En tvilsmurstein i byråkratfleisen

John Ralston Saul åpner forordet til nyutgivelsen av Voltaire's Bastards: The Dictatorship of Reason in the West med å slå fast at evnen til å omfavne tvil i krisetider et tegn på styrke. Deretter følger seks hundre sider om hvor ille det er at vestlige demokratier styres av teknokrater som tror at rasjonalisme kan besvare alle spørsmål. Det er nok til å tvinge tvilen fram i noen og enhver.

Poenget til Saul er selvfølgelig ikke at vi ikke behøver rasjonell tenking. Det han kritiserer er ideen om at kun rasjonelle argumenter er gyldige - at et rasjonelt argument nødvendigvis veier tyngre enn moral, sunn fornuft (common sense), eller humanisme. Boka er en kritikk av den styrings- og administrasjonslogikken som anvendes på alle politikkfelt i vestlige demokratier, hvor det har blitt viktigere å gjøre oppgavene som systemet krever av seg selv, enn å løse samfunnsoppdraget systemet er satt til å håndtere.

Det går en linje fra inkvisisjonen til byråkratiet, mener Saul, og det er ideen om at alle spørsmål må ha et korrekt svar.

For de av oss som bruker arbeidsdagen på å skrive tekst for staten er denne boka en murstein av tvil rett i fleisen. Dette sitatet er fra side 9:

The wordsmiths who serve established power, on the other hand, are always devoted to obscurity. They castrate the public imagination by subjecting language to a complexity which renders it private. Elitism is always their aim. The undoubted sign of a society well under control or in decline is that language has ceased to be a means of communcation and has become instead a shield for those who master it. 

Var det en god idé å lese denne boka akkurat idet årsrapporten skal skrives? Jeg tviler, men det er nok bedre sånn.

PS: Saul var gjest på EconTalk for en stund tilbake, det var da jeg først hørte om ham og denne boka.

Proffe aktivister gir tannløs aktivisme

Jeg har nettopp lest Protest Inc. (2014), av Peter Dauvergne og Genevieve LeBaron. Noen tanker:

Argumentet i boka er at aktivistorganisasjonene (for menneskerettigheter, miljø, global rettferdighet, osv) gjennom de siste tiårene har blitt tannløse og uambisiøse. Tre faktorer har drevet utviklingen: (1) handlingsrommet er blitt mindre, fordi aktivistene nå møtes med stadig strengere politi- og etterforskningsmetoder fra statsapparat som definerer dem som en sikkerhetstrussel, (2) vi har gjennomgått en privatisering av sosialt liv, og kollektive bevegelser mister sin kraft når vi alle kun bærer ansvar for oss selv, og (3) aktivistorganisasjonene selv har mistet evnen til systemkritikk, ved å bli globale merkevarer bemannet av karriereaktivister.

Det første poenget er ikke så sterkt, synes jeg, og eksempelbruken er ikke veldig overbevisende. Det andre poenget kan man få rett fra kildene, særlig Hobsbawms The Age of Extremes, men òg 2001-Putnam.

Men det mest tankevekkende med denne boka er denne tredje faktoren, profesjonaliseringen av aktivisme. Nå har de store aktivistorganisasjonene blitt globale merkevarer, partnere i næringslivets CSR-arbeid, styrt etter samme ledelses- og markedsføringslogikk som internasjonale storbedrifter, og ledet av den samme typen Davos-vankende toppledere. NGO-arbeid er en lukrativ karrierevei for ressurssterke hvite mennesker, og organisasjonene har etterhvert så mye investert i systemet at de helt har gitt opp systemkritikken.

Og profesjonalisering avler profesjonalisering. Det minner en del om dynamikken som William Niskanen har beskrevet, om hvorfor byråkrater aldri kan ha penger til overs. NGOene kan ikke ikke vokse, til dèt er Saken for viktig.

Argumentet til Dauvergne og LeBaron er altså at aktivisme, og politikk generelt, har gått fra å være noe som Hvermansen kan engasjere seg i på fritiden, til å bli en karrierevei for flinkisene. Og her aner jeg en stråmann, for hvor folkelige har disse protestbevegelsene egentlig noensinne vært? Forfatterne skriver en del om antiglobaliseringsbevegelsen, som i the Battle in Seattle i 1999, og kanskje er det (den unge) alderen min som snakker, men var dette virkelig en så stor bevegelse? Ideen om at aktivismens gullalder er forbi, virker for meg å handle mest om forfatternes frosne idé om hvordan aktivisme bør se ut - og hva den bør dreie seg om.

Men det er likevel noen viktige poeng i denne boka som folk med høyere utdanning, og som jobber i politikk og organisasjonsliv, bør tenke grundig over. Politikken profesjonaliseres, og det har konsekvenser for demokratiet. (Uten at jeg har lest noen av dem: Lars Olsen tar vel opp mye av det samme i Eliternes triumf, og Christopher Hayes i Twilight of the Elites).

Det negative med boka til Dauvergne og LeBaron er at den har et ganske snevert fokus. Den dreier seg kun om det vi kan kalle venstresideaktivister (og overser dermed de globale konservative bevegelsene som Clifford Bob har skrevet om), og er begrenset til aktivister fra siste halvdel av 1900-tallet (og overser for eksempel slaverimotstanden på 1800-tallet som Kwame Anthony Appiah har 

Likevel: en tankevekkende bok.

PS: BBCs Food Programme hadde nylig en episode om utvanningen av FairTrade-ordningen, som altså tar opp mye av det samme.

Nyhetsdiett for verdensborgere

Det finnes etterhvert ganske mange bøker om hvordan nettet har forandret offentligheten. Ved første øyekast er det vanskelig å vite hvilke av disse bøkene som er bullshit, og hvilke vi trygt kan ta på alvor. Selv føler jeg ofte at jeg er en lettlurt leser, og jeg har mer enn én gang (sånn som her) blitt revet med av pent innpakket tomprat.

Men akkurat Ethan Zuckerman, som nå har en ny bok ute: Rewire: Digital Cosmpolitans in an Age of Connection, føler jeg meg trygg på å ta på alvor. (Det hjelper selvfølgelig at Henry Farrell klassifiserer Zuckerman som en av de troverdige nett-intellektuelle, i motsetning til for eksempel den rabiate teknologipessimisten Evgeny Morozov, som Farrell mener "har gjort kommentartrolling til en levedyktig forretningsidé").

Argumentet til Zuckerman er enkelt, og kan virke banalt når det blir oppsummert; vi behøver verdensnyheter for å kunne bli ekte verdensborgere.

Men det er nå et godt poeng, synes jeg. Til tross for alt snakket om hvor omfattende globaliseringen har vært, sier Zuckerman, er nyhetskonsumet vårt fortsatt stort sett begrenset til det nasjonale. Og såpass snever burde ikke oppmerksomheten vår være. Med den tilgangen vi nå har på internasjonale nyheter, er det veldig få gode unnskyldninger igjen for bare å bry seg om sin egen lille andedam. Zuckerman oppmuntrer oss til å åpne øynene for verden.

Boka har en del ganske praktiske og håndfaste anbefalinger, for Zuckerman virker å være en praktisk anlagt fyr, og han mener det koker ned til at hver og en av oss må ta ansvar som medieforbrukere. Ett problem som vi stadig støter på er at ikke alt som er verdt å lese blir skrevet på et språk vi forstår, slik som engelsk. Zuckerman foreslår derfor Google Translate. Selv om verktøyene er langt fra feilfrie, har for eksempel Chrome noen lette tillegg for å oversette fra arabisk, enkel kinesisk, osv, til engelsk. Det gjør ikke alle tekster fullstendig lesbare, men kanskje lar vi nå være å umiddelbart lukke en nyhetssak fordi den står på et språk vi ikke kjenner. Det er verdt et forsøk.

For øvrig har Zuckerman bidratt til å etablere Global Voices Online, et bloggfelleskap som er et godt sted for å begynne for aspirerende verdensnyhetslesere. Rett i RSS-leseren med seg.

I et nøtteskall: det ville vært en god ting om flere av oss leste bredere enn vi gjør. Rewire er en bok som hamrer inn dette poenget.

Drittkasting er enklere enn debatt

Noen ganger, og stadig oftere, når jeg leser det som skrives av en viss gruppe norske konservative, blir jeg frustrert og tenker at vi lever på forskjellige planeter. Og så leser jeg kanskje en kronikk eller to, og frustrasjonen blir til sinne, og jeg tenker at sånne folk er det faenmeg umulig å diskutere med. Det er nesten som om vi snakker forskjellige språk.

Det er nettopp dette som er tema for Arnold Klings nye, lille essaybok The Three Languages of Politics. Dette er en ærlig og rask bok om hvordan vi former, og opprettholder, våre politiske meninger.

Kling legger til grunn at vi alle beror på heuristikker, mentale snarveier, når vi vurderer politiske spørsmål, og at disse heuristikkene får oss til å forenkle politiske spørsmål ned til én enkelt dimensjon. Ideologiene varierer etter hvilken dimensjon de forenkler politikken ned til. For libertarianere koker det meste ned til et spørsmål om frihet vs. tvang. For konservative er det sivilisasjon vs. barbari som gjelder. Mens venstresiden, de progressive, ser verden som en kamp mellom de undertrykte og de undertrykkende. Forenklinger, selvfølgelig, men ganske presise likevel.

Det store problemet med politiske debatter på tvers av disse blokkene, mener Kling, er at folk ikke snakker samme språk. Ingen frir seg fra sin foretrukne dimensjon. De konservative snakker som om venstresiden bevisst prøver å bryte ned sivilisasjonen. De progressive på sin side snakker som om konservatismen var en en bruksanvisning for undertrykking. Ingen forstår at motparten navigerer etter et annet moralsk kompass enn dem selv, for å bruke et begrep fra Jonathan Haidt.

Denne uviljen mot å forstå hva motparten faktisk mener (og hvorfor), gjør at politiske diskusjoner ofte reduseres til drittkasting. Kling påpeker at mange som ytrer seg offentlig er mer opptatt av å bevise sin tilhørighet til en gruppe meningsfeller, enn av å overbevise nøytrale tilhørere (dette er faktisk ganske god blodtrykksmedisin: man kan spare seg mye frustrasjon ved å akseptere at de aller fleste politiske ytringer er ment som heiarop, ikke som argumenter).

Som tilhørere er vi dessuten først og fremst ute etter closure: å få eliminert dissonansen mellom fakta og vår oppfatning av fakta. Da velger vi våre fakta med omhu.

Det som er så fint med denne boka, i tillegg til at den er kort og pessimistisk, er at den kommer fra en økonom. Argumentet om at vi må våge å ha dialogiske og empatiske samtaler om politikk høres ofte ut som hippiebabbel, og da er det fint å høre fra en økonom. Fullstendig virkelighetsfjernt, kanskje, men merkelig inspirerende likevel.

Og forresten: Kling var gjest på EconTalk med Russ Roberts for litt siden, og de to snakket blant annet om hvordan mottakelsen av økonomisk forskning ofte farges av ideologi. Dette er en veldig interessant diskusjon fordi både Roberts og Kling er libertarianere, og på en måte virker å mene at fakta allerede tilgodeser libertarianere. Verdt å høre.

Den hvite voksne verdensborgeren

Jeg har ikke lest noen av bøkene som Per Thomas Andersens diskuterer i sin «Hvor burde jeg da være?»: Kosmopolitisme og postnasjonalisme i nyere litteratur, og likevel, eller nettopp derfor, var den lærerik å lese. Andersen tar for seg bøker som Jan Kjærstads Forføreren, Dag Solstads Armand V, Milan Kunderas Uvitenheten, og Don DeLillos Cosmopolis og diskuterer hva slags type verdensborger disse forfatterne beskriver. Alle kapitlene gir meg lyst til å lese bøkene selv. Og Andersen trekker inn teori fra mange forskjellige fagfelt og gjør dem relevante for lesingen av romaner. Det er en god ting.

Men dette er ikke et veldig mangfoldig utvalg forfattere. Og når Andersen i tillegg stort sett trekker på teoretikere som Jürgen Habermas, Ulrich Beck, Zygmunt Bauman, og Anthony Giddens, er det virkelig ingen mangel på hvite, voksne menn. Det er ikke nødvendigvis et problem. Mange av teoriene til de gamle mennene er interessante. Mye makt tilhører dessuten fortsatt Den Hvite Voksne Mannen, og mye beror på hvordan han fra sin maktposisjon forholder seg til alle andre. Men han er ikke den eneste verdensborgeren vi kan snakke om.

Det er kanskje spesielt slående når Andersen stadig trekker inn Baumans poeng om at friheten til å reise er den nye klassemarkøren. Den globale overklassen, og da snakker vi gjerne om hvite finansmenn og familiene deres, har blitt eksterritorielle; de står fritt til å reise hvorsomhelst nårsomhelst, mens den globale underklassen er "doomed to stay local".

I et av kapitlene nevner Andesen det drosjesvindelfinansierte hotellet Fortalice Boutique i Islamabad. Og det er jo egentlig et godt eksempel på at det ikke bare er hvite finansmenn som beveger seg i rommet som finansglobaliseringen har åpnet opp. Men dette sporet blir ikke fulgt opp. Det er synd. For når vi snakker om globaliseringen som om hvite kapitalister var de eneste vinnerne, er jeg redd for at vi samtidig stakkarsliggjør andre grupper verdensborgere, for eksempel migranter til Nord med en annen hudfarge.

Overvekten av voksne hvite menn forandrer likevel ikke på at dette er en interessant bok å lese. Andersen bruker litteraturen til å diskutere spørsmål som vanligvis hører hjemme i politisk og økonomisk teori, og han gjør det på en engasjerende måte. Og for all del: hvis man først skal være hvit, voksen og mann, så kan man ha mange verre prosjekter på gang enn å forsøke å være en verdensborger.

Global reaksjonær aktivisme, og hvorfor Habermas kan drite og dra

Når vi snakker om internasjonal aktivisme, tenker vi ofte på progressive krefter; aktivister for menneskerettigheter, lettelser i u-landsgjelden, for homofiles rettigheter. Og hvis vi går vi til IP-forskningen for å finne ut om denne aktivismen nytter, forteller forskerne oss at svaret er ja. Ord er makt, og ved å forme det sosiale rommet som internasjonal politikk utformes innenfor kan aktivistene ha en påvirkning på politikkutfallene. To gode bøker om dette er Keck og Sikkinks Activists Beyond Borders (1998), og Joshua Busbys Moral Movements and Foreign Policy (2010). Mer om dette her og her.

I The Global Right Wing and the Clash of World Politics (2012) gir Clifford Bob noen viktige korrigeringer. Han har to viktige argumenter: de progressive kreftene bare halve historien, og ideen om at internasjonal politikk foregår i et sosialt rom hvor deliberasjon faktisk fungerer er for god til å være sann.

Det første først: det finnes globale allianser av konservative krefter som forsøker å påvirke nasjonal og internasjonal politikk, og disse er understudert i forhold til de progressive kreftene. Bob presenter empiri på blant annet hvordan NRA ble involvert i brasiliansk våpenlovgivning, og hvordan internasjonale nettverk av konservative religiøse (en baptist/burqa-allianse) engasjerte seg i rettssaken mot den homohetsende svenske pastoren Åke Green. Det viktige poenget å ta med seg er at det finnes globale allianser også på den reaksjonære fronten. Det er ikke gjort like mange studier av disse som av venstresideaktivistene.

Denne boka ville vært verdt å lese om dette var det eneste bidraget.

Men Bob har også et annet viktig poeng: at forskere til nå har overvurdert betydningen av rasjonell deliberasjon i internasjonal politikk. Politikkutforming er en kamp mellom (minst) to fronter - og ingen av partene pleier å holde seg til rasjonelle og logiske argumenter. Krangling, personangrep, svertekampanjer, guilt by association, utvanning av politiske vedtak - alt dette er verktøy som alle parter benytter. Dette gjelder både for nasjonal og internasjonal politikk. Og hvis verden faktisk ser sånn ut, så betyr vel det at Habermas kan drite og dra.

Et sitat:

contending groups in democratic societies hold irreconcilable values. They see the world from incompatible perspectives. They despise their adversaries as misguided, self-interested, deceitful, or downright evil. There is limited room for the deliberation so cherished by idealists. Indeed, the combatants do not seek compromise. They long for conquest, working as passionately to thwart their foes as to advance themselves.

Og et til:

From a normative standpoint, open-minded interchange might be preferable, but this is unrealistic. Some may cover their ears and wring their hands at the din, but it is and always will be a hallmark of politics. Those seeking to bolster democracy need to begin from this uncomfortable truth.

Mer om det her.

Kort sagt: Bob har skrevet en Veldig God Bok.

Sjekk også dette intervjuet på New Books in Political Science.

Verdensfred, og andre luksusvarer

Det kiler i mindreverdihetskomplekset når jeg leser Walter Russel Meads bokessay i siste Foreign Affairs, slik som det pleier å gjøre hver gang en Amerikansk Intellektuell skriver setninger som inneholder ordet Norwegian (N-ordet, eller i det minste et ord på N). Det handler blant annet om Nobels Fredspris, og da handler det jo litt om Oss. Synes de vi er tullete?

Mead bygger på to ganske nye bøker: Jay Nordlingers Peace, They Say (2012) og Clifford Bobs The Global Right Wing and the Clash of World Politics (2012). Nordlingers bok beskrives som en kritisk gjennomgang av Nobelprisvinnerne, og peker på hvordan den norske komiteen til stadighet har utnevnt vinnere som virket lovende der og da, men som til tross for mye prat og gode hensikter, (selvfølgelig) ikke har gitt oss den fullstendige verdensfreden. Dessuten har komiteen vært noe overivrig i å markere avstand til George W. Bush, og det framstår som ganske tullete (Carter, javel. Gore, det holder nå. Obama?).

Bobs bok er en påminner til liberale og progressive verden over, om at det internasjonale sivilsamfunnet som vi setter slik lit til ikke nødvendigvis består av liberale og progressive. Det finnes globale interessegrupper som trekker i konservativ retning også. Mer om det her.

Begge bøkene virker vel verdt å lese.

Til slutt: Mead skriver at

Nordlinger’s account points to a curious mixture of vanity and charity common among the ultra-elites of the contemporary West, who seem driven by a deep need to believe that they are achieving something important. Significance, after all, is the ultimate luxury good.

At dette handler om flere enn "ultra-eliten" er noe jeg synes nordmenn (og særlig de av oss som tjener godt, har høyere utdanning og stemmer på venstresiden) bør tenke mer på.

Hvordan (ikke) snakke sammen

Jeg leser aviser og prøver å følge med. Men pessimisten i meg tenker som så: den store offentligheten består stort sett av folk som er arrogante nok til å avfeie motpartens gode argumenter. Vi holder oss altså med et kommentariat (nei, det er kanskje ikke riktig ord, politikerne og hvermansen gjør det jo også?) som reduserer kompliserte samfunnsspørsmål til enkle problemer med enkle løsninger.

Dette er galt på minst to måter.

Først og fremst fordi det er umulig å komme fram til gode kollektive avgjørelser ved å forenkle spørsmålene vi diskuterer. Som Kenneth Arrow har forklart: når vi forsøker å ta kollektive avgjørelser, og vi bare legger ett enkeltkriterie til grunn, er vi garantert at noen vil motsette seg. Dette er hverdagsrelevant: vi kan ikke ha en offentlig debatt hvor alle navigerer etter hvert sitt enkeltprinsipp. Verden er komplisert. Ta konsekvensene av det, eller hold kjeft.

Dessuten er det helt på jordet å snakke sammen til hverandre på denne måten. Når vi snakker med folk vi er uenige med, bør vi forsøke å bidra til  at også de får sagt sin mening. Og det handler om å lytte, empatisk. Forsøke å forstå. Det synes jeg vi ser altfor lite av i den store offentligheten.

Dette er to ting jeg tenker på ganske ofte.

Men kanskje tar jeg feil. Kanskje er jeg bare for konfliktsky til å forstå at samfunnsdebatten slik den foregår i dag faktisk er konstruktiv. Jeg er ikke så sikker på det.

Hvordan snakke sammen

Richard Sennetts siste bok heter Together: The Rituals, Pleasures and Politics of Cooperation. Jeg har forsøkt meg på to av hans bøker tidligere, Respect In a World of Inequality og The Craftsman, men kom meg aldri gjennom dem. Han er langt ifra den mest engasjerende fagforfatteren jeg har lest.

Men dèt skal han ha: Together er en god bok. Den ligger litt på siden av sosial kapital-litteraturen, men handler om de samme spørsmålene: hvordan skjer samarbeid? Hvorfor ligger forholdene bedre til rette for samarbeid i noen samfunn enn i andre?

Det viktigste, og mest hverdagsrelevante, poenget i boka er å finne i begrepet dialogisk diskusjon. Det handler om hvordan vi snakker sammen. Vi (hvem vi?) tenker ofte at hensikten med debatt er å bli enige. Jeg mener én ting, og du mener det motsatte. Så blir vi enige om et punkt et sted midt i mellom. Dette er dialektikk: tese, antitese, syntese.

Det høres fint ut i teorien, men men denne typen diskusjoner ender altfor ofte med det som Bernard Williams har kalt for the fetish of assertion. Det eneste vi bryr oss om er å få sagt vår mening. Og få ting er så provoserende som å diskutere med folk som bare er opptatt av å si sin mening - særlig fordi man selv så ofte svarer med samme mynt. Ingen lærer noenting, og debatten er stort sett bortkastet. Altfor mange av våre små og store diskusjoner faller i denne kategorien.

Men, som Sennett minner oss om, lytting er også en kommunikasjonsferdighet:

Usually, when we speak about communication skills, we focus on how to make a clear presentation, to present what we think or feel. Skills are indeed required to do so, but these are declarative in character. Listening well requires a different set of skills, those of closely attending to and interpreting what others say before responding, making sense of their gestures and silences as well as declarations. Though we may have to hold ourselves back to observe well, the resulting conversation will become a richer exchange for it, more cooperative in character, more dialogic.

Og der er altså ordet: dialogisk. Det er hentet fra Mikhail Bakhtin, og beskrives av Sennett som "a discussion which does not resolve itself by finding common ground." Det er et ideal for hvordan vi bør snakke sammen: lyttende, empatisk, og i ordelag som ikke gjør det umulig å ombestemme seg.

Sennett trekker fram Michel de Montaigne som et forbilde, og akkurat dét er veldig vanskelig å mislike. Montaigne var ærlig om sin egen uvitenhet, og trygg på sin egen tvil. Denne typen ydmykhet tar brodden av selv den aller sinteste uenigheten:

For Montaigne, this was the point of dialogics – looking at things in the round to see the many sides of any issue or practice, the shifting focus making people cooler and more objective in their reactions.

Noen vil helt sikkert føle at denne tilnærmingen er vanvittig tannløst. Blablabla, empati, blablabla. Men det hjelper lite med empati når man diskuterer med fundamentalister, og noen synspunkter er bare ikke verdt å forstå! Og la meg si det sånn: jeg kan forstå hvor den følelsen kommer fra. Men hva er egentlig alternativet?

Sennett holdt forresten en presentasjon om boka ved RSA, og deltok på Thinking Allowed i diskusjon med John Gray.

Borgerplikten revisited

Fire av ti nordmenn stemte ikke ved lokalvalget denne høsten. Det har jeg helt ærlig ganske vanskelig for å forstå. Derfor er dette interessant: Jason Brennan har skrevet en bok som heter The Ethics of Voting, hvor han angriper ideen om at det er vår borgerplikt å stemme. Hør intervju med ham her.

Nå har jeg bare skumlest den delen av førstekapitlet som ligger gratis på Amazon, men sammen med intervjuet gir det hvertfall en rask presentasjon av argumentet. Og det ligger noe interessant her (om enn konklusjonen er lite overbevisende).

Gjennom intervjuet legger han særlig vekt på argumentet om at valgdeltakelse ikke er den eneste - og langt fra den mest effektive - måten å gjøre noe samfunnsnyttig. Han trekker på ideen om arbeidsfordeling; hvis noen av oss spesialiserer seg på politikk, skaper vi rom for at andre kan spesialisere seg på andre aktiviteter som kommer fellesskapet til nytte indirekte (forretningsdrift, produksjon, kunst, osv).

Og det er verdt å stanse opp ved dette, for det ligger et viktig poeng her: man kan gjøre noe samfunnsnyttig selv når ikke altruisme er eneste/viktigste motiv. Det er dette den usynlige hånden handler om, og den bør vi ikke undervurdere (selv om mange på venstresiden gjør nettopp dét, og anerkjenner bare positive utfall når de er skapt gjennom politikken).

Et annet interessant poeng er dette: Brennan mener at velgere ikke har noen plikt til å stemme, men:

However, if citizens do vote, they must vote well, on basis of sound evidence for what is likely to promote the common good. They must make sure their reasons for voting as they do are morally and epistemically justified. In general, they must vote for the common good rather than for narrow self-interest. Citizens who lack the motive, knowledge, rationality, or ability to vote well should abstain from voting.

Den siste setningen er det mye krutt i.

Men likevel. Brennan ser demokratiet først og fremst som et verktøy for å ta kollektive avgjørelser, og han mener at (det han beskriver som) uvitende og irrasjonelle velgere ikke bør ta del i våre kollektive avgjørelser. Det er mye å være uenig i her, men siden jeg kjenner at protestene kommer som ved en ryggmargsrefleks, er det helt sikkert lurt å tenke grundigere gjennom alt sammen.

Kanskje en bok å lese.

Something is happening here

Det er vanskelig å vite hva man skal tenke om Occupy Wall Street-protestene som foregår. Frank Pasquale gir noen lesetips på Balkinization, blant annet dette innlegget fra Micah Sifry. Sifry skriver:

America is about to experience the same youth-driven, hyper-networked wave of grassroots protests against economic inequality and political oligarchy that have been rocking countries as disparate as Tunisia, Egypt, Israel, Greece and Spain. 

Det er lov å håpe.

Som så mange andre ganger i år er det passende å høre på Dylan: sang.

Sifry har forresten også skrevet en fin, liten bok som heter WikiLeaks and the Age of Transparency. Det skal sies: denne boka handler mer om den globale transparency-bevegelsen som Sifry selv tilhører (en av grunnleggerne av Personal Democracy Forum) enn den handler om WikiLeaks. Likevel: en veldig lærerik bok som setter Assange og prosjektet hans i en bredere kontekst. Kort og lesverdig.

Altruisme i utenrikspolitikk

Tilbake til hverdagen. Jeg vil skrive litt om det som har stått på sommerens leseliste.

Joshua Busbys Moral Movements and Foreign Policy handler om hvordan aktivister kan lykkes i å overbevise stater til å handle på tvers av sin umiddelbare egeninteresse, og bidra til global public goods. Med dette følger Busby i fotsporene til Keck og Sikkinks Activists Beyond Borders (ikke lest), og argumentet om hvordan aktivister overbevise makthavere om å følge menneskerettighetene.

Her er den store konklusjonen til Busby:

In brief, I posit that whether states accept commitments made by principled advocacy movements depends primarily on how three factors conjoin: (1) the balance of material incentives facing states, (2) the cultural resonance of the messages, and (3) the number and preferences of policy gatekeepers. I make the case that states will support moderately costly actions against their material self-interest when the issue is framed to fit with the country’s values and when policy gatekeepers personally consider these attributes important.

Kanskje ikke verdens krasseste konklusjon, men sånn sett en konklusjon jeg kan like godt. Nyanserte argumenter er ofte bedre enn unyanserte. Og poenget om at stater - som så mange andre aktører vi kan studere - ikke alltid handler i tråd med sin umiddelbare egeninteresse er et poeng som nesten ikke kan gjentas ofte nok. Busbys prosjekt er å se nærmere på nøyaktig hvordan aktivister har lyktes - og feilet - i å overbevise rike, mektige land til å ta politiske avgjørelser som ikke var i tråd med deres umiddelbare egeninteresse. Eksemplene han undersøkelser er gjeldslettelser, klimaforhandlinger, AIDS-bekjempelse, og opprettelsen av International Criminal Court.

I det avsluttende kapitlet kontrasterer Busby tilnærmingen sin med Bueno de Mesquita og den mer tradisjonelle public choice-tilnærmingen:

Although Bueno de Mesquita and his colleagues are able to travel considerable distance with a spare assumption of survival-seeking and self-enrichment motives, I see the normative pull of prevailing moral notions and reputation informing political choices.

Det er mye mer av dette i boka, for dem som liker sånt.

Busby skriver dessuten interessant om hvordan forskningen på interasjonale aktivister har forandret seg siden 90-tallet. Rammene rundt internasjonal aktivisme har forandret seg den gang, og entusiasmen for hva aktivister kan oppnå har kanskje stilnet noe. 90-årene var ganske spesielle, og noen og enhver mistet perspektivet. En annen ting å nevne i den forbindelse: Clifford Bobs kommende bok minner oss om at det finnes andre typer aktivister enn Bono. Den ser på framveksten av globale aktivistgrupper på høyresiden. Stadig mer aktuelt.

Du kan forresten se Busby snakke om boka på YouTube. Og se for øvrig denne korte omtalen på LGM.

I samme gate: Kate Weaver på Duck of Minerva har litt nørdenytt om hva som publiseres i IP-faget for tiden. Noen motstridende trender: positivisme er dominerende metode, men blant dem som tar et aktivt standpunkt om paradigme er konstruktivisme mest utbredt.

Helt til slutt: de som vil forstå hva NGOer og aktivister betyr i internasjonal politikk nå for tiden can do a lot worse enn å følge med på Anne-Marie Slaughters nye spalte hos The Atlantic. På Twitter er hun obligatorisk.

Den opplyste debatten og annen bullshit

Clifford Bob skriver på Duck of Minerva om hva som er galt med måten vi ofte tenker på aktivister som forsøker å påvirke offentlig politikk, og om hva vi egentlig kan forvente av offentlig debatt. Han har en ny bok på trappene: The Global  Right Wing and the Clash of World Politics.

To viktige avsnitt fra bloggposten:

Political scientists, including myself, have focused too much attention on “persuasion” as the mechanism by which policy change happens. Unless that term is given a broader meaning than normal, “persuasion” fails to capture the concrete combat that dwarfs most rhetorical efforts, even if it is often harder to see and study. This includes efforts at excluding the other side from key institutions, at silencing opponents, at keeping others' ideas off the agenda, at fighting back even after a policy has been established (see the continuing court battles over California’s Prop 8), and of course at raising money. 

Finally, political scientists, in this case not including myself, have put too much faith in the power of deliberation to elevate the decision processes of leaders and citizens. Recent work on deliberative democracy finally seems to be getting this criticism.  Many "target" audiences are beyond persuasion, due to self-interest or ideology. And few promoters of ideas, whether new or old, truly want a free and fair debate. Obviously such debate would be optimal--if it were possible to establish agreement on what that would mean, not in the abstract, but in an actual political conflict.  In reality, decisions are invariably made in the absence of the kind of deliberation political philosophers would prefer.

Apropos: sjekk ut denne artikkelen av Jackson og Krebs: Twisting arms and twisting tongues. Den sier noe interessant om retorikk som maktbruk, og om hvorfor aktører i offentlig debatt oftere forsøker å finte ut sine motstandere enn å overbevise dem.

Det store, stygge poenget her er at vi egentlig ikke ønsker oss en fri og rettferdig debatt. Verken samfunnsdebattantene eller folk flest har noe særlig ambisjoner om å være fleksible eller åpne for det bedre argumentet. Vi ønsker å vinne diskusjonen, ikke å forstå motpartens argumenter. Ikke veldig trivelig å tenke på, men jeg er redd det er sant.

Denne saken fra The Onion oppsummerer følelsen: Open-Minded Man Grimly Realizes How Much Life He's Wasted Listening To Bullshit:

"Jesus Christ," said Richman, taking in the overwhelming volume of useless crap he's actively listened to over the years. "My whole life I've made a concerted effort to give people a fair shake and understand different points of view because I felt that everyone had something valuable to offer, but it turns out most of what they had to offer was complete bullshit."

"Seriously," Richman added, "what have I gained from treating everyone's opinion with respect? Nothing. Absolutely nothing."

Nei, hva er egentlig poenget med alt sammen?

---

PS: Bob refererer til en artikkel medforfattet av Andreas Føllesdal, om hvordan teorier om deliberativt demokrati bør forholde seg til makt og egeninteresse. Denne artikkelen ligger dessverre bak en betalingsmur, så jeg vet ikke hva hele argumentet er. Fyttikatta, så lei jeg er av betalingsmurer.

PSPS: Det er mye interessant i artikkelarkivet til Bob, for eksempel denne: Merchants of Morality om hvordan aktivistgrupper må gå på akkord med sine prinsipper for å få internasjonal oppmerksomhet. Særlig relevant lesing for folk som bor i land som deler ut fredspriser.

Fin flyt

Mihaly Csikszentmihalyi (aka "han ungareren med det umulige navnet") er psykologen bak boka og begrepet flow. Dette handler om flytfølelsen du får når du driver med noe du elsker, noe som utfordrer deg akkurat passe, som du mestrer og motiveres av, og som gjør at du helt glemmer tiden.

Boka Flow (1990) er en popvitenskapelig gjennomgang av denne forskningen, og en slags selvhjelpsbok om hvordan man kan få mer flyt-tilstand inn i hverdagen. Og selv om den optimistiske tonen etterhvert blir litt trøttende, er boka jevnt over inspirerende, godt skrevet, og med paralleler til både det ene og det andre.

Aller først: den store kritikken som kan rettes mot Csikszentmihalyi er at livet rett og slett ikke kan flyte like fint hele tiden, og at ikke all motgang kan eller bør møtes med å søke til en flyt-tilstand. Noen ting er trist, tungt og vanskelig, og løsningen er ikke nødvendigvis å rømme fra det vonde. Dette virker for meg å være den store begrensningen ved positiv psykologi. Når ting går på tverke er det godt vi  har De Botton og filosofene å lene oss på. Eller Guro Øiestad og kollegene hennes, for den saks skyld. Men det får være opp til den enkelte.

Men én bok trenger ikke gi svaret på alt, og denne boka har i det minste flere gode poeng. Her er noen sitater og tanker. Først om faren ved indre ro:

Entropy is the normal state of consciousness—a condition that is neither useful nor enjoyable. To avoid this condition, people are naturally eager to fill their minds with whatever information is readily available, as long as it distracts attention from turning inward and dwelling on negative feelings. This explains why such a huge proportion of time is invested in watching television, despite the fact that it is very rarely enjoyed.

Det fikk meg til å tenke på Something in the night av Bruce Springsteen:

Turn the radio up loud,
So I don't have to think

Og videre. Et fint forsvar for blogging, skrevet før blogging fantes:

Not so long ago, it was acceptable to be an amateur poet or essayist. Nowadays if one does not make some money (however pitifully little) out of writing, it’s considered to be a waste of time. It is taken as downright shameful for a man past twenty to indulge in versification unless he receives a check to show for it. And unless one has great talent, it is indeed useless to write hoping to achieve great profit or fame. But it is never a waste to write for intrinsic reasons.

Apropos noe jeg har skrevet tidligere: amatører og eksperter er ikke i direkte konkurranse, selv når de gjør det samme. Nytt sitat:

The point of becoming an amateur scientist is not to compete with professionals on their own turf, but to use a symbolic discipline to extend mental skills, and to create order in consciousness. On that level, amateur scholarship can hold its own, and can be even more effective than its professional counterpart.

Til slutt: jeg husker ikke hvem som har sagt det, men et sted har jeg hørt at alle må skrive sin versjon av The sentence. Setningen begynner med "Mennesket er det eneste dyret som", og fortsetter med forfatterens store poeng. Her er en annen variant:

But animals other than man are not in a position to be the cause of their own suffering; they are not evolved enough to be able to feel confusion and despair even after all their needs are satisfied.

Mennesket er altså det eneste dyret som kan føle forvirring og fortvilelse selv når alle våre behov er tilfredsstilt. Lystig tanke.

Et generelt poeng helt til slutt: i noen deler av Moral Sentiments skriver Adam Smith som om vi er lykkeligst når vi har det rolig og er avkoblet. Hovedbudskapet fra Flow er en påminner om at det ikke er tilfelle; vi har det best når vi får brukt oss selv, når vi utvikler og utfordrer oss selv. Dette ble tatt opp på Otteson-episoden av EconTalk.

Når arbeidsliv og engasjement blir det samme

Dan Pink, Al Gores tidligere taleskriver, har skrevet flere bøker i grenselandet mellom business og selvhjelp, nå sist Drive: The Surprising Truth About What Motivates Us. Den er i grunn helt OK.

Det Pink beskriver som "the surprising truth" om motivasjon handler i bunn og grunn om at vi mennesker motiveres av mer enn eksterne gevinster - at vi er noe mer enn homo economicus. Dette er vel ikke akkurat verdens best bevarte hemmelighet, men helt sikkert viktig å minne næringslivsledere på likevel. Budskapet er at for alt annet enn de mest rutinemessige arbeidsoppgavene motiveres vi ikke like sterkt av eksterne motivasjonsfaktorer (lønn og bonuser) som av indre motivasjon og engasjement. Alt som krever noe kreativt av oss blir bedre om vi ikke drives av penger. Men bortsett fra innføringen i flow og arbeidet til Csikz han ungareren med det umulige navnet, er det ikke veldig mye hos Pink vi ikke allerede har hørt fra Dan Ariely, Thaler og Sunstein, eller Akerlof og Schiller.

Gjennom boka fokuserer Pink på tre sentrale faktorer for menneskelig motivasjon: autonomi, mestringsfølelse, og det å arbeide for et høyere formål. Alle disse tre er viktige, men for min del er den siste mest interessant.

Pink fikk meg nemlig til å tenke på en ting; hvis bedrifter i tiden framover vil motivere sine ansatte mer etter motivasjonslogikken vi kjenner fra sivilsamfunnet - slikt som det å arbeide for et høyere formål - hva slags konsekvenser vil det ha for organisasjoner som allerede trekker på folks frivillige engasjement for å arbeide for et høyere formål?

Er det slik at vi bare har en gitt porsjon av engasjement, og står vi da i fare for å bruke opp dette engasjementet på jobben? Eller er det motsatt - at engasjementet vårt vil vokse av at vi har meningsfulle og givende jobber?

Det ser uansett ut til at de to sfærene glir nærmere hverandre. Undersøkelser fra Norge viser at folk oftere gjør frivillig arbeid for å oppnå noe selv (instrumentelle begrunnelser), og skjeldnere er motivert av ønsket om større samfunnsendring. Noe er altså iferd med å skje med motivasjonen for frivillig arbeid.

Min gjetning er at engasjement avler engasjement, og at en givende arbeidshverdag gir inspirasjon til ytterligere samfunnsengasjement. Men dette reiser igjen bekymringen om at frivillig engasjement og sosial kapital blir et klassespørsmål.

PS: Det finnes forresten en RSA Animate-video med Dan Pink på YouTube.

Nussbaum: Not for Profit

Det store poenget i Martha Nussbaums Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities er at utdanning må handle om å bygge gode samfunnsborgere - og ikke først og fremst om å legge til rette for økonomisk vekst. Hvis vi utformer skolepolitikken kun etter målet om økonomisk vekst, vil vi nedprioritere humaniora (filosofi, kunst, litteratur) - og det er nettopp disse fagene som er viktigst for å bygge et velfungerende demokrati og et godt samfunn.

Hele argumentet henger tett sammen med capabilities-tankegangen hvor Sen og Nussbaum er sentrale. Utgangspunktet er at økonomiske indikatorer ikke fanger opp det fulle bildet av hva utvikling handler om. Sens Development as Freedom er en god introduksjon til dette.

Det er ifølge Nussbaum særlig to menneskelige evner som kan styrkes gjennom humanistisk utdanning, og som vil fremme demokratiet: (1) kritisk tenkning, og (2) empati. Gjennom kritisk tenking og sokratisk diskusjon kan vi i fellesskap bli enige om hvor vi vil at samfunnet skal gå, og gjennom empati kan vi se forbi vårt eget liv her og nå - og forstå den fulle rekkevidden av hvordan våre avgjørelser påvirker andre.

Economist-bloggen Democracy in America tok opp nettopp dette temaet for noen uker siden: Empathy and torture.  Hovedpoenget: at politikere som tillater bruk av tortur kunne trenge en dose empati. Eventuelt en dose tortur.

I et av kapitlene i Not for Profit presiserer Nussbaum at humaniora også kan legge til rette for økt økonomisk lønnsomhet - kreativitiet og innovasjon er avhengige av evnen til kritisk tenking, som humaniora kan fostre. Og det er kanskje et godt poeng. Men det er ikke dette poenget vi bør feste oss ved i denne boka; hovedbeskjeden er nemlig at det er viktigere å ta sikte på å styrke demokratiet enn på å styrke økonomisk vekst (NB: når a er viktigere enn b, betyr ikke det at b er helt uviktig). Man behøver altså ikke å være en fiende av økonomisk vekst for å mene at demokratiet er viktigere enn markedet.

Dette er en veldig inspirerende bok å lese. For min egen del festet jeg meg særlig ved argumentet om at kunst styrker vår evne til empati. Jeg synes dette, sammen med de Bottons Status anxiety, er et godt argument for å lese mer skjønnlitteratur.

Mye mer lesestoff om boken finnes for eksempel på filosofibloggen In Socrates' Wake (via Crooked Timber). Her finner man blant annet dette svarinnlegget fra Nussbaum selv. Sjekk også ut Nussbaums samtale med Matthew Taylor på RSA.

Her er forresten noen tidligere blogginnlegg jeg kom til å tenke på:

Alt de ser er kun profitt

Om Amartya Sen: Development as Freedom

Moral Sentiments

Jammen, jeg VIL ha demokrati!

Jeg leste en sak i går morges som jeg ikke klarer å få ut av hodet. Professor Dietlind Stolle inviterte fire- og femåringer til statsvitenskapsforelesningene sine ved McGill University.

Eksperimentet er beskrevet i The Montreal Gazette:

Stolle asked her students to prepare a lecture introducing the little ones to the concepts of voting, democracy and choosing a prime minister.

They started by talking about what a prime minister does – making decisions for all Canadians. Someone a little like the teacher in their daycare, except a prime minister can be chosen.

Then Stolle’s students made up a game. First, daycare kids were given clickers and asked to vote which sticker they liked best, one of an ice cream cone or a soccer ball. Because this was a democracy, and ice cream had trounced soccer, everyone got a sticker with an ice cream cone on it.

But what would have happened if this wasn’t a democracy?

“They voted again for a sticker, but instead they got nap time,” said Stolle.

“They were puzzled, and one girl said right away, ‘I want democracy.’ Then all the others joined in. It was fantastic as an experience.”

Hele artikkelen er inspirerende lesning.

Det får meg til å tenke. Én ting er at demokratisk deltakelse må ha vært en betydningsfull erfaring for barna - men barns deltakelse er også inspirerende for oss voksne. Det å inkludere barna i politiske debatter krever mye av oss; vi må uttrykke oss enklere og klarere, og vi tvinges til å vurdere våre egne argumenter fra barnas perspektiv. Jeg tror for eksempel det er en effektiv måte å se verden omtrent slik som Adam Smith så for seg da han skrev om the impartial spectator.

Jeg kom forresten over denne saken via The Monkey Cage.

Sjokoladekake og sosial kapital

Gjennom arbeidet med masteroppgaven leste jeg mye teori om sosial kapital. Sosial kapital handler om den tilliten og gjensidigheten som bygges gjennom frivillig engasjement - og som både demokratiet og økonomien har så godt av. Robert Putnams studie av forskjellene i folks samfunnsengasjement i Nord- og Sør-Italia var den første - og kanskje beste - teoretiske forklaringen jeg leste.

Nå er jeg så heldig å arbeide i en frivillig organisasjon, og jeg ser daglig denne teorien i praksis.

Og det skal sies: å se sosial kapital bli skapt over noen stykker hjemmebakt sjokoladekake er noe ganske annet enn å lese om begrepet i en bok. Mye hyggeligere.

Ikke et vondt ord om Putnam, men jeg har aldri sett ham bake kake.

Tilhørighet, nærhet og avstand

På vei til jobben idag hørte jeg et foredrag på RSA-podkasten: Martin Simon om Timebanking. Timebanking er en modell for frivillig engasjement, hvor man bruker timer med frivillig arbeid som en slags valuta for utveklsing av tjenester.

Jeg har hørt på denne podkasten i noen år nå, hvor RSA kringkaster sine debattmøter og foredrag, og gjennom dette kommet over mange interessante bøker og argumenter. På samme måte som med andre podkaster (særlig EconTalk, og i mindre grad Rebooting the News) føler jeg en tilhørighet til RSA gjennom disse foredragene. Jeg  føler meg som et medlem av et særlig interessert publikum, og eksponeres for ideer jeg ellers ikke ville hørt om (som for eksempel her og her).

Så er det et paradoks her, om hvordan mediene påvirker opplevelsen av nærhet og avstand. I foredraget jeg hørte i morges snakket Martin Simon blant annet om hvordan ingen kjenner naboene sine lenger. Om hvordan vi kan bli bedre samfunnsborgere, og hvordan vi kan involvere oss mer i lokalsamfunnet vårt, involvere oss mer med folkene rundt oss. Dette er gjennomgangstemaer fra RSA. Og han snakket om behovet for offentlige arenaer hvor vi kan komme i kontakt med mennesker vi ellers ikke ville valgt å møte.

Og alt dette hørte jeg altså mens jeg gikk rundt i byen med hodetelefonene på - isolert fra omgivelsene rundt meg. Dette er kanskje ikke noen banebrytende observasjon, men det ér rart hvordan vi kan føle nærhet og engasjement for et fellesskap som ikke er nær oss fysisk.

Og da lurer jeg på hva som er mest overvurdert: det fysiske lokalsamfunnet, eller de virtuelle samfunnene. Sannelig om jeg vet.

Samfunnsengasjement som hobby

Den nye sesongen av Paradise Hotel kan få det til å rykke i elitist-foten til noen og enhver. Hvordan i alle dager kan noen se på dette? Har de ikke noe bedre å gjøre? Her trengs litt elitist-medisin.

Via LGM kom jeg over dette innlegget av Jonathan Bernstein. Han skriver om folks interesse for politikk:

...if you're reading this blog, odds are good that you're at least in the top 10% of all Americans in political knowledge, and more likely you're in the top 1%. And for those of us in that group, it's hard to imagine just how little the median American knows about the day-to-day events that we pay so much attention to. Even when in some sort of abstract way it makes sense for people to know about politics or public affairs -- for example, it makes sense for Medicare recipients to know how ACA affects them -- they just don't. Sometimes that's because people aren't well-educated enough to feel comfortable reading or even watching the news (...).  But often it's because people have other, more immediate things in their lives to attend to, or they pay attention only occasionally, or they have low tolerance for conflict, or they just don't see any connection between things happening in Washington and their lives.

(...) I've said this before...to get a sense of what politics is like for many Americans, I suggest thinking of something that you do encounter in some way all the time, but that you just have zero interest in. 

Robert Farley utdyper:

I follow politics not just because I think it’s my duty as a citizen, but also because I find the political entertaining. It has always been thus; I became a political scientist because I found politics fun and interesting. I have a taste for politics. Like Bernstein, I find some forms of mass entertainment mind numbingly boring and stupid. I think that it’s arrogant, however to suggest that my preference for baseball and politics over NASCAR and Jersey Shore represents an elevated level of consciousness, rather than just a particular set of tastes that don’t have any particular moral or ethical content.

Jeg er ikke sikker på om jeg er overbevist, men det er et viktig argument her. Joda: selvfølgelig må vi kunne forvente en viss porsjon samfunnsengasjement og politisk interesse av ansvarlige samfunnsborgere. Men engasjement for politikk og samfunnsspørsmål kan være en hobby så god - og dårlig - som noen.