pessimistisk, er at den kommer fra en økonom. Argumentet om at vi må våge å ha dialogiske og empatiske samtaler om politikk høres ofte ut som hippiebabbel, og da er det fint å høre fra en økonom. Fullstendig virkelighetsfjernt, kanskje, men merkelig inspirerende likevel.

Og forresten: Kling var gjest på EconTalk med Russ Roberts for litt siden, og de to snakket blant annet om hvordan mottakelsen av økonomisk forskning ofte farges av ideologi. Dette er en veldig interessant diskusjon fordi både Roberts og Kling er libertarianere, og på en måte virker å mene at fakta allerede tilgodeser libertarianere. Verdt å høre.

Global reaksjonær aktivisme, og hvorfor Habermas kan drite og dra

Når vi snakker om internasjonal aktivisme, tenker vi ofte på progressive krefter; aktivister for menneskerettigheter, lettelser i u-landsgjelden, for homofiles rettigheter. Og hvis vi går vi til IP-forskningen for å finne ut om denne aktivismen nytter, forteller forskerne oss at svaret er ja. Ord er makt, og ved å forme det sosiale rommet som internasjonal politikk utformes innenfor kan aktivistene ha en påvirkning på politikkutfallene. To gode bøker om dette er Keck og Sikkinks Activists Beyond Borders (1998), og Joshua Busbys Moral Movements and Foreign Policy (2010). Mer om dette her og her.

I The Global Right Wing and the Clash of World Politics (2012) gir Clifford Bob noen viktige korrigeringer. Han har to viktige argumenter: de progressive kreftene bare halve historien, og ideen om at internasjonal politikk foregår i et sosialt rom hvor deliberasjon faktisk fungerer er for god til å være sann.

Det første først: det finnes globale allianser av konservative krefter som forsøker å påvirke nasjonal og internasjonal politikk, og disse er understudert i forhold til de progressive kreftene. Bob presenter empiri på blant annet hvordan NRA ble involvert i brasiliansk våpenlovgivning, og hvordan internasjonale nettverk av konservative religiøse (en baptist/burqa-allianse) engasjerte seg i rettssaken mot den homohetsende svenske pastoren Åke Green. Det viktige poenget å ta med seg er at det finnes globale allianser også på den reaksjonære fronten. Det er ikke gjort like mange studier av disse som av venstresideaktivistene.

Denne boka ville vært verdt å lese om dette var det eneste bidraget.

Men Bob har også et annet viktig poeng: at forskere til nå har overvurdert betydningen av rasjonell deliberasjon i internasjonal politikk. Politikkutforming er en kamp mellom (minst) to fronter - og ingen av partene pleier å holde seg til rasjonelle og logiske argumenter. Krangling, personangrep, svertekampanjer, guilt by association, utvanning av politiske vedtak - alt dette er verktøy som alle parter benytter. Dette gjelder både for nasjonal og internasjonal politikk. Og hvis verden faktisk ser sånn ut, så betyr vel det at Habermas kan drite og dra.

Et sitat:

contending groups in democratic societies hold irreconcilable values. They see the world from incompatible perspectives. They despise their adversaries as misguided, self-interested, deceitful, or downright evil. There is limited room for the deliberation so cherished by idealists. Indeed, the combatants do not seek compromise. They long for conquest, working as passionately to thwart their foes as to advance themselves.

Og et til:

From a normative standpoint, open-minded interchange might be preferable, but this is unrealistic. Some may cover their ears and wring their hands at the din, but it is and always will be a hallmark of politics. Those seeking to bolster democracy need to begin from this uncomfortable truth.

Mer om det her.

Kort sagt: Bob har skrevet en Veldig God Bok.

Sjekk også dette intervjuet på New Books in Political Science.

Radikalisering og rommet for uenighet

Her er en interessant, og ganske dagsaktuell, artikkel fra Journal of Ethnic and Migration Studies: Radicalisation and the Limits of Tolerance: A Danish Case-Study. Sammendraget:

Since 2004/05, radicalisation has emerged as the major framework for addressing the presence of extremist views and actions among Muslims in the West. In 2009 the Danish government drafted an action plan to prevent radicalisation. Departing from an empirical study of a neo-orthodox Muslim milieu in Denmark, this article places the definition of radicalisation provided by the Danish action plan in the context of the target group's own ideas on Islam, jihad, democracy and terrorism, and argues that the definition not only conflates circumstantial differences highlighted by interviewees, but also neglects to distinguish properly between individual sympathies and group affiliation, attitudes and actions. The definition is further criticised for problematising opinions and/or attitudes that are illiberal or un-democratic, but which hitherto have been considered to be within the limits of tolerance. This is obviously questionable from a liberal-democratic perspective but, more importantly, this may prove to be counter-productive in terms of security, as it can push certain Muslim positions even further to the margins of society. The article argues that the conflation of central distinctions in the official discourse of radicalisation has narrowed the limits of tolerance, and that this move reflects a general development towards ‘perfectionist liberalism’ in Western societies post-9/11.

Forskerne tok altså med seg den danske regjeringens handlingsplan mot radikalisering, og oppsøkte folk som er i målgruppen for antiradikaliseringsarbeidet. Blant disse menneskene finnes det et større meningsmangfold enn handlingsplanen forutsetter, og langt mer nyanserte holdninger enn myndighetene frykter. Konklusjonen er at den danske regjeringen er overivrig i sin jakt på ekstremister, og at de ender med å krympe rommet for hva man legitimt kan være uenige om innenfor rammene av et liberalt demokrati. Dermed driver myndighetene et antiradikaliseringsarbeid som faktisk står i fare for å bidra til radikalisering, ved å forsterke følelsen av avstand til majoritetssamfunnet. Den danske politikken beskrives av forskerne som motivert av en perfeksjonistisk liberalisme.

Selvfølgelig: dette er én undersøkelse, og Danmark er ikke Norge. Og siden dette dreier seg om verdier ville det vært ganske arrogant å vise til forskning som om den kunne være objektiv. Likevel: det er et poeng her.

Poenget er det samme som John Gray skriver om i Two Faces of Liberalism; det finnes én type liberalisme som er fundamentalistisk i synet på liberale friheter, og da særlig ytringsfriheten (personlig tenker jeg gjerne på Christopher Hitchens, fred være med Ham). Den andre liberalismen, som Gray sporer tilbake til Thomas Hobbes, godtar at det finnes flere måter å leve et godt liv, og forsøker å bygge fellesinstitusjoner som holder konfliktene i sjakk heller enn å søke definitiv enighet (vag og uklar definisjon, jeg vet). Gray har ikke særlig tro på det første prosjektet.

Selvfølgelig er det trøblete når en forfatter forsøker å si at det finnes to historiske skoler av et prosjekt, Det Riktige og Det Gale, men jeg synes argumentet til Gray er godt likevel. Det finnes en ganske illiberal liberalisme der ute, og den håndterer forskjeller på en ganske dårlig måte. Alt dette henger for øvrig godt i hop med modernitetskritikken fra noen av Grays tidligere bøker (som denne og denne), hvor han minner om at et prosjekt som forsøker å være universelt vanskelig kan unngå å bli totalitært.

Nussbaum om religiøs intoleranse

Martha Nussbaums siste bok heter The New Religious Intolerance. Jeg har funnet mye trøst i en av hennes tidligere bøker, The Clash Within, og også denne boka er nyttig for terrorterapien.

Nussbaum beskriver hvordan amerikanske og europeiske muslimers rett til å leve i tråd med sin samvittighet blir begrenset av at majoritetssamfunnets intoleranse. Det er frykten som driver oss til å forskjellsbehandle religiøse praksiser, og den nye religiøse intoleransen har mye til felles med gammel antisemittisme, mener hun.

Her er argumentet:

Frykt er en grunnleggende menneskelig følelse. Den oppstår når vi tror at vår velferd trues av noe vi ikke selv kontrollerer. Uten frykt hadde ikke menneskeheten overlevd, men frykten kan også løpe avgårde med oss. Frykt er en narsissistisk følelse, og den kan mildnes med selvrefleksjon og empati med dem/den man frykter.

Alle mennesker har samme krav på verdighet (dignity). Dette inkluderer samme rett til å søke etter mening i livet, gjennom vår samvittighet (conscience). Men vår mulighet til å finne mening i livet, og til å leve i tråd med vår samvittighet, kan både hindres og hjelpes av omgivelsene rundt oss. Når vi begrenser retten til religiøs selvutfoldelse er det et overtramp mot folks verdighet.

Forslagene om å forby religiøse plagg som burka og niqab innebærer en grov forskjellsbehandling av muslimer, og argumentene for forbudet (burkaen er et problem for offentlig sikkerhet, den objektifiserer kvinner, osv) er ikke rimelige. Hvis vi behandlet muslimske religiøse praksiser på samme forståelsesfulle og respektfulle måte som vi behandler andre religiøse praksiser, ville vi både stått bedre rustet til å bekjempe terrorisme, og unngått å krenke våre fredelige medborgere. Argumentene hennes i denne debatten er oppsummert i artikkelen som boka springer ut fra, Veiled Threats?, publisert på nettutgaven av New York Times.

Et av de sentrale punktene i denne boka er at Europa, hvor statene er fundert på ideer om nasjonal enhet, gir et vanskeligere klima for å inkludere samfunnsborgere med fremmede religiøse skikker. I land som USA, Canada og Australia, hvor innvandring (ofte religiøst motivert) var sentralt for statsbyggingen, er det enklere å imøtekomme de nye. Kontroversen rundt Park51 viser at amerikanerne fortsatt har en del å gå på når det gjelder å møte sine muslimske medborgere på en respektfull måte, men Nussbaum er adskillig mer bekymret for Europa. Hun trekker fram 22.juli-angrepene, og sammenlikner Breivik med Gandhis drapsmann Nathuram Godse. Frykten for muslimer er spesielt sterk i Europa, mener hun, og majoritetens motvilje mot å forstå muslimers religiøse praksis drives kanskje enda sterkere av frykt her enn i USA.

Hva er det viktigste å ta med seg fra denne boka? Jeg tror Nussbaum har rett i at frykt og fordommer er viktige krefter i politikken. Og jeg tror hun har helt rett i at alt dette stammer fra vår motvilje mot å innrømme, og leve med, svakhet og sårbarhet. (Sånne setninger ser teite ut når jeg skriver dem, og det er faktisk en del av problemet).

Den virkelige sivilisasjonskampen

Noen må ha tenkt at "jeg kommer ikke til å lese den boka uansett", og levert Martha Nussbaums The Clash Within til gjenbruksstasjonen i Bentsebrugata. Så da jeg leverte fra meg noen gamle kaffekopper for noen uker siden (vi har kjøpt nye), tok jeg denne boka med meg hjem. Det er jeg glad for at jeg gjorde.

Boka handler om volden som ble begått mot den muslimske minoriteten i den indiske delstaten Gujarat i 2002. I februar 2002 brøt det ut en togbrann hvor 58 mennesker omkom - alle hinduistiske pilegrimer. Mange holdt muslimene i området ansvarlige for brannen, og en mobb gikk til angrep. I dagene som fulgte ble mer enn to tusen menn, kvinner og barn brutalt drept. Det var utstrakt bruk av voldtekt og grotesk seksualisert vold.

Jeg visste lite, eller ingenting, om religiøse fiendtligheter i India før jeg leste denne boka, men nå føler jeg at jeg har lært mye. Jeg har også lært litt om Tagore, Gandhi og Nehru, og jeg har fått lyst til å lære mer om India. Likevel: det er ikke så viktig, for på én måte ga denne boka meg mer innsikt i det som foregår i Norge nå, enn i det som skjedde i India for ti år siden (og jeg bør uansett lese mer om India før jeg skriver mer om dette).

Det ligger nemlig noe allment her: Nussbaum beskriver disse angrepene, og den islamfiendtlige hindunasjonalismen som mobben sprang ut fra, som symptomatisk for den virkelige sivilisasjonskampen i vår tid. Huntington tar feil, mener hun, når han karakteriserer vår tid som preget av en konflikt mellom det vestlige liberale demokratiet og et aggressivt og voldelig islam.

Den virkelige kampen foregår innad i demokratiet: mellom de som aksepterer etniske, religiøse og seksuelle forskjeller, og som samler seg om demokratiets fellesinstitusjoner, og de som skremmes av mangfold, og som søker tilbake til en innbilt fortid hvor nasjonen var én, ren og suveren. I mange av verdens demokratier søker folk til denne innbilte fortiden hvor alt var enklere, og hvor nasjonen var én. Det er selvfølgelig en fantasi, men den føles trygg.

Og det går dypere: Nussbaum mener at vi har det i oss alle sammen. Som mennesker er vi sårbare, vi er avhengige av folk rundt oss for å overleve. Det skjer så mye som er utenfor vår kontroll, som kaster om på livene våre og påvirker oss på måter vi ikke helt forstår - og som vi veldig sjelden kan forandre. Slikt kan gi oss mørke følelser; skammen og frykten kan bli sterk. Det er noe veldig menneskelig i å være sårbar, og mange føler at eneste utvei er å dominere over det som truer dem. Få det under kontroll.

Dette er tanker man kan kjenne igjen fra bøkene til John Gray også (som denne, eller denne) - og fra Freud, for den saks skyld, eller Bauman. Vi er så dårlige på å være sårbare, og så villige til å gjøre noe drastisk for å få kontroll. Altfor ofte svarer noen med vold.

Den virkelige sivilisasjonskampen foregår, igjen ifølge Nussbaum, derfor inni hver og én av oss. Mellom den delen av oss som evner å være trygg i mangfoldet, og ikke lar seg true av at folk som er annerledes fra oss selv kan komme til å påvirke livene på måter vi ikke selv har kontroll over. Løsningen må være å søke trygghet i en eller annen stoisisme, og godta at man er sårbar for krefter utenfor en selv.

Men voldsbruken står også som en utvei; kanskje kan vi likevel dominere, få kontroll over, dette som påvirker livene våre? Det er jo tragisk.

Dette er en bok som har hjulpet meg sette 22.juli-rettssaken i perspektiv. I en tid hvor mange ser til Nederland, til Danmark, eller Frankrike for å forstå fremmedfrykten, var det spesielt befriende å lære litt om India.

PS: Jeg tenker disse tankene etter å ha lest en bok som jeg fant ved en tilfeldighet. Det er nesten ikke til å tro.

Grenser for empati

Will Wilkinson skrev nylig om et eksperiment som illustrerer hvor dårlige vi er til å forstå folk som er annerledes fra oss. Vi bør naturligvis ta alle eksperimenter med en klype salt, men de kan  i det minste gi oss noen interessante diskusjoner. De kan være til spesiell hjelp hvis vi vil forstå hvordan vi tenker når vi er fordomsfulle (det vil si: nesten hele tiden).

Her er det deprimerende funnet: folk som selv fryser (eller er tørste) har en tendens til å overvurdere hvor mye et annet menneske fryser (eller er tørst), men ikke når den andre personen er noen de er uenig med politisk.

Det er for øvrig det samme store poenget som i den siste boka til Jonathan Haidt: vi mangler ofte både evne og vilje til å se verden slik som våre meningsmotstandere ser den.

Les hele blogginnlegget, men tenk spesielt grundig over det siste avsnittet:

The limits of empathetic projection are interesting and suggestive, but I'd like to know more about the limits of out-group empathetic reception. No doubt there is work on this, and that it is even more depressing. If, say, white people were capable of fully empathizing with young black men, the American gulag system could not exist. It appears to be extremely difficult to keep in our tiny tribal monkey minds, but do try: they are not really so different. Better: there is no they, only us. Why are we so prone to violence? Why do we cross borders illegally? Why do we hate us?

Jo mer jeg tenker på dette, jo mer pessimistisk blir jeg.

Hvordan skal vi snakke sammen når vi er uenige allerede før vi har tenkt oss om?

Jonathan Haidt har skrevet The Righteous Mind, en bok om hvordan vi tenker, og om hvorfor folk er så fantastisk uenige med hverandre i moralske, religiøse og politiske saker. Han henter forklaringer fra atferdsforskning, psykologi - ja tilogmed sosiologi - og argumentet er mye av det samme som Daniel Kahnemann beskriver med skillet mellom rask og langsom tenking: vi mennesker er ikke så flinke til rasjonell og logisk tenking som vi ofte skulle ønske. Og når folk som tenker såpass irrasjonelt skal snakke sammen, kan det fort skjære seg - særlig når det er snakk om religion og politikk.

Jeg har ikke lest noe av Hume, men det burde jeg sikkert ha gjort. Ifølge Haidt traff Hume spikeren på hodet: følelser og impulser legger sterke begrensninger på vår evne til å tenke rasjonelt. Følelser kommer først, så følger rasjonaliteten etter (eller mer presist: vi rasjonaliserer).

Haidt skriver blant annet om confirmation bias (har vi et godt norsk ord?), om hvordan vi kun ser etter fakta som kan underbygge teoriene vi allerede tror på. Ikke slik Kant så for seg, med andre ord:

It was reasoning as described by the philosopher David Hume, who wrote in 1739 that “reason is, and ought only to be the slave of the passions, and can never pretend to any other office than to serve and obey them.” 

Haidt viser dessuten til forskning som indikerer at smarte folk er minst like blendet av confirmation bias som oss andre. Smarte folk er gjerne flinkere til å finne enda flere mulige forklaringer på hvorfor teoriene de allerede støtter er korrekte. Men det er jo ikke mye vits i å være smart hvis ikke du forstår hvorfor du kanskje tar feil.

Denne boka handler ikke bare om hvordan vi tenker, men også om diskusjonene vi har med hverandre etter at vi har tenkt (eller riktigere: etter at vi har dannet oss noen fordommer). Og én ting er at vi stort sett ser på fakta for å finne støtte til teoriene vi allerede tror på. Men når to mennesker som begge ser på fakta med et sterkt confirmation bias skal diskutere - da kan det fort bli bråk. Haidt skriver her spesielt om verdipolitisk uenighet i USA, men diagnosen treffer ganske godt i Europa også. Det er langt mellom hver gang vi har virkelig konstruktive diskusjoner. Dette er lett å kjenne seg igjen i.

Ofte er det nemlig slik, mener Haidt, at folk vi er uenige med navigerer etter et helt annet sett av moralske prinsipper enn vi selv gjør. Men siden vi sjelden klarer å forstå hvordan disse andre menneskenes moralske kompass fungerer, ender det ofte med at vi bare avfeier dem. (Haidt retter denne kritikken spesielt mot venstresiden: vi er ikke flinke nok til å forstå og anerkjenne verdigrunnlaget som ligger til grunn for libertarianeres og konservatives politiske meninger).

Og hvis vi tar til oss det Haidt skriver, så blir overtalelse og diskusjon et spørsmål om empati. Vi må forstå at folk kan vurdere moralske og politiske spørsmål etter helt andre kriterier enn dem vi selv legger til grunn. Det krever empati og ydmykhet:

If you really want to change someone’s mind on a moral or political matter, you’ll need to see things from that person’s angle as well as your own. And if you do truly see it the other person’s way—deeply and intuitively—you might even find your own mind opening in response. Empathy is an antidote to righteousness, although it’s very difficult to empathize across a moral divide.

Det er selvfølgelig lett å være enig i teorien, men fryktelig vanskelig å gjennomføre i praksis. Et fint ideal likevel.

Hvordan (ikke) snakke sammen

Jeg leser aviser og prøver å følge med. Men pessimisten i meg tenker som så: den store offentligheten består stort sett av folk som er arrogante nok til å avfeie motpartens gode argumenter. Vi holder oss altså med et kommentariat (nei, det er kanskje ikke riktig ord, politikerne og hvermansen gjør det jo også?) som reduserer kompliserte samfunnsspørsmål til enkle problemer med enkle løsninger.

Dette er galt på minst to måter.

Først og fremst fordi det er umulig å komme fram til gode kollektive avgjørelser ved å forenkle spørsmålene vi diskuterer. Som Kenneth Arrow har forklart: når vi forsøker å ta kollektive avgjørelser, og vi bare legger ett enkeltkriterie til grunn, er vi garantert at noen vil motsette seg. Dette er hverdagsrelevant: vi kan ikke ha en offentlig debatt hvor alle navigerer etter hvert sitt enkeltprinsipp. Verden er komplisert. Ta konsekvensene av det, eller hold kjeft.

Dessuten er det helt på jordet å snakke sammen til hverandre på denne måten. Når vi snakker med folk vi er uenige med, bør vi forsøke å bidra til  at også de får sagt sin mening. Og det handler om å lytte, empatisk. Forsøke å forstå. Det synes jeg vi ser altfor lite av i den store offentligheten.

Dette er to ting jeg tenker på ganske ofte.

Men kanskje tar jeg feil. Kanskje er jeg bare for konfliktsky til å forstå at samfunnsdebatten slik den foregår i dag faktisk er konstruktiv. Jeg er ikke så sikker på det.

Hvordan snakke sammen

Richard Sennetts siste bok heter Together: The Rituals, Pleasures and Politics of Cooperation. Jeg har forsøkt meg på to av hans bøker tidligere, Respect In a World of Inequality og The Craftsman, men kom meg aldri gjennom dem. Han er langt ifra den mest engasjerende fagforfatteren jeg har lest.

Men dèt skal han ha: Together er en god bok. Den ligger litt på siden av sosial kapital-litteraturen, men handler om de samme spørsmålene: hvordan skjer samarbeid? Hvorfor ligger forholdene bedre til rette for samarbeid i noen samfunn enn i andre?

Det viktigste, og mest hverdagsrelevante, poenget i boka er å finne i begrepet dialogisk diskusjon. Det handler om hvordan vi snakker sammen. Vi (hvem vi?) tenker ofte at hensikten med debatt er å bli enige. Jeg mener én ting, og du mener det motsatte. Så blir vi enige om et punkt et sted midt i mellom. Dette er dialektikk: tese, antitese, syntese.

Det høres fint ut i teorien, men men denne typen diskusjoner ender altfor ofte med det som Bernard Williams har kalt for the fetish of assertion. Det eneste vi bryr oss om er å få sagt vår mening. Og få ting er så provoserende som å diskutere med folk som bare er opptatt av å si sin mening - særlig fordi man selv så ofte svarer med samme mynt. Ingen lærer noenting, og debatten er stort sett bortkastet. Altfor mange av våre små og store diskusjoner faller i denne kategorien.

Men, som Sennett minner oss om, lytting er også en kommunikasjonsferdighet:

Usually, when we speak about communication skills, we focus on how to make a clear presentation, to present what we think or feel. Skills are indeed required to do so, but these are declarative in character. Listening well requires a different set of skills, those of closely attending to and interpreting what others say before responding, making sense of their gestures and silences as well as declarations. Though we may have to hold ourselves back to observe well, the resulting conversation will become a richer exchange for it, more cooperative in character, more dialogic.

Og der er altså ordet: dialogisk. Det er hentet fra Mikhail Bakhtin, og beskrives av Sennett som "a discussion which does not resolve itself by finding common ground." Det er et ideal for hvordan vi bør snakke sammen: lyttende, empatisk, og i ordelag som ikke gjør det umulig å ombestemme seg.

Sennett trekker fram Michel de Montaigne som et forbilde, og akkurat dét er veldig vanskelig å mislike. Montaigne var ærlig om sin egen uvitenhet, og trygg på sin egen tvil. Denne typen ydmykhet tar brodden av selv den aller sinteste uenigheten:

For Montaigne, this was the point of dialogics – looking at things in the round to see the many sides of any issue or practice, the shifting focus making people cooler and more objective in their reactions.

Noen vil helt sikkert føle at denne tilnærmingen er vanvittig tannløst. Blablabla, empati, blablabla. Men det hjelper lite med empati når man diskuterer med fundamentalister, og noen synspunkter er bare ikke verdt å forstå! Og la meg si det sånn: jeg kan forstå hvor den følelsen kommer fra. Men hva er egentlig alternativet?

Sennett holdt forresten en presentasjon om boka ved RSA, og deltok på Thinking Allowed i diskusjon med John Gray.

Borgerplikten revisited

Fire av ti nordmenn stemte ikke ved lokalvalget denne høsten. Det har jeg helt ærlig ganske vanskelig for å forstå. Derfor er dette interessant: Jason Brennan har skrevet en bok som heter The Ethics of Voting, hvor han angriper ideen om at det er vår borgerplikt å stemme. Hør intervju med ham her.

Nå har jeg bare skumlest den delen av førstekapitlet som ligger gratis på Amazon, men sammen med intervjuet gir det hvertfall en rask presentasjon av argumentet. Og det ligger noe interessant her (om enn konklusjonen er lite overbevisende).

Gjennom intervjuet legger han særlig vekt på argumentet om at valgdeltakelse ikke er den eneste - og langt fra den mest effektive - måten å gjøre noe samfunnsnyttig. Han trekker på ideen om arbeidsfordeling; hvis noen av oss spesialiserer seg på politikk, skaper vi rom for at andre kan spesialisere seg på andre aktiviteter som kommer fellesskapet til nytte indirekte (forretningsdrift, produksjon, kunst, osv).

Og det er verdt å stanse opp ved dette, for det ligger et viktig poeng her: man kan gjøre noe samfunnsnyttig selv når ikke altruisme er eneste/viktigste motiv. Det er dette den usynlige hånden handler om, og den bør vi ikke undervurdere (selv om mange på venstresiden gjør nettopp dét, og anerkjenner bare positive utfall når de er skapt gjennom politikken).

Et annet interessant poeng er dette: Brennan mener at velgere ikke har noen plikt til å stemme, men:

However, if citizens do vote, they must vote well, on basis of sound evidence for what is likely to promote the common good. They must make sure their reasons for voting as they do are morally and epistemically justified. In general, they must vote for the common good rather than for narrow self-interest. Citizens who lack the motive, knowledge, rationality, or ability to vote well should abstain from voting.

Den siste setningen er det mye krutt i.

Men likevel. Brennan ser demokratiet først og fremst som et verktøy for å ta kollektive avgjørelser, og han mener at (det han beskriver som) uvitende og irrasjonelle velgere ikke bør ta del i våre kollektive avgjørelser. Det er mye å være uenig i her, men siden jeg kjenner at protestene kommer som ved en ryggmargsrefleks, er det helt sikkert lurt å tenke grundigere gjennom alt sammen.

Kanskje en bok å lese.

Something is happening here

Det er vanskelig å vite hva man skal tenke om Occupy Wall Street-protestene som foregår. Frank Pasquale gir noen lesetips på Balkinization, blant annet dette innlegget fra Micah Sifry. Sifry skriver:

America is about to experience the same youth-driven, hyper-networked wave of grassroots protests against economic inequality and political oligarchy that have been rocking countries as disparate as Tunisia, Egypt, Israel, Greece and Spain. 

Det er lov å håpe.

Som så mange andre ganger i år er det passende å høre på Dylan: sang.

Sifry har forresten også skrevet en fin, liten bok som heter WikiLeaks and the Age of Transparency. Det skal sies: denne boka handler mer om den globale transparency-bevegelsen som Sifry selv tilhører (en av grunnleggerne av Personal Democracy Forum) enn den handler om WikiLeaks. Likevel: en veldig lærerik bok som setter Assange og prosjektet hans i en bredere kontekst. Kort og lesverdig.

Kan vi bekjempe fremmedfrykt med debatt?

Jeg leser videre i Living Together - Combining diversity and freedom in 21st century Europe. Det er mye her som gjør godt å lese i tiden etter 22. juli.

Her er et fint sitat (fra side 36 i PDFen):

We believe that all citizens, and especially those in positions of authority or enjoying privileged access to the public ear, have an obligation to condemn racial or religious abuse, and to refute misleading generalisations or stereotypes, wherever they may encounter them. If the battle for public opinion does not belong mainly in the law courts, it must be fought where it does belong, namely in the media and public debate.

Mange sier liknende ting nå om dagen - for eksempel disse to. Nå må vi bekjempe fremmedfrykten der vi ser den, og sammen bevege oss mot et åpnere og mer tolerant samfunn. Og det er vanskelig å tenke seg noe mer riktig å gjøre akkurat nå, enn å gå inn i faktabaserte diskusjoner om fremmedfrykt. Men klarer vi egentlig å overbevise de andre?

Jeg prøver å begynne ved å tenke på meg selv. Min erfaring er at det kan være lurt når man skal tenke noe om andre. Når gikk jeg sist tilbake på en dypfølt overbevisning? Når lot jeg meg sist overtale av noen andres bedre argument? Bjørnar Nordahls kronikk i Dagbladet forrige uke er et glimrende eksempel på styrken det krever å revidere sine egne halvtenkte ideer.

Pessimisten i meg tenker at veldig mange andre ikke gjør noen forsøk i den retning. Det er det samme problemet som jeg har skrevet om tidligere, for eksempel her og her. Og det gir en kjip følelse av at det alle egentlig ønsker seg er en god og konstruktiv samfunnsdebatt som ender med at alle andre skifter mening.

Nå har jeg tenkt til å lese noe av det Diana Mutz har skrevet, for eksempel om å høre på motpartens argumenter, og om medienes rolle i å legge til rette for reell debatt på tvers av politiske skillelinjer. Andre lesetips mottas med takk.

Hvor kommer fremmedfrykten fra? Fra verdensøkonomien?

Jeg har begynt å lese denne: Living Together - Combining diversity and freedom in 21st century Europe. Dette er rapporten som Joschka Fischer og resten av "vismannsgruppen" har skrevet på oppdrag fra Europarådet. Temaet er fremmedfrykt i Europa. Den ble utgitt i april. Nokså aktuell idag.

Utgangspunktet for rapporten er at viktige europeiske verdier kan være truet, og gruppa peker på trusler mot disse fra flere hold; intoleransen og fremmedfiendtligheten vokser, ytringsfriheten utfordres av et krav om "religionsfrihet" (Muhammedkarikaturene), og mistenkeliggjøringen og kriminaliseringen av asylsøkere og papirløse gjør at deler av befolkningen mangler rettigheter. Det er et nokså nyansert argument, og mye mer interessant enn man kunne frykte fra en sånn type rapport.

Jeg vil skrive mer om ideene herfra etter hvert, men idag er vil jeg begynne med noe jeg ser på som en blindvei. Her er sitatet jeg reagerte på (side 27 i PDFen):

Europeans are also well aware– because politicians, economic pundits and the media are constantly telling them – that their position in the world pecking order is slipping, as emerging economies, especially in East and South Asia, recover much faster from the crisis than the already industrialised world, competing successfully for export markets and attracting investment from employers who sometimes close factories in Europe while opening new ones in the “global south”. They know that their society is aging, and that their education system is less and less competitive on the world market. They know that their society is aging, and that their education system is less and less competitive on the world market. And they are more aware than people in most other parts of the world that their current way of life may not be sustainable, because they are consuming nonrenewable resources and risking catastrophic climate change.

Sorry, men dette har jeg vanskelig for å tro. Hvem i alle dager går til valglokalet og sipper over Europas relative maktreduksjon i den globale økonomien? Ikke at slike trender ikke er viktige i en eller annen objektiv betydning av ordet, men jeg tror de spiller en marginal rolle i folks opplevelse av hverdagen.

Poenget er dette: jeg tror vi må se til andre - og langt mer ubehagelige - kilder enn økonomisk egeninteresse for å forklare fremmedfrykt og innvandrerskepsis i Europa. Disse andre kildene virker å bli lagt mer vekt på utover i rapporten, så siste ord er ikke sagt.

Mer om rapporten (inkludert videoer osv) finner du forresten hos Europarådet.

Nussbaum: Not for Profit

Det store poenget i Martha Nussbaums Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities er at utdanning må handle om å bygge gode samfunnsborgere - og ikke først og fremst om å legge til rette for økonomisk vekst. Hvis vi utformer skolepolitikken kun etter målet om økonomisk vekst, vil vi nedprioritere humaniora (filosofi, kunst, litteratur) - og det er nettopp disse fagene som er viktigst for å bygge et velfungerende demokrati og et godt samfunn.

Hele argumentet henger tett sammen med capabilities-tankegangen hvor Sen og Nussbaum er sentrale. Utgangspunktet er at økonomiske indikatorer ikke fanger opp det fulle bildet av hva utvikling handler om. Sens Development as Freedom er en god introduksjon til dette.

Det er ifølge Nussbaum særlig to menneskelige evner som kan styrkes gjennom humanistisk utdanning, og som vil fremme demokratiet: (1) kritisk tenkning, og (2) empati. Gjennom kritisk tenking og sokratisk diskusjon kan vi i fellesskap bli enige om hvor vi vil at samfunnet skal gå, og gjennom empati kan vi se forbi vårt eget liv her og nå - og forstå den fulle rekkevidden av hvordan våre avgjørelser påvirker andre.

Economist-bloggen Democracy in America tok opp nettopp dette temaet for noen uker siden: Empathy and torture.  Hovedpoenget: at politikere som tillater bruk av tortur kunne trenge en dose empati. Eventuelt en dose tortur.

I et av kapitlene i Not for Profit presiserer Nussbaum at humaniora også kan legge til rette for økt økonomisk lønnsomhet - kreativitiet og innovasjon er avhengige av evnen til kritisk tenking, som humaniora kan fostre. Og det er kanskje et godt poeng. Men det er ikke dette poenget vi bør feste oss ved i denne boka; hovedbeskjeden er nemlig at det er viktigere å ta sikte på å styrke demokratiet enn på å styrke økonomisk vekst (NB: når a er viktigere enn b, betyr ikke det at b er helt uviktig). Man behøver altså ikke å være en fiende av økonomisk vekst for å mene at demokratiet er viktigere enn markedet.

Dette er en veldig inspirerende bok å lese. For min egen del festet jeg meg særlig ved argumentet om at kunst styrker vår evne til empati. Jeg synes dette, sammen med de Bottons Status anxiety, er et godt argument for å lese mer skjønnlitteratur.

Mye mer lesestoff om boken finnes for eksempel på filosofibloggen In Socrates' Wake (via Crooked Timber). Her finner man blant annet dette svarinnlegget fra Nussbaum selv. Sjekk også ut Nussbaums samtale med Matthew Taylor på RSA.

Her er forresten noen tidligere blogginnlegg jeg kom til å tenke på:

Alt de ser er kun profitt

Om Amartya Sen: Development as Freedom

Moral Sentiments

Jammen, jeg VIL ha demokrati!

Jeg leste en sak i går morges som jeg ikke klarer å få ut av hodet. Professor Dietlind Stolle inviterte fire- og femåringer til statsvitenskapsforelesningene sine ved McGill University.

Eksperimentet er beskrevet i The Montreal Gazette:

Stolle asked her students to prepare a lecture introducing the little ones to the concepts of voting, democracy and choosing a prime minister.

They started by talking about what a prime minister does – making decisions for all Canadians. Someone a little like the teacher in their daycare, except a prime minister can be chosen.

Then Stolle’s students made up a game. First, daycare kids were given clickers and asked to vote which sticker they liked best, one of an ice cream cone or a soccer ball. Because this was a democracy, and ice cream had trounced soccer, everyone got a sticker with an ice cream cone on it.

But what would have happened if this wasn’t a democracy?

“They voted again for a sticker, but instead they got nap time,” said Stolle.

“They were puzzled, and one girl said right away, ‘I want democracy.’ Then all the others joined in. It was fantastic as an experience.”

Hele artikkelen er inspirerende lesning.

Det får meg til å tenke. Én ting er at demokratisk deltakelse må ha vært en betydningsfull erfaring for barna - men barns deltakelse er også inspirerende for oss voksne. Det å inkludere barna i politiske debatter krever mye av oss; vi må uttrykke oss enklere og klarere, og vi tvinges til å vurdere våre egne argumenter fra barnas perspektiv. Jeg tror for eksempel det er en effektiv måte å se verden omtrent slik som Adam Smith så for seg da han skrev om the impartial spectator.

Jeg kom forresten over denne saken via The Monkey Cage.

Lokalavisdød og politisk engasjement: hva med Norge?

Apropos Aftenpostens sak idag om nordmenns misnøye med lokalpolitikere (foreløpig ikke på nett). Her er et spørsmål jeg har tenkt litt på, og som jeg håper noen har lyst til å besvare:

I 2009 skrev jeg på bloggen om hvordan avisnedleggelser påvirker politisk engasjement. Saken var denne: Sam Schulhofer-Wohl og Miguel Garrido ved Princeton har undersøkt hvordan ulike mål på politisk engasjement utviklet seg i kjølvannet av nedleggelsen av Cincinnatti Post. Funnene ble oppsummert i NBER-paperet Do Newspapers Matter? Evidence from the Closure of The Cincinnati Post (tidligere versjon tilgjengelig her).

Hovedfunnet: lokaldemokratiet svekkes av at de lokale nummertoavisene legges ned.

Da The Cincinnatti Post ga ut sin siste utgave 31. desember 2007, ble The Cincinnatti Enquirer eneste dagsavis i byen. Og selv om the Post var liten (opplag: 27 000) sammenliknet med Enquirer (opplag: 200 000) virker nedleggelsen å ha hatt en negativ effekt på lokaldemokratiet; færre kandidater stilte til valg, personene på gjenvalg vant oftere enn utfordreren, og valgdeltakelsen sank.

Etter å ha lest dette gikk jeg gjennom IJ-rapportene Avisåret 1999, 2001, 2002 og 2003 (som alle med fordel kunne vært tilgjengelige digitalt), og fant ut at fem lokale nummertoaviser ble nedlagt i perioden mellom lokalvalgene i 1999 og 2003:

I Drammen ble Fremtiden nedlagt (i 2000), Fredrikstadavisa Demokraten og Moss Dagblad redusert til tre utgivelser i uken (i 2001), Nordlandsposten, Bodø, slått sammen med Nordlands Framtid (i 2002) og Hamar Dagblad omgjort til tredagersavis (i 2003).

Vi ser altså en nedgang i lokale daglige nummertoaviser i denne perioden. Antallet lokale 2-3-dagersaviser har riktignok økt, men det generelle bildet er likevel mindre konkurranse på lokalavismarkedet.

Men det store spørsmålet er: har lokaldemokratiet i disse kommunene blitt svekket av avisnedleggelsene?

Jeg hadde egentlig tenkt å se etter et svar på dette selv, men det har bare stanset opp. Og nå har jeg andre ting på plakaten. Så derfor: har noen tid og lyst til å se nærmere på tallene?