Sommerlesing: The Big Short

Michael Lewis' The Big Short: Inside the Doomsday Machine (2010) viser seg å være veldig fin sommerlesing.  Den handler om dem som veddet mot det amerikanske boligmarkedet før finanskrisen, og som inkasserte stort på å shortselge råtne boliglånsderivater. Boka er rasklest, og all truende finansterminologi blir godt forklart.

Disse finansmennene er kanskje vår tids beste vitner på hva slags følelse det gir å få (veldig) rett når alle andre tar (veldig) feil. Lewis gjør en god jobb i å vise hvor vanskelig det er å mene at man har rett, uten å bli arrogant. Ikke alle gidder å prøve, selvfølgelig: en av de morsomste karakterene i boka, hedgefondsforvalteren Steve Eisman, forsøker ikke en gang å styre unna arrogansen:

The single greatest line I ever wrote as an analyst,” says Eisman, “was after Lomas said they were hedged.” He recited the line from memory: “‘The Lomas Financial Corporation is a perfectly hedged financial institution: it loses money in every conceivable interest rate environment.’ I enjoyed writing that sentence more than any sentence I ever wrote.

Og dette er kanskje den største gleden ved boka: de fantastiske karakterene. En annen nevneverdig, den enøyde og Asbergerdiagnostiserte Michael Burry, brukte dager alene på kontoret til å pløye gjennom CDO-dokumenter som trolig bare advokatene som skrev dem hadde lest før ham.

Lewis skriver dessuten fantastisk fengende. Moneyball, som jo ble en god film, og debutboka Liar's Poker føres opp på leselista. 

Kort sagt: anbefales.

Et (slags) forsvar for ekkokamrene

David Weinbergers siste bok heter Too Big to Know. Den handler om hva som skjer når kunnskap ikke lenger først og fremst produseres på nettet, og ikke gjennom trykte bøker. Det store poenget: verden har alltid vært for stor og kompleks til å forstå seg på, og når kunnskapsproduksjon flytter seg fra bøker til nett må vi lære oss å leve med den uhåndterlige informasjonsmengden.

Alt i alt er dette en tankevekkende, lettbeint og lettlest bok om vitenskap. Vel verdt tiden.

Det er mange interessante poenger i boka, men diskusjonen om debattklimaet på nettet virker spesielt relevant akkurat nå. Mange, kanskje først og fremst Cass Sunstein, er bekymret for at nettdebattene stort sett foregår mellom folk som allerede er enige.

Weinberger skriver et slags forsvar for ekkokamrene, og argumentet er ikke så dumt.

Utgangspunktet er dette: for at en diskusjon skal være lærerik, må de som snakker sammen allerede være enige med hverandre om veldig, veldig mye. Riktignok blir diskusjoner beriket av at folk har ulike perspektiver og heuristikker (henvisningen her går til The Difference av Scott Page), men hvis man er fundamentalt uenige om formålet med debatten, hvilke fakta som er relevante (eller sanne), og attpåtil er mistenksomme om hverandres hensikter - da vil debatten sannsynligvis ikke være lærerik for noen av partene. Det skeptikere som Sunstein må tolerere, mener Weinberger, er at noen diskusjoner blir bedre av at folk er enige om en god del grunnpremisser.

Her er et sitat:

We still need as much difference and diversity within the conversation as we can manage. We still need to continuously learn how to manage to include more diversity. We need to be on guard against the psychological tricks echo chambers play, convincing us that our beliefs are “obviously” true and nudging us toward more extreme versions of them. But it’s also fine for the Republicans to have an online “coffee shop” where they can discuss their ideas. That conversation needs far more agreement than diversity.

Det er lett å kjenne seg igjen. "Å ta debatten" er ofte synonymt med "å la to fundamentalt uenige personer forsøke å overdøve hverandre", og det er ikke veldig lærerikt.

Jeg synes argumentet til Weinberger er godt fordi det er nyansert. Derfor er det også litt kjedelig. Han runder av med å advare mot de styggeste sidene ved ekkokamrene:

As we have seen, echo chambers are a requirement for the discussion and collaboration that advance knowledge, and even echo chambers with solid walls can serve some purposes, such as engendering political enthusiasm. But we also know that we make ourselves stupid when we restrict ourselves to tolerating only the mildest disruptions of our comfort. For the Net to maximize its capacity for knowledge, then, we need to push past our urge to stick with people like us.

Men det er jaggu ikke lett. Sjekk for øvrig denne artikkelen av Dan Kahan (via via).

Mye av dette ble forresten tatt opp da Weinberger var gjest på EconTalk for en stund tilbake - hør episoden her.

Ikke tenk så fort!

Psykologen Daniel Kahneman har skrevet Thinking, Fast and Slow, en oppsummering av mange års forskning på hvordan mennesker tenker og tar avgjørelser. Kontrasten mellom det (økonomisk) teoretiske og det faktiske menneskelige er et av de store temaene i boka, og dessuten er det en god porsjon med lykkeforskning her. Den er godt skrevet, pedagogisk, og relevant for hverdagen.

Hvis du bare skal lese én bok om atferdsøkonomisk forskning, så bør det være denne.

Boka fikk for øvrig voldsomt god omtale av selveste Bill Easterly i FT, og bokredaksjonen i New York Times fører den opp som en av de fem beste nonfictionbøkene fra 2011. Og ja: Kahneman vant Nobelprisen i økonomi i 2002. Nokså kvikk type, med andre ord.

Tittelen trekker på skillet mellom to systemer av tenking; System 1 er nivået for intuitive, raske og følelsesmessige tanker, mens System 2 huser vår evne til rasjonell, analytisk, logisk tenking. Kahneman skyr unna å kalle System 1 for det ubevisste,  siden spørsmålet om bevissthet er en helt annen can of worms (sjekk for øvrig Kahneman i samtale med NYTimes-spaltist David Brooks her; Kahneman er ydmyk nok til å si at han aldri helt har forstått hvordan man kan skille mellom det bevisste og det ubevisste).

Gjennom boka forklarer Kahnemann hvordan tenkingen vår tar mentale snarveier, og hvordan System 1 til stadighet dominerer over vår logiske sans. Hovedbudskapet er at vi ikke er så rasjonelle som vi liker å tro. Det burde motivere oss til å være en del mer ydmyke enn vi ofte er.

I motsetning til Dan Ariely, en av de andre som har popularisert denne forskningen, mener Kahneman likevel ikke at vi mennesker er grunnleggende irrasjonelle. Han mener snarere at ideen om den rasjonelle aktøren er en dårlig beskrivelse på hvordan mennesket faktisk fungerer. Rasjonalitet er et urimelig høyt ideal for mennesker å leve opp til. Sitat:

The definition of rationality as coherence is impossibly restrictive; it demands adherence to rules of logic that a finite mind is not able to implement. Reasonable people cannot be rational by that definition, but they should not be branded as irrational for that reason. Irrational is a strong word, which connotes impulsivity, emotionality, and a stubborn resistance to reasonable argument. I often cringe when my work with Amos is credited with demonstrating that human choices are irrational, when in fact our research only showed that Humans are not well described by the rational-agent model.

Kahneman styrer dessuten ikke unna optimismen; han mener vi må kjenne igjen de farlige mentale snarveiene nettopp for å kunne styre unna dem. Mot slutten av boka serverer han en slags løsning:

The way to block errors that originate in System 1 is simple in principle: recognize the signs that you are in a cognitive minefield, slow down, and ask for reinforcement from System 2.

Og når det er sagt: Kahneman er tilhenger av Thaler og Sunstein-metoden, og tar nudging i forsvar i siste kapittel. Hovedargumentet er at vi kan utforme omgivelser som gjør oss bedre rustet til å forstå kognitive minefelt.

Et av de mest hverdagsnyttige poengene fra boka er oppsummert i forkortelsen WYSIATI: What You See Is All There Is. Dette er en mental snarvei vi må vokte oss for; vi tenker ikke over hvor mye vi ikke vet. Vi mennesker er fantastisk dårlige til å forstå at kunnskapen vi innehar akkurat nå ikke nødvendigvis er en nøyaktig gjengivelse av virkeligheten. Økonomer er spesielt utsatt for dette - den klassiske referansen går til Bastiats essay om What Is Seen and What Is Not Seen. De virkelig arrogante økonomene tror gjerne at de er de eneste som har sett det vi andre ikke ser. Da har de selvfølgelig ikke forstått noenting. Et sitat fra Kahneman:

You cannot help dealing with the limited information you have as if it were all there is to know. You build the best possible story from the information available to you, and if it is a good story, you believe it. Paradoxically, it is easier to construct a coherent story when you know little, when there are fewer pieces to fit into the puzzle. Our comforting conviction that the world makes sense rests on a secure foundation: our almost unlimited ability to ignore our ignorance.

En liten ting helt til slutt: et av de store budskapene fra denne boka og fra bøkene til Nassim Taleb er at vi ofte dikter opp historier om hvordan ting er under vår kontroll. Men dette er i virkeligheten mest fantasi og en forsvarsmekanisme. Svaret? Stoisisme.

Det Kahneman skriver om vår hang til å skylde på politikere og ledere, kan overføres til alle slags valg vi selv tar om livet vårt. Sitat:

We are prone to blame decision makers for good decisions that worked out badly and to give them too little credit for successful moves that appear obvious only after the fact. There is a clear outcome bias. When the outcomes are bad, the clients often blame their agents for not seeing the handwriting on the wall—forgetting that it was written in invisible ink that became legible only afterward. Actions that seemed prudent in foresight can look irresponsibly negligent in hindsight.

Trøstende ord til alle som har store avgjørelser å ta; det endelige utfallet er avhengig av flere faktorer enn det som er konsekvenser av dine bevisste valg. Når du tar ansvar - eller skyld - er det sannsynligvis mest dikting.

Taleb og Thoreau om kunnskap og tro

Jeg begynte på Nassim Talebs Black Swan for en stund tilbake, men la den fra meg omtrent halvlest. Tidligere i sommer leste jeg The Bed of Procrustes, Talebs nyeste bok, og snart er jeg nok klar for å begynne forfra med Black Swan igjen.

Bed of Procrustes er en samling aforismer om hva vi tror vi vet, og hvordan vi reagerer når virkeligheten ikke passer overens med våre oppfatninger. Den er en god påminner om verdien av ydmykhet, og en type bok jeg gjerne skulle hatt i papirutgave så den kunne ligge på skrivebordet og minne meg på alt jeg ikke vet. Jeg har markert noen av mine favoritter her, og vil spesielt trekke fram denne:

Those who think religion is about “belief” don’t understand religion, and don’t understand belief.

En uventet parallell finnes i Henry David Thoreaus lille essay Walking (fulltekst her), som egentlig handler mer om kunnskap enn om vandring. Jeg synes fortsatt sivilisasjonsskepsisen til Thoreau er helt på viddene, men det er noe Talebsk og flott over det han skriver om kunnskap:

The highest that we can attain to is not Knowledge, but Sympathy with Intelligence. I do not know that this higher knowledge amounts to anything more definite than a novel and grand surprise on a sudden revelation of the insufficiency of all that we called Knowledge before—a discovery that there are more things in heaven and earth than are dreamed of in our philosophy.

I Black Swan skriver Taleb om Umberto Ecos bibliotek på 30 000 bøker - flere enn han noensinne kan håpe å få lest. Og det er det samme poenget; det er mer informasjon der ute enn vi kan regne med å ta til oss. Da gjør vi klokt i å innse at vi ikke kan vite alt.