Altruisme i utenrikspolitikk

Tilbake til hverdagen. Jeg vil skrive litt om det som har stått på sommerens leseliste.

Joshua Busbys Moral Movements and Foreign Policy handler om hvordan aktivister kan lykkes i å overbevise stater til å handle på tvers av sin umiddelbare egeninteresse, og bidra til global public goods. Med dette følger Busby i fotsporene til Keck og Sikkinks Activists Beyond Borders (ikke lest), og argumentet om hvordan aktivister overbevise makthavere om å følge menneskerettighetene.

Her er den store konklusjonen til Busby:

In brief, I posit that whether states accept commitments made by principled advocacy movements depends primarily on how three factors conjoin: (1) the balance of material incentives facing states, (2) the cultural resonance of the messages, and (3) the number and preferences of policy gatekeepers. I make the case that states will support moderately costly actions against their material self-interest when the issue is framed to fit with the country’s values and when policy gatekeepers personally consider these attributes important.

Kanskje ikke verdens krasseste konklusjon, men sånn sett en konklusjon jeg kan like godt. Nyanserte argumenter er ofte bedre enn unyanserte. Og poenget om at stater - som så mange andre aktører vi kan studere - ikke alltid handler i tråd med sin umiddelbare egeninteresse er et poeng som nesten ikke kan gjentas ofte nok. Busbys prosjekt er å se nærmere på nøyaktig hvordan aktivister har lyktes - og feilet - i å overbevise rike, mektige land til å ta politiske avgjørelser som ikke var i tråd med deres umiddelbare egeninteresse. Eksemplene han undersøkelser er gjeldslettelser, klimaforhandlinger, AIDS-bekjempelse, og opprettelsen av International Criminal Court.

I det avsluttende kapitlet kontrasterer Busby tilnærmingen sin med Bueno de Mesquita og den mer tradisjonelle public choice-tilnærmingen:

Although Bueno de Mesquita and his colleagues are able to travel considerable distance with a spare assumption of survival-seeking and self-enrichment motives, I see the normative pull of prevailing moral notions and reputation informing political choices.

Det er mye mer av dette i boka, for dem som liker sånt.

Busby skriver dessuten interessant om hvordan forskningen på interasjonale aktivister har forandret seg siden 90-tallet. Rammene rundt internasjonal aktivisme har forandret seg den gang, og entusiasmen for hva aktivister kan oppnå har kanskje stilnet noe. 90-årene var ganske spesielle, og noen og enhver mistet perspektivet. En annen ting å nevne i den forbindelse: Clifford Bobs kommende bok minner oss om at det finnes andre typer aktivister enn Bono. Den ser på framveksten av globale aktivistgrupper på høyresiden. Stadig mer aktuelt.

Du kan forresten se Busby snakke om boka på YouTube. Og se for øvrig denne korte omtalen på LGM.

I samme gate: Kate Weaver på Duck of Minerva har litt nørdenytt om hva som publiseres i IP-faget for tiden. Noen motstridende trender: positivisme er dominerende metode, men blant dem som tar et aktivt standpunkt om paradigme er konstruktivisme mest utbredt.

Helt til slutt: de som vil forstå hva NGOer og aktivister betyr i internasjonal politikk nå for tiden can do a lot worse enn å følge med på Anne-Marie Slaughters nye spalte hos The Atlantic. På Twitter er hun obligatorisk.

Hvordan aktivisme nytter

Civita arrangerer frokostmøte neste uke, om hvorvidt Norge kan styrke menneskerettighetene. Et av spørsmålene i invitasjonen er: Kan man virkelig prate frem menneskerettighetene? 

Artig at de skulle spørre.

Dette er nemlig en god anledning til å repetere et hovedpoeng poeng fra boken The power of human rights, redigert av Thomas Risse, Stephen Ropp og Kathryn Sikkink. Den var på pensum i et av de aller mest interessante fagene jeg tok på Blindern.

Bakteppet først: i studiet av internasjonal politikk finnes det flere skoler. Én av disse, realistene, mener at stater rasjonelt handler i tråd med sine nasjonale interesser, og at det internasjonale samfunnet er et anarki (dette synet er for øvrig vel så mye en styringsideologi som en analytisk tilnærming).

Andre, sosialkonstruktivistene, mener at internasjonal politikk bør analyseres som en (ja, nettopp) sosial konstruksjon. Det finnes normer, regler - til og med diskurser - som former staters interesser, og som legger begrensninger og rammer rundt deres handlingsrom.

Mot dette bakteppet diskuterer Risse, Ropp og Sikkink hvordan aktivister kan overbevise makthavere om å følge menneskerettighetene.

En realist vil mene at totalitære regimer har det i sin nasjonale interesse å bare se ut som de kommer menneskerettighetsaktivister i møte, men likevel fortsette å begå menneskerettighetsbrudd. Slik beholder makthaverne makten. For eksempel: en NGO ønsker å sende observatører til et land som bryter menneskerettighetene, og staten imøtekommer dette ønsket bare for å framstå som samarbeidsvillig - for eksempel for å unngå sanksjoner. De forsøker likevel bare å skjule menneskerettighetsbruddene, og er ikke virkelig villige til å skifte praksis.

Tenk på Machiavelli: noen ganger er det viktigere å se ut som man gjør noe prisverdig, enn å faktisk gjøre det.

En sosialkonstruktivist vil derimot mene at menneskerettighetsorganisasjoner har en reell mulighet til å påvirke staters interesser - til å forme statenes preferanser. Disse er uansett bare sosiale konstruksjoner, og kan (til en viss grad) formes.

Her presenterer Risse, Ropp og Sikkink en frekk spiralteori; stater som bryter menneskerettighetene begynner med å forfølge sine rasjonelle interesser (i tråd med realismen), og forsøker å sette opp et narrespill ved å gi observatørene adgang. Men: etter en periode med interaksjon med observatørene begynner regimet gradvis å internalisere normene, og på sikt kan menneskerettighetsaktivistene dermed vinne fram.

Altså: det som begynte som strategic concessions, ender opp med å forme statenes interesser. Prosessen begynner med realisme, og ender i sosialkonstruktivisme.

Folk som kjenner meg vet at jeg setter pris på konsensusløsninger. Kanskje er det derfor jeg liker dette argumentet så godt.