Verdensfred, og andre luksusvarer

Det kiler i mindreverdihetskomplekset når jeg leser Walter Russel Meads bokessay i siste Foreign Affairs, slik som det pleier å gjøre hver gang en Amerikansk Intellektuell skriver setninger som inneholder ordet Norwegian (N-ordet, eller i det minste et ord på N). Det handler blant annet om Nobels Fredspris, og da handler det jo litt om Oss. Synes de vi er tullete?

Mead bygger på to ganske nye bøker: Jay Nordlingers Peace, They Say (2012) og Clifford Bobs The Global Right Wing and the Clash of World Politics (2012). Nordlingers bok beskrives som en kritisk gjennomgang av Nobelprisvinnerne, og peker på hvordan den norske komiteen til stadighet har utnevnt vinnere som virket lovende der og da, men som til tross for mye prat og gode hensikter, (selvfølgelig) ikke har gitt oss den fullstendige verdensfreden. Dessuten har komiteen vært noe overivrig i å markere avstand til George W. Bush, og det framstår som ganske tullete (Carter, javel. Gore, det holder nå. Obama?).

Bobs bok er en påminner til liberale og progressive verden over, om at det internasjonale sivilsamfunnet som vi setter slik lit til ikke nødvendigvis består av liberale og progressive. Det finnes globale interessegrupper som trekker i konservativ retning også. Mer om det her.

Begge bøkene virker vel verdt å lese.

Til slutt: Mead skriver at

Nordlinger’s account points to a curious mixture of vanity and charity common among the ultra-elites of the contemporary West, who seem driven by a deep need to believe that they are achieving something important. Significance, after all, is the ultimate luxury good.

At dette handler om flere enn "ultra-eliten" er noe jeg synes nordmenn (og særlig de av oss som tjener godt, har høyere utdanning og stemmer på venstresiden) bør tenke mer på.

Fattigfolk og ambisjoner: Behind the Beautiful Forevers

Katherine Boo har skrevet en fantastisk gripende bok om livet i slummen i Mumbai: Behind the Beautiful Forevers. Boka bygger på flere års feltarbeid i Annawadi-slummen, rett ved femstjerners hoteller og den internasjonale flyplassen i Mumbai. Bak reklameskilt for keramiske gulvfliser (som lover å holde seg "Beautiful Forever") ligger slummen som er hjemsted til omtrent tre tusen mennesker.

Akkurat nå, midt i fellesferien og romleirdebatten, kan det være verdt å å huske på at fattigdom finnes - uansett om vi ser den eller den eller ikke.


En av hovedpersonene i boka er Abdul (kanskje 14, kanskje 17, kanskje eldre), som har en mor som banner stygt, og som lever av å kjøpe og selge søppel. På høyden av karrieren sikrer søppelsalget Abdul og familien en inntekt på omtrent 11 dollar pr dag.

What Abdul wanted was this: a wife, innocent of words like pimp and sisterfucker, who didn'€™t much mind how he smelled; and eventually a home somewhere, anywhere, that was not Annawadi. Like most people in the slum, and in the world, for that matter, he believed his own dreams properly aligned to his capacities.

Les den siste setningen en gang til.

Å feile er første skritt mot suksess

Tim Harford, kjent som The Undercover Economist, har en ny bok ute: Adapt: Why Success Always Starts with Failure. Hovedargumentet: verden er såpass kompleks at uansett hvilket problem vi forsøker å løse, vil den første løsningen komme til å feile. Derfor må vi anstrenge oss for å lære av våre feil, og være åpne for at også den neste løsningen vi forsøker vil feile. Det beste vi kan gjøre - i offentlig politikk, bedriftsledelse, organisasjonslivet, og privatlivet - er å gjøre som Peter Palchinsky, ingeniørrådgiver for Tsar-regimet og senere for Bolsjevikene:

His method for dealing with this could be summarised as three ‘Palchinsky principles’: first, seek out new ideas and try new things; second, when trying something new, do it on a scale where failure is survivable; third, seek out feedback and learn from your mistakes as you go along.

Det hører med til historien at Stalin omsider ga Palchinsky det man kan kalle "feedback he couldn't refuse".

Kapittelet om bistand er spesielt interessant. Her tar Harford til orde for at bistandsprosjekter bør utformes etter vitenskapelig metode, med kontrollgrupper og det hele. Er det sant at malarianett redder liv? Javel, så bevis det! Distribuér malarianett til forskjellige grupper av landsbyer, og mål effekten opp mot en kontrollgruppe. Han gir dessuten et ganske godt forsvar mot innsigelsen om at det er galt å eksperimentere med folks liv på denne måten. Det korte svaret: fordi alternativet har så altfor mye til felles med Middelalderens medisin. Én referanse som kan være verdt å sjekke ut er denne artikkelen av Fearon, Humphreys & Weinstein: Can Development Aid Contribute to Social Cohesion after Civil War? Evidence from a Field Experiment in Post-Conflict Liberia. Sjekk også Banerjee på EconTalk.

Gjennom hele boka gjør Harford mange av de samme poengene som jeg forbinder med Nassim Taleb, og det er mye av Hayek her, men Harford virker mer optimistisk. Verden er kompleks og uforutsigbar. Og i denne optimismen er det en spenning som jeg ikke vet hva jeg mener om: hvor stor tro kan vi ha på vitenskapen når det er så mye vi ikke forstår? Det er merkelig når Harford gir en så sterk kritikk av vår hang til å tro at vi forstår mer enn vi faktisk gjør, for deretter å foreslå at bistandsorganisasjoner må bli mer vitenskapelige. Jeg gjetter at Paul Feyerabends The Tyranny of Science inneholder noen gode motargumenter på dette punktet, uten at jeg har lest den selv.

Men likevel: det virkelig gode svaret Harford kan gi på alle slike innsigelser er at vi selvfølgelig ikke kan være fullstendig sikre på noen vitenskapelige funn. Poenget er derimot at ettertenksom og selvransakende feiling i det minste er bedre enn tankeløs feiling.

Boka er ellers i samme gate som Kathryn Schultz' Being Wrong (som jeg har skrevet om tidligere), men Harford skriver bedre.

Og ikke at dette er noen selvhjelpsbok, men for dem av oss som av og til gjør feil, er denne boka god trøst.

Til iPoden: Harford gjorde en en omfattende bokturné i London tidligere i år, og presenterte noen av tankene fra boka i foredrag blant annet på LSE og RSA. Dessuten var han gjest på Surprisingly Free Conversations for en kort stund siden.

Altruisme i utenrikspolitikk

Tilbake til hverdagen. Jeg vil skrive litt om det som har stått på sommerens leseliste.

Joshua Busbys Moral Movements and Foreign Policy handler om hvordan aktivister kan lykkes i å overbevise stater til å handle på tvers av sin umiddelbare egeninteresse, og bidra til global public goods. Med dette følger Busby i fotsporene til Keck og Sikkinks Activists Beyond Borders (ikke lest), og argumentet om hvordan aktivister overbevise makthavere om å følge menneskerettighetene.

Her er den store konklusjonen til Busby:

In brief, I posit that whether states accept commitments made by principled advocacy movements depends primarily on how three factors conjoin: (1) the balance of material incentives facing states, (2) the cultural resonance of the messages, and (3) the number and preferences of policy gatekeepers. I make the case that states will support moderately costly actions against their material self-interest when the issue is framed to fit with the country’s values and when policy gatekeepers personally consider these attributes important.

Kanskje ikke verdens krasseste konklusjon, men sånn sett en konklusjon jeg kan like godt. Nyanserte argumenter er ofte bedre enn unyanserte. Og poenget om at stater - som så mange andre aktører vi kan studere - ikke alltid handler i tråd med sin umiddelbare egeninteresse er et poeng som nesten ikke kan gjentas ofte nok. Busbys prosjekt er å se nærmere på nøyaktig hvordan aktivister har lyktes - og feilet - i å overbevise rike, mektige land til å ta politiske avgjørelser som ikke var i tråd med deres umiddelbare egeninteresse. Eksemplene han undersøkelser er gjeldslettelser, klimaforhandlinger, AIDS-bekjempelse, og opprettelsen av International Criminal Court.

I det avsluttende kapitlet kontrasterer Busby tilnærmingen sin med Bueno de Mesquita og den mer tradisjonelle public choice-tilnærmingen:

Although Bueno de Mesquita and his colleagues are able to travel considerable distance with a spare assumption of survival-seeking and self-enrichment motives, I see the normative pull of prevailing moral notions and reputation informing political choices.

Det er mye mer av dette i boka, for dem som liker sånt.

Busby skriver dessuten interessant om hvordan forskningen på interasjonale aktivister har forandret seg siden 90-tallet. Rammene rundt internasjonal aktivisme har forandret seg den gang, og entusiasmen for hva aktivister kan oppnå har kanskje stilnet noe. 90-årene var ganske spesielle, og noen og enhver mistet perspektivet. En annen ting å nevne i den forbindelse: Clifford Bobs kommende bok minner oss om at det finnes andre typer aktivister enn Bono. Den ser på framveksten av globale aktivistgrupper på høyresiden. Stadig mer aktuelt.

Du kan forresten se Busby snakke om boka på YouTube. Og se for øvrig denne korte omtalen på LGM.

I samme gate: Kate Weaver på Duck of Minerva har litt nørdenytt om hva som publiseres i IP-faget for tiden. Noen motstridende trender: positivisme er dominerende metode, men blant dem som tar et aktivt standpunkt om paradigme er konstruktivisme mest utbredt.

Helt til slutt: de som vil forstå hva NGOer og aktivister betyr i internasjonal politikk nå for tiden can do a lot worse enn å følge med på Anne-Marie Slaughters nye spalte hos The Atlantic. På Twitter er hun obligatorisk.

Ulikhetene som teller

Verdensbankøkonomen Branko Milanovic har skrevet boka The Haves and the Have-Nots, om økonomiske forskjeller. Den består av tre deler, om tre typer økonomiske forskjeller: én om ulikhet innad i stater, én om ulikhet mellom stater, og én om ulikhet mellom mennesker på tvers av stater. Hver av disse delene består av et lengre innledende teoriessay og en serie av kortere artikler/vignetter. Du kan høre Milanovic presentere boka hos RSA her, og mer av forskningen hans finnes på Verdensbankens hjemmesider.

Det er et godt format han har valgt, og vignettene gir plass til en del temaer vi ikke vanligvis forbinder med Washington-økonomer; Hvor stor var inntektsforskjellen mellom Elizabeth og Mr. Darcy i Stolthet og fordom, og hvordan ville det samme forholdet vært idag? Var keiser Nero rikere enn Bill Gates? Hvorfor bryr ikke John  Rawls seg om økonomiske forskjeller mellom innbyggere i forskjellige land?

Vignettene er underholdende og lettleste, men det er alvor her også. Det store poenget å ta med seg fra Milanovic er at global økonomisk ulikhet idag først og fremst er et spørsmål om fødested. Heldige, rike mennesker blir født i rike land til rike foreldre, mens uheldige mennesker født i fattige land kan være så driftige de bare vil. I global sammenheng vil de likevel forbli fattige. Det setter jo ens eget liv i perspektiv. Man kan bli aktivist av mindre.

En av illustrasjonene på dette finnes i en graf som viser kjøpekraftjusterte inntektsforskjeller innad og mellom land (fra side 116 i boka, hentet fra Economix via Marginal revolution):

Altså: på x-aksen er hvert lands befolkning delt inn i tjuedeler (fra fattigste til rikeste 5 prosent innen landet), mens y-aksen viser denne gruppas plassering i den globale inntektsfordelingen. Ifølge disse tallene er for eksempel at de fattigste 5 prosent i USA er rikere enn de rikeste 5 prosent i India. Legg også merke til hvordan innbyggerne i Brasil dekker så å si hele spennet i den globale skalaen.

Den åpenbare protesten på dette er at inntekt ikke er det eneste som er viktig, og at folk kan være deprivert også i rike samfunn. Altså: selv om de fattigste i USA har større kjøpekraft enn selv de rikeste i India, lever de ikke nødvendigvis bedre liv. Referansen her går til Amartya Sens Development as Freedom. Chris Bertram går Milanovics ordbruk i sømmene på Crooked Timber:

Well I won’t quibble with the “more purchasing power” point, but “better lives” is really pretty dubious, since we know that by many objective measures poor black men in the US do worse than even some poor people in India.

Likevel er det verdt å dvele ved det Milanovic skriver om mønsteret i økonomiske forskjeller i dag. Rundt tidspunktet da Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifestet forandret dette seg ganske dramatisk; i før-industriell tid var forskjellene innad i land stort sett overlappende (fattige i Europa var ikke så mye rikere enn fattige i andre verdensdeler, og det ga mening å oppfordre arbeidere i alle land til å forene seg). Men i vår tid drives global ulikhet av forskjeller mellom rike og fattige land, og rikdom og fattigdom handler mer om statsborgerskap og mindre om klasse.

Jeg har lagt ut flere sitater på denne siden, men apropos forskjeller mellom land har Milanovic noe å si om EU:

In the United States, inequality is a matter of individuals; in the European Union, it is a matter of countries. Consequently, the policies to address inequality and poverty must be different, too. In the United States, social policies must target poor individuals regardless of where they live; in the European Union, social policies (called “cohesion” policies) must target poor countries (or regions like the Mezzogiorno in Italy) because they contain a disproportionate number of poor people.

Det kan minne oss om hva som burde være norsk venstresides sterkeste argument for EU.

Milanovic skriver dessuten godt om hva migrasjon har å gjøre med økonomisk ulikhet. Også dette er høyst relevant for euroepere. Et sitat:

These people who try to leave their countries of birth for the uncertain pleasures of Europe are not only poor; they do not see any future, any place for themselves, in their own societies. Their desperate bids to reach Europe are silent accusations leveled against the governments that are unable to provide any social and economic perspective to the growing multitudes of the young. They are also an indictment of the economic failure of Arab and sub-Saharan Africa, a testimony to the increasing income gap between the two shores of the Mediterranean.

Migrasjon, utvikling og globale økonomiske forskjeller er egentlig samme sak.

Det er en engasjerende bok, og den reiser noen viktige spørsmål om global ulikhet; hvor mye ulikhet skal vi tolerere, og hvor langt skal vi gå i å bekjempe den? I diskusjonen hos RSA (ca 27 minutter ut i lydfilen) spør Milanovic:

Can we justify intergenererational transmission of collectively acquired wealth? Can we justify that the collectivity, which is citizens of Britain or citizens of France, intergenerationally transmit wealth to their descendants?

Og det er jo et betimelig spørsmål, kanskje særlig for innbyggere i Detta Landet. Vi befinner oss på toppen av den globale inntektsfordelingen, og det er ikke vår fortjeneste. Det føles ikke rettferdig.

Kjønn og konflikt

Dette er definitivt en av de mest tankevekkende artiklene jeg har lest i år: Charli Carpenters "Women, Children and Other Vulnerable Groups": Gender, Strategic Frames and the Protection of Civilians as a Transnational Issue.

Her skriver hun at menneskerettighetsaktivister overser menn i arbeidet for å verne sivile i konfliktområder.  Sammendrag:

This article offers an explanation for the use of gender essentialisms in transnational efforts to advocate for the protection of war-affected civilians. I question why human rights advocates would rely upon such essentialisms, since they arguably undermine the moral logic of the civilian immunity norm on which their normative claims are based. This can be understood, I argue, as part of a strategic framing process in which pre-existing cultural ideas, filtered through an environment characterized by various political constraints, impact the rhetorical strategies available to advocates. In-depth interviews with civilian protection advocates reveal that many believe that warring parties, the global media, transnational constituencies and partners in the international women’s network will all be more receptive to their message if it is couched in terms of protecting ‘‘women and children’’ specifically. Network actors believe that while this may undermine the protection of adult male civilians and while it may reproduce harmful gender stereotypes, these problems are outweighed by the gains in access to needy populations and the benefits of getting ‘‘civilians’’ on the international agenda. I conclude by considering the extent to which this cost/benefit analysis is being contested and reconsidered by some actors within the civilian protection network. 

Det som er så utrolig fascinerende med denne artikkelen, særlig i disse Hjernevask-tider, er måten Carpenter bruker (det som oppfattes som) fluffy begreper som diskurs og normer for å studere krig og konflikt. Hun tar  utgangspunkt i at kjønn er en sosial konstruksjon, og studerer derfra hvordan forståelsen av kjønn former sikkerhetspolitikken.


Det er nemlig slik, mener Carpenter, at bildet menneskerettighetsaktivister tegner av sivile i krigsområder ikke er kjønnsnøytralt. Man snakker om "kvinner og barn og andre sårbare grupper". Denne kjønnede diskursen betyr at menn - som står i fare for å bli massakrert av militære styrker, fordi de er potensielle soldater - blir oversett av hjelpearbeidere når sivile skal evakueres. Ved at kvinner og barn - og ikke menn  i militærpliktig alder - evakueres fra konfliktområder, havner mennene i en enda mer sårbar situasjon. Dessuten: kvinner og barn som ikke er ledsaget av mann/far står i større fare for å bli utsatt for overgrep i krigssituasjoner. Dette er en situasjon som ikke gavner noen.

Carpenter har også skrevet en annen artikkel om den samme mekanismen i Srebrenica: "Women and Children First": Gender, Norms and Humanitarian Evacuation in the Balkans 1991-95. Det er grusomme greier.

Jeg synes dette er veldig interessant - av to grunner: for det første er det flott å se myk, post-positivistisk, feministisk teori anvendt på spørsmål om krig og sikkerhetspolitikk (ta den, Harald Eia!). Det er et glimrende eksempel på konstruktivisme i internasjonal politikk (IP), og viser at studier av kjønn og andre sosiale konstruksjoner ikke trenger å være virkelighetsfjern babbel.

For det andre er dette en påminner om kjønnsaspektene i andre felt, f eks i utviklingsspørsmål. Min oppfatning er at vi ser de samme tendensene blant annet i promoteringen av mikrokreditt som et kvinnefrigjøringsprosjekt, og i oppfatningen av at kvinner er spesielt viktige i gjenoppbyggingen av samfunn rammet av krig og konflikt.

Jeg lurer på om det tegnes et bilde av at mannen er roten til alt ondt, og tenker at det i så fall er fryktelig galt.

Dette blir nok tema for min neste artikkel i argument. Alle tips og innspill mottas med takk.

Carpenter er for øvrig bidragsyter på to veldig gode blogger: The Duck of Minerva og Lawyers, Guns and Money, og har satt opp denne leselisten hos Foreign Affairs over feministiske tilnærminger til IP. Milennium hadde en spesialutgave om feminisme og IP i 1998, og Security Studies et tilsvarende i 2009.

(Til slutt: Det er selvfølgelig helt unødvendig å påpeke at frigjøring og beskyttelse av kvinner ikke er noe negativt. Det er ikke det som er saken.)

Om Amartya Sen: Development as freedom

I fjor skrev jeg en semesteroppgave (ikke den jeg først hadde planlagt, den ble skrinlagt) om hva Amartya Sens syn på frihet og utvikling kan fortelle oss om minoriteter i rike land, og hvorfor det er relevant for de som er opptatt av utviklings- og velferdsstudier. Denne teksten skal jeg nå bearbeide, og så får vi se hva som skjer med den etterhvert. Her er en kort introduksjon:

Sen har skrevet mye om utvikling og rettferdighet, for eksempel i bøkene Development as freedom (1999) og The Idea of Justice (2009). Han er særlig kjent for sin capabilities approach til utviklingsstudier, som ser folks reelle mulighet til å leve fritt som det viktigste målet (og verktøyet) for utvikling.

Development as Freedom er en virkelig, virkelig god bok. Her argumenterer Sen blant annet for at markedet er viktig i seg selv: muligheten for å drive fri utveksling av varer og arbeid er en grunnleggende del av vår individuelle frihet, og markedet dermed ikke bare er viktig på grunn av resultatene det gir (f eks lønn som kan brukes til å ytterligere øke/sikre våre friheter), men verdifullt i seg selv. 

Sen gir også en glimrende beskrivelse av hvordan individuell frihet er en forpliktelse for fellesskapet, og argumenterer for at reelle individuelle friheter er fullstendig avhengige av offentlige ordninger. Frihetsperspektivet til Sen er dermed annerledes fra det man finner hos liberalistene, som gjerne legger mer vekt på prosedyrene/institusjonene for frihet enn på de reelle utfallene av disse prosessene. Sterke offentlige ordninger er altså nødvendige for å øke folks reelle friheter. 

Men altså: heller enn å definere utvikling gjennom økonomiske indikatorer (som vekst i BNP), mener Sen at utvikling bør vurderes med utgangspunkt i individuelle friheter. Man må undersøke hvilke reelle friheter folk har til å leve liv de har grunn til å verdsette, og hvilke barrierer som stanser dem fra å nyte denne friheten. Det høres vagt og uklart ut, men han presenterer en del håndfaste indikatorer man kan ta utgangspunkt i (gjennomsnittlig levealder, alfabetisme, arbeidsledighet, osv). Særlig relevant er disse fem instrumentelle frihetene som jeg ikke tar meg bryet med å oversette akkurat nå: political freedoms, economic facilities, social opportunities, transparency guarantees, og protective security.

Det som gjør Sens perspektiv så nyttig, er at det er et helhetlig rammeverk for å vurdere folks friheter - både i rike og i fattige land.

Se for eksempel på denne grafen, hentet fra Development as Freedom (s 22). Den viser at levealderen blant minoriteter i USA er lav sammenliknet med Kina og Kerala (India):

Poenget er altså at det kan finnes alvorlige barrierer for folks reelle friheter også i utviklede land.

Jeg tenkte først at jeg ville bruke dette rammeverket for å undersøke konsekvensene av arbeidsledighet i Norge (dvs: hvilke begrensninger legger arbeidsledighet på folks reelle friheter i et rikt land som Norge?), men ettersom dette var et fag om bistand og utvikling, ble det naturlig å ta et mer internasjonalt perspektiv.

Og siden Sen legger så stor vekt på individuelle friheter, bestemte jeg meg for å undersøke hvordan folks reelle friheter økes, svekkes eller forandres ved å flytte til Norge fra et utviklingsland.

Poenget er dette: om noen flytter til Norge fra et utviklingsland øker de mest sannsynlig sine friheter. Men innenfor konteksten av det norske samfunnet kan det fortsatt være begrensninger på hvilke friheter disse menneskene nyter (sammenliknet med majoritetsbefolkningen).

Jeg valgte å konsentrere meg om en konkret gruppe: somaliske innvandrere i Norge. De representerer en spesielt interessant gruppe, nettopp fordi kontrasten mellom de to landene er så stor (verdens beste land å bo i vs. en failed state).

Så spørsmålet er altså: hvilke reelle begrensninger ligger på somaliske innvandreres friheter i Norge? Det har jeg skrevet en oppgave om, og denne teksten skal nå bearbeides. Jeg kommer derfor til å skrive - og lese - mer om dette framover. Alle tips og innspill mottas med takk.

Bistand og kritikk: babyen og badevannet

Gjennom BI Studentaksjonen er jeg i gang med å planlegge et debattmøte om bistandskritikk. Hovedspørsmålet er noe sånt som dette: hvordan bør bistandsorganisasjoner og samfunnsengasjerte mennesker forholde seg til kritisk bistandsforskning?

Utgangspunktet er at bistandskritikk er både viktig og interessant. For min del er det William Easterly som treffer de fleste spikerne på de fleste hodene med boka White Man's Burden. Argumentet her er at utvikling er et altfor komplekst fenomen til å kunne planlegges og gjennomføres av bistandsbyråkrater. Han foreslår istedet en mindre sentralstyrt tilnærming, og mener de store organisasjonene må forstå sine begrensninger. Easterly blogger på Aid Watch og har er å høre på denne episoden av EconTalk. Arne Jon Isachsens artikkel Kan Vesten redde Afrika? (Samtiden #4 2009) er en god innføring til Easterly.

Det er ofte vanskelig å motsi denne kritikken av bistanden. Men betyr det at vi må forlate bistandsfeltet? Gi opp engasjementet? Eller kan vi unngå å kaste babyen ut med badevannet?

Dette har vi invitert noen reflekterte mennesker til å snakke om (nærmere program annonseres snart). Alle forslag, tanker, innspill og kommentarer er selvfølgelig hjertelig velkomne!

Holdninger til bistand

Det blir visst mye bistandsblogging for tiden.

Vi har fått veldig frie tøyler til semesteroppgaven i faget om bistand og utvikling. Det er vanskelig å velge, men her er det beste alternativet så langt:

Tanken er å ta utgangspunkt i World Values Survey og undersøke hvordan holdninger til u-hjelp varierer i og mellom giverland. Hvem er mest og minst positive til bistand?

Jeg har tatt en rask kikk på kodeboken til WVS, og tror det skal være mulig å bruke spørsmålene herfra. Men hva er interessant å sjekke effekten av?

Inntekt? Høyre- eller venstreorientering? Alder? Yrke? Kjønn?

Gjennomsnittlig inflasjon i giverlandet siste femårsperiode? Regjeringsparti? Rentenivået? Åpenhet for internasjonal handel?

Og bør jeg sette dette i sammenheng med hvor mye giverlandet gir i bistand? Dvs spørre om landet der folket/medianvelgeren er mest positiv til bistand også er det landet som gir mest i bistand?

Kommentarer er selvfølgelig hjertelig velkomne.

Relatert til dette: et ganske dårlig skrevet blogginnlegg som spør om det er noe i veien med Kansas. Spørsmålet her er om lavtlønnede velgere plasserer seg lengre til venstre på den økonomiske høyre-venstre-aksen enn rike velgere.

Bistandsbokbonanza

Her er et forsøk på å oppsummere noen bøker om bistand:

Jeffrey Sachs (The end of poverty) er den store optimisten. Han er også blitt bestevenn med Bono. Sachs mener at vi kan avskaffe fattigdommen ved å øke bistanden, og at bistanden kan hjelpe de fattigste landene å oppnå vedvarende økonomisk vekst. Tror på politiske og teknokratiske løsninger. Oppsummerende forelesning her.

Fra boka (s. 108): Successful change requires a combination of technocratic knowledge, bold political leadership and broad social participation.

William Easterly er den rabiate kritikeren (bloggen hans er verdt å følge). I White Man's Burden operer han med et skille mellom Planners (tradisjonelle bistandsmiljøer som deler Sachs' grunnleggende tillitt til styring og planlegging) og Searchers (mer markedslogikk, mye etter logikken til Karl Popper om Utopian social engineering vs. piecemeal social engineering, The Open Society and Its Enemies).

Paul Collier (The Bottom Billion) framstår som et slags kompromiss mellom Sachs og Easterly, selv om han ikke vil vedgå det selv. Han presenterer fire poverty traps (conflict, natural resources, land-locked with bad neighbors, bad governance) og presierer at det ikke finnes én løsning for alle.

Collier er mer nyansert enn Sachs og Easterly, og dermed vanskeligere å kritisere. Men han er fryktelig glad i tall, og stoler på at statistikk kan gi en nøktern beskrivelse av verden. Dette kan bli ubehagelig, f eks når han argumenterer for nytte-kostnads-analyse av militær intervensjon i fattige land. Han har vært på EconTalk to ganger: Bottom Billion og Democracy and Violence.

Joseph Stiglitz (Globalization and Its Discontents og Making Globalization Work) angriper nyliberalismen, representert ved Verdensbanken og IMF. Han mener at disse institusjonene, som opprinnelig var trygge, gode, Keynesianske institusjoner, er blitt overtatt av nyliberal ideologi. Metodene man utviklet for å håndtere økonomien i Latin-Amerika på 1980-tallet (liberalisering av kapitalmarkeder) ble gjort allmenngyldige. Det burde de ikke ha vært.

Erik Reinert (Global økonomi: hvordan de rike ble rike og hvorfor fattige blir fattigere) kritiserer nyliberalismen på noe av det samme grunnlaget. (NB: For litt balanse, sjekk Kalle Moenes anmeldelse av boka). Reinert, og hans Other Canon-kollega Ha-Joon Chang i Bad Samaritans, argumenterer blant annet for at troen på frihandel bygger på en stor misforståelse. Industrialiseringen av Vesten (med Storbritannia og USA som prakteksemplene) er produktet av en aktiv, intervensjonistisk, proteksjonistisk stat.

Relatert til dette: John Nye (les artikkel eller hør podkast fra EconTalk) har påpekt at eksemplene David Ricardo brukte for å forklare teorien om komparative fortrinn (britisk ull mot portugisisk vin) er litt spesielle. Verken britisk tekstilindustri eller portugisisk vinproduksjon ble lønnsom eller produktiv uten aktiv statlig inngripen: Portugals fortrinn i vineksport var mye en konsekvens av at (mye bedre) franske viner var pålagt enorme tollsatser ved import til Storbritannia. Britisk tekstilindustri ble altså kun konkurransedyktig gjennom voldsom proteksjonisme.

Til slutt: Amartya Sens Development as Freedom ligger an til å bli en favoritt. Han argumenterer for at man må se på utvikling som mer enn økonomisk vekst, og legger vekt på at utvikling må forsterke menneskets frihet. Mer om Sen senere. Inntil videre bør man sjekke ut forelesningen han holdt ved LSE i sommer om The Idea of Justice.

Bunnen av pyramiden

Jeg tar et fag om bistand og økonomisk utvikling dette semesteret, og her er det mye spennende å lese. Som for eksempel første kapittel av C.K. Prahalads The Fortune at the Bottom of the Pyramid. Den er... hva heter det? Et friskt pust. Prahalad argumenterer for at vi må slutte å se på verdens fattigste som en hjelpeløs gjeng fanget i fattigdom - her snakker vi egentlig om fire milliarder potensielle kunder.

Siden de fattige gjerne jobber lange dager, og ikke får utbetalt småpengene før mot slutten av hver arbeidsdag, må bedriftene forsøke å tilby billige porsjonspakninger av forbrukerprodukter fra butikker som er åpne utover kvelden.

Det er vanskelig å lese denne teksten uten å høre Atle Antonsens knivselgerparodi i hodet.

Men selv om argumentet lukter av lurendreierkapitalist (hvertfall for dem av oss som har studert på Blindern) har Prahalad et godt poeng:

When the poor are converted into consumers, they get more than access to products and services. They acquire the dignity of attention and choices from the private sector that were previously reserved for the middle-class and rich.

Teksten er tilgjengelig gratis via csrwire.com. Sidene 6-10, om hvordan synet på fattigdom, markedet og staten er sosialt konstruert, er spesielt interessant.

Norman, oljeformuen og Lucas-paradokset

Har vært på sommerkonferansen til Norfund i dag, der temaet var finanskrisens effekter på u-land.

Victor Norman var blant innlederne, og han holdt et foredrag med tittelen Hvordan hører u-landene hjemme i en langsiktig investeringsstrategi for statens pensjonsfond? Han antydet at vi kunne få bedre avkastning på pensjonsfondet hvis vi gjorde mer konsentrerte investeringer i u-land.

Et viktig poeng i foredraget var Lucas-paradokset: at kapital ikke flytter seg til u-landene, selv om avkastningen er høyere der enn i i-landene. Mannen bak dette paradokset er nobelprisvinneren Robert Lucas. Hele artikkelen Why Doesn't Capital Flow from Rich to Poor Countries? kan du (og jeg) lese her.

Norman trakk i dag fram tre viktige forklaringer på hvorfor man ikke investerer stort i u-landene:
- politisk risiko (reell eller innbilt)
- asymmetrisk informasjon
- mangel på næringsmiljøer/næringsklynger i u-landene

Han argumenterte for at investeringer i u-landene kan gi stor avkastning (og være en fornuftig bruk av pensjonsfondet), men det krever et langsiktig perspektiv - og investeringer som er store nok til at man passerer en kritisk masse.

Konferansen foregikk for åpne kameraer og mikrofoner, og dukker kanskje opp på det store internettet.

Er FairTrade bra?

Svaret er ja. Og dette burde jeg ha skrevet for lenge siden.

Ragnhild Hammer i Max Havelaar Norge har et lite innlegg i Dagbladet i dag (som svar på et innlegg av Fafo-forsker Anne Kielland som jeg ikke dessverre får lest, fordi det bare eksisterer på dødt tre). Bakgrunnen er Anniken Huitfeldts kommentar om sjokolade og barnearbeid. Poenget til Hammer er at FairTrade ikke er et alternativ - men et supplement - til de langsomme, statlige prosessene med å bekjempe barnearbeid og gi u-landene bedre handelsvilkår. Og det har hun jaggu rett i.

Men. Økonomene sier gjerne at FairTrade er dårlig butikk. Av flere grunner:

For det første foreslås det at man ikke kan øke lønnen til produsentene bare ved å øke utsalgsprisen. Og det er forsåvidt et godt argument. Men det kan ikke overføres til FairTrade-produkter, der verdikjeden er både annerledes og kortere enn verdikjeden for konvensjonelle produkter. Færre mellommenn og opprettelsen av kooperativer blant produsentene betyr at produsentene faktisk får bedre betalt enn under vanlig handel.

Og så kommer frihandelsargumentet. "Vi trenger ikke FairTrade, vi trenger Free Trade." Og det ér et godt poeng. Vi trenger friere verdenshandel, men (og her kommer Hammers argument inn) hvordan skal vi få til det? Tror vi virkelig at politikere, byråkrater og diplomater vil gi verden et rettferdig handelsregime hvis ikke forbrukerne (eller velgerne, som de også heter) er bekymret for rettferdigheten av det nåværende regimet? Dette er kanskje den største verdien av FairTrade-bevegelsen.

Dessuten: Adam Smith, som man gjerne bør sitere, har skrevet om forskjellen mellom naturlig pris (den faktiske kostnaden av å produsere pluss profitt til produsenten) og markedspris (prisen som betales i markedet). Og da bør vi spørre: tror vi virkelig at markedsprisen Kraft betaler for kakao ligger nærmere den naturlige kakaoprisen enn prisen under FairTrade-regimet? Eller kan det være skjevheter i maktforholdet mellom kakaoprodusentene og de store kakaokjøperne som gjør markedsprisen lavere enn den naturlige prisen? Svaret her kan godt være ja.

Uansett: Det er både viktig og riktig å ha en levende debatt om FairTrade, bistand og frihandel. Og kritiske røster som William Easterly bør høres - særlig advarselen hans om at bistand er i ferd med å bli en forbruksvare for vestlige (eller nordlige) samfunn. Man kunne selvfølgelig karakterisere FairTrade som selve legemliggjøringen av denne kritikken.

Men det ville ikke vært rettferdig. Selv om FairTrade ikke kan omforme verdenshandelen eller bistand alene kan løfte u-land ut av fattigdommen bør de ikke avfeies som nytteløse. Om ikke annet øker de bevisstheten i vestlige/nordlige samfunn. Og det er ingen grunn til å tro at politikere, diplomater og næringslivsledere vil finne en bærekraftig løsning hvis ikke velgerne og
forbrukerne etterspør rettferdighet.

Lesetips: Fighting The Banana Wars, Den lille stygge sjokoladeboka
Og for litt balanse, hør gjerne Mike Munger om mellommenn på denne podkasten.

Enter Easterly

William Easterly har lansert en blogg om u-hjelp. På tide!

Easterly er en kjent kritiker av bistandssystemet, og har blant annet argumentert for at u-hjelp har blitt en vestlig forbrukervare heller enn et målrettet verktøy for å løfte den tredje verden ut av fattigdom. Sjekk han på EconTalk, les White Man's Burden og selvfølgelig: følg bloggen.

Den første bloggposten handler om oppfordringer fra Verdensbankens president Zoellick om å øke det amerikanske bistandsbudsjettet. Kritikken fra Easterly er for alvorlig til å overse:

If you are not accountable for promises, if you try to do everything and focus on nothing, and if you obsess about aid money raised rather than results achieved, haven’t you already told us that the money will not be “well spent”?

Poenget til Easterly er at bistanden gjerne blir ukritisk, ineffektiv og gjerne virker mot sin hensikt. De av oss som ikke vil gi slipp på tanken om at bistand er viktig må ønske denne typen kritikk velkommen. Så får vi forvente at han også kommer med konstruktive innspill på bloggen.