Mumlefrihet

Amnesty inviterer til nettkampanje om ytringsfrihet i dag. Det er jeg mer enn gjerne med på.

Forrige gang jeg skrev om ytringsfrihet hadde jeg nettopp hørt en podkast med Ethan Zuckerman, om hvordan kampen for ytringsfrihet og menneskerettigheter blir styrket av folk som bare vil vise fram søte bilder av kattene sine. Hvis ikke twitter også var en fantastisk effektiv og engasjerende måte å dele trivialiteter, ville det heller ikke kunne brukes som et vern mot arrestasjoner av dissenter og menneskerettighetsaktivister.

Den gangen linket (nå nedlagte - hva skjedde?) mannfolkprat til meg, under overskriften "Si det tydelig":

Flagg høyt hva du mener. Tro på at de unge nok en gang velger rett. Hold fast ved troen på at det finnes ting som ikke er ok. Vær stolt av dem som forsvarer oss, eller som tar et oppgjør med avstumpethet.
Tiltal dyret ved dets rette navn: avstumpethet. Si nei til de kommende innskrenkningene i ytringsfriheten, og bruk stemmeretten din i høst til å velge vekk dem som forleder oss. I dag snakker vi om å mene noe, uten mumling. Verden er ikke bare surf og kos. Engasjer deg!

Så mye som jeg satte pris på å bli linket til, har jeg lyst til å slå et slag for det motsatte av å "si det tydelig": friheten til å mumle.

Det er nemlig ting jeg har skrevet om på denne bloggen som jeg ikke ville ønske å fremme for et større publikum. Jeg har for eksempel ikke noe behov for å kritisere rasistene på Hegnar-forumet i noen riksdekkende dagsavis. Den offentlige debatten er hardere, mer krevende og mye mer profesjonalisert. Da er jeg mye mer komfortabel med å sitte her borte i hjørnet mitt og mumle. Den beskjedne lille gruppa som vanligvis kommer nærme nok til å høre meg kan jeg saktens håndtere.

Jo, det er feigt. Og mye mer komfortabelt. Selvfølgelig burde vi stått på barrikadene alle sammen, hånd i hånd i kampen for rettferdighet. Det holder ikke å bare bli med i en vilkårlig Facebook-gruppe. Det vet vi.

Men det er urealistisk å tro at vi kan bli fulltidsaktivister alle sammen. Det vi trenger er en offentlighet som så mange som mulig kan bidra til. Da må vi tåle at noen motebloggere, stolte katteeiere, mumlere og hegnarister tar del i offentligheten, og så kan vi bare håpe at engasjementet vokser underveis.

Dette er ikke en erstatning for den alvorlige ytringsfrihetskampen, men en invitasjon til at flere skal delta.