Lokalavisdød og politisk engasjement: hva med Norge?

Apropos Aftenpostens sak idag om nordmenns misnøye med lokalpolitikere (foreløpig ikke på nett). Her er et spørsmål jeg har tenkt litt på, og som jeg håper noen har lyst til å besvare:

I 2009 skrev jeg på bloggen om hvordan avisnedleggelser påvirker politisk engasjement. Saken var denne: Sam Schulhofer-Wohl og Miguel Garrido ved Princeton har undersøkt hvordan ulike mål på politisk engasjement utviklet seg i kjølvannet av nedleggelsen av Cincinnatti Post. Funnene ble oppsummert i NBER-paperet Do Newspapers Matter? Evidence from the Closure of The Cincinnati Post (tidligere versjon tilgjengelig her).

Hovedfunnet: lokaldemokratiet svekkes av at de lokale nummertoavisene legges ned.

Da The Cincinnatti Post ga ut sin siste utgave 31. desember 2007, ble The Cincinnatti Enquirer eneste dagsavis i byen. Og selv om the Post var liten (opplag: 27 000) sammenliknet med Enquirer (opplag: 200 000) virker nedleggelsen å ha hatt en negativ effekt på lokaldemokratiet; færre kandidater stilte til valg, personene på gjenvalg vant oftere enn utfordreren, og valgdeltakelsen sank.

Etter å ha lest dette gikk jeg gjennom IJ-rapportene Avisåret 1999, 2001, 2002 og 2003 (som alle med fordel kunne vært tilgjengelige digitalt), og fant ut at fem lokale nummertoaviser ble nedlagt i perioden mellom lokalvalgene i 1999 og 2003:

I Drammen ble Fremtiden nedlagt (i 2000), Fredrikstadavisa Demokraten og Moss Dagblad redusert til tre utgivelser i uken (i 2001), Nordlandsposten, Bodø, slått sammen med Nordlands Framtid (i 2002) og Hamar Dagblad omgjort til tredagersavis (i 2003).

Vi ser altså en nedgang i lokale daglige nummertoaviser i denne perioden. Antallet lokale 2-3-dagersaviser har riktignok økt, men det generelle bildet er likevel mindre konkurranse på lokalavismarkedet.

Men det store spørsmålet er: har lokaldemokratiet i disse kommunene blitt svekket av avisnedleggelsene?

Jeg hadde egentlig tenkt å se etter et svar på dette selv, men det har bare stanset opp. Og nå har jeg andre ting på plakaten. Så derfor: har noen tid og lyst til å se nærmere på tallene?

Kristian dreper trær

Jeg har ikke skrevet for noe papirmedium siden jeg var 15 år og gikk på ungdomsskolen. Den gang skrev jeg for skoleavisa Dårlig Råd, en avis vi trykket (dvs kopierte) på kopimaskinen ved lærerværelset og stiftet sammen for hånd.

Nå skriver jeg plutselig for papir igjen. Forrige semester ble jeg medlem av samfunnsredaksjonen i studenttidsskriftet argument, og nå har omsider tiden kommet for min første lange artikkel. Den handler om nye medier og hva de betyr for politikken.

Artikkelen tar utgangspunkt i en del tidligere blogginnlegg, særlig det om polarisering (hvor kommentarene var veldig nyttige) og det om at amatørene blir mindre viktige. Kommentarene på denne posten var også til stor hjelp. Og ja: ironien ved å bruke bloggen som skriveverktøy for å kritisere bloggen som politisk verktøy er ganske klar. Nip that in the bud. Jeg skal tross alt skrive for Bloggpuls framover, så selvmotsigelsene stanser ikke der.

Det er rart å omsider se denne teksten på trykk, særlig fordi så mye har skjedd i mellomtiden. Teksten har gått gjennom en redigeringsprosess, blitt lagt fram på et kronikk-kurs, vært hinsides deadline mens jeg leste nye ting jeg gjerne skulle ha inkludert, og har dessutan vorte omsett til nynorsk (dei av dykk som ikkje tør freista nynorsk kan lesa ei bokmålsvariant her på bloggen).

Argument finner du på alle Studentsamskipnaden i Oslos institusjoner, og fulltekst av siste utgave er tilgjengelig som pdf her. Min sak står på side 14 og 15. Den kan eventuelt leses på bokmål her på bloggen.

Kommentarer er selvfølgelig hjertelig velkomne!

Boligannonser på Twitter er en dårlig idé

For noen uker siden lanserte FINN Labs et utall Twitterkontoer med stedsnavn i Oslo. Disse (som inkluderer mitt nabolag, @Torshov) skal brukes til å selge leiligheter. Men når hippe @Grunerlokka bare har 17 følgere betyr det at nøyaktig 17 personer synes dette var en god idé. Flere av dem er riktignok nakne jenter, men jeg tror ikke de hjelper dere å selge flere boliger.

Greit nok at annonseselgere, avisredaksjoner og eiendomsmeglere har noen trøblete år foran seg, men det er ikke boligannonser på twitter som skal redde dem. Her er mine mer eller mindre gjennomtenkte tanker. Og ja - jeg har nettopp lest Jeff Jarvis' What Would Google Do?

Hvis meglerne og boligannonsørene skal ha noe å tilby i en bolighandel, må de ha mer og bedre informasjon enn selger og kjøper kan skaffe seg på egenhånd. Sammenlikning av priser på tilsvarende leiligheter i nabolaget kan gjøres automatisk - se f eks Zillow.com - så den jobben vil meglerne miste før eller senere. Og annonsørene vet at de må fortsette å tilby store lesertall for å være relevante markedsføringskanaler. Men hvor lenge kan boligannonsene overleve på papir? Aftenposten har forsøkt å pakke boligannonsene inn i tre tynne artikler om møbler og interiør og kalle bilaget for LEVE, men det er bare en god idé hvis papir er en god idé. Og det er det ikke.

Mitt (beskjedne) råd er å la redaksjonen i Aftenposten bruke de flotte twitterkontoene som plattform for lokale nyheter. Hvis dette kan hjelpe nabolagene til å bli tettere og mer levende lokalsamfunn, så vil det kanskje bli enklere å selge både annonser, leiligheter og aviser.

Heller enn at FINN skal bruke disse twitterkontoene til å pushe leiligheter, burde Aftenposten bruke dem til å tipse oss om kulturarrangementer i nabolaget, relevante nyhetssaker i dagens papirutgave, kommende featureartikler i A-magasinet, viktige lokalpolitiske saker - alt som er relevant for innbyggerne i området.

Meglerne burde ønske de nye lokalmediene velkommen, og legge sin ære i å ha best mulig oversikt over nabolagene i byen. Hvis de skal ha en rolle i eiendomssalg må de forsøke å bli våre foretrukne kilder til informasjon om bydelen vi vurderer å flytte til. Kanskje er eiendomsmeglerne de nye lokaljournalistene?

Som en bonus kan de også fri seg fra investeringene i dyr næringseiendom. Jeg bor på Torshov, og synes det er flott å se at nabolagets stolthet, pølsemakermester Strøm-Larsen, ikke lenger er omringet - helt bokstavelig talt - av eiendomsmeglere. Meglerkontorene har nemlig ingenting her å gjøre. De gjør nabolaget mindre levende, og forringer verdien av leiligheten min. I stedet for å oppta verdifulle lokaler burde meglerne overlate byen til folket som bor der. Se på lokalene deres som enda et spennende salgsobjekt.

Dessuten tror jeg FINNs raid av Twitter-kontoer fikk det til å blinke rød varsellampe for kommodifisering hos flere av oss. Jeg tror ikke jeg er den eneste som ikke liker tanken på at meglerne kupper stedsnavn (og lokalsamfunn?) for egen vinning.

Slik sett hadde kanskje #Torshov vært en bedre idé enn @Torshov. Heller enn å ta monopol på tvitring om Torshov (ved å være en twitterkonto med én kommersiell avsender), kunne man brukt hashtaggen #Torshov og latt folket få være med.

Høres dette ut som en god idé?

Avisdød og politisk engasjement

Jeg er egentlig ganske sikker på at papiraviser ikke har noen framtid, og har ikke vært veldig bekymret for konsekvensene. Det burde jeg kanskje vært.

Sam Schulhofer-Wohl og Miguel Garrido har undersøkt hvilke konsekvenser nedleggelsen av The Cincinnati Post har hatt på det politiske engasjementet i lokalmiljøet (NBER-paper: Do Newspapers Matter?). Det er dyster lesning. Både valgdeltakelsen og antall kandidater har sunket, og sittende politikere har større sannsynlighet for å bli gjenvalgt (mindre politisk konkurranse). Fra konklusjonen:

The Cincinnati Post was a relatively small newspaper, with circulation of only 27,000 when it closed [sammenliknet med konkurrerende Cincinnati Enquirers opplag på 200 000]. Nonetheless, its absence appears to have made local elections less competitive along several dimensions: incumbent advantage, voter turnout and the number of candidates for office. We caution that although our preferred point estimates tell a compelling story, the results are statistically imprecise and sometimes sensitive to the treatment of very small municipalities.

Ok - dette er to konkurrerende papiraviser. Trenger vi virkelig å bekymre oss for at den ene går dukken? Vi vet at det finnes nye medier som kan gjøre en bedre jobb en papiravisene, og det er god grunn til å være optimistisk på de nye medienes vegne. I en SIFO-rapport fra i fjor (Ungdom, politikk og internett) pekte konklusjonen i retning av at digitalt politisk engasjement var annerledes- ikke mer eller mindre viktig - en tradisjonelt politisk engasjement. Fra sammendraget:

Rapporten viser at ungdoms deltagelse, særlig på nettet, har flere likhetstrekk med et syn på politikk som konfliktfylt og lidenskap som politikkens drivkraft, enn om konsensus og rasjonell diskusjon skulle være de definerende parametrene.
Spørsmålet er ikke om ungdom er engasjerte men i hvilken form politikk og
samfunnsmessige spørsmål virker motiverende på engasjement. Er politikken mest
engasjerende i en partipolitisk form eller virker politikken kanskje mer medrivende når den framtrer i en digital form på nettet, for eksempel på nettsamfunn eller blogg?

Jeg er bekymret for hvilken framtid de mindre men bedre papiravisene (som denne, denne og faktisk denne) har i vente, kanskje først og fremst fordi de nøler så lenge med å finne en god strategi nettet. Og jeg synes det er skummelt å høre spådommer som denne fra det tyske Springer-konsernets toppsjef Mathias Döphner (via Mandag Morgen):

“I don’t believe in the end of journalism,” Mr. Döpfner said. “On the contrary, I think the crisis can have a positive impact. The number of players will diminish, but the strong players may be stabler after the crisis.”

Nedleggelsen av The Cincinnati Post ser ut til å ha hatt negative konsekvenser for lokalpolitikken i byen. Nå er det ikke sikkert at man kan generalisere fra denne undersøkelsen, men jeg tror det er grunn til å bekymre seg for ensretting i mediebildet, særlig blant lokal- og regionalaviser.

Men heldigvis er det rom for mangfold på nettet. Det er for eksempel ingen grunn til at en lokalavis må trykkes på papir. Og debatten på nettet er ikke (nødvendigvis) verken bedre eller dårligere enn debatten andre steder - den er bare annerledes.

Kåre Valebrokk sleeps with the fishes

Jeg har hørt Gudfaren-valsen i hodet mitt siden søndag, da jeg leste Kåre Valebrokks tanker om papiravisene. Mitt hjerte er trygt innpakket i papir, skriver han.

Hvordan kan man unngå å tenke på Gudfaren? Mens Don Corleone ligger på sykehuset mottar familien en død fisk innpakket i torpedoen Luca Brasis skuddsikre vest. Det er en gammel siciliansk beskjed: It means Luca Brasi sleeps with the fishes.

Et hjerte innpakket i avispapir:
- It's an old Sicilian message. It means Kåre Valebrokk sleeps with the fishes.

Nei: kast alle papirene.

Kast alle papirene

Jeg har begynt å lure på hvorfor jeg fortsatt abonnerer på en papiravis. Mange morgener henter jeg ikke engang inn avisen før jeg drar til lesesalen. Og gjennom nettaviser, blogger, podkaster og radio har jeg alltid tilgang på mer informasjon enn jeg strengt tatt kan håndtere. Gratis.

Det er mange faktorer som arbeider mot papiravisene. Andrew Keen (som riktignok er i overkant skeptisk til vanlige menneskers evne til kritisk tenkning) har gitt en glimrende beskrivelse av hvordan web 2.0-utviklingen utfordrer tradisjonell journalistikk, og Nick Davies har vist hvordan arbeidspresset på de gjenværende journalistene undergraver kvaliteten på til og med de beste avisene.

Og mange avisredaksjoner har håndtert konkurransen fra nettet svært dårlig. I Norge har gode aviser som Klassekampen, Morgenbladet og Dag og Tid reagert defensivt med begrensede nettutgaver, først og fremst for å forsvare papirutgavene.

Google AdWords må ta sin del av skylden for at nettutgavene så langt sliter med å kapre annonsekronene. Men verre er det at kildene fortsatt tviholder på papiret:

For noen uker siden skrev Anders Brenna en skarp kritikk av hvordan nettavisene står bakerst i køen når pressemeldinger og informasjon deles ut. I den konkrete saken Brenna viste til hadde Fornyings- og Administrasjonsdepartementet sendt en pressemelding til Aftenposten en fredag, slik at nyhetssaken kunne havne i mandagsavisen. Brennas egen redaksjon (digi.no) mottok ikke pressemeldingen før mandag kl. 09:37.

Det er fryktelig synd at til og med fornyingsministerens departement favoriserer de langsomme papirmediene.

Kanskje oppfattes nettmediene som mindre troverdige nettopp fordi de er gratis - vi tror at vi får det vi betaler for. Denne tankegangen må vi legge bak oss.

Chris Anderson, redaktør av Wired, mener at nettet innebærer en ny type gratis. Hør han på EconTalk, eller les denne artikkelen. Ifølge Anderson fører teknologien de marginale kostnadene mot nullpunktet - det koster ingenting å lage en ny kopi.

Hvis Anderson har rett kan flere bransjer oppleve det mediebransjen nå gjennomgår. De gamle inntektskildene tørker ut, og bransjene må redefinere seg selv.

Redaksjoner, journalister, kilder og lesere som tviholder på papiret bør ta imot et råd fra Lars Lillo-Stenberg:

Kast alle papirene som ligger der i bunkevis
Og plager din hukommelse min venn
Du skal nok bli blid igjen og aldri vil du savne dem
Og angre bittert på at du har kastet dem

(DeLillos, Kast alle papirene, 1999)