Skrive bedre fagtekster

Richard Sennett deltok på LSEs Literary Festival forrige uke, med foredraget Sociology as Literature (lydopptak her). Her delte han sine tanker om hvordan man kan skrive bedre fagtekster, og la blant annet vekt på at samfunnsforskere bør unngå å "dumme ned" tekstene sine når de henvender seg til det allmenne publikum. Ved å overforenkle faglige funn og argumenter fratar man leserens mulighet til å være en 'critical partner in the writer's own thinking.'

Videre:

The politics of talking down to the reader evinces also an error in the understanding of writing itself. People who commit this error may imagine that they can know before they write. That they gather their data and thoughts, and then, as the English phrase has it, 'write up the results' - displaying to others what they have already thought through. Whereas the act of writing should be a laboratory - a workshop for thinking - and not an after-the-facts presentation.

Den siste setningen synes jeg ser ut som et glimrende forsvar for blogging som verktøy for faglig skriving.


PS: Henry Farrell gir noen gode skrivetips her: Good Writing in Political Science.

Kriminalitet og ulikhet

I Punishment and Inequality in America beskriver sosiologen Bruce Western hvordan rettssystemet i USA disproporsjonalt rammer minoritetene. Denne tabellen sammenlikner graden av fagforeningsmedlemskap, mottak av velferdsgoder og andre sosiale programmer, samt fengslingsgraden blant ulike grupper menn i USA:

Poenget (eller hvertfall ett av poengene) til Western er at fengselssystemet er den mest framtredende offentlige institusjonen i livene til minoriteter i USA. Jeg synes det virket litt dumt og platt da jeg leste noe Loïc Wacquant har skrevet om det samme fra et europeisk perspektiv, men det er virkelig en ekkel, ekkel ting å tenke på.

Western presenterer dessuten statistikk som sier at den reelle kriminaliteten i USA ikke har økt. 

Og attpåtil: fengslede personer inngår ikke i arbeidsmarkedsstatistikken. Det vil si at synkende arbeidsledighetstall kan være en delvis konsekvens av økte fengslingsrater, og man kan ha en stor skjult arbeidsløshet. Med andre ord: folk som ellers ville bli talt som arbeidsløse telles ikke, fordi de sitter i fengsel. Dette bildet er særlig slående for minoriteter. Her er en framstilling av arbeidsløshet blant menn av ulik etnisitet, inkludert fengslede:

Jeg har ikke lest nok om dette til å sette det i en større kontekst, men jeg har lest nok til å bli opprørt. 

Relatert bloggpost: Politiet, tyven og uforutsette konsekvenser

Sjekk også: Mange av Bruce Westerns artikler er tilgjengelige på Harvards hjemmesider.

Om Amartya Sen: Development as freedom

I fjor skrev jeg en semesteroppgave (ikke den jeg først hadde planlagt, den ble skrinlagt) om hva Amartya Sens syn på frihet og utvikling kan fortelle oss om minoriteter i rike land, og hvorfor det er relevant for de som er opptatt av utviklings- og velferdsstudier. Denne teksten skal jeg nå bearbeide, og så får vi se hva som skjer med den etterhvert. Her er en kort introduksjon:

Sen har skrevet mye om utvikling og rettferdighet, for eksempel i bøkene Development as freedom (1999) og The Idea of Justice (2009). Han er særlig kjent for sin capabilities approach til utviklingsstudier, som ser folks reelle mulighet til å leve fritt som det viktigste målet (og verktøyet) for utvikling.

Development as Freedom er en virkelig, virkelig god bok. Her argumenterer Sen blant annet for at markedet er viktig i seg selv: muligheten for å drive fri utveksling av varer og arbeid er en grunnleggende del av vår individuelle frihet, og markedet dermed ikke bare er viktig på grunn av resultatene det gir (f eks lønn som kan brukes til å ytterligere øke/sikre våre friheter), men verdifullt i seg selv. 

Sen gir også en glimrende beskrivelse av hvordan individuell frihet er en forpliktelse for fellesskapet, og argumenterer for at reelle individuelle friheter er fullstendig avhengige av offentlige ordninger. Frihetsperspektivet til Sen er dermed annerledes fra det man finner hos liberalistene, som gjerne legger mer vekt på prosedyrene/institusjonene for frihet enn på de reelle utfallene av disse prosessene. Sterke offentlige ordninger er altså nødvendige for å øke folks reelle friheter. 

Men altså: heller enn å definere utvikling gjennom økonomiske indikatorer (som vekst i BNP), mener Sen at utvikling bør vurderes med utgangspunkt i individuelle friheter. Man må undersøke hvilke reelle friheter folk har til å leve liv de har grunn til å verdsette, og hvilke barrierer som stanser dem fra å nyte denne friheten. Det høres vagt og uklart ut, men han presenterer en del håndfaste indikatorer man kan ta utgangspunkt i (gjennomsnittlig levealder, alfabetisme, arbeidsledighet, osv). Særlig relevant er disse fem instrumentelle frihetene som jeg ikke tar meg bryet med å oversette akkurat nå: political freedoms, economic facilities, social opportunities, transparency guarantees, og protective security.

Det som gjør Sens perspektiv så nyttig, er at det er et helhetlig rammeverk for å vurdere folks friheter - både i rike og i fattige land.

Se for eksempel på denne grafen, hentet fra Development as Freedom (s 22). Den viser at levealderen blant minoriteter i USA er lav sammenliknet med Kina og Kerala (India):

Poenget er altså at det kan finnes alvorlige barrierer for folks reelle friheter også i utviklede land.

Jeg tenkte først at jeg ville bruke dette rammeverket for å undersøke konsekvensene av arbeidsledighet i Norge (dvs: hvilke begrensninger legger arbeidsledighet på folks reelle friheter i et rikt land som Norge?), men ettersom dette var et fag om bistand og utvikling, ble det naturlig å ta et mer internasjonalt perspektiv.

Og siden Sen legger så stor vekt på individuelle friheter, bestemte jeg meg for å undersøke hvordan folks reelle friheter økes, svekkes eller forandres ved å flytte til Norge fra et utviklingsland.

Poenget er dette: om noen flytter til Norge fra et utviklingsland øker de mest sannsynlig sine friheter. Men innenfor konteksten av det norske samfunnet kan det fortsatt være begrensninger på hvilke friheter disse menneskene nyter (sammenliknet med majoritetsbefolkningen).

Jeg valgte å konsentrere meg om en konkret gruppe: somaliske innvandrere i Norge. De representerer en spesielt interessant gruppe, nettopp fordi kontrasten mellom de to landene er så stor (verdens beste land å bo i vs. en failed state).

Så spørsmålet er altså: hvilke reelle begrensninger ligger på somaliske innvandreres friheter i Norge? Det har jeg skrevet en oppgave om, og denne teksten skal nå bearbeides. Jeg kommer derfor til å skrive - og lese - mer om dette framover. Alle tips og innspill mottas med takk.