En ting som irriterer meg mer enn det burde, er folk som omtaler utenriksministeren som Umin (jeg har hørt folk i utenriksbyråkratiet gjøre dèt). Ikke Stø-re, Ei-de, Bren-de, men U-min. Hvorfor bruke en forkortelse med to stavelser for å omtale en person med etternavn på to stavelser?
Logikken, så langt jeg kan forstå, må være noe sånt som at "Hvis det jeg sier høres viktig ut, må det være fordi jeg er en viktig person." Mange har lyst til å være viktige.
Diplomatiet er prestisjefylt, og utenrikspolitikken er diplomatenes domene - den er nesten upolitisk. Dette er det store globaliseringsparadokset; livene våre leves på måter som ikke lar seg ramme inn av nasjonalstaten, men likevel er det globale styringssystemet overlatt til nettopp suverene stater. Byråkratene i dette systemet kaller vi for diplomater, og de framstår som veldig viktige mennesker. Med ryggdekning i Machiavelli og Kissinger kan de fortelle oss at systemet de arbeider i er et delikat felt, hinsides den moralen vi forholder oss til på det mellommenneskelige nivået. Men sånn burde vi vel ikke ha det?
Carne Ross, som omtaler FNs sikkerhetsråd som "a curiously dry and boring place to work", har skrevet et par bøker som kan hjelpe å stikke hull på diplomatiets prestisjeballong. De to bøkene er Independent Diplomat: Dispatches from an Unaccountable Elite (2007) og The Leaderless Revolution: How Ordinary People Will Take Power and Change Politics in the 21st Century (2011), Den første er den sterkeste. Bok nummer to er til tider mer av en selvhjelpsbok, med lettvinne analyser og enkle løsninger tilpasset den flyplassbokkjøpende businesslederleseren.
Da er Independent Diplomat (som også er navnet på konsulentselskapet Ross har stiftet for å hjelpe ikke-statlige grupper til å lobbe i FN-systemet) en bedre bok, Den er mer pessimistisk, litt mer kranglete, og har flere konkrete og mer uglamorøse beskrivelser av kontorhverdagen i toppdiplomatiet enn den andre boka. Slik som da Ross, den gangen utstasjonert i Kabul, tar avskrift av en artikkel på BBC.co.uk som diplomatene hjemme i London også må ha lest, hemmeligstempler den, og sender telegrammet hjem. De bestilte et telegram om en bilbombe i Jalalabad, og det var dèt han ga dem.
Byråkrater jobber med tekst, enten politikkfeltet deres sorteres som innenriks eller utenriks. Ross viser hvor langt unna virkeligheten denne tekstproduksjonen kan være.
Disse bøkene er ikke bare et angrep på diplomatene, men en kritikk av ansvarsfraskrivelsen fra Folk Flest. Det er vi som tolererer at storpolitikken overlates til eksperter. Ross betegner etterhvert løsningen som anarki: vi må ikke la myndighetene styre verden for oss, vi må styre selv. Vi lever i en verden som krever at vi på en eller annen måte gjør oss selv til verdensborgere. Dermed går bøkene hans godt sammen med Protest Inc., om profesjonaliseringen av transnasjonale aktivistgrupper, og Ethan Zuckermans Rewire, om framveksten av globale lokalnyheter.
PS: Hvis du setter pris på den slags, burde du også få med deg Iver Neumanns At Home With the Diplomats (2012). Han beskriver for eksempel hvordan det tar en halv diplomatarbeidsdag å fylle ut riktig skjema for refusjon av utlegg for møtemat. Da minner boka om en slags Etaten fra Victoria Terrasse.
Viser innlegg med etiketten internasjonal politikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten internasjonal politikk. Vis alle innlegg
mandag 6. oktober 2014
lørdag 2. august 2014
Når historien er slutt
Det finnes en del bøker som jeg ikke har lest, men likevel innbiller meg at jeg har forstått godt nok til å la ligge ulest. Francis Fukuyamas The End of History and The Last Man har fram til nå vært én av disse. Men det var en god idé å endelig lese hele.
Argumentet til Fukuyama, som mange kjenner fra artikkelen han skrev i 1989 (fast innslag på pensumlister i internasjonal politikk), er at det ikke finnes noen måter å organisere et samfunn på som bedre ivaretar våre ønsker om velstand og anerkjennelse, enn kombinasjonen av kapitalisme og demokrati. I de landene hvor demokratiet og kapitalismen er sikret, har Historien (med stor H, fortellingen som oppsummerer menneskehetens utvikling) nådd sitt endepunkt, og deretter skjer det ingen alvorlige systemendringer. Når denne boka bruker tre hundre sider på å utdype argumentet fra en tredvesiders artikkel betyr ikke det at den er for lang. Som leser er det bedre å bo i en idé over litt tid, enn å sluke kortversjonen og hoppe rett til kritikken.
Her er to tanker etter å ha lest boka:
1: Kjernen i dette argumentet virker å være mer utbredt, og mindre kontroversielt, enn jeg har tenkt at det er. Mange ønsker riktignok å finpusse på både kapitalismen og demokratiet, slik at systemet kan balansere frihet og likhet litt annerledes enn i dag. Men hvor mange er det som i fullt alvor vil avskaffe kombinasjonen av markedsøkonomi og demokrati? Eller som ikke ønsker de samme frihetene for folk i diktaturer og ufungerende demokratier? Sånn sett er dette en viktig bok å lese, spesielt de kapitlene som framstår arrogante på grensen til det imperialistiske, fordi det er vanskelig å være uenig. Argumentet til Fukuyama er dessuten ganske likt for eksempel Sen og Nussbuams kapabilitets-tilnærming; at det finnes noen almengyldige kriterier for hva som utgjør et godt liv, og at det beste for alle mennesker vil være å leve i et samfunn med politisk og økonomisk frihet.
2: De av oss som bor i rike demokratier står i fare for å bli bortskjemte drittfolk. Tittelen på denne boka har altså to deler: den handler om historiens slutt og om det siste mennesket. Ideen om dette siste mennesket er fra Nietzsche, og det er dette også Jon Hellesnes har skrevet om: menneskene som lever dovent og likegyldig i materiell velstand og politisk trygghet, uten interesse eller engasjement for noe større enn seg selv. Alle påstått samvittighetsfulle mennesker i rike land bør rødme av dårlig samvittighet. Lever du som om din helse og trivsel er det viktigste i verden? Da bør du skjerpe deg. (Ja, jeg føler meg truffet.)
PS: Tungvekterne Walter Russell Mead og G. John Ikenberry hadde forresten en framogtilbake om Fukuyama i Foreign Affairs tidligere i sommer. Mead mener at Krim-bruduljene viser at historien og geopolitikken er tilbake, mens Ikenberry mener den liberale verdensordenen står seg. Verdt å lese, det òg.
Argumentet til Fukuyama, som mange kjenner fra artikkelen han skrev i 1989 (fast innslag på pensumlister i internasjonal politikk), er at det ikke finnes noen måter å organisere et samfunn på som bedre ivaretar våre ønsker om velstand og anerkjennelse, enn kombinasjonen av kapitalisme og demokrati. I de landene hvor demokratiet og kapitalismen er sikret, har Historien (med stor H, fortellingen som oppsummerer menneskehetens utvikling) nådd sitt endepunkt, og deretter skjer det ingen alvorlige systemendringer. Når denne boka bruker tre hundre sider på å utdype argumentet fra en tredvesiders artikkel betyr ikke det at den er for lang. Som leser er det bedre å bo i en idé over litt tid, enn å sluke kortversjonen og hoppe rett til kritikken.
Her er to tanker etter å ha lest boka:
1: Kjernen i dette argumentet virker å være mer utbredt, og mindre kontroversielt, enn jeg har tenkt at det er. Mange ønsker riktignok å finpusse på både kapitalismen og demokratiet, slik at systemet kan balansere frihet og likhet litt annerledes enn i dag. Men hvor mange er det som i fullt alvor vil avskaffe kombinasjonen av markedsøkonomi og demokrati? Eller som ikke ønsker de samme frihetene for folk i diktaturer og ufungerende demokratier? Sånn sett er dette en viktig bok å lese, spesielt de kapitlene som framstår arrogante på grensen til det imperialistiske, fordi det er vanskelig å være uenig. Argumentet til Fukuyama er dessuten ganske likt for eksempel Sen og Nussbuams kapabilitets-tilnærming; at det finnes noen almengyldige kriterier for hva som utgjør et godt liv, og at det beste for alle mennesker vil være å leve i et samfunn med politisk og økonomisk frihet.
2: De av oss som bor i rike demokratier står i fare for å bli bortskjemte drittfolk. Tittelen på denne boka har altså to deler: den handler om historiens slutt og om det siste mennesket. Ideen om dette siste mennesket er fra Nietzsche, og det er dette også Jon Hellesnes har skrevet om: menneskene som lever dovent og likegyldig i materiell velstand og politisk trygghet, uten interesse eller engasjement for noe større enn seg selv. Alle påstått samvittighetsfulle mennesker i rike land bør rødme av dårlig samvittighet. Lever du som om din helse og trivsel er det viktigste i verden? Da bør du skjerpe deg. (Ja, jeg føler meg truffet.)
PS: Tungvekterne Walter Russell Mead og G. John Ikenberry hadde forresten en framogtilbake om Fukuyama i Foreign Affairs tidligere i sommer. Mead mener at Krim-bruduljene viser at historien og geopolitikken er tilbake, mens Ikenberry mener den liberale verdensordenen står seg. Verdt å lese, det òg.
onsdag 23. april 2014
Proffe aktivister gir tannløs aktivisme
Jeg har nettopp lest Protest Inc. (2014), av Peter Dauvergne og Genevieve LeBaron. Noen tanker:
Argumentet i boka er at aktivistorganisasjonene (for menneskerettigheter, miljø, global rettferdighet, osv) gjennom de siste tiårene har blitt tannløse og uambisiøse. Tre faktorer har drevet utviklingen: (1) handlingsrommet er blitt mindre, fordi aktivistene nå møtes med stadig strengere politi- og etterforskningsmetoder fra statsapparat som definerer dem som en sikkerhetstrussel, (2) vi har gjennomgått en privatisering av sosialt liv, og kollektive bevegelser mister sin kraft når vi alle kun bærer ansvar for oss selv, og (3) aktivistorganisasjonene selv har mistet evnen til systemkritikk, ved å bli globale merkevarer bemannet av karriereaktivister.
Det første poenget er ikke så sterkt, synes jeg, og eksempelbruken er ikke veldig overbevisende. Det andre poenget kan man få rett fra kildene, særlig Hobsbawms The Age of Extremes, men òg 2001-Putnam.
Men det mest tankevekkende med denne boka er denne tredje faktoren, profesjonaliseringen av aktivisme. Nå har de store aktivistorganisasjonene blitt globale merkevarer, partnere i næringslivets CSR-arbeid, styrt etter samme ledelses- og markedsføringslogikk som internasjonale storbedrifter, og ledet av den samme typen Davos-vankende toppledere. NGO-arbeid er en lukrativ karrierevei for ressurssterke hvite mennesker, og organisasjonene har etterhvert så mye investert i systemet at de helt har gitt opp systemkritikken.
Og profesjonalisering avler profesjonalisering. Det minner en del om dynamikken som William Niskanen har beskrevet, om hvorfor byråkrater aldri kan ha penger til overs. NGOene kan ikke ikke vokse, til dèt er Saken for viktig.
Argumentet til Dauvergne og LeBaron er altså at aktivisme, og politikk generelt, har gått fra å være noe som Hvermansen kan engasjere seg i på fritiden, til å bli en karrierevei for flinkisene. Og her aner jeg en stråmann, for hvor folkelige har disse protestbevegelsene egentlig noensinne vært? Forfatterne skriver en del om antiglobaliseringsbevegelsen, som i the Battle in Seattle i 1999, og kanskje er det (den unge) alderen min som snakker, men var dette virkelig en så stor bevegelse? Ideen om at aktivismens gullalder er forbi, virker for meg å handle mest om forfatternes frosne idé om hvordan aktivisme bør se ut - og hva den bør dreie seg om.
Men det er likevel noen viktige poeng i denne boka som folk med høyere utdanning, og som jobber i politikk og organisasjonsliv, bør tenke grundig over. Politikken profesjonaliseres, og det har konsekvenser for demokratiet. (Uten at jeg har lest noen av dem: Lars Olsen tar vel opp mye av det samme i Eliternes triumf, og Christopher Hayes i Twilight of the Elites).
Det negative med boka til Dauvergne og LeBaron er at den har et ganske snevert fokus. Den dreier seg kun om det vi kan kalle venstresideaktivister (og overser dermed de globale konservative bevegelsene som Clifford Bob har skrevet om), og er begrenset til aktivister fra siste halvdel av 1900-tallet (og overser for eksempel slaverimotstanden på 1800-tallet som Kwame Anthony Appiah har
Likevel: en tankevekkende bok.
PS: BBCs Food Programme hadde nylig en episode om utvanningen av FairTrade-ordningen, som altså tar opp mye av det samme.
Argumentet i boka er at aktivistorganisasjonene (for menneskerettigheter, miljø, global rettferdighet, osv) gjennom de siste tiårene har blitt tannløse og uambisiøse. Tre faktorer har drevet utviklingen: (1) handlingsrommet er blitt mindre, fordi aktivistene nå møtes med stadig strengere politi- og etterforskningsmetoder fra statsapparat som definerer dem som en sikkerhetstrussel, (2) vi har gjennomgått en privatisering av sosialt liv, og kollektive bevegelser mister sin kraft når vi alle kun bærer ansvar for oss selv, og (3) aktivistorganisasjonene selv har mistet evnen til systemkritikk, ved å bli globale merkevarer bemannet av karriereaktivister.
Det første poenget er ikke så sterkt, synes jeg, og eksempelbruken er ikke veldig overbevisende. Det andre poenget kan man få rett fra kildene, særlig Hobsbawms The Age of Extremes, men òg 2001-Putnam.
Men det mest tankevekkende med denne boka er denne tredje faktoren, profesjonaliseringen av aktivisme. Nå har de store aktivistorganisasjonene blitt globale merkevarer, partnere i næringslivets CSR-arbeid, styrt etter samme ledelses- og markedsføringslogikk som internasjonale storbedrifter, og ledet av den samme typen Davos-vankende toppledere. NGO-arbeid er en lukrativ karrierevei for ressurssterke hvite mennesker, og organisasjonene har etterhvert så mye investert i systemet at de helt har gitt opp systemkritikken.
Og profesjonalisering avler profesjonalisering. Det minner en del om dynamikken som William Niskanen har beskrevet, om hvorfor byråkrater aldri kan ha penger til overs. NGOene kan ikke ikke vokse, til dèt er Saken for viktig.
Argumentet til Dauvergne og LeBaron er altså at aktivisme, og politikk generelt, har gått fra å være noe som Hvermansen kan engasjere seg i på fritiden, til å bli en karrierevei for flinkisene. Og her aner jeg en stråmann, for hvor folkelige har disse protestbevegelsene egentlig noensinne vært? Forfatterne skriver en del om antiglobaliseringsbevegelsen, som i the Battle in Seattle i 1999, og kanskje er det (den unge) alderen min som snakker, men var dette virkelig en så stor bevegelse? Ideen om at aktivismens gullalder er forbi, virker for meg å handle mest om forfatternes frosne idé om hvordan aktivisme bør se ut - og hva den bør dreie seg om.
Men det er likevel noen viktige poeng i denne boka som folk med høyere utdanning, og som jobber i politikk og organisasjonsliv, bør tenke grundig over. Politikken profesjonaliseres, og det har konsekvenser for demokratiet. (Uten at jeg har lest noen av dem: Lars Olsen tar vel opp mye av det samme i Eliternes triumf, og Christopher Hayes i Twilight of the Elites).
Det negative med boka til Dauvergne og LeBaron er at den har et ganske snevert fokus. Den dreier seg kun om det vi kan kalle venstresideaktivister (og overser dermed de globale konservative bevegelsene som Clifford Bob har skrevet om), og er begrenset til aktivister fra siste halvdel av 1900-tallet (og overser for eksempel slaverimotstanden på 1800-tallet som Kwame Anthony Appiah har
Likevel: en tankevekkende bok.
PS: BBCs Food Programme hadde nylig en episode om utvanningen av FairTrade-ordningen, som altså tar opp mye av det samme.
tirsdag 2. april 2013
Den hvite voksne verdensborgeren
Jeg har ikke lest noen av bøkene som Per Thomas Andersens diskuterer i sin «Hvor burde jeg da være?»: Kosmopolitisme og postnasjonalisme i nyere litteratur, og likevel, eller nettopp derfor, var den lærerik å lese. Andersen tar for seg bøker som Jan Kjærstads Forføreren, Dag Solstads Armand V, Milan Kunderas Uvitenheten, og Don DeLillos Cosmopolis og diskuterer hva slags type verdensborger disse forfatterne beskriver. Alle kapitlene gir meg lyst til å lese bøkene selv. Og Andersen trekker inn teori fra mange forskjellige fagfelt og gjør dem relevante for lesingen av romaner. Det er en god ting.
Men dette er ikke et veldig mangfoldig utvalg forfattere. Og når Andersen i tillegg stort sett trekker på teoretikere som Jürgen Habermas, Ulrich Beck, Zygmunt Bauman, og Anthony Giddens, er det virkelig ingen mangel på hvite, voksne menn. Det er ikke nødvendigvis et problem. Mange av teoriene til de gamle mennene er interessante. Mye makt tilhører dessuten fortsatt Den Hvite Voksne Mannen, og mye beror på hvordan han fra sin maktposisjon forholder seg til alle andre. Men han er ikke den eneste verdensborgeren vi kan snakke om.
Det er kanskje spesielt slående når Andersen stadig trekker inn Baumans poeng om at friheten til å reise er den nye klassemarkøren. Den globale overklassen, og da snakker vi gjerne om hvite finansmenn og familiene deres, har blitt eksterritorielle; de står fritt til å reise hvorsomhelst nårsomhelst, mens den globale underklassen er "doomed to stay local".
I et av kapitlene nevner Andesen det drosjesvindelfinansierte hotellet Fortalice Boutique i Islamabad. Og det er jo egentlig et godt eksempel på at det ikke bare er hvite finansmenn som beveger seg i rommet som finansglobaliseringen har åpnet opp. Men dette sporet blir ikke fulgt opp. Det er synd. For når vi snakker om globaliseringen som om hvite kapitalister var de eneste vinnerne, er jeg redd for at vi samtidig stakkarsliggjør andre grupper verdensborgere, for eksempel migranter til Nord med en annen hudfarge.
I et av kapitlene nevner Andesen det drosjesvindelfinansierte hotellet Fortalice Boutique i Islamabad. Og det er jo egentlig et godt eksempel på at det ikke bare er hvite finansmenn som beveger seg i rommet som finansglobaliseringen har åpnet opp. Men dette sporet blir ikke fulgt opp. Det er synd. For når vi snakker om globaliseringen som om hvite kapitalister var de eneste vinnerne, er jeg redd for at vi samtidig stakkarsliggjør andre grupper verdensborgere, for eksempel migranter til Nord med en annen hudfarge.
Overvekten av voksne hvite menn forandrer likevel ikke på at dette er en interessant bok å lese. Andersen bruker litteraturen til å diskutere spørsmål som vanligvis hører hjemme i politisk og økonomisk teori, og han gjør det på en engasjerende måte. Og for all del: hvis man først skal være hvit, voksen og mann, så kan man ha mange verre prosjekter på gang enn å forsøke å være en verdensborger.
lørdag 24. november 2012
Global reaksjonær aktivisme, og hvorfor Habermas kan drite og dra
Når vi snakker om internasjonal aktivisme, tenker vi ofte på progressive krefter; aktivister for menneskerettigheter, lettelser i u-landsgjelden, for homofiles rettigheter. Og hvis vi går vi til IP-forskningen for å finne ut om denne aktivismen nytter, forteller forskerne oss at svaret er ja. Ord er makt, og ved å forme det sosiale rommet som internasjonal politikk utformes innenfor kan aktivistene ha en påvirkning på politikkutfallene. To gode bøker om dette er Keck og Sikkinks Activists Beyond Borders (1998), og Joshua Busbys Moral Movements and Foreign Policy (2010). Mer om dette her og her.
I The Global Right Wing and the Clash of World Politics (2012) gir Clifford Bob noen viktige korrigeringer. Han har to viktige argumenter: de progressive kreftene bare halve historien, og ideen om at internasjonal politikk foregår i et sosialt rom hvor deliberasjon faktisk fungerer er for god til å være sann.
Det første først: det finnes globale allianser av konservative krefter som forsøker å påvirke nasjonal og internasjonal politikk, og disse er understudert i forhold til de progressive kreftene. Bob presenter empiri på blant annet hvordan NRA ble involvert i brasiliansk våpenlovgivning, og hvordan internasjonale nettverk av konservative religiøse (en baptist/burqa-allianse) engasjerte seg i rettssaken mot den homohetsende svenske pastoren Åke Green. Det viktige poenget å ta med seg er at det finnes globale allianser også på den reaksjonære fronten. Det er ikke gjort like mange studier av disse som av venstresideaktivistene.
Denne boka ville vært verdt å lese om dette var det eneste bidraget.
Men Bob har også et annet viktig poeng: at forskere til nå har overvurdert betydningen av rasjonell deliberasjon i internasjonal politikk. Politikkutforming er en kamp mellom (minst) to fronter - og ingen av partene pleier å holde seg til rasjonelle og logiske argumenter. Krangling, personangrep, svertekampanjer, guilt by association, utvanning av politiske vedtak - alt dette er verktøy som alle parter benytter. Dette gjelder både for nasjonal og internasjonal politikk. Og hvis verden faktisk ser sånn ut, så betyr vel det at Habermas kan drite og dra.
Et sitat:
Kort sagt: Bob har skrevet en Veldig God Bok.
Sjekk også dette intervjuet på New Books in Political Science.
I The Global Right Wing and the Clash of World Politics (2012) gir Clifford Bob noen viktige korrigeringer. Han har to viktige argumenter: de progressive kreftene bare halve historien, og ideen om at internasjonal politikk foregår i et sosialt rom hvor deliberasjon faktisk fungerer er for god til å være sann.
Det første først: det finnes globale allianser av konservative krefter som forsøker å påvirke nasjonal og internasjonal politikk, og disse er understudert i forhold til de progressive kreftene. Bob presenter empiri på blant annet hvordan NRA ble involvert i brasiliansk våpenlovgivning, og hvordan internasjonale nettverk av konservative religiøse (en baptist/burqa-allianse) engasjerte seg i rettssaken mot den homohetsende svenske pastoren Åke Green. Det viktige poenget å ta med seg er at det finnes globale allianser også på den reaksjonære fronten. Det er ikke gjort like mange studier av disse som av venstresideaktivistene.
Denne boka ville vært verdt å lese om dette var det eneste bidraget.
Men Bob har også et annet viktig poeng: at forskere til nå har overvurdert betydningen av rasjonell deliberasjon i internasjonal politikk. Politikkutforming er en kamp mellom (minst) to fronter - og ingen av partene pleier å holde seg til rasjonelle og logiske argumenter. Krangling, personangrep, svertekampanjer, guilt by association, utvanning av politiske vedtak - alt dette er verktøy som alle parter benytter. Dette gjelder både for nasjonal og internasjonal politikk. Og hvis verden faktisk ser sånn ut, så betyr vel det at Habermas kan drite og dra.
Et sitat:
contending groups in democratic societies hold irreconcilable values. They see the world from incompatible perspectives. They despise their adversaries as misguided, self-interested, deceitful, or downright evil. There is limited room for the deliberation so cherished by idealists. Indeed, the combatants do not seek compromise. They long for conquest, working as passionately to thwart their foes as to advance themselves.Og et til:
From a normative standpoint, open-minded interchange might be preferable, but this is unrealistic. Some may cover their ears and wring their hands at the din, but it is and always will be a hallmark of politics. Those seeking to bolster democracy need to begin from this uncomfortable truth.Mer om det her.
Kort sagt: Bob har skrevet en Veldig God Bok.
Sjekk også dette intervjuet på New Books in Political Science.
lørdag 3. november 2012
Verdensfred, og andre luksusvarer
Det kiler i mindreverdihetskomplekset når jeg leser Walter Russel Meads bokessay i siste Foreign Affairs, slik som det pleier å gjøre hver gang en Amerikansk Intellektuell skriver setninger som inneholder ordet Norwegian (N-ordet, eller i det minste et ord på N). Det handler blant annet om Nobels Fredspris, og da handler det jo litt om Oss. Synes de vi er tullete?
Mead bygger på to ganske nye bøker: Jay Nordlingers Peace, They Say (2012) og Clifford Bobs The Global Right Wing and the Clash of World Politics (2012). Nordlingers bok beskrives som en kritisk gjennomgang av Nobelprisvinnerne, og peker på hvordan den norske komiteen til stadighet har utnevnt vinnere som virket lovende der og da, men som til tross for mye prat og gode hensikter, (selvfølgelig) ikke har gitt oss den fullstendige verdensfreden. Dessuten har komiteen vært noe overivrig i å markere avstand til George W. Bush, og det framstår som ganske tullete (Carter, javel. Gore, det holder nå. Obama?).
Bobs bok er en påminner til liberale og progressive verden over, om at det internasjonale sivilsamfunnet som vi setter slik lit til ikke nødvendigvis består av liberale og progressive. Det finnes globale interessegrupper som trekker i konservativ retning også. Mer om det her.
Begge bøkene virker vel verdt å lese.
Til slutt: Mead skriver at
Mead bygger på to ganske nye bøker: Jay Nordlingers Peace, They Say (2012) og Clifford Bobs The Global Right Wing and the Clash of World Politics (2012). Nordlingers bok beskrives som en kritisk gjennomgang av Nobelprisvinnerne, og peker på hvordan den norske komiteen til stadighet har utnevnt vinnere som virket lovende der og da, men som til tross for mye prat og gode hensikter, (selvfølgelig) ikke har gitt oss den fullstendige verdensfreden. Dessuten har komiteen vært noe overivrig i å markere avstand til George W. Bush, og det framstår som ganske tullete (Carter, javel. Gore, det holder nå. Obama?).
Bobs bok er en påminner til liberale og progressive verden over, om at det internasjonale sivilsamfunnet som vi setter slik lit til ikke nødvendigvis består av liberale og progressive. Det finnes globale interessegrupper som trekker i konservativ retning også. Mer om det her.
Begge bøkene virker vel verdt å lese.
Til slutt: Mead skriver at
Nordlinger’s account points to a curious mixture of vanity and charity common among the ultra-elites of the contemporary West, who seem driven by a deep need to believe that they are achieving something important. Significance, after all, is the ultimate luxury good.
At dette handler om flere enn "ultra-eliten" er noe jeg synes nordmenn (og særlig de av oss som tjener godt, har høyere utdanning og stemmer på venstresiden) bør tenke mer på.
søndag 11. mars 2012
Utenriksbyråkratiet
En av Iver Neumanns nye bøker heter At Home With the Diplomats: Inside a European Foreign Ministry, og den er enda bedre enn jeg trodde den kom til å være. Boka beskriver den historiske framveksten av et permanent diplomati, med vekt på den norske erfaringen, og viser hvordan det daglige arbeidet i det norske utenriksdepartementet foregår. Den bygger på Neumanns eget feltarbeid.
Noe av det mest underholdende i denne boka handler om den spesielle formen for kunnskapsproduksjon som foregår i utenriksbyråkratiet hjemme i en hovedstad (i dette tilfellet: Oslo). Med eksempler fra sine egne arbeidsoppgaver forteller Neumann hvordan den byråkratiske måten å skrive taler gjør at én tale blir lik alle andre. Det har noen ganske enkle forklaringer:
Ellers gir denne boka noen veldig interessante beskrivelser av hierarkiene av kjønn og klasse innenfor byråkratiet (hvilke manns- og kvinneroller er åpne?), og den inneholder noen fascinerende historier om hvordan folk finner (u)balanse mellom arbeid og privatliv.
Nå som skillet mellom utenriks- og innenrikspolitikk (som Neumann påpeker er relativt nytt) er i ferd med å bli borte, og praksiser som tidligere var forbeholdt diplomater blir en naturlig del av arbeidshverdagen til folk i privat, offentlig og tredjesektor, er dette en bok mange burde ha interesse av å lese. Dessuten er den ganske morsom, og gir mye materiale for enda en oppfølger av Etaten. Anbefales.
Noe av det mest underholdende i denne boka handler om den spesielle formen for kunnskapsproduksjon som foregår i utenriksbyråkratiet hjemme i en hovedstad (i dette tilfellet: Oslo). Med eksempler fra sine egne arbeidsoppgaver forteller Neumann hvordan den byråkratiske måten å skrive taler gjør at én tale blir lik alle andre. Det har noen ganske enkle forklaringer:
The main reasons are that texts are the result of teamwork; that the model for teamwork is previous texts; and that the (incidentally identity-producing) process of producing the text is inner-driven, so that little or no heed is paid to audience, circumstances of delivery, political effects, and other matters external to the ministry itself.Ifølge Neumann var WikiLeaks derfor ikke særlig representativt for tekstproduksjon innenfor diplomatiet - hvertfall ikke for diplomatbyråkratene som er plassert hjemme i et UD. Skarpe kanter er veldig sjeldne. Kapitlet bygger forresten delvis på denne artikkelen.
Ellers gir denne boka noen veldig interessante beskrivelser av hierarkiene av kjønn og klasse innenfor byråkratiet (hvilke manns- og kvinneroller er åpne?), og den inneholder noen fascinerende historier om hvordan folk finner (u)balanse mellom arbeid og privatliv.
Nå som skillet mellom utenriks- og innenrikspolitikk (som Neumann påpeker er relativt nytt) er i ferd med å bli borte, og praksiser som tidligere var forbeholdt diplomater blir en naturlig del av arbeidshverdagen til folk i privat, offentlig og tredjesektor, er dette en bok mange burde ha interesse av å lese. Dessuten er den ganske morsom, og gir mye materiale for enda en oppfølger av Etaten. Anbefales.
søndag 11. september 2011
Ti år etter
Ti år har gått siden 11. september 2001.
Condoleezza Rice forteller i denne dokumentaren (rundt 57:00) om hvordan hun kontaktet russerne for å advare om den amerikanske beredskapsøkningen etter terrorangrepene. Frykten - informert av god, gammeldags realisme - var at en amerikansk beredskapsøkning skulle starte en spiral av opptrapping, og skape en ny kritisk situasjon.
So I called President Putin, and I said "Mr. President, our forces will be going up on alert. He said "I know, we've seen them. Ours are coming down. We've cancelled an excercise. You don't have to worry about us. Is there anything else that we can do?"
And for one moment I had this moment of reflection and I thought "The Cold War is really over".
På godt og vondt.
Anne-Marie Slaughter beskriver 9/11 som starten på en ny type utenrikspolitiske utfordringer:
The lasting wound to the American psyche is less the horror of 9/11 itself, searing as it was, than the dawning recognition that our traditional can-do response to defeating an enemy or fixing a problem is simplistic and inadequate. Yes, the U.S. military, law enforcement, intelligence services, border control, and many other agencies mobilized swiftly to fight and destroy the enemy that attacked us. Their achievement has been enormous and their work must and will continue. But ten years later, it has become clear that the 9/11 attacks were the first wave of a new set of distinctively twenty-first century threats and challenges: globally interconnected, complex, adaptive, unpredictable, and often simultaneous. Sending hundreds of thousands of troops abroad is no answer to those threats; indeed, the billions spent have made it far harder for us to invest in building the resilience, strength, and competitiveness we need at home.
Det er mer om 9/11 i spesialutgaven av Democracy.
mandag 1. august 2011
Altruisme i utenrikspolitikk
Tilbake til hverdagen. Jeg vil skrive litt om det som har stått på sommerens leseliste.
Joshua Busbys Moral Movements and Foreign Policy handler om hvordan aktivister kan lykkes i å overbevise stater til å handle på tvers av sin umiddelbare egeninteresse, og bidra til global public goods. Med dette følger Busby i fotsporene til Keck og Sikkinks Activists Beyond Borders (ikke lest), og argumentet om hvordan aktivister overbevise makthavere om å følge menneskerettighetene.
Her er den store konklusjonen til Busby:
I det avsluttende kapitlet kontrasterer Busby tilnærmingen sin med Bueno de Mesquita og den mer tradisjonelle public choice-tilnærmingen:
Busby skriver dessuten interessant om hvordan forskningen på interasjonale aktivister har forandret seg siden 90-tallet. Rammene rundt internasjonal aktivisme har forandret seg den gang, og entusiasmen for hva aktivister kan oppnå har kanskje stilnet noe. 90-årene var ganske spesielle, og noen og enhver mistet perspektivet. En annen ting å nevne i den forbindelse: Clifford Bobs kommende bok minner oss om at det finnes andre typer aktivister enn Bono. Den ser på framveksten av globale aktivistgrupper på høyresiden. Stadig mer aktuelt.
Du kan forresten se Busby snakke om boka på YouTube. Og se for øvrig denne korte omtalen på LGM.
I samme gate: Kate Weaver på Duck of Minerva har litt nørdenytt om hva som publiseres i IP-faget for tiden. Noen motstridende trender: positivisme er dominerende metode, men blant dem som tar et aktivt standpunkt om paradigme er konstruktivisme mest utbredt.
Helt til slutt: de som vil forstå hva NGOer og aktivister betyr i internasjonal politikk nå for tiden can do a lot worse enn å følge med på Anne-Marie Slaughters nye spalte hos The Atlantic. På Twitter er hun obligatorisk.
Joshua Busbys Moral Movements and Foreign Policy handler om hvordan aktivister kan lykkes i å overbevise stater til å handle på tvers av sin umiddelbare egeninteresse, og bidra til global public goods. Med dette følger Busby i fotsporene til Keck og Sikkinks Activists Beyond Borders (ikke lest), og argumentet om hvordan aktivister overbevise makthavere om å følge menneskerettighetene.
Her er den store konklusjonen til Busby:
In brief, I posit that whether states accept commitments made by principled advocacy movements depends primarily on how three factors conjoin: (1) the balance of material incentives facing states, (2) the cultural resonance of the messages, and (3) the number and preferences of policy gatekeepers. I make the case that states will support moderately costly actions against their material self-interest when the issue is framed to fit with the country’s values and when policy gatekeepers personally consider these attributes important.Kanskje ikke verdens krasseste konklusjon, men sånn sett en konklusjon jeg kan like godt. Nyanserte argumenter er ofte bedre enn unyanserte. Og poenget om at stater - som så mange andre aktører vi kan studere - ikke alltid handler i tråd med sin umiddelbare egeninteresse er et poeng som nesten ikke kan gjentas ofte nok. Busbys prosjekt er å se nærmere på nøyaktig hvordan aktivister har lyktes - og feilet - i å overbevise rike, mektige land til å ta politiske avgjørelser som ikke var i tråd med deres umiddelbare egeninteresse. Eksemplene han undersøkelser er gjeldslettelser, klimaforhandlinger, AIDS-bekjempelse, og opprettelsen av International Criminal Court.
I det avsluttende kapitlet kontrasterer Busby tilnærmingen sin med Bueno de Mesquita og den mer tradisjonelle public choice-tilnærmingen:
Although Bueno de Mesquita and his colleagues are able to travel considerable distance with a spare assumption of survival-seeking and self-enrichment motives, I see the normative pull of prevailing moral notions and reputation informing political choices.Det er mye mer av dette i boka, for dem som liker sånt.
Busby skriver dessuten interessant om hvordan forskningen på interasjonale aktivister har forandret seg siden 90-tallet. Rammene rundt internasjonal aktivisme har forandret seg den gang, og entusiasmen for hva aktivister kan oppnå har kanskje stilnet noe. 90-årene var ganske spesielle, og noen og enhver mistet perspektivet. En annen ting å nevne i den forbindelse: Clifford Bobs kommende bok minner oss om at det finnes andre typer aktivister enn Bono. Den ser på framveksten av globale aktivistgrupper på høyresiden. Stadig mer aktuelt.
Du kan forresten se Busby snakke om boka på YouTube. Og se for øvrig denne korte omtalen på LGM.
I samme gate: Kate Weaver på Duck of Minerva har litt nørdenytt om hva som publiseres i IP-faget for tiden. Noen motstridende trender: positivisme er dominerende metode, men blant dem som tar et aktivt standpunkt om paradigme er konstruktivisme mest utbredt.
Helt til slutt: de som vil forstå hva NGOer og aktivister betyr i internasjonal politikk nå for tiden can do a lot worse enn å følge med på Anne-Marie Slaughters nye spalte hos The Atlantic. På Twitter er hun obligatorisk.
onsdag 6. juli 2011
Den opplyste debatten og annen bullshit
Clifford Bob skriver på Duck of Minerva om hva som er galt med måten vi ofte tenker på aktivister som forsøker å påvirke offentlig politikk, og om hva vi egentlig kan forvente av offentlig debatt. Han har en ny bok på trappene: The Global Right Wing and the Clash of World Politics.
To viktige avsnitt fra bloggposten:
Det store, stygge poenget her er at vi egentlig ikke ønsker oss en fri og rettferdig debatt. Verken samfunnsdebattantene eller folk flest har noe særlig ambisjoner om å være fleksible eller åpne for det bedre argumentet. Vi ønsker å vinne diskusjonen, ikke å forstå motpartens argumenter. Ikke veldig trivelig å tenke på, men jeg er redd det er sant.
Denne saken fra The Onion oppsummerer følelsen: Open-Minded Man Grimly Realizes How Much Life He's Wasted Listening To Bullshit:
---
PS: Bob refererer til en artikkel medforfattet av Andreas Føllesdal, om hvordan teorier om deliberativt demokrati bør forholde seg til makt og egeninteresse. Denne artikkelen ligger dessverre bak en betalingsmur, så jeg vet ikke hva hele argumentet er. Fyttikatta, så lei jeg er av betalingsmurer.
PSPS: Det er mye interessant i artikkelarkivet til Bob, for eksempel denne: Merchants of Morality om hvordan aktivistgrupper må gå på akkord med sine prinsipper for å få internasjonal oppmerksomhet. Særlig relevant lesing for folk som bor i land som deler ut fredspriser.
To viktige avsnitt fra bloggposten:
Political scientists, including myself, have focused too much attention on “persuasion” as the mechanism by which policy change happens. Unless that term is given a broader meaning than normal, “persuasion” fails to capture the concrete combat that dwarfs most rhetorical efforts, even if it is often harder to see and study. This includes efforts at excluding the other side from key institutions, at silencing opponents, at keeping others' ideas off the agenda, at fighting back even after a policy has been established (see the continuing court battles over California’s Prop 8), and of course at raising money.
Finally, political scientists, in this case not including myself, have put too much faith in the power of deliberation to elevate the decision processes of leaders and citizens. Recent work on deliberative democracy finally seems to be getting this criticism. Many "target" audiences are beyond persuasion, due to self-interest or ideology. And few promoters of ideas, whether new or old, truly want a free and fair debate. Obviously such debate would be optimal--if it were possible to establish agreement on what that would mean, not in the abstract, but in an actual political conflict. In reality, decisions are invariably made in the absence of the kind of deliberation political philosophers would prefer.Apropos: sjekk ut denne artikkelen av Jackson og Krebs: Twisting arms and twisting tongues. Den sier noe interessant om retorikk som maktbruk, og om hvorfor aktører i offentlig debatt oftere forsøker å finte ut sine motstandere enn å overbevise dem.
Det store, stygge poenget her er at vi egentlig ikke ønsker oss en fri og rettferdig debatt. Verken samfunnsdebattantene eller folk flest har noe særlig ambisjoner om å være fleksible eller åpne for det bedre argumentet. Vi ønsker å vinne diskusjonen, ikke å forstå motpartens argumenter. Ikke veldig trivelig å tenke på, men jeg er redd det er sant.
Denne saken fra The Onion oppsummerer følelsen: Open-Minded Man Grimly Realizes How Much Life He's Wasted Listening To Bullshit:
"Jesus Christ," said Richman, taking in the overwhelming volume of useless crap he's actively listened to over the years. "My whole life I've made a concerted effort to give people a fair shake and understand different points of view because I felt that everyone had something valuable to offer, but it turns out most of what they had to offer was complete bullshit."
"Seriously," Richman added, "what have I gained from treating everyone's opinion with respect? Nothing. Absolutely nothing."Nei, hva er egentlig poenget med alt sammen?
---
PS: Bob refererer til en artikkel medforfattet av Andreas Føllesdal, om hvordan teorier om deliberativt demokrati bør forholde seg til makt og egeninteresse. Denne artikkelen ligger dessverre bak en betalingsmur, så jeg vet ikke hva hele argumentet er. Fyttikatta, så lei jeg er av betalingsmurer.
PSPS: Det er mye interessant i artikkelarkivet til Bob, for eksempel denne: Merchants of Morality om hvordan aktivistgrupper må gå på akkord med sine prinsipper for å få internasjonal oppmerksomhet. Særlig relevant lesing for folk som bor i land som deler ut fredspriser.
mandag 27. juni 2011
Ulikhetene som teller
Verdensbankøkonomen Branko Milanovic har skrevet boka The Haves and the Have-Nots, om økonomiske forskjeller. Den består av tre deler, om tre typer økonomiske forskjeller: én om ulikhet innad i stater, én om ulikhet mellom stater, og én om ulikhet mellom mennesker på tvers av stater. Hver av disse delene består av et lengre innledende teoriessay og en serie av kortere artikler/vignetter. Du kan høre Milanovic presentere boka hos RSA her, og mer av forskningen hans finnes på Verdensbankens hjemmesider.
Det er et godt format han har valgt, og vignettene gir plass til en del temaer vi ikke vanligvis forbinder med Washington-økonomer; Hvor stor var inntektsforskjellen mellom Elizabeth og Mr. Darcy i Stolthet og fordom, og hvordan ville det samme forholdet vært idag? Var keiser Nero rikere enn Bill Gates? Hvorfor bryr ikke John Rawls seg om økonomiske forskjeller mellom innbyggere i forskjellige land?
Vignettene er underholdende og lettleste, men det er alvor her også. Det store poenget å ta med seg fra Milanovic er at global økonomisk ulikhet idag først og fremst er et spørsmål om fødested. Heldige, rike mennesker blir født i rike land til rike foreldre, mens uheldige mennesker født i fattige land kan være så driftige de bare vil. I global sammenheng vil de likevel forbli fattige. Det setter jo ens eget liv i perspektiv. Man kan bli aktivist av mindre.
En av illustrasjonene på dette finnes i en graf som viser kjøpekraftjusterte inntektsforskjeller innad og mellom land (fra side 116 i boka, hentet fra Economix via Marginal revolution):
Altså: på x-aksen er hvert lands befolkning delt inn i tjuedeler (fra fattigste til rikeste 5 prosent innen landet), mens y-aksen viser denne gruppas plassering i den globale inntektsfordelingen. Ifølge disse tallene er for eksempel at de fattigste 5 prosent i USA er rikere enn de rikeste 5 prosent i India. Legg også merke til hvordan innbyggerne i Brasil dekker så å si hele spennet i den globale skalaen.
Den åpenbare protesten på dette er at inntekt ikke er det eneste som er viktig, og at folk kan være deprivert også i rike samfunn. Altså: selv om de fattigste i USA har større kjøpekraft enn selv de rikeste i India, lever de ikke nødvendigvis bedre liv. Referansen her går til Amartya Sens Development as Freedom. Chris Bertram går Milanovics ordbruk i sømmene på Crooked Timber:
Jeg har lagt ut flere sitater på denne siden, men apropos forskjeller mellom land har Milanovic noe å si om EU:
Milanovic skriver dessuten godt om hva migrasjon har å gjøre med økonomisk ulikhet. Også dette er høyst relevant for euroepere. Et sitat:
Det er en engasjerende bok, og den reiser noen viktige spørsmål om global ulikhet; hvor mye ulikhet skal vi tolerere, og hvor langt skal vi gå i å bekjempe den? I diskusjonen hos RSA (ca 27 minutter ut i lydfilen) spør Milanovic:
Det er et godt format han har valgt, og vignettene gir plass til en del temaer vi ikke vanligvis forbinder med Washington-økonomer; Hvor stor var inntektsforskjellen mellom Elizabeth og Mr. Darcy i Stolthet og fordom, og hvordan ville det samme forholdet vært idag? Var keiser Nero rikere enn Bill Gates? Hvorfor bryr ikke John Rawls seg om økonomiske forskjeller mellom innbyggere i forskjellige land?
Vignettene er underholdende og lettleste, men det er alvor her også. Det store poenget å ta med seg fra Milanovic er at global økonomisk ulikhet idag først og fremst er et spørsmål om fødested. Heldige, rike mennesker blir født i rike land til rike foreldre, mens uheldige mennesker født i fattige land kan være så driftige de bare vil. I global sammenheng vil de likevel forbli fattige. Det setter jo ens eget liv i perspektiv. Man kan bli aktivist av mindre.
En av illustrasjonene på dette finnes i en graf som viser kjøpekraftjusterte inntektsforskjeller innad og mellom land (fra side 116 i boka, hentet fra Economix via Marginal revolution):
Altså: på x-aksen er hvert lands befolkning delt inn i tjuedeler (fra fattigste til rikeste 5 prosent innen landet), mens y-aksen viser denne gruppas plassering i den globale inntektsfordelingen. Ifølge disse tallene er for eksempel at de fattigste 5 prosent i USA er rikere enn de rikeste 5 prosent i India. Legg også merke til hvordan innbyggerne i Brasil dekker så å si hele spennet i den globale skalaen.
Den åpenbare protesten på dette er at inntekt ikke er det eneste som er viktig, og at folk kan være deprivert også i rike samfunn. Altså: selv om de fattigste i USA har større kjøpekraft enn selv de rikeste i India, lever de ikke nødvendigvis bedre liv. Referansen her går til Amartya Sens Development as Freedom. Chris Bertram går Milanovics ordbruk i sømmene på Crooked Timber:
Well I won’t quibble with the “more purchasing power” point, but “better lives” is really pretty dubious, since we know that by many objective measures poor black men in the US do worse than even some poor people in India.Likevel er det verdt å dvele ved det Milanovic skriver om mønsteret i økonomiske forskjeller i dag. Rundt tidspunktet da Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifestet forandret dette seg ganske dramatisk; i før-industriell tid var forskjellene innad i land stort sett overlappende (fattige i Europa var ikke så mye rikere enn fattige i andre verdensdeler, og det ga mening å oppfordre arbeidere i alle land til å forene seg). Men i vår tid drives global ulikhet av forskjeller mellom rike og fattige land, og rikdom og fattigdom handler mer om statsborgerskap og mindre om klasse.
Jeg har lagt ut flere sitater på denne siden, men apropos forskjeller mellom land har Milanovic noe å si om EU:
In the United States, inequality is a matter of individuals; in the European Union, it is a matter of countries. Consequently, the policies to address inequality and poverty must be different, too. In the United States, social policies must target poor individuals regardless of where they live; in the European Union, social policies (called “cohesion” policies) must target poor countries (or regions like the Mezzogiorno in Italy) because they contain a disproportionate number of poor people.Det kan minne oss om hva som burde være norsk venstresides sterkeste argument for EU.
Milanovic skriver dessuten godt om hva migrasjon har å gjøre med økonomisk ulikhet. Også dette er høyst relevant for euroepere. Et sitat:
These people who try to leave their countries of birth for the uncertain pleasures of Europe are not only poor; they do not see any future, any place for themselves, in their own societies. Their desperate bids to reach Europe are silent accusations leveled against the governments that are unable to provide any social and economic perspective to the growing multitudes of the young. They are also an indictment of the economic failure of Arab and sub-Saharan Africa, a testimony to the increasing income gap between the two shores of the Mediterranean.Migrasjon, utvikling og globale økonomiske forskjeller er egentlig samme sak.
Det er en engasjerende bok, og den reiser noen viktige spørsmål om global ulikhet; hvor mye ulikhet skal vi tolerere, og hvor langt skal vi gå i å bekjempe den? I diskusjonen hos RSA (ca 27 minutter ut i lydfilen) spør Milanovic:
Can we justify intergenererational transmission of collectively acquired wealth? Can we justify that the collectivity, which is citizens of Britain or citizens of France, intergenerationally transmit wealth to their descendants?Og det er jo et betimelig spørsmål, kanskje særlig for innbyggere i Detta Landet. Vi befinner oss på toppen av den globale inntektsfordelingen, og det er ikke vår fortjeneste. Det føles ikke rettferdig.
mandag 20. juni 2011
Nothing to Envy
Barbara Demick jobbet lenge som Korea-korrespondent for LA Times, og ga i fjor ut boka Nothing to Envy: Real Lives in North Korea basert på intervjuer med avhoppere fra Nord-Korea. Jeg har en stund tenkt at jeg leser for lite skjønnlitteratur, mye på grunn av det Nussbaum og de Botton sier om at kunst og litteratur er øvelser i empati. Men hvis ikke denne boka er en øvelse i empati, er det ingenting som er det.
Hoveddelen av boka beskriver scener fra dagliglivet i Nord-Korea. Her finner vi historien om barneskolelæreren som ser elevene sine dø av sult, om ris-rasjoner fra FNs nødhjelpsprogram som kjøres avgårde på militære lastebiler, og om folks desperate forsøk på å karre til seg en inntekt på det svarte markedet. Det er også historier om en 1984-kalibret overvåkningsstat, og om det forelskede paret som over ti år ikke makter å fortelle hverandre at begge planlegger å flykte.
Demick gjør en fryktelig god jobb i å skildre nøden, og det gjør vondt, virkelig vondt å lese. Det bor forresten 24 millioner mennesker i Nord-Korea.
Hun skriver også godt om hva som skjer etter flukten. De siste par kapitlene forteller om avhoppernes nye liv i Sør-Korea; i nord er elektrisitet blitt en sjeldenhet, mens man i sør har høyere bredbåndsdekning enn USA. De to samfunnene er skilt fra hverandre av over seksti år med økonomisk og sosial utvikling. Overgangen til det rike samfunn er som en tidsreise, og den er ikke enkel.
Boka anbefales.
Hoveddelen av boka beskriver scener fra dagliglivet i Nord-Korea. Her finner vi historien om barneskolelæreren som ser elevene sine dø av sult, om ris-rasjoner fra FNs nødhjelpsprogram som kjøres avgårde på militære lastebiler, og om folks desperate forsøk på å karre til seg en inntekt på det svarte markedet. Det er også historier om en 1984-kalibret overvåkningsstat, og om det forelskede paret som over ti år ikke makter å fortelle hverandre at begge planlegger å flykte.
Demick gjør en fryktelig god jobb i å skildre nøden, og det gjør vondt, virkelig vondt å lese. Det bor forresten 24 millioner mennesker i Nord-Korea.
Hun skriver også godt om hva som skjer etter flukten. De siste par kapitlene forteller om avhoppernes nye liv i Sør-Korea; i nord er elektrisitet blitt en sjeldenhet, mens man i sør har høyere bredbåndsdekning enn USA. De to samfunnene er skilt fra hverandre av over seksti år med økonomisk og sosial utvikling. Overgangen til det rike samfunn er som en tidsreise, og den er ikke enkel.
Boka anbefales.
søndag 22. mai 2011
Children of Jihad
Jared Cohen (les Wikipedia-artikkelen, denne fyren har CVen fra helvete) skrev en bok i 2007 om ungdom i Midtøsten: Children of Jihad. Boka handler om Cohens egne reiser i regionen, og om hans samtaler med ungdom om demokrati og amerikansk utenrikspolitikk. Hovedpoengene: ungdom evner å skille mellom det amerikanske samfunnet/kulturen og amerikansk utenrikspolitikk (liker det første, ikke det andre), og ny teknologi er med på å fremme et spirende sivilsamfunn.
Jeg synes Cohen virker overivrig etter å generalisere (utsagn av typen "de fleste ungdommene i Iran mener faktisk at") - og teksten han har skrevet er ikke veldig god - men dèt skal han ha: han går langt i forsøket på å se forbi fordommer og stereotypier, og virker genuint villig til å gå fremmede folk i møte. Som for eksempel da han spiser hamburger og diskuterer politikk med Hezbollah (Cohen er jødisk amerikaner).
Dette er interessant lesing, men jeg blir ikke kvitt følelsen av at boka egentlig forteller mer om Cohen (og State Department som han senere ble rekruttert til) enn om ungdom i Midtøsten. Selvfølgelig: et mer lyttende og mindre topptungt (amerikansk) diplomati ville vært en god idé - og Cohen gir disse ideene et ansikt - men det finnes helt sikkert bedre analyser av ungdom i Midtøsten enn denne.
Jeg synes Cohen virker overivrig etter å generalisere (utsagn av typen "de fleste ungdommene i Iran mener faktisk at") - og teksten han har skrevet er ikke veldig god - men dèt skal han ha: han går langt i forsøket på å se forbi fordommer og stereotypier, og virker genuint villig til å gå fremmede folk i møte. Som for eksempel da han spiser hamburger og diskuterer politikk med Hezbollah (Cohen er jødisk amerikaner).
Dette er interessant lesing, men jeg blir ikke kvitt følelsen av at boka egentlig forteller mer om Cohen (og State Department som han senere ble rekruttert til) enn om ungdom i Midtøsten. Selvfølgelig: et mer lyttende og mindre topptungt (amerikansk) diplomati ville vært en god idé - og Cohen gir disse ideene et ansikt - men det finnes helt sikkert bedre analyser av ungdom i Midtøsten enn denne.
søndag 20. februar 2011
Zombier i diplomatiet
Jeg vet ikke om jeg kommer til å kjøpe den (eller faktisk lese den hvis jeg kjøper den), men ideen bak Daniel Drezners siste bok er såpass god at den fortjener litt oppmerksomhet. Boka, Theories of International Relations and Zombies, har formen av en vanlig innføringsbok til internasjonal politikk - men med en bitteliten vri: zombier. Altså: hvordan håndterer de forskjellige IP-teoriene muligheten for en plutselig invasjon av zombier?
Jeg liker denne ideen innmari godt.
Hvis du har en time til overs: i denne episoden av Bloggingheads diskuterer Drezner noen av ideene i boka med Adam Weinstein.
Du kan også finne mer i Drezners bloggpost hvor ideen først ble lansert her. Anmeldelser av boka finner du for eksempel her og her. Og første kapittel finner du her.
Jeg liker denne ideen innmari godt.
Hvis du har en time til overs: i denne episoden av Bloggingheads diskuterer Drezner noen av ideene i boka med Adam Weinstein.
Du kan også finne mer i Drezners bloggpost hvor ideen først ble lansert her. Anmeldelser av boka finner du for eksempel her og her. Og første kapittel finner du her.
torsdag 3. februar 2011
Slaughter om kjønn og diplomati
Anne-Marie Slaughter går tilbake til Princeton etter to års tjeneste i State Department. I sin avskjedstale gir hun en kort beskrivelse av de viktigste ideene diplomatiet må forholde seg til idag. Det er en interessant tale - les hele via Politicos Laura Rozen.
Mot slutten kommer en betraktning om hva som skiller det gamle stat-til-stat-diplomatiet fra 'the world of societies':
Mot slutten kommer en betraktning om hva som skiller det gamle stat-til-stat-diplomatiet fra 'the world of societies':
When you take those ideas together, they add up to a major turning point in American foreign policy. We are slowly beginning to focus on societies as much as on states. The world of states is the world of geopolitics and geo-economics, great power competition, deadly threats, and great opportunities. The world of societies is the world of global networks, global corporations that no longer identify themselves as coming from any one country, global movements, deadly threats, and great opportunities. The 21st century will see those two worlds become increasingly intertwined.
Unfortunately, the people who focus on those two worlds here in Washington are still too often very different groups. The world of states is still the world of high politics, hard power, realpolitik, and, largely, men. The world of societies is still too often the world of low politics, soft power, human rights, democracy, and development, and, largely, women. One of the best parts of my two years here has been the opportunity to work with so many amazing and talented women – truly extraordinary people. But their voices are still not fully heard and respected in the councils of decision at the working level. American foreign policy is the poorer for their absence.Jeg synes dette er ganske treffende, og har ikke stort å tilføye. Men etterhvert som stater ikke lenger er de viktigste (eller eneste) aktørene i verdenspolitikken, er dette kjønnsskillet virkelig verdt å tenke over.
fredag 10. desember 2010
Hvordan aktivisme nytter
Civita arrangerer frokostmøte neste uke, om hvorvidt Norge kan styrke menneskerettighetene. Et av spørsmålene i invitasjonen er: Kan man virkelig prate frem menneskerettighetene?
Artig at de skulle spørre.
Dette er nemlig en god anledning til å repetere et hovedpoeng poeng fra boken The power of human rights, redigert av Thomas Risse, Stephen Ropp og Kathryn Sikkink. Den var på pensum i et av de aller mest interessante fagene jeg tok på Blindern.
Bakteppet først: i studiet av internasjonal politikk finnes det flere skoler. Én av disse, realistene, mener at stater rasjonelt handler i tråd med sine nasjonale interesser, og at det internasjonale samfunnet er et anarki (dette synet er for øvrig vel så mye en styringsideologi som en analytisk tilnærming).
Andre, sosialkonstruktivistene, mener at internasjonal politikk bør analyseres som en (ja, nettopp) sosial konstruksjon. Det finnes normer, regler - til og med diskurser - som former staters interesser, og som legger begrensninger og rammer rundt deres handlingsrom.
Mot dette bakteppet diskuterer Risse, Ropp og Sikkink hvordan aktivister kan overbevise makthavere om å følge menneskerettighetene.
En realist vil mene at totalitære regimer har det i sin nasjonale interesse å bare se ut som de kommer menneskerettighetsaktivister i møte, men likevel fortsette å begå menneskerettighetsbrudd. Slik beholder makthaverne makten. For eksempel: en NGO ønsker å sende observatører til et land som bryter menneskerettighetene, og staten imøtekommer dette ønsket bare for å framstå som samarbeidsvillig - for eksempel for å unngå sanksjoner. De forsøker likevel bare å skjule menneskerettighetsbruddene, og er ikke virkelig villige til å skifte praksis.
Tenk på Machiavelli: noen ganger er det viktigere å se ut som man gjør noe prisverdig, enn å faktisk gjøre det.
En sosialkonstruktivist vil derimot mene at menneskerettighetsorganisasjoner har en reell mulighet til å påvirke staters interesser - til å forme statenes preferanser. Disse er uansettbare sosiale konstruksjoner, og kan (til en viss grad) formes.
Her presenterer Risse, Ropp og Sikkink en frekk spiralteori; stater som bryter menneskerettighetene begynner med å forfølge sine rasjonelle interesser (i tråd med realismen), og forsøker å sette opp et narrespill ved å gi observatørene adgang. Men: etter en periode med interaksjon med observatørene begynner regimet gradvis å internalisere normene, og på sikt kan menneskerettighetsaktivistene dermed vinne fram.
Altså: det som begynte som strategic concessions, ender opp med å forme statenes interesser. Prosessen begynner med realisme, og ender i sosialkonstruktivisme.
Folk som kjenner meg vet at jeg setter pris på konsensusløsninger. Kanskje er det derfor jeg liker dette argumentet så godt.
Artig at de skulle spørre.
Dette er nemlig en god anledning til å repetere et hovedpoeng poeng fra boken The power of human rights, redigert av Thomas Risse, Stephen Ropp og Kathryn Sikkink. Den var på pensum i et av de aller mest interessante fagene jeg tok på Blindern.
Bakteppet først: i studiet av internasjonal politikk finnes det flere skoler. Én av disse, realistene, mener at stater rasjonelt handler i tråd med sine nasjonale interesser, og at det internasjonale samfunnet er et anarki (dette synet er for øvrig vel så mye en styringsideologi som en analytisk tilnærming).
Andre, sosialkonstruktivistene, mener at internasjonal politikk bør analyseres som en (ja, nettopp) sosial konstruksjon. Det finnes normer, regler - til og med diskurser - som former staters interesser, og som legger begrensninger og rammer rundt deres handlingsrom.
Mot dette bakteppet diskuterer Risse, Ropp og Sikkink hvordan aktivister kan overbevise makthavere om å følge menneskerettighetene.
En realist vil mene at totalitære regimer har det i sin nasjonale interesse å bare se ut som de kommer menneskerettighetsaktivister i møte, men likevel fortsette å begå menneskerettighetsbrudd. Slik beholder makthaverne makten. For eksempel: en NGO ønsker å sende observatører til et land som bryter menneskerettighetene, og staten imøtekommer dette ønsket bare for å framstå som samarbeidsvillig - for eksempel for å unngå sanksjoner. De forsøker likevel bare å skjule menneskerettighetsbruddene, og er ikke virkelig villige til å skifte praksis.
Tenk på Machiavelli: noen ganger er det viktigere å se ut som man gjør noe prisverdig, enn å faktisk gjøre det.
En sosialkonstruktivist vil derimot mene at menneskerettighetsorganisasjoner har en reell mulighet til å påvirke staters interesser - til å forme statenes preferanser. Disse er uansett
Her presenterer Risse, Ropp og Sikkink en frekk spiralteori; stater som bryter menneskerettighetene begynner med å forfølge sine rasjonelle interesser (i tråd med realismen), og forsøker å sette opp et narrespill ved å gi observatørene adgang. Men: etter en periode med interaksjon med observatørene begynner regimet gradvis å internalisere normene, og på sikt kan menneskerettighetsaktivistene dermed vinne fram.
Altså: det som begynte som strategic concessions, ender opp med å forme statenes interesser. Prosessen begynner med realisme, og ender i sosialkonstruktivisme.
Folk som kjenner meg vet at jeg setter pris på konsensusløsninger. Kanskje er det derfor jeg liker dette argumentet så godt.
søndag 24. oktober 2010
Historien ovenfra og ned
Et par av de siste kapitlene var fryktelig langsomme, men jeg har omsider kommet meg gjennom hele Henry Kissingers Diplomacy. Dette er 800 sider om internasjonal politikk fra Westfalerfreden til årene etter Sovjetunionens fall.
Jeg skal nøye meg med å dele én eneste tanke:
Kissinger lever i en verden hvor historien skapes av store menn, og han har overhodet ingen problemer med å se seg selv som en av dem. For eksempel skriver han om Richelieu:
For all del: denne boka er godt skrevet, og fascinerende lesing. Men Kissingers elitisme skinner fryktelig tydelig gjennom.
Det reiser noen spennende spørsmål om makt.
Jeg skal nøye meg med å dele én eneste tanke:
Kissinger lever i en verden hvor historien skapes av store menn, og han har overhodet ingen problemer med å se seg selv som en av dem. For eksempel skriver han om Richelieu:
Like Machiavelli, he might well have preferred a world of more refined moral sensibilities, but he was convinced that history would judge his statemanship by how well he had used the conditions and the factors he was given to work with. Indeed, if, in evaluating a statesman, reaching the goals he sets for himself is a test, Richelieu must be remembered as one of the seminal figures of modern history. For he left behind him a world radically different from the one he had found, and set in motion the policy France would follow for the next three centuries.Med dette sitatet i mente er det artig hvordan Kissinger bruker så uforholdsmessig mye plass på å beskrive de begivenhetene av internasjonal politikk han selv har vært med å forme (særlig Vietnamkrigen). Det er selvfølgelig interessant å lese førstehånds beskrivelser av historien, men dette materialet kunne fint vært en bok for seg selv. At han har funnet det naturlig å inkludere sine egne erfaringer i en historie som begynner med Richelieu er, hva heter det? Interessant.
For all del: denne boka er godt skrevet, og fascinerende lesing. Men Kissingers elitisme skinner fryktelig tydelig gjennom.
Det reiser noen spennende spørsmål om makt.
lørdag 18. september 2010
Nytt argument: Kjønn i konflikt
Den siste utgaven av argument har vært ute en stund, så nå er det på høy tid å poste artikkelen her på bloggen. Denne gangen har jeg skrevet om hvordan den sosiale konstruksjonen av kjønn gjør sivile menn mer sårbare i krig. Artikkelen bygger på argumentene til Charli Carpenter, som jeg blogget om for en stund tilbake. Referansene finner du i artikkelen og den gamle bloggposten. Jeg har også lagt ut artikkelen her på bloggen.
Jeg synes dette er et veldig interessant tema, og det er synd at jeg ikke hadde tid til å skrive en enda lengre artikkel om dette (skulle gjerne ha skrevet dobbelt så langt). Det store poenget er at menneskerettighetsaktivister ikke arbeider på en kjønnsnøytral måte - og at dette særlig går ut over sivile menn. Jeg synes dette er et viktig poeng, og en nyttig måte å vise at sosialkonstruktivisme er relevant.
Dette var altså min siste artikkel i argument, den fjerde i tallet. Her er de alle sammen:
Sårbare menn
Kapitalister og andre kjeltringer
Kanskje er framskrittet en myte vi må klare oss uten
Ceci n'est pas folk flest (trykket på nynorsk)
Det har vært veldig lærerikt å være med i redaksjonen. Jeg er spesielt takknemlig for at Julie og Marte inviterte meg til å bli med.
Jeg synes dette er et veldig interessant tema, og det er synd at jeg ikke hadde tid til å skrive en enda lengre artikkel om dette (skulle gjerne ha skrevet dobbelt så langt). Det store poenget er at menneskerettighetsaktivister ikke arbeider på en kjønnsnøytral måte - og at dette særlig går ut over sivile menn. Jeg synes dette er et viktig poeng, og en nyttig måte å vise at sosialkonstruktivisme er relevant.
Dette var altså min siste artikkel i argument, den fjerde i tallet. Her er de alle sammen:
Sårbare menn
Kapitalister og andre kjeltringer
Kanskje er framskrittet en myte vi må klare oss uten
Ceci n'est pas folk flest (trykket på nynorsk)
Det har vært veldig lærerikt å være med i redaksjonen. Jeg er spesielt takknemlig for at Julie og Marte inviterte meg til å bli med.
Sårbare menn
(Artikkel publisert i Argument #4 2010)
[Kjønn i konflikt]
Menneskerettighetsorganisasjoner som skal verne om sivile i krigsområder forvalter ikke sitt mandat kjønnsnøytralt. I vernet av «kvinner, barn og andre sårbare grupper» faller menn i militærpliktig alder utenfor.
Ideen om at kjønn er en sosial konstruksjon det er meningsfullt å studere har fått seg en knekk i den norske offentligheten etter Eia og Ihles hjernevask. Nå skal det være biologi. Men det kan være gode grunner til å se nærmere på sosiale oppfatninger av kjønn – særlig innenfor harde temaer som krig og konflikt.
Mange begreper forstås nemlig ikke som kjønnsnøytrale. Noen ganger er utfallene av disse kjønnskonstruksjonene relativt harmløse, slik som når reklamen for Toros ferdigmat spiller på oppfatningen av at menns matlagingsevner er begrenset til blanding av vann og pulver.
Men andre ganger er den sosiale konstruksjonen av kjønn et spørsmål om liv og død.
Sosialkonstruktivisme
Før vi går videre må vi stoppe opp ved ideen om at internasjonal politikk kan studeres som en sosial konstruksjon. Dette betyr at vi antar at internasjonal politikk utspiller seg innenfor rammene av sosialt konstruerte begreper, som politikere, media, forskere og representanter for ikke-statlige organisasjoner stadig er med på å skape gjennom det offentlige ordskiftet.
Denne typen tilnærminger til studiet av internasjonal politikk er riktignok ikke anerkjent blant alle forskere. Særlig i norske forskerkretser stikker konflikten om sosialkonstruktivismen dypt, og noen avfeier tilnærmingen som vrøvl. Men som vi har lært av Eia og Ihle: det finnes forskere i det store utland som er uenige med våre hjemlige fanatister. Se for eksempel til USA.
Kjønn i konflikt
Den amerikanske professoren Charli Carpenter fra University of Massachusetts-Amherst har studert sosiale konstruksjoner av kjønn blant internasjonale menneskerettighetsaktivister. Hun påpeker at forståelsen av begreper som «ikke-stridende», «sivil» og «uskyldig» ikke brukes kjønnsnøytralt. I konfliktområder undergraver dette menns sikkerhet.
I utredninger og mandater som legger grunnlaget for hjelpearbeid i konfliktområder – blant annet fra FN – defineres formålet med hjelpearbeidet som beskyttelse av «kvinner og barn og andre sårbare grupper». Men problemet med en slik kjønnet diskurs er at menn - som er potensielle soldater, og dermed står i fare for å bli massakrert av militære styrker - blir oversett av hjelpearbeidere når sivile skal evakueres. Ved at kvinner og barn - og ikke menn i militærpliktig alder - evakueres fra konfliktområder, havner mennene i en enda mer sårbar situasjon.
Sårbare menn
Krigen på Balkan på 1990-tallet illustrerer poenget. Ifølge Carpenter fulgte den etniske rensingen av bosnjaker og kroater et karakteristisk mønster: etter vedvarende blokkader og artilleribeskytning inntok soldater byene til fots. Internasjonale hjelpeorganisasjoner bidro i evakueringen av sivile fra byen, mens beleiringsstyrkene søkte etter stridende menn i militær alder. I denne prosessen ble ikke-stridende menn i militær alder særlig sårbare.
Det viktige poenget er at selv om det gir mening å se på kvinner og barn som sårbare grupper i konfliktområder, er det samtidig ingen grunn til å ekskludere sivile menn i militær alder fra gruppen av «sivile» eller «sårbare» personer. Når begrepene følger det Carpenter kaller en kjønnsessensialistisk logikk – alle kvinner er uskyldige sivile, alle menn er soldater – blir sivile menn særlig utsatt for fare.
Carpenter siterer en uttalelse fra Hillary Clinton: - Women have always been the primary victims of war. Women lose their husbands, their fathers, their sons in combat.
For publikum
Hvorfor utelates sivile menn fra vår forståelse av de uskyldige i krig? Ifølge Carpenter kan dette forstås som en effekt av hjelpeorganisasjonenes markedsføring.
Internasjonale menneskerettighetsaktivister gjør det meste av sitt operative arbeid i konfliktområder og i mindre utviklede land. Men avgjørende støttegrupper, og særlig donorer, holder til i rike land. For å appellere til vår samvittighet må man bruke sterke virkemidler og en ukomplisert narrativ. Ingenting er mer uskyldig enn kvinner og barn.
Men denne kommunikasjonen er med på å befeste en forståelse av hvem som må prioriteres for evakuering fra konfliktområder. Og hvem som kan klare seg selv.
Les mer
Carpenter, Charli. (2005). «“Women, Children and Other Vulnerable Groups”: Gender, Strategic Frames and the Protection of Civilians as a Transnational Issue», International Studies Quarterly 49 (2): 295–334
Carpenter, Charli. (2003). «'Women and Children First': Gender, Norms, and Humanitarian Evacuation in the Balkans 1991-95», International Organization 57 (4): 661-694
Se også Charli Carpenters leseliste om kjønn og internasjonal politikk på webutgaven av Foreign Affairs.
[Kjønn i konflikt]
Menneskerettighetsorganisasjoner som skal verne om sivile i krigsområder forvalter ikke sitt mandat kjønnsnøytralt. I vernet av «kvinner, barn og andre sårbare grupper» faller menn i militærpliktig alder utenfor.
Ideen om at kjønn er en sosial konstruksjon det er meningsfullt å studere har fått seg en knekk i den norske offentligheten etter Eia og Ihles hjernevask. Nå skal det være biologi. Men det kan være gode grunner til å se nærmere på sosiale oppfatninger av kjønn – særlig innenfor harde temaer som krig og konflikt.
Mange begreper forstås nemlig ikke som kjønnsnøytrale. Noen ganger er utfallene av disse kjønnskonstruksjonene relativt harmløse, slik som når reklamen for Toros ferdigmat spiller på oppfatningen av at menns matlagingsevner er begrenset til blanding av vann og pulver.
Men andre ganger er den sosiale konstruksjonen av kjønn et spørsmål om liv og død.
Sosialkonstruktivisme
Før vi går videre må vi stoppe opp ved ideen om at internasjonal politikk kan studeres som en sosial konstruksjon. Dette betyr at vi antar at internasjonal politikk utspiller seg innenfor rammene av sosialt konstruerte begreper, som politikere, media, forskere og representanter for ikke-statlige organisasjoner stadig er med på å skape gjennom det offentlige ordskiftet.
Denne typen tilnærminger til studiet av internasjonal politikk er riktignok ikke anerkjent blant alle forskere. Særlig i norske forskerkretser stikker konflikten om sosialkonstruktivismen dypt, og noen avfeier tilnærmingen som vrøvl. Men som vi har lært av Eia og Ihle: det finnes forskere i det store utland som er uenige med våre hjemlige fanatister. Se for eksempel til USA.
Kjønn i konflikt
Den amerikanske professoren Charli Carpenter fra University of Massachusetts-Amherst har studert sosiale konstruksjoner av kjønn blant internasjonale menneskerettighetsaktivister. Hun påpeker at forståelsen av begreper som «ikke-stridende», «sivil» og «uskyldig» ikke brukes kjønnsnøytralt. I konfliktområder undergraver dette menns sikkerhet.
I utredninger og mandater som legger grunnlaget for hjelpearbeid i konfliktområder – blant annet fra FN – defineres formålet med hjelpearbeidet som beskyttelse av «kvinner og barn og andre sårbare grupper». Men problemet med en slik kjønnet diskurs er at menn - som er potensielle soldater, og dermed står i fare for å bli massakrert av militære styrker - blir oversett av hjelpearbeidere når sivile skal evakueres. Ved at kvinner og barn - og ikke menn i militærpliktig alder - evakueres fra konfliktområder, havner mennene i en enda mer sårbar situasjon.
Sårbare menn
Krigen på Balkan på 1990-tallet illustrerer poenget. Ifølge Carpenter fulgte den etniske rensingen av bosnjaker og kroater et karakteristisk mønster: etter vedvarende blokkader og artilleribeskytning inntok soldater byene til fots. Internasjonale hjelpeorganisasjoner bidro i evakueringen av sivile fra byen, mens beleiringsstyrkene søkte etter stridende menn i militær alder. I denne prosessen ble ikke-stridende menn i militær alder særlig sårbare.
Det viktige poenget er at selv om det gir mening å se på kvinner og barn som sårbare grupper i konfliktområder, er det samtidig ingen grunn til å ekskludere sivile menn i militær alder fra gruppen av «sivile» eller «sårbare» personer. Når begrepene følger det Carpenter kaller en kjønnsessensialistisk logikk – alle kvinner er uskyldige sivile, alle menn er soldater – blir sivile menn særlig utsatt for fare.
Carpenter siterer en uttalelse fra Hillary Clinton: - Women have always been the primary victims of war. Women lose their husbands, their fathers, their sons in combat.
For publikum
Hvorfor utelates sivile menn fra vår forståelse av de uskyldige i krig? Ifølge Carpenter kan dette forstås som en effekt av hjelpeorganisasjonenes markedsføring.
Internasjonale menneskerettighetsaktivister gjør det meste av sitt operative arbeid i konfliktområder og i mindre utviklede land. Men avgjørende støttegrupper, og særlig donorer, holder til i rike land. For å appellere til vår samvittighet må man bruke sterke virkemidler og en ukomplisert narrativ. Ingenting er mer uskyldig enn kvinner og barn.
Men denne kommunikasjonen er med på å befeste en forståelse av hvem som må prioriteres for evakuering fra konfliktområder. Og hvem som kan klare seg selv.
Les mer
Carpenter, Charli. (2005). «“Women, Children and Other Vulnerable Groups”: Gender, Strategic Frames and the Protection of Civilians as a Transnational Issue», International Studies Quarterly 49 (2): 295–334
Carpenter, Charli. (2003). «'Women and Children First': Gender, Norms, and Humanitarian Evacuation in the Balkans 1991-95», International Organization 57 (4): 661-694
Se også Charli Carpenters leseliste om kjønn og internasjonal politikk på webutgaven av Foreign Affairs.
onsdag 8. september 2010
Uenige generaler
Charli Carpenter og kollegene hennes på Duck of Minerva og Lawyers, Guns and Money er gjengangere her på bloggen. Det er rett og slett fordi jeg synes de skriver mye smart. På dagens Bloggingheads diskuterer hun med LGM-kollega Robert Farley under overskriften "The Blogger and the State".
Et av poengene som kommer fram i diskusjonen gjelder Matthew Motens artikkel i siste Foreign Affairs (som jeg ikke har lest) om politiseringen av militæret.
På et punkt sier Carpenter at det ikke nødvendigvis er så dumt om generaler uttaler seg offentlig om politiske spørsmål, eller tar offentlige standpunkt som går imot politisk ledelse - så lenge generalene senere adlyder politiske avgjørelser. En kultur som tillater generalene å ha en mening om politiske saker, og være uenig med politisk ledelse, er en styrke, mener Carpenter. Hun sier: hvis presidenten er trygg på seg selv som leder, kan han tolerere at generalene er uenige - fordi han vet de vil følge politiske avgjørelser når de er fattet.
Nå er det selvfølgelig viktige forskjeller mellom militæret og resten av statsapparatet, men jeg tenker at det samme poenget kan overføres til byråkratiet (og diplomatiet?). Dette er hvertfall en ting å tenke på når forvaltningen skal bli mer synlig i sosiale medier: det er ikke nødvendigvis krise hvis folk i embetsverket har meninger om politiske spørsmål.
Et av poengene som kommer fram i diskusjonen gjelder Matthew Motens artikkel i siste Foreign Affairs (som jeg ikke har lest) om politiseringen av militæret.
På et punkt sier Carpenter at det ikke nødvendigvis er så dumt om generaler uttaler seg offentlig om politiske spørsmål, eller tar offentlige standpunkt som går imot politisk ledelse - så lenge generalene senere adlyder politiske avgjørelser. En kultur som tillater generalene å ha en mening om politiske saker, og være uenig med politisk ledelse, er en styrke, mener Carpenter. Hun sier: hvis presidenten er trygg på seg selv som leder, kan han tolerere at generalene er uenige - fordi han vet de vil følge politiske avgjørelser når de er fattet.
Nå er det selvfølgelig viktige forskjeller mellom militæret og resten av statsapparatet, men jeg tenker at det samme poenget kan overføres til byråkratiet (og diplomatiet?). Dette er hvertfall en ting å tenke på når forvaltningen skal bli mer synlig i sosiale medier: det er ikke nødvendigvis krise hvis folk i embetsverket har meninger om politiske spørsmål.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
Innlegg
