Nyhetsdiett for verdensborgere

Det finnes etterhvert ganske mange bøker om hvordan nettet har forandret offentligheten. Ved første øyekast er det vanskelig å vite hvilke av disse bøkene som er bullshit, og hvilke vi trygt kan ta på alvor. Selv føler jeg ofte at jeg er en lettlurt leser, og jeg har mer enn én gang (sånn som her) blitt revet med av pent innpakket tomprat.

Men akkurat Ethan Zuckerman, som nå har en ny bok ute: Rewire: Digital Cosmpolitans in an Age of Connection, føler jeg meg trygg på å ta på alvor. (Det hjelper selvfølgelig at Henry Farrell klassifiserer Zuckerman som en av de troverdige nett-intellektuelle, i motsetning til for eksempel den rabiate teknologipessimisten Evgeny Morozov, som Farrell mener "har gjort kommentartrolling til en levedyktig forretningsidé").

Argumentet til Zuckerman er enkelt, og kan virke banalt når det blir oppsummert; vi behøver verdensnyheter for å kunne bli ekte verdensborgere.

Men det er nå et godt poeng, synes jeg. Til tross for alt snakket om hvor omfattende globaliseringen har vært, sier Zuckerman, er nyhetskonsumet vårt fortsatt stort sett begrenset til det nasjonale. Og såpass snever burde ikke oppmerksomheten vår være. Med den tilgangen vi nå har på internasjonale nyheter, er det veldig få gode unnskyldninger igjen for bare å bry seg om sin egen lille andedam. Zuckerman oppmuntrer oss til å åpne øynene for verden.

Boka har en del ganske praktiske og håndfaste anbefalinger, for Zuckerman virker å være en praktisk anlagt fyr, og han mener det koker ned til at hver og en av oss må ta ansvar som medieforbrukere. Ett problem som vi stadig støter på er at ikke alt som er verdt å lese blir skrevet på et språk vi forstår, slik som engelsk. Zuckerman foreslår derfor Google Translate. Selv om verktøyene er langt fra feilfrie, har for eksempel Chrome noen lette tillegg for å oversette fra arabisk, enkel kinesisk, osv, til engelsk. Det gjør ikke alle tekster fullstendig lesbare, men kanskje lar vi nå være å umiddelbart lukke en nyhetssak fordi den står på et språk vi ikke kjenner. Det er verdt et forsøk.

For øvrig har Zuckerman bidratt til å etablere Global Voices Online, et bloggfelleskap som er et godt sted for å begynne for aspirerende verdensnyhetslesere. Rett i RSS-leseren med seg.

I et nøtteskall: det ville vært en god ting om flere av oss leste bredere enn vi gjør. Rewire er en bok som hamrer inn dette poenget.

Sannhetens kår

Jeg leste ferdig Sannhetens kår av Christian Borch forrige uke. Den handler om hvordan markedslogikken undergraver viktige prinsipper for politikk og journalistikk.

Her er tre tanker:

1: Markedslogikken har gitt fantastiske resultater, men den er samtidig i konflikt med viktige menneskelige verdier. Det er allerede skrevet mange gode bøker om dette (Adam Smith skrev for eksempel Moral Sentiments før han skrev Wealth of Nations), og hvis man skal skrive enda en bør man være sikker på at man virkelig har noe viktig å tilføye. Hat tip til Tom for denne.

2: Profesjonaliseringen av politikken er en ubehagelig tendens, og en utfordring for demokratiet. Dette er kanskje det viktigste poenget jeg tar med meg fra denne boka.

3: Hvis man først tar seg bryet med å skrive en bok, bør man koste på seg å føre opp skikkelige referanser. Flere steder i boka henviser Borch til kilder som "en internasjonal studie" eller "en amerikansk professor." Da blir det vanskelig å ta argumentene på alvor. Men når han først tar seg bryet med å oppgi kilder, gjør det at jeg fører opp disse på leselisten min: Mediated av Thomas de Zengotita, På BA-HR bakke av Kari Breirem og Berlusconis Italia av Simen Ekern.

Informasjonsarkitektur

Jeg har begynt å lese Cass Sunsteins Republic.com 2.0, og så langt er den veldig god. Et sentralt argument er at når vi kan velge vår egen mediehverdag (slik vi i stadig større grad kan gjennom blogger, rss-feeder, og aviser som reflekterer våre holdninger og fordommer) går vi glipp av mye viktig informasjon. Ved å diskutere med folk som likner oss selv, lese saker som bekrefter vårt verdenssyn osv, utvikler vi stadig mer radikale holdninger. Dette er den samme mekanismen som kan lede til polarisering blant bloggere.

Sunstein begrunner derfor ytringsfriheten og retten til fri forsamling med viktigheten av å spre informasjon og meninger til folk som ellers ikke ville hørt dem. Retten til å demonstrere i det offentlige rom forsvares altså med muligheten til å informere folk som ellers ville vært isolert fra disse synspunktene. På samme måte er verdien av medier som favner bredt at de gjør deg klar over saker du ellers ikke ville fått vite om.

Det minner meg om en lederartikkel fra Arkitektur N, der Ingerid Helsing Almaas skriver:

Selv ønsker jeg meg bare én ting av boligen min: at den skal være slik at det skjer ting som jeg ikke selv har tatt initiativ til, ting jeg ikke selv har funnet på.

Det synes jeg er et viktig perspektiv, og et godt ideal. Jeg tror det er behov for medier som eksponerer oss for inntrykk vi ikke ville valgt selv.

Parallellen om arkitektur og valg har forsåvidt også blitt gjort av Sunstein og Richard Thaler i Nudge, der de skriver om choice architecture.

PS: Jon Almaas har forresten en fantastisk funny figur som kaller seg medierådgiver, eller informasjonsarkitekt. Se for eksempel Komiprisen 2009.

Blogger og politisk kommunikasjon

Det anerkjente tidsskriftet Public Choice hadde en spesialutgave om blogging i fjor. Jeg har skrevet litt om artikkelen til utgave-redaktørene Drezner og Farrell tidligere, og nå har jeg nettopp lest Deva Woodlys artikkel om blogging og politisk kommunikasjon (New competencies in democratic communication? Blogs, agenda setting and political participation). Dette er et slags sammendrag.

Woodly lister opp fire symptomer på at tradisjonelle medier ikke fullt lykkes i å levere virkelig kvalitetsjournalistikk:

1: elitene setter agendaen: ovenfra-og-ned-journalistikk
2: hang til infotainment
3: større vektleggelse av nøytralitet enn realisme
4: profittmotiv og sentralisert eierskap i mediebedriftene

Blogger skiller seg fra de gamle mediene på et par viktige områder. Her er noen oppsummerende sitater og hva jeg tenker om dem:

bloggers tend to ask questions and make arguments by examining public facts or engaging with non-elite viewpoints that have been left out of traditional coverage in favor of elite he-said-she said.

Dette er kanskje bloggenes største fordel. Terskelen for deltakelse er så mye laverte, og dermed er nettet (potensielt) mye mer demokratisk enn tradisjonelle medier. I motsetning til de tradisjonelle mediene har bloggene muligheten til å bidra til debatten nedenfra og opp.

While one of the major tenets of professional journalism is neutral objectivity, bloggers often frankly disclose their political leanings and affections, eschewing the dictate that equates analytical balance with ideological innocence.

Et tveegget sverd. Tradisjonell journalistikk ender opp med å rapportere nøytralt om begge sider av en sak. Fint oppsummert av Paul Krugman (tror jeg det var) om hva som skjer når 10 eksperter sier jorden er rundt, og én mener jorden er flat: Shape of the world: views differ. På den andre siden: bloggere kan mene hva som helst så sterkt de bare orker, og ingen kan hindre dem.

The accuracy and quality of information presented in blogs might suffer without the oversight of editors and publishers.

Den åpenbare svakheten. Bloggene er friere enn tradisjonelle medier, men slarv, unøyaktigheter og det som verre er kan dermed lettere passere.

While it is becoming more common for bloggers that sustain high traffic to sell ad space, the vast majority of political bloggers derive little or no income from what is necessarily a part-time endeavor.

Jo - det finnes proffbloggere i Norge også, men en blogger kan med fordel være en Hvermannsen. Noen ganger gjør vi en bedre innsats når vi ikke er motivert av penger. Jeg simpelthen elsker å henvise til Le Grand.

Kan sosiale medier bygge sosial kapital?

Sosial kapital handler om hvordan tillit og mellommenneskelige forhold påvirker samfunnet. Tanken er at alle former for samarbeid er mer sannsynlig i samfunn med høy grad av tillit og tette bånd mellom mennesker. Sosial kapital kan ha positive effekter på økonomien, demokratiet og nær sagt alle deler av samfunnet.

Så er spørsmålet: kan de nettbaserte sosiale mediene bygge sosial kapital?

Først litt bakgrunnsstoff: jeg har bare skummet gjennom Robert Putnams Bowling Alone, men har fått med meg at han mener det amerikanske sivilsamfunnet styrket seg gjennom starten av 1900-tallet, og at det har vært i vedvarende forfall siden 60-tallet. Og at han bruker denne mursteinen av en bok til å diskutere problemet, forklaringene og løsningene. Og at han byr på statistikk nok for hele familien.

I et av kapitlene spør Putnam om internett er en del av problemet eller en del av løsningen. Men for å diskutere dette er Bowling Alone etterhvert blitt en ganske gammel bok. Mye har skjedd siden 2001: Facebook ble opprettet i 2004, YouTube i 2005, og Twitter i 2006.

I det avsluttende kapittelet skriver han smått optimistisk: The key, in my view, is to find ways in which Internet technology can reinforce rather than supplant place-based, face-to-face, enduring social networks.

Så: en artikkel av Josh Pasek, Eian More og Daniel Romer i siste utgave av Journal of Information Technology and Politics (tilgjengelig gratis som paper her) undersøker nettopp dette. De spør: Does Internet use have the potential to build social capital? Dette er en kort og grei artikkel (16 sider), og vel verdt å lese. De som ikke er interessert i metodespørsmål kan fint hoppe over sidene 9-13.

Hovedkonklusjonen er at de vanligste målene på internettbruk er for grove til å være til særlig nytte. Ved å sammenlikne brukere av to forskjellige sosiale nettmedier (Facebook vs. Myspace) argumenterer forskerne for at man må differensiere mellom ulike typer nettsteder. Noen av disse kan fremme sosial kapital, men ikke alle.

Fra side 13 og 14:

we suggest that many websites have distinct histories, structural features, and site-specific attributes that induce a unique website culture. These cultural features, we contend, in turn influence the effects that a given site can have on its users as well as the type of users that are drawn to the site. (...) Undoubtedly, self-selection plays an important role in determining who joins what site. (...) But our results and the results of others suggest that some website effect is present.

Forskerne ender opp med å tegne et ganske positivt bilde av Facebook som en forsterker av sosial kapital blant unge amerikanere. Men - og dette er særlig relevant fordi forskerne viser at kulturen på nettsiden har stor betydning - kan dette overføres til en annen kulturell kontekst? Til den norske?

Facebook springer i utgangspunktet ut fra amerikanske eliteuniversiteter, men det kan være grunn til å tro at norsk Facebook-kultur skiller seg fra den amerikanske. Sosiale medier innføres som kjent ikke i et vakuum, men preges av lokale strukturer og kultur. Spørsmålet blir derfor: hvilke sosiale medier er best egnet til å produsere sosial kapital i en norsk kontekst?

Vi kan finne noen råd i artikkelen til Pasek, More og Romer. På sidene 6-8 beskriver de hvilke trekk ved nettsidene som kan produsere sosial kapital:

Varying levels of social capital (or in our case, the interpersonal trust, civic engagement, and political knowledge that we consider outcomes of social capital) can be a product of the users of a site, the functions that a site offers, or some pattern of interactions among site users based on the site features (min utheving)

Personlig tror jeg at Facebook har lite relevans for sosial kapital i Norge. Jeg har skrevet om det her tidligere. Derimot tenker jeg at Twitter kan spille en viktig rolle. Greit nok - tvitrere er en ganske smal gruppe, men jeg tror alle de fleste brukerne har lært noe eller blitt kjent med noen via twitter som kan overføres til andre sosiale sammenhenger. Og det høres ut som en forsterker av sosial kapital for meg.

Jeg er også optimistisk når det gjelder bloggene til norske topp-politikere. De virker å passe godt med kriteriene til Pasek, More og Romer: teknologien er enkel og brukervennlig, og folk som opprinnelig er interessert i politiske spørsmål kan samles rundt en politiker for uformell debatt. Jeg tror denne typen lavterskel politiske debatter kan forsterke sosial kapital.

NB: Putnam har også skrevet om utfordringene knyttet til nettet og sosial kapital. De gjelder:
- Digital divide: hvem utelukkes fra de nye arenaene?
- Negative konsekvenser ved å være kun tekstbasert (mangler kroppspråk og følelse av nærhet)
- Cyberbalkanization: fragmentering av offentligheten - mange små, ikke én stor samtale
- Er nettet passifiserende eller aktiviserende?

Gravende journalistikk på nettet: svar til Jon Lien

Jon dro igang en kjempespennende diskusjon på Polecon.no om betydningen av nettet for den gravende journalistikkens framtid. Han er skeptisk, og mener at:

internett og dets nettaviser i dag er ikke en platform som gir gode insentiver til gravende journalistikk. Gravende journalistikk er dyrt, veldig dyrt. Man må jobbe med saker over lengre tid for å få inngående kjennskap og for å “avsløre” de store tingene.

Jeg er i det optimistiske hjørnet i dag, og tror ikke poenget til Jon trenger å være sant. Jeg har to argumenter å komme med:

1: Gratisøkonomien betyr ikke at insentivene forsvinner

Julian Le Grand har forklart oss hvorfor det ikke alltid er er en god idé å bruke penger som motivasjon. Argumentet er at det finnes to kilder til motivasjon: altruisme og egoisme. En ren nyttemaksimerende egoist (en knave i Le Grands terminologi) vil øke arbeidsinnsatsen så lenge han får betalt, mens en altruist (en knight) vil være villig til å gjøre en jobb uten å få betaling. MEN - og dette er viktig - om du begynner å betale en altruist for arbeidet han gjør, vil han etterhvert nå et punkt hvor pengene blir demotiverende. Betalingen gjør at han ikke lenger føler jobben er meningsfull. Du kan imidlertid fortsette å kast penger etter han, så blir han en egoist med tiden.

Prisgitt min hukommelse og ferdigheter i Paint (begge litt rustne) kan vi fremstille problemet slik:

Dette er viktig for journalistikken. Hvorfor? Les Håvard Melnæs' En helt vanlig dag på jobben, så ser du hva norsk journalistikks kanskje beste årslønner kan gjøre med ønsket om være kvalitetsjournalist. Dette er LeGrand i praksis, og en reduksjon i avisers lønnsomhet trenger ikke å bety at kvalitetsjournalistene forsvinner. De kan gjøre en bedre (eller hvertfall like god) jobb om de er motivert av noe annet enn pengene.

2: Dynamikken blant bloggerne kan erstatte redaksjonene

Daniel Drezner og Henry Farrell har skrevet en artikkel (publisert i Public Choice i 2007, men et 2004-utkast er tilgjengelig gratis her) om hvordan dynamikken blant bloggerne betyr at gode saker kan finne veien fra en ubetydelig liten blogg, via lenkekjærligheten, de mellomstore bloggene, og til slutt storbloggerne og nyhetsredaksjonene. Altså: noen få bloggere står for størsteparten av lesertallene i bloggosfæren, men det finnes en fantastisk long tail av spesialiserte småblogger med lave lesertall. Om det dukker opp noe spennende der nede i dypet, sprer det seg gradvis til de store bloggene - og vips, så snapper journalistene opp saken. Det er et snev av Hayek her (kunnskap er spredt - det nytter med sentralisering) og det er veldig oppløftende.

Selv om det er ting som tyder på at bloggerne likevel ikke oppfører seg slik Drezner og Farrell foreslår, er poenget ganske interessant likevel.

Jeg synes for øvrig [rettelse: Hanne] gjør en god jobb med å forklare hvorfor pressestøtten bør gå til journalistene heller enn mediebedriftene. Men kanskje er det ikke nødvendig med økte inntekter til nettavisene.

Ja vi kan?

Trønder-Avisa skriver i dag om Stortingskandidatenes omfattende bruk av sosiale medier (først og fremst Facebook og blogg, og i mindre grad Twitter). Overskriften, "Dette er bortkastet tid" er hentet fra intervju med NTNUs Anders Todal Jensen - som nylig også har karakterisert sosiale medier som fordumming av den politiske debatten (NRK Sogn og Fjordane).

Jeg er instinktivt uenig, og tenker at Todal Jensen må ha et ganske arkaisk syn på medier og politisk debatt (ikke ulikt andre professorer), og at han ikke har forstått den fulle dybden av sosiale medier.

Men dette er kanskje bare min indre Sour Wikipedian som snakker. Nicholas Carr skrev for en tid tilbake om en undersøkelse av wikipedianere, som kanskje kan beskrive også andre sosiale nettbrukere:

Forget altruism. Misanthropy and egotism are the fuel of online social production. That's the conclusion suggested by a new study of the character traits of the contributors to Wikipedia. A team of Israeli research psychologists gave personality tests to 69 Wikipedians and 70 non-Wikipedians. They discovered that, as New Scientist puts it, Wikipedians are generally "grumpy," "disagreeable," and "closed to new ideas."

Jeg tror dette gjelder særlig i saker som gjelder teknologi og medier. Her er nettfolket absolutt forutinntatt, og lite interessert i alternative tolkninger. Sosiale medier er våre medier - hvordan våger de arrogante professorene å fornærme oss på denne måten? De kan ikke ha forstått noenting.

Det kan være fristende å tenke slik, men jeg er redd det er feil. Eller i hvert fall unyansert.

Rune Karlsen (ISF) har skrevet doktoravhandling om norsk valgkamp og ny medieteknologi, og er også intervjuet i Trønder-Avisa. Han sier at sosiale medier er mindre viktige når det gjelder å mobilsere velgere. Og så gjør han et viktig poeng:

- Hvis vi hadde hatt et annet valgsystem, som for eksempel i Finland, hvor velgerne bestemmer rekkefølgen på kandidatene, ville de sosiale mediene kanskje hatt større betydning, påpeker Karlsen.

Poenget er selvfølgelig at teknologien ikke innføres i et vakuum. Det ligger allerede en struktur og kultur i norsk politikk, og det er innenfor denne strukturen og kulturen at de nye mediene tas i bruk.

Selv om sosiale medier var en viktig del av Obama-valgkampen, betyr ikke innføringen av YouTube, Twitter, Facebook og blogger at den norske politiske debatten amerikaniseres. I doktoravhandlingen til Karlsen skilles det mellom modernisering (alle blir som USA) og hybridisering (teknologien implementeres forskjellig avhengig av kontekst). Han argumenterer for at teknologien ikke er en ensrettende kraft.

Poenget er altså at Obamas Yes We Can ikke lar seg oversette ordrett til et norsk Ja Vi Kan.

Når det er sagt: å avfeie de nye mediene kategorisk er for meg like uinteressant som å hylle demokrati 2.0 uforbeholdent.

Anonyme bidrag

NONA arrangerte debattmøte om nettdebatt i dag (referat på Cover it Live). En tanke derfra:

Helge Øgrim var litt bekymret for at veldig få er villige til å diskutere journalistikk på journalisten.no, og jeg kastet meg frampå med en kommentar om denne debatten kanskje fungerer bedre på skribentenes personlige blogger enn på et fagblad som journalisten (som attpåtil krever fullt navn, og er ganske formelt i formen). Mange av mine favorittbloggere skriver på mange flere formater enn bloggen, og jeg tror dette formatet har en verdi i seg selv.

Elin Ørjasæter var ikke enig, og hun tok seg tid til en liten prat etter møtet (takk for det!). Hun mente at det er noe "stykkevis og delt" over denne måten å skille bloggeren fra journalisten - når de i virkeligheten er samme person. I offentligheten bør man ha ryggrad til å stå fullstendig for meningene sine.

Det er et godt poeng, og anonymiteten på nettet er veldig problematisk. Men poenget jeg forsøkte å få fram er det samme som jeg skrev da Amnesty inviterte til ytringsfrihetskampanje: Med internett har offentligheten fått en ny dimensjon, der terskelen for deltakelse er befriende lav. Jo, vi står i fare for å drukne i kloakk, men flere mennesker får mulighet til å delta. Jo, man kan velge anonymitet, den feige utveien, men jeg tror dette er bedre enn ikke å ytre seg i det hele tatt.

Trikken hjem fra debattmøtet kjørte forbi Biermanns gate. Noen har tagget på en vegg: Drit i helsekøen, bygg opera! Dette er én måte å bidra til samfunnsdebatten: fullstendig anonym, lite konstruktiv og ganske nær det pøbelaktige. Men jeg tror personen som skrev dette har fått flere mennesker til å tenke enn han kunne gjort gjennom Aftenposten-kronikken han aldri skrev. Og som redaksjonen ikke ville trykket likevel.

Avisdød og politisk engasjement

Jeg er egentlig ganske sikker på at papiraviser ikke har noen framtid, og har ikke vært veldig bekymret for konsekvensene. Det burde jeg kanskje vært.

Sam Schulhofer-Wohl og Miguel Garrido har undersøkt hvilke konsekvenser nedleggelsen av The Cincinnati Post har hatt på det politiske engasjementet i lokalmiljøet (NBER-paper: Do Newspapers Matter?). Det er dyster lesning. Både valgdeltakelsen og antall kandidater har sunket, og sittende politikere har større sannsynlighet for å bli gjenvalgt (mindre politisk konkurranse). Fra konklusjonen:

The Cincinnati Post was a relatively small newspaper, with circulation of only 27,000 when it closed [sammenliknet med konkurrerende Cincinnati Enquirers opplag på 200 000]. Nonetheless, its absence appears to have made local elections less competitive along several dimensions: incumbent advantage, voter turnout and the number of candidates for office. We caution that although our preferred point estimates tell a compelling story, the results are statistically imprecise and sometimes sensitive to the treatment of very small municipalities.

Ok - dette er to konkurrerende papiraviser. Trenger vi virkelig å bekymre oss for at den ene går dukken? Vi vet at det finnes nye medier som kan gjøre en bedre jobb en papiravisene, og det er god grunn til å være optimistisk på de nye medienes vegne. I en SIFO-rapport fra i fjor (Ungdom, politikk og internett) pekte konklusjonen i retning av at digitalt politisk engasjement var annerledes- ikke mer eller mindre viktig - en tradisjonelt politisk engasjement. Fra sammendraget:

Rapporten viser at ungdoms deltagelse, særlig på nettet, har flere likhetstrekk med et syn på politikk som konfliktfylt og lidenskap som politikkens drivkraft, enn om konsensus og rasjonell diskusjon skulle være de definerende parametrene.
Spørsmålet er ikke om ungdom er engasjerte men i hvilken form politikk og
samfunnsmessige spørsmål virker motiverende på engasjement. Er politikken mest
engasjerende i en partipolitisk form eller virker politikken kanskje mer medrivende når den framtrer i en digital form på nettet, for eksempel på nettsamfunn eller blogg?

Jeg er bekymret for hvilken framtid de mindre men bedre papiravisene (som denne, denne og faktisk denne) har i vente, kanskje først og fremst fordi de nøler så lenge med å finne en god strategi nettet. Og jeg synes det er skummelt å høre spådommer som denne fra det tyske Springer-konsernets toppsjef Mathias Döphner (via Mandag Morgen):

“I don’t believe in the end of journalism,” Mr. Döpfner said. “On the contrary, I think the crisis can have a positive impact. The number of players will diminish, but the strong players may be stabler after the crisis.”

Nedleggelsen av The Cincinnati Post ser ut til å ha hatt negative konsekvenser for lokalpolitikken i byen. Nå er det ikke sikkert at man kan generalisere fra denne undersøkelsen, men jeg tror det er grunn til å bekymre seg for ensretting i mediebildet, særlig blant lokal- og regionalaviser.

Men heldigvis er det rom for mangfold på nettet. Det er for eksempel ingen grunn til at en lokalavis må trykkes på papir. Og debatten på nettet er ikke (nødvendigvis) verken bedre eller dårligere enn debatten andre steder - den er bare annerledes.

Kåre Valebrokk sleeps with the fishes

Jeg har hørt Gudfaren-valsen i hodet mitt siden søndag, da jeg leste Kåre Valebrokks tanker om papiravisene. Mitt hjerte er trygt innpakket i papir, skriver han.

Hvordan kan man unngå å tenke på Gudfaren? Mens Don Corleone ligger på sykehuset mottar familien en død fisk innpakket i torpedoen Luca Brasis skuddsikre vest. Det er en gammel siciliansk beskjed: It means Luca Brasi sleeps with the fishes.

Et hjerte innpakket i avispapir:
- It's an old Sicilian message. It means Kåre Valebrokk sleeps with the fishes.

Nei: kast alle papirene.

Kast alle papirene

Jeg har begynt å lure på hvorfor jeg fortsatt abonnerer på en papiravis. Mange morgener henter jeg ikke engang inn avisen før jeg drar til lesesalen. Og gjennom nettaviser, blogger, podkaster og radio har jeg alltid tilgang på mer informasjon enn jeg strengt tatt kan håndtere. Gratis.

Det er mange faktorer som arbeider mot papiravisene. Andrew Keen (som riktignok er i overkant skeptisk til vanlige menneskers evne til kritisk tenkning) har gitt en glimrende beskrivelse av hvordan web 2.0-utviklingen utfordrer tradisjonell journalistikk, og Nick Davies har vist hvordan arbeidspresset på de gjenværende journalistene undergraver kvaliteten på til og med de beste avisene.

Og mange avisredaksjoner har håndtert konkurransen fra nettet svært dårlig. I Norge har gode aviser som Klassekampen, Morgenbladet og Dag og Tid reagert defensivt med begrensede nettutgaver, først og fremst for å forsvare papirutgavene.

Google AdWords må ta sin del av skylden for at nettutgavene så langt sliter med å kapre annonsekronene. Men verre er det at kildene fortsatt tviholder på papiret:

For noen uker siden skrev Anders Brenna en skarp kritikk av hvordan nettavisene står bakerst i køen når pressemeldinger og informasjon deles ut. I den konkrete saken Brenna viste til hadde Fornyings- og Administrasjonsdepartementet sendt en pressemelding til Aftenposten en fredag, slik at nyhetssaken kunne havne i mandagsavisen. Brennas egen redaksjon (digi.no) mottok ikke pressemeldingen før mandag kl. 09:37.

Det er fryktelig synd at til og med fornyingsministerens departement favoriserer de langsomme papirmediene.

Kanskje oppfattes nettmediene som mindre troverdige nettopp fordi de er gratis - vi tror at vi får det vi betaler for. Denne tankegangen må vi legge bak oss.

Chris Anderson, redaktør av Wired, mener at nettet innebærer en ny type gratis. Hør han på EconTalk, eller les denne artikkelen. Ifølge Anderson fører teknologien de marginale kostnadene mot nullpunktet - det koster ingenting å lage en ny kopi.

Hvis Anderson har rett kan flere bransjer oppleve det mediebransjen nå gjennomgår. De gamle inntektskildene tørker ut, og bransjene må redefinere seg selv.

Redaksjoner, journalister, kilder og lesere som tviholder på papiret bør ta imot et råd fra Lars Lillo-Stenberg:

Kast alle papirene som ligger der i bunkevis
Og plager din hukommelse min venn
Du skal nok bli blid igjen og aldri vil du savne dem
Og angre bittert på at du har kastet dem

(DeLillos, Kast alle papirene, 1999)