Informasjonsarkitektur

Jeg har begynt å lese Cass Sunsteins Republic.com 2.0, og så langt er den veldig god. Et sentralt argument er at når vi kan velge vår egen mediehverdag (slik vi i stadig større grad kan gjennom blogger, rss-feeder, og aviser som reflekterer våre holdninger og fordommer) går vi glipp av mye viktig informasjon. Ved å diskutere med folk som likner oss selv, lese saker som bekrefter vårt verdenssyn osv, utvikler vi stadig mer radikale holdninger. Dette er den samme mekanismen som kan lede til polarisering blant bloggere.

Sunstein begrunner derfor ytringsfriheten og retten til fri forsamling med viktigheten av å spre informasjon og meninger til folk som ellers ikke ville hørt dem. Retten til å demonstrere i det offentlige rom forsvares altså med muligheten til å informere folk som ellers ville vært isolert fra disse synspunktene. På samme måte er verdien av medier som favner bredt at de gjør deg klar over saker du ellers ikke ville fått vite om.

Det minner meg om en lederartikkel fra Arkitektur N, der Ingerid Helsing Almaas skriver:

Selv ønsker jeg meg bare én ting av boligen min: at den skal være slik at det skjer ting som jeg ikke selv har tatt initiativ til, ting jeg ikke selv har funnet på.

Det synes jeg er et viktig perspektiv, og et godt ideal. Jeg tror det er behov for medier som eksponerer oss for inntrykk vi ikke ville valgt selv.

Parallellen om arkitektur og valg har forsåvidt også blitt gjort av Sunstein og Richard Thaler i Nudge, der de skriver om choice architecture.

PS: Jon Almaas har forresten en fantastisk funny figur som kaller seg medierådgiver, eller informasjonsarkitekt. Se for eksempel Komiprisen 2009.

Hvorfor blogge?

Julie skrev nylig om hvorfor hun blogger, og avslutter med å vise til min kommende artikkel i argument. Her skriver jeg at sosiale medier ikke egentlig gir oss en mindre elitepreget offentlighet, og at politiske blogger ikke egentlig er et levelled playing field. Dermed blir jeg er en politisk blogger som skriver at politiske blogger ikke har noe særlig for seg.

Jaha - så hvorfor blogger jeg da?

Vel. Jeg blogger først og fremst for skrivetreningens skyld. Dette er en virkelig god måte å eksperimentere med tekst, og jeg har hatt stor nytte av å prøve ut ideer på bloggen både i forbindelse med oppgaver og andre tekster.

Det er responsen i kommentarfeltet, på twitter, fra Sonitus, og på andre folks blogger som gjør det mulig å bruke bloggen som verktøy for å skille gode ideer fra dårlige. Dette kan jeg skryte av fordi det ikke er min fortjeneste, og det har skjedd ved flere anledninger. Først da jeg skrev om Bernt Hagtvets syn på nye medier, og nå senest i arbeidet med den kommende argument-artikkelen (særlig her og her). Jeg har vært så heldig å slippe unna troll i kommentarfeltene mine. De som kommenterer hos meg er stort sett hyggelige, konstruktive og på ballen, og det setter jeg pris på.

Når det gjelder bloggenes mulighet for å utøve makt og innflytelse - det er her jeg tviler. De nye mediene gir alle like muligheter til å ytre seg (og dette kan være verdifullt nok for den enkelte blogger), men terskelen for å få bidra i den store offentligheten er fortsatt like høy. Mer om det litt senere.

Vindmøller og høyspentledninger

Kampanjen Bevar Hardanger - særlig montasjen av en høyspentmast i Brudeferden i Hardanger - fikk meg til å tenke på et poeng fra Alain de Bottons The Pleasures and Sorrows of Work. De Botton skriver blant annet om en gjeng høyspentmastentusiaster (ja, de finnes) som ser på høyspentmastene som monumenter over vår skaperkraft.

Parallellen går til  hollandske vindmøller, som også ble sett på som grelle inngrep i naturen, men omsider fikk en plass i kunsten. De Botton nevner blant annet Jacob van Ruisdaels Molen bij Wijk bij Duurstede (1670) som et av de første maleriene med  vindmøllemotiv:

(Wikimedia Commons)

Poenget altså at vindmøller på et tidspunkt gikk fra å være grelle inngrep i naturen til å bli ansett som "life giving machines."

Det er ganske interessant.

Sjekk også EconTalk-episoden med Timothy Brook om Vermeer's Hat and the Dawn of Global Trade.

The Pleasures and Sorrows of Work

Jeg kom over Alain de Bottons The Pleasures and Sorrows of Work gjennom UChannel for en stund tilbake, bestilte den via BookDepository (bare tilgjengelig i hardback) og har omsider fått lest litt i den.

Dette er en veldig god bok; de Botton har fulgt folk som arbeider i forskjellige bransjer, og han gir noen fantastiske historier om arbeidslivet. De som har hørt forelesningen han holdt ved RSA vil kanskje ha festet seg ved tanken om at moderne mennesker forventer lykke av både jobb og ektefelle, og at hobbyer og elskerinner dermed blir overflødige. Det er et artig poeng, men det er ikke det viktige å ta med seg.

Det viktige med denne boka er forståelsen av at markedet består av mennesker som jobber. Det høres selvfølgelig og trivielt ut, men det er noe vi vanligvis ikke forholder oss til. Gjennom historier fra fiskerinæringen, transportbransjen, karriereådgivning og regnskapsføring lar de Botton oss møte noen av menneskene som utgjør markedet.

Boka er dessuten gjennomillustrert med bilder av forskjellige arbeidsplasser. Sjekk galleriet på alaindebotton.com.

To tanker av å lese The Pleasures and Sorrows of Work:

1: Markedet er fantastisk fascinerende. It is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker that we expect our dinner, men de er mennesker, de òg. I et industrielt samfunn er dette fort gjort å glemme.

2: Man skal jobbe resten av livet.

(Denne siste tanken har et kort soundtrack: Åge Aleksandersens Gjennomsnittsmainn, Tom Waits' I Don't Wanna Grow Up, og Bob Dylans Workingman's Blues #2.)

Multikulturalisme og velferdsstaten

Alberto Alesina og Edward Glaeser er blant dem som mener at økt innvandring vil undergrave europeiske velferdsstater - jeg skrev om dette for noen dager siden. Argumentet er at fordi rasisme går langt i å forklare at USA ikke har noen europeisk velferdsstat, må økt innvandring til Europa undergrave den sosiale kapitalen som er nødvendig for å opprettholde store velferdsordninger.

Jeg er ikke overbevist. I utgangspunktet har jeg en hunch om at rasismen arter seg annerledes i USA, men dette er ikke nødvendigvis mer enn synsing. Dessverre er det ikke lett å komme til noen konklusjon, selv om man tyr til forskning.

For eksempel:

I artikkelen Immigration, Multiculturalism, and the Welfare State presenterer Will Kymlicka og Keith Banting statistikk som viser at OECD-land med stor andel innvandrere ikke ser ut til å redusere statlige velferdsutgifter mer enn andre OECD-land.  De finner imidlertid en moderat effekt av raske økninger i innvandring. Altså: rask økning i innvandringen ser ut til å ha en redusere omfanget av velferdsordningene. Men, som de skriver i andre artikler - kanskje kan politiske grep begrense denne effekten.

Banting har skrevet en del om effekten av multiculturalist policies (f eks her) og antakelsen om at multikulturalisme (politikk som anerkjenner og underbygger kulturelle forskjeller: kvotering, morsmålsundervisning osv) undergraver velferdsstaten. Han mener tvertimot at multikulturalisme kan styrke oppslutningen om velferdsstaten. Statistikken taler hvertfall ikke imot dette argumentet (les mer her).

Banting mener dessuten at Europa like gjerne kan komme til å utvikle seg slik Canada gjorde - mot vellykket multikulturalisme og sterke velferdsordninger. USAs erfaringer er altså ikke eneste mulighet.

Veien er kort til artikkelen Is the Future American? Or, Can Left Politics Preserve European Welfare States from Erosion through Growing 'Racial' Diversity? av Peter Taylor-Gooby.  Også han konkluderer med at USAs svake velferdsregime er resultatet av spesifikt amerikanske erfaringer. Fordi venstresiden står sterkere i  Europa enn i USA, mener Taylor-Gooby, kan velferdsstatene ventes å bestå.

Nå er vi imidlertid i ferd med å komme til problemet: forskernes politiske agenda. La oss ta det ennå et steg til venstre, bare for eksempelets skyld.

Loic Wacquant  (som holdt en veldig spennende forelesning ved LSE for en stund tilbake: mp3 her) har karakterisert fengselssystemet som den offentlige etaten ikke-vestlige innvandrere har lettest tilgang til (!). Wacquant har noen veldig interessante poeng, men det er av og til vanskelig å si om han er aktivist eller akademiker. Sjekk for eksempel The Penalisation of Poverty, hvor amerikanisering og nyliberalismen er fienden.

Problemet - som ser ut til å være spesielt tydelig i forskning om velferd og innvandring - er at forskerne har en politisk agenda. Da blir det ekstremt vanskelig å konkludere med noe som helst.


Jeg har forresten skrevet noe av det samme her. Og jeg synes alle bør høre Russ Roberts om forskning og sannhet.

Bloggdynamikk: eksempler fra Norge?

Jeg jobber med en artikkel om bloggernes betydning for politikken. Et av utgangspunktene er Drezner og Farrells argument om at selv små, spesialiserte blogger kan sette dagsorden for den politiske debatten. Tanken er at småbloggere som konsentrerer seg om emner de har spesialkompetanse på, og skriver om saker de mener er oversett, glemt eller feiltolket i mainstream-mediene, etterhvert vil bli løftet fram av de større bloggerne. Ettersom journalister og redaktører leser disse topp-bloggene, vil sakene omsider havne i de tradisjonelle mediene. Småbloggene kan med andre ord sette rammene for hvordan journalister og redaktører forstår et gitt tema, og dermed sette rammene for den bredere samfunnsdebatten.

I USA er Rathergate det definerende øyeblikket; bloggere gikk 60 Minutes-redaksjonen i sømmene, og fant grove feil i kildebruken.

Noen som vet om gode eksempler fra Norge?

Si gjerne ifra på mail (kristianlandsgard ætt gmail dot com), i kommentarfeltet eller på twitter @kristianland.