Anonyme bidrag

NONA arrangerte debattmøte om nettdebatt i dag (referat på Cover it Live). En tanke derfra:

Helge Øgrim var litt bekymret for at veldig få er villige til å diskutere journalistikk på journalisten.no, og jeg kastet meg frampå med en kommentar om denne debatten kanskje fungerer bedre på skribentenes personlige blogger enn på et fagblad som journalisten (som attpåtil krever fullt navn, og er ganske formelt i formen). Mange av mine favorittbloggere skriver på mange flere formater enn bloggen, og jeg tror dette formatet har en verdi i seg selv.

Elin Ørjasæter var ikke enig, og hun tok seg tid til en liten prat etter møtet (takk for det!). Hun mente at det er noe "stykkevis og delt" over denne måten å skille bloggeren fra journalisten - når de i virkeligheten er samme person. I offentligheten bør man ha ryggrad til å stå fullstendig for meningene sine.

Det er et godt poeng, og anonymiteten på nettet er veldig problematisk. Men poenget jeg forsøkte å få fram er det samme som jeg skrev da Amnesty inviterte til ytringsfrihetskampanje: Med internett har offentligheten fått en ny dimensjon, der terskelen for deltakelse er befriende lav. Jo, vi står i fare for å drukne i kloakk, men flere mennesker får mulighet til å delta. Jo, man kan velge anonymitet, den feige utveien, men jeg tror dette er bedre enn ikke å ytre seg i det hele tatt.

Trikken hjem fra debattmøtet kjørte forbi Biermanns gate. Noen har tagget på en vegg: Drit i helsekøen, bygg opera! Dette er én måte å bidra til samfunnsdebatten: fullstendig anonym, lite konstruktiv og ganske nær det pøbelaktige. Men jeg tror personen som skrev dette har fått flere mennesker til å tenke enn han kunne gjort gjennom Aftenposten-kronikken han aldri skrev. Og som redaksjonen ikke ville trykket likevel.