Om penger, og hva vi trenger dem til

Finanskrisen er ikke lett å forstå seg på. Hvilken lærdom skal vi trekke av krisen, og hva skal vi som samfunn gjøre med finansnæringen nå som det har gått så ille? Gillian Tett har sett på noen nye bøker om krisen, og trekker fram Robert J. Shillers nye forsvarsskrift for finansnæringen, Finance and the Good Society som en nyttig bok.

Boka til Shiller består av to deler: første halvdel er en gjennomgang av de forskjellige yrkene som finnes i og rundt finansnæringen, mens andre halvdel består av korte essayer om temaer som rettferdighet, fordeling, og menneskelig natur. Shiller er en av de store atferdsøkonomene, og har i mange år argumentert for at rasjonalitet ikke er en særlig god beskrivelse av hvordan mennesker faktisk tar avgjørelser. Fra før har han skrevet bøker som Animal Spirits og Irrational Exuberance.

Finance and the Good Society fortsetter i dette sporet, og Shiller antar blant annet at folk i finansnæringen ikke er noe spesielt mer rasjonelle - eller grådige - enn andre folk. Et sympatisk grunnsyn, hvis du spør meg. Og mye mer interessant enn den umiddelbare fordømmelsen av alt som lukter av kapital.

Boka begynner fra premisset om at finansnæringen fyller en viktig samfunnsoppgave:

At its broadest level, finance is the science of goal architecture—of the structuring of the economic arrangements necessary to achieve a set of goals and of the stewardship of the assets needed for that achievement.

Sånn sett har Shiller på mange måter skrevet en makro-versjon av John Armstrongs How to Worry Less About Money. Boka til Armstrong er gitt ut av The School of Life, et slags voksenopplæringssenter som blant andre Alain de Botton står bak. Argumentet hans er ganske enkelt at det å forvalte penger er en ferdighet vi trenger å mestre for å leve det livet vi har grunn til å ønske oss.

Penger er altså ikke onde. Penger er ikke noe mer enn et verktøy.

Det kanskje sterkeste argumentet å ta med seg fra boka til Shiller er at de samfunnsmessige gevinstene fra finansnæringen må demokratiseres. Dette betyr at flere må læres opp til å forstå finansielle verktøy, og settes i stand til å utnytte mulighetene for langsiktig planlegging og ressursutnyttelse som disse verktøyene åpner for. Og vi må ha regelverk på plass som ikke dyrker fram ukultur og grådighet. Men aller først må vi akseptere at det ikke er noe grunnleggende ondt over finansnæringen.

Shillers forelesninger i Econ 252 - Financial Markets er for øvrig tilgjengelige via Open Yale Courses.

En låt til slutt: Ry Cooder - No Banker Left Behind.

Hvordan skal vi snakke sammen når vi er uenige allerede før vi har tenkt oss om?

Jonathan Haidt har skrevet The Righteous Mind, en bok om hvordan vi tenker, og om hvorfor folk er så fantastisk uenige med hverandre i moralske, religiøse og politiske saker. Han henter forklaringer fra atferdsforskning, psykologi - ja tilogmed sosiologi - og argumentet er mye av det samme som Daniel Kahnemann beskriver med skillet mellom rask og langsom tenking: vi mennesker er ikke så flinke til rasjonell og logisk tenking som vi ofte skulle ønske. Og når folk som tenker såpass irrasjonelt skal snakke sammen, kan det fort skjære seg - særlig når det er snakk om religion og politikk.

Jeg har ikke lest noe av Hume, men det burde jeg sikkert ha gjort. Ifølge Haidt traff Hume spikeren på hodet: følelser og impulser legger sterke begrensninger på vår evne til å tenke rasjonelt. Følelser kommer først, så følger rasjonaliteten etter (eller mer presist: vi rasjonaliserer).

Haidt skriver blant annet om confirmation bias (har vi et godt norsk ord?), om hvordan vi kun ser etter fakta som kan underbygge teoriene vi allerede tror på. Ikke slik Kant så for seg, med andre ord:

It was reasoning as described by the philosopher David Hume, who wrote in 1739 that “reason is, and ought only to be the slave of the passions, and can never pretend to any other office than to serve and obey them.” 

Haidt viser dessuten til forskning som indikerer at smarte folk er minst like blendet av confirmation bias som oss andre. Smarte folk er gjerne flinkere til å finne enda flere mulige forklaringer på hvorfor teoriene de allerede støtter er korrekte. Men det er jo ikke mye vits i å være smart hvis ikke du forstår hvorfor du kanskje tar feil.

Denne boka handler ikke bare om hvordan vi tenker, men også om diskusjonene vi har med hverandre etter at vi har tenkt (eller riktigere: etter at vi har dannet oss noen fordommer). Og én ting er at vi stort sett ser på fakta for å finne støtte til teoriene vi allerede tror på. Men når to mennesker som begge ser på fakta med et sterkt confirmation bias skal diskutere - da kan det fort bli bråk. Haidt skriver her spesielt om verdipolitisk uenighet i USA, men diagnosen treffer ganske godt i Europa også. Det er langt mellom hver gang vi har virkelig konstruktive diskusjoner. Dette er lett å kjenne seg igjen i.

Ofte er det nemlig slik, mener Haidt, at folk vi er uenige med navigerer etter et helt annet sett av moralske prinsipper enn vi selv gjør. Men siden vi sjelden klarer å forstå hvordan disse andre menneskenes moralske kompass fungerer, ender det ofte med at vi bare avfeier dem. (Haidt retter denne kritikken spesielt mot venstresiden: vi er ikke flinke nok til å forstå og anerkjenne verdigrunnlaget som ligger til grunn for libertarianeres og konservatives politiske meninger).

Og hvis vi tar til oss det Haidt skriver, så blir overtalelse og diskusjon et spørsmål om empati. Vi må forstå at folk kan vurdere moralske og politiske spørsmål etter helt andre kriterier enn dem vi selv legger til grunn. Det krever empati og ydmykhet:

If you really want to change someone’s mind on a moral or political matter, you’ll need to see things from that person’s angle as well as your own. And if you do truly see it the other person’s way—deeply and intuitively—you might even find your own mind opening in response. Empathy is an antidote to righteousness, although it’s very difficult to empathize across a moral divide.

Det er selvfølgelig lett å være enig i teorien, men fryktelig vanskelig å gjennomføre i praksis. Et fint ideal likevel.

Vi tar feil, hele tiden, alle sammen

Apropos all denne debatten-om-debatten som foregår for tiden: Daniel B. Klein hadde en lesverdig artikkel i desember-utgaven av The Atlantic: I Was Wrong, and So Are You. Kortversjonen: folk på høyresiden er like immune mot ubehagelige sannheter som folk på venstresiden. Klein har bedt folk om å vurdere sannheten av forskjellige økonomifaglige påstander, og finner at begge sider er like immune mot sannheter som strider med deres ideologiske grunnholdning. Saken ble tatt på i en episode av On the Media før jul

Det er naturligvis ingen grunn til å tro at dette bare gjelder for spørsmål om økonomisk politikk. Tenk på spørsmål om skolepolitikk, innvandring, kulturpolitikk, statlige eierskap, hva som helst - når ble du sist overbevist av dine meningsmotstanderes gode argumenter?

Det er verdt å merke seg refrenget fra Daniel Kahnemans siste bok, Thinking, Fast and Slow; vår evne til rasjonell og kritisk tenking er begrenset - vi tar stadig mentale snarveier, og er derfor ikke så rasjonelle som vi gjerne skulle ønske. Ikke at vi egentlig trengte psykologene for å fortelle oss dette (vi burde kjenne det igjen fra alle de små diskusjonene vi havner i hver dag) men vitenskapelige funn som de Kahneman presenterer kan gi god inspirasjon til litt kritisk selvrefleksjon. Og hvis ikke vitenskapen er nok for deg; forsøk heller Montaigne.

Og når vi snakker om vilkårene for nettdebatten - og for den bredere samfunnsdebatten - er det nettopp oss selv vi burde fokusere på. Ikke nett-trollene, mørkemennene, hegnaristene - men den jevne nettsamfunnsborgeren. Vi som tar feil med jevne mellomrom, vi som altfor ofte avfeier andres gode motargumenter, og vi som ikke gidder å tenke oss så nøye om før vi danner oss en mening. Hvis ikke vi er klar over alle de mentale snarveien vi tar, og ikke forsøker å unngå lat tenking, eller stadig skylder på de andre som aldri lar seg overbevise av våre gode argumenter - da kan jeg ikke forstå hva som skal være vitsen med å engasjere seg i samfunnsdebatten.

Når det er sagt: jeg mener ikke å være totalt pessimist om vilkårene for god, konstruktiv og lærerik debatt. Jeg vet det ikke trenger å være sånn, for jeg har opplevd virkelig gode diskusjoner.

De aller beste diskusjonene jeg har vært i har startet med at ingen av oss var helt sikre - og endt opp nesten samme sted.

Jeg ønsker meg flere slike.

Ikke tenk så fort!

Psykologen Daniel Kahneman har skrevet Thinking, Fast and Slow, en oppsummering av mange års forskning på hvordan mennesker tenker og tar avgjørelser. Kontrasten mellom det (økonomisk) teoretiske og det faktiske menneskelige er et av de store temaene i boka, og dessuten er det en god porsjon med lykkeforskning her. Den er godt skrevet, pedagogisk, og relevant for hverdagen.

Hvis du bare skal lese én bok om atferdsøkonomisk forskning, så bør det være denne.

Boka fikk for øvrig voldsomt god omtale av selveste Bill Easterly i FT, og bokredaksjonen i New York Times fører den opp som en av de fem beste nonfictionbøkene fra 2011. Og ja: Kahneman vant Nobelprisen i økonomi i 2002. Nokså kvikk type, med andre ord.

Tittelen trekker på skillet mellom to systemer av tenking; System 1 er nivået for intuitive, raske og følelsesmessige tanker, mens System 2 huser vår evne til rasjonell, analytisk, logisk tenking. Kahneman skyr unna å kalle System 1 for det ubevisste,  siden spørsmålet om bevissthet er en helt annen can of worms (sjekk for øvrig Kahneman i samtale med NYTimes-spaltist David Brooks her; Kahneman er ydmyk nok til å si at han aldri helt har forstått hvordan man kan skille mellom det bevisste og det ubevisste).

Gjennom boka forklarer Kahnemann hvordan tenkingen vår tar mentale snarveier, og hvordan System 1 til stadighet dominerer over vår logiske sans. Hovedbudskapet er at vi ikke er så rasjonelle som vi liker å tro. Det burde motivere oss til å være en del mer ydmyke enn vi ofte er.

I motsetning til Dan Ariely, en av de andre som har popularisert denne forskningen, mener Kahneman likevel ikke at vi mennesker er grunnleggende irrasjonelle. Han mener snarere at ideen om den rasjonelle aktøren er en dårlig beskrivelse på hvordan mennesket faktisk fungerer. Rasjonalitet er et urimelig høyt ideal for mennesker å leve opp til. Sitat:

The definition of rationality as coherence is impossibly restrictive; it demands adherence to rules of logic that a finite mind is not able to implement. Reasonable people cannot be rational by that definition, but they should not be branded as irrational for that reason. Irrational is a strong word, which connotes impulsivity, emotionality, and a stubborn resistance to reasonable argument. I often cringe when my work with Amos is credited with demonstrating that human choices are irrational, when in fact our research only showed that Humans are not well described by the rational-agent model.

Kahneman styrer dessuten ikke unna optimismen; han mener vi må kjenne igjen de farlige mentale snarveiene nettopp for å kunne styre unna dem. Mot slutten av boka serverer han en slags løsning:

The way to block errors that originate in System 1 is simple in principle: recognize the signs that you are in a cognitive minefield, slow down, and ask for reinforcement from System 2.

Og når det er sagt: Kahneman er tilhenger av Thaler og Sunstein-metoden, og tar nudging i forsvar i siste kapittel. Hovedargumentet er at vi kan utforme omgivelser som gjør oss bedre rustet til å forstå kognitive minefelt.

Et av de mest hverdagsnyttige poengene fra boka er oppsummert i forkortelsen WYSIATI: What You See Is All There Is. Dette er en mental snarvei vi må vokte oss for; vi tenker ikke over hvor mye vi ikke vet. Vi mennesker er fantastisk dårlige til å forstå at kunnskapen vi innehar akkurat nå ikke nødvendigvis er en nøyaktig gjengivelse av virkeligheten. Økonomer er spesielt utsatt for dette - den klassiske referansen går til Bastiats essay om What Is Seen and What Is Not Seen. De virkelig arrogante økonomene tror gjerne at de er de eneste som har sett det vi andre ikke ser. Da har de selvfølgelig ikke forstått noenting. Et sitat fra Kahneman:

You cannot help dealing with the limited information you have as if it were all there is to know. You build the best possible story from the information available to you, and if it is a good story, you believe it. Paradoxically, it is easier to construct a coherent story when you know little, when there are fewer pieces to fit into the puzzle. Our comforting conviction that the world makes sense rests on a secure foundation: our almost unlimited ability to ignore our ignorance.

En liten ting helt til slutt: et av de store budskapene fra denne boka og fra bøkene til Nassim Taleb er at vi ofte dikter opp historier om hvordan ting er under vår kontroll. Men dette er i virkeligheten mest fantasi og en forsvarsmekanisme. Svaret? Stoisisme.

Det Kahneman skriver om vår hang til å skylde på politikere og ledere, kan overføres til alle slags valg vi selv tar om livet vårt. Sitat:

We are prone to blame decision makers for good decisions that worked out badly and to give them too little credit for successful moves that appear obvious only after the fact. There is a clear outcome bias. When the outcomes are bad, the clients often blame their agents for not seeing the handwriting on the wall—forgetting that it was written in invisible ink that became legible only afterward. Actions that seemed prudent in foresight can look irresponsibly negligent in hindsight.

Trøstende ord til alle som har store avgjørelser å ta; det endelige utfallet er avhengig av flere faktorer enn det som er konsekvenser av dine bevisste valg. Når du tar ansvar - eller skyld - er det sannsynligvis mest dikting.

Hjerneforskningsvask

Jeg tenker litt på hva jeg egentlig tenker om hjerneforskningen.

For en stund tilbake hørte jeg Raymond Tallis diskutere med Matthew Taylor ved RSA (video her, lydfil her) i anledning Tallis' nye bok Aping Mankind: Neuromania, Darwinitis and the Misrepresentation of Humanity (sjekk forresten også Legrenzi og Umiltas Neuromania).

Hovedargumentet til Tallis er at vi gir hjerneforskningen for stor plass, og at den naturvitenskapelige forståelsen av menneskehjernen er for tynn til å kunne gi oss gode svar på hvem vi er og hvordan vi bør leve. Bare fordi vi kan se nervebanene som er aktive når vi føler empati, betyr ikke at vi har en fullstendig forståelse av hva empati er. En kritikk som for eksempel Simon Baron-Cohen fint kunne tatt til seg, synes nå jeg.

Men samtidig: dette går på tvers av noe av det jeg har blitt mest fascinert av ved RSAs idé om å fremme en 21st Century Enlightenment. En av ambisjonene til RSA er å bruke kunnskapen fra nyere atferdsforskning til å hjelpe oss å bygge bedre institusjoner (tenk på Nudge). Og det er et ideal jeg kan like. Jeg synes Alain de Botton som har formulert det best: vi bærer på så mange forskjellige mulige utgaver av oss selv, at vi trenger omgivelser som får fram det beste i oss.

Men den store protesten mot hjerneforskningen er at den naturvitenskapelige forståelsen av mennesket ikke er den eneste - og helt sikkert ikke den beste - måten å se på oss selv.

Les også Jonathan Rowson om samme tema.

A head like A Clockwork Orange

Karl Pilkington har spurt: "So.. Am I in charge of my brain or is my brain in charge of me?" Betimelig spørsmål, skal det vise seg.

David Eagleman har en lang artikkel i siste Atlantic om hva hjerneforskning forteller oss om ansvar og fri vilje. Hovedargumentet: våre hjerner er ikke like (noen menneskers impulskontroll er fra naturens side dårligere utviklet) og den fysiske strukturen i hjernen er med på å avgjøre hvem av oss som blir kriminelle. Det er skumle argumenter, men verdt å lese.

Her er et avsnitt om hvordan man kan bruke verktøy fra denne forskningen til å øve opp impulskontroll og helbrede kriminelle:

The basic idea is to give the frontal lobes practice in squelching the short-term brain circuits. To this end, my colleagues Stephen LaConte and Pearl Chiu have begun providing real-time feedback to people during brain scanning. Imagine that you’d like to quit smoking cigarettes. In this experiment, you look at pictures of cigarettes during brain imaging, and the experimenters measure which regions of your brain are involved in the craving. Then they show you the activity in those networks, represented by a vertical bar on a computer screen, while you look at more cigarette pictures. The bar acts as a thermometer for your craving: if your craving networks are revving high, the bar is high; if you’re suppressing your craving, the bar is low. Your job is to make the bar go down.  (...) This research is just beginning, so the method’s efficacy is not yet known—but if it works well, it will be a game changer. We will be able to take it to the incarcerated population, especially those approaching release, to try to help them avoid coming back through the revolving prison doors.

Dette lukter av A Clockwork Orange.

Jeg har ingen problemer med at vi som samfunn må definere en grense mellom sykdom og kriminalitet, men det virkelig ubehagelige med denne typen forskning er at den gir definitive rasjonelle argumenter til debatter som egentlig handler om verdier. Kanskje er det dette jeg synes er skumlest ved vitenskapeliggjøringen av hjernen. Apropos hjerneforskning og kriminalitet: Simon Baron-Cohen har en ny bok ute.

Og en annen ting: hvis denne forskningen vil frata oss ansvaret for en del av de fæleste sidene ved menneskelig atferd (som voldskriminalitet), hva da med det beste i mennesket? Kan vi fraskrive oss ansvaret for skurkene, og samtidig ta æren for kunstnerne?

The Social Animal

David Brooks har skrevet The Social Animal, enda en popvitenskapsbok om hva nyere hjerneforskning, sammen med psykologisk og atferdsøkonomisk forskning, forteller om menneskenaturen. Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk (kanskje begynner jeg å nærme meg tålegrensen for denne typen bøker), men hørte denne forelesningen med Brooks og bestemte meg for å gi ham en sjanse.

Først: hvis du lurer på hvorfor så få popvitenskapsbøker drives framover av fiksjonaliserte hovedpersoner, hvor forskningen belyser deler av deres livshistorie, kan du finne svaret hos Brooks. Det er rett og slett ikke et så fiffig grep som det kan høres ut. (Ikke alle er enige med meg i det - anmelderen i WSJ sammenlikner grepet med Rosseaus Emile). Vel. Jeg synes bare det ble slitsomt.

For all del: jeg forstår hvorfor han vil skrive slik. Et av hovedargumentene til Brooks er at følelseslivet fortjener en tydeligere plass i offentligheten, og at vi ikke må bero for mye på at mennesket er et rasjonelt vesen. Vi er først og fremst følelsesvesener, mener Brooks. Og ved å dikte opp personer som leserne kan føle empati for håper han vel å gjøre argumentet så tydelig som han kan. Problemet er at det gjør boka langsom å lese, og jeg ble distrahert av hvor ufattelig uvanlige liv disse karakterene levde (en av hovedpersonene hadde en vanskelig oppvekst, kjempet seg gjennom en utdanning, tok lederposisjon i næringslivet, og endte opp som Davos-deltaker og presidentrådgiver). Kanskje ville det vært bedre om Brooks hadde bygd noen mindre spektakulære karakterer.

Joda, det er mange gode poenger i denne boka. Særlig i kapitlene om politikk, og om verdien av sivilsamfunnet. Men likevel: ikke en stor leseopplevelse.

Høyredult

Her er en interessant artikkel: Behavioral Economics and Perverse Effects of the Welfare State, av Scott Beaulier og Bryan Caplan. De mener at atferdsøkonomisk forskning gir oss gode argumenter for å bygge ned velferdsordninger. Et oppsummerende sitat: 

If the people the government wants to help do not fully account for the negative long-run effects of accepting help, they are better off if the government does the accounting for them.  Other policy implications are less obvious.  Specifically, it is theoretically possible for government to help the disadvantaged by reducing their choice set below the laissez-faire level.  The traditional conservative critique of the welfare state is fundamentally paternalist.  Once you accept the idea that you can hurt people by giving them more choices, you cannot dismiss the idea that you can help them by taking some of their choices away. 

Først: det er en del grums i denne artikkelen - spesielt i forfatternes syn på hvorfor fattige er fattige.

Likevel ligger det et viktig poeng her: nudging (eller dulting, ideen om at offentlig politikk bør ta hensyn til at folk ikke er rasjonelle - og forsøke å dulte dem i det vi mener er "riktig" retning) trenger ikke å bety mer velferdsstat. Tvert imot mener Beaulier og Caplan at vi bør gi de fattige mindre sikkerhetsnett, slik at fattigdom blir mindre attraktivt. 

Jeg er ikke enig i resonnementet, men artikkelen var i det minste interessant å lese.

Artikkelen har forresten også fått omtale på Modeled Behavior og på Economist-bloggen Democracy in America.

Religion og økonomi: nytt fra laboratoriet

Atferdsøkonomi er fascinerende greier. Benjamin, Choi og Fisher har gjort eksperimenter for å undersøke hvordan religion påvirker atferd. Funnene er oppsummert i et nytt NBER-paper (åpen versjon her). De går blant annet løs på Max Webers tese om den protestantiske arbeidsetikken, og Robert Putnams tese om at katolisisme gir lavere tillit i et samfunn.

Her er sammendraget:

Although many scholars (e.g., Weber, 1930) have hypothesized that religious identity norms affect economic outcomes, empirical tests have been hampered by the difficulty of identifying exogenous variation in religion. We create exogenous variation by randomly varying religious identity salience in laboratory subjects. The marginal effect of religious identity is the change in subjects’ choices when religion is salient. We test six hypotheses from prior literature. We find that Protestantism increases contributions to public goods. Catholicism decreases contributions to public goods, decreases expectations of others’ contributions to public goods, and decreases risk aversion. Judaism increases worker reciprocity in a bilateral labor market gift-exchange game. We find no evidence of religious identity effects on disutility of work effort, discount rates, or generosity in a dictator game. 

Metoden er slik: først blir forsøkspersonene gitt noen enkle oppgaver. Man får fem ord - hvorav ett er overflødig - som skal omrokkeres til en ny setning. Én gruppe forsøkspersoner får religiøst ladede setninger. Disse setningene fungerer som priming, dvs de setter forsøkspersonens underbevissthet på sporet av religion. Ideen er altså at  f.eks katolske forsøkspersoner som er blitt primed vil være mer bevisst sin egen religion enn katolske forsøkspersoner som ikke er primed.

Deretter får forsøkspersonene en serie oppgaver og strategiske spill, og forskerne undersøker atferden.

Om forholdet mellom religion og tillit skriver de:

We find, consistent with the conclusions of Putnam (1993) and La Porta et al. (1997), that Protestantism increases the supply of public goods while Catholicism suppresses it. Protestants for whom religious identity is salient contribute 15 cents more to the public good than control Protestants, whereas primed Catholics decrease their contributions by 18 cents. Jewish subjects’ contributions are unaffected by the prime. (...)

Putnam (1993), La Porta et al. (1997), and Ruffle and Sosis (2007) argue that the channel through which religion affects public goods provision is trust. Among Catholics, our data support this hypothesis. (...) relative to control Catholics, primed Catholics expect the average member of their group to contribute 12 cents less. Primed atheists and agnostics expect others to contribute 9 cents more, a marginally significant result. However, there is no significant effect of priming on Protestant expectations. This suggests that Protestantism’s positive effect on public good contributions (...) is due to a Protestant norm to unconditionally contribute to public goods, rather than a Protestant norm to trust others.

Altså: protestanter er ikke nødvendigvis mer tillitsfulle, men har en sterkere tilbøyelighet til å bidra til felles goder.

Dulting og selvangivelse

Har nettopp vært på Civitafrokost om dulting, i forbindelse med lanseringen av siste nummer av Minerva. Inge Lønning, Lars Fr. H. Svendsen og Bent Sofus Tranøy debatterte. Her er mine tanker i farten:

- Fryktelig stort tema. Åpner opp for å diskutere alle mulige praktiske, ideologiske og filosofiske spørsmål om forholdet mellom individ, stat, samfunn og marked.

- Svendsen og Lønning falt for fristelsen å gå i skyttergravene. Denne debatten burde ikke egentlig ha handlet om prinsippene, men om konsekvensene nudging kan ha på utformingen av praktisk politikk. Tranøy gjorde i det minste et forsøk på dette i sin innledning, der han la vekt på at ingen valgarkitektur er nøytral. Dette er kjernen i nudge-begrepet slik det presenteres av Thaler og Sunstein i Nudge.

- Svendsen gjorde et interessant poeng om egeninteresse. Nudging forsøker å legge til rette for at man skal velge i tråd med sine egeninteresser, men av og til ønsker vi at folk skal tenke på flere enn seg selv. Det er fort gjort å overse når man leser Thaler og Sunstein.

Men viktigst:

- Dulting hører ikke nødvendigvis hjemme på venstresiden. I boka nevner Thaler og Sunstein det norske systemet for innlevering av selvangivelse. Forhåndsutfylte selvangivelser som lett kan forandres - dette er et dult i retning av å ikke betale mer skatt enn man strengt tatt er forpliktet til. Ved å senke terskelen for å skaffe seg skattefradrag man er berettiget til, kan en dultende stat sørge for at individene står bedre rustet til å oppfylle sin egeninteresse.

Sjekk forresten hjemmesiden nudges.org. Jeg skrev dessuten noe om dette på bloggen forrige uke: Dulting og dyriske impulser (17/09/09).

Oppdatert 25/09/09: Video fra møtet er tilgjengelig via Civita.

Dulting og dyriske impulser

Jeg hører Animal Spirits av George Akerlof og Robert Shiller som lydbok om dagen. Argumentet er at mainstream økonomisk teori bygger på grove forenklinger, og Akerlof og Shiller bruker Keynes' uttrykk animal spirits for å fortelle hvordan irrasjonelle motivasjoner driver menneskelig (økonomisk) aktivitet. Mennesket handler ikke rasjonelt, men drives av flere andre hensyn enn ren nyttemaksimering.

-------------------------

Oppdatert: anbefaler særlig kapittel 13: "Why Is There Special Poverty among Minorities?" Akerlof og Shiller mener økonomiske teorier som ikke tar hensyn til sosiologiske begreper (diskurser, selvforståelse) ikke kan beskrive vedvarende sosiale forskjeller. De mener affirmative action er avgjørende for å bryte ned de oppfattede forskjellene mellom svarte og hvite.

-------------------------

Dette kan være en fin balanse til tradisjonell makroøkonomi, der det blant annet argumenteres for at skattebetalere har så lang tidshorisont at de forstår at skattelettelser i dag må hentes inn ved skatteøkning i framtiden (Ricardian equivalence). Etter denne logikken ville forbrukerne spare pengene de har til overs etter skattelettelser, og ikke bruke dem på alt mulig rart.

Motargumentet: Ben & Jerrys til 60 kr pr boks.

Det er mye spennende atferdsøkonomi ute og går. Dan Ariely, som er tilstede både på blogg og podkast, er en (slags) favoritt.

Alle bør dessuten få med seg Richard Thaler på UChannel snakke om Nudge (som han skrev sammen med Cass Sunstein) før neste ukes Civitafrokost: Bent Sofus Tranøy, Lars Fr. H. Svendsen og Inge Lønning til debatt om dulting/nudging. Nytt Civita-notat om emnet bør også leses.

Til slutt, et kort bevis for at mennesket (bestemt for entall, dvs meg selv) ikke er rasjonelt: Grunnen til at jeg hører en del på lydbøker i det siste er at jeg har tegnet et abonnement hos Audible.com. Jeg trodde et øyeblikk at de ga bort lydbøker gratis, og registrerte meg for et "Free offer." Jeg leste ikke den lille skriften, men begynner å skjønne tegninga nå.

Rasjonell aktør, du liksom.

Hvorfor (ikke) Dan Ariely er en farlig vitenskapsmann

Dan Ariely har skrevet boka Predictably Irrational (2008), men den har jeg så langt ikke fått lest. Jeg har valgt den enkle utveien (podkasten Arming the Donkeys - uunnværlig for alle med ti ledige minutter i løpet av en gjennomsnittsuke) og blitt kjent med Ariely på den måten. Ja, og via bloggen, naturligvis.

Gjennom podkasten gir Ariely en lettbeint gjennomgang av fersk forskning fra atferdsøkonomien. Han inviterer forskjellige forskere til å si noen ord om arbeidet sitt, og hva funnene deres betyr for vårt dagligliv. Og det er kanskje Arielys uformelle tone som gjør at alvoret ved forskningen hans ikke synker inn før etter litt tid.

Da jeg hørte om Danny Oppenheimer, som fant at aksjer med korte og gjenkjennelige navn presterte bedre på børsen enn lange og, så jeg på det som en pussig betraktning om aksjemegleres (kanskje smått begrensede) tankesett.

Og da jeg hørte om forskningsprosjektet som viste at eksponering for Apple-logoen kan gjøre folk mer kreative, så jeg på det som en artig tanke uten veldig dyptgripende konsekvenser. Fitzsimons, Chartrand og Fitzsimons fant nemlig ut at respondenter som var eksponert for et bilde av Apple-logoen (for raskt til å bli oppfattet, men likevel imprentet i underbevisstheten - tenk Tyler Durdens kinojobb i Fight Club) løste kreative oppgaver bedre enn respondenter som ikke var eksponert for logoen. Fiffig.

Men alvoret synker inn etterhvert. Det var da Alan Wolfe diskuterte liberalismen på EconTalk og nevnte Ariely med en gansk nedlatende tone at jeg tok det nærmere inn over meg. Hvis så små marginer som et snappy aksjenavn eller et eple jeg ikke vet at jeg har sett utgjør forskjellen mellom suksess og nederlag - hva har vi da redusert mennesket til?

Poenget er at Ariely ender opp med å antyde at menneskets frie vilje bare er skin deep, at våre handlinger mer sannsynlig er produkter av irrasjonalitet enn rasjonalitet. Mennesket er predictably irrational. Wolfe går så langt som å sette Ariely i samme bås som Richard Dawkins: vitenskapsfundamentalist som reduserer mennesket til en studerbar størrelse.

Det synes jeg er et veldig stusslig menneskesyn.

Men på den andre siden: kanskje Ariely bare viser oss en side av mennesket vi gjør lurt i å respektere.