Det går en linje fra den religiøse oppfatningen av frelse, via opplysningsfilosofene, Marx, Fukuyama og bin Laden til Unabomberen. Troen på at mennesket kan forme sin egen framtid er kanskje både gal og uunnværlig.
Unabom
Sommeren 1995 mottok New York Times og Washington Post et dokument med tittelen «Industrial Society and Its Future». Teksten var skrevet av personen FBI kalte «Unabom» - etterlyst for til sammen 16 bombeattentat siden 1978. Til sammen ble tre mennesker drept og 23 skadet i angrepene, som særlig var rettet mot universiteter, flyselskaper og datamaskinforhandlere.
I et følgebrev til avisene krevde avsenderen teksten trykt og distribuert innen tre måneder. Hvis kravet ble innfridd ville gjerningsmannen avbryte sine terrorhandlinger.
Industrial Society and Its Future
«Industrial Society and Its Future» er et essay brutt opp i 232 nummererte avsnitt som åpner med å fastslå at den industrielle revolusjonen har vært «a disaster for the human race». Teknologiske framskritt, mener forfatteren, har redusert mennesket til noe naturfjernt, ufritt og falskt. Livene våre er etter hvert blitt så motstandsløse at vi må fylle dem med surrogataktiviteter som karrierejaging, forskning og veldedig arbeid.
Forfatterens galskap skinner gjennom hele teksten: «In order to get our message before the public with some chance of making a lasting impression, we’ve had to kill people».
Under ett år etter publiseringen av teksten ble Theodore Kaczynski (f. 1942), matematiker og tidligere amanuensis ved UC Berkeley, pågrepet og siktet for terrorhandlingene. Han hadde trukket seg tilbake fra samfunnet og levd isolert i en hytte i Montana siden tidlig på 1970-tallet. Kaczynski tilsto forholdene, og soner nå en livstidsdom.
Makt til å forandre
Selv om han mente at den industrielle revolusjonen har vært en katastrofe for menneskeheten, og at teknologien har redusert vår frihet, hadde Kaczynski ambisjoner om en revolusjon for å styrte det industrielle samfunnet. Han handlet som om han mente verden kan omformes med vold.
Denne troen på at maktutøvelser kan løfte menneskeheten til et nytt nivå har mye til felles med nåtidens terrorisme. Al Qaida er kanskje den mest umiddelbare parallellen å trekke, men dette leder oss til noe viktigere.
Både Kaczynskis og bin Ladens prosjekt har nemlig ubehagelige fellestrekk med andre feilslåtte moderne ideologier.
Opplysningsprosjektet
Den politiske filosofen John Gray, tidligere professor i europeisk tenkning ved London School of Economics, har skrevet mye om framskrittstanken og om hva det moderne betyr. For det første bygger den moderne fremskrittstanken på en lineær historieforståelse: at historien har en begynnelse og en slutt. Dette er arven fra religionene.
I tillegg kommer troen på at menneskeheten kan bruke makt og rasjonell vitenskap for å skape seg en bedre verden – grunntanken i det europeiske opplysningsprosjektet. Denne overdrevne selvtilliten har endt i flere ulike perversjoner. Den polske sosiologen Zygmunt Baumann har beskrevet nazistenes gasskamre som en manifestasjon av denne moderne framskrittstanken, og Gray mener det samme om gulagene. Ambisjonene som følger av økt makt og kunnskap fører samtidig til ødeleggelse og lidelse i stadig større skala.
Al Qaida og det moderne
På samme måte beskrives også Al Qaidas radikale islamisme som et moderne prosjekt: «Troen på at en ny verden kan frembringes av spektakulære voldshandlinger fantes ikke i Middelalderen», mener Gray. Det er en grunnleggende moderne tanke.
Dermed er det 1800-tallets revolusjonære anarkister, slike som Mikhail Bakunin, som er forløperne til vår tids radikale islamister. Også disse mente at en gruppe overbeviste menn kunne omforme verden med makt, og også disse tydde til vold og terrorisme. Selv om Al-Qaida og dets like er fiendtlige overfor vesten, er ideologien et produkt av vestlig tankegods – den er moderne.
Et tu, Fukuyama?
Moderniteten har tatt form av flere mislykkede prosjekter. Sovjetunionens planøkonomi – en håpløs ambisjon om å styre samfunnsutviklingen rasjonelt og kalkulerende – er ett eksempel. Markedsliberalismen er et annet.
Tanken om at liberal markedsøkonomi kan være historiens endepunkt, mener Gray, er moderne på samme måte som marxismen. Begge karakteriseres av Gray som del av den samme «cult of reason and efficiency», og er videreføringer av det europeiske opplysningsprosjektet. Begge bygger på villfarelsen om at menneskeheten kan forme sin framtid, og selv produsere historiens slutt. Og begge fremmer en universell samfunnsmodell, gyldig overalt. For å si det med Matteus 28:19: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler.»
Francis Fukuyamas End of History-tese – ideen om at vestlig kultur har nådd sitt endepunkt og at verdiene og institusjonene herfra vil legge grunnlaget for alle samfunn overalt – var et uttrykk for nettopp denne universalismen. Blind for kulturelle og historiske forskjeller ble markedsliberalismen forkynnet til postsosialistiske stater. Én vestlig utopi ble erstattet med en annen.
No reason for despair
Det gjennomgående argumentet i Grays bøker er at det moderne prosjektet er en utopi. Opplysningstiden representerer ikke noe brudd med religiøsiteten – tvert imot har troen på vitenskap og menneskelig skaperkraft tatt religionens plass. Tilsynelatende ulike ideologier som sosialisme, nazisme, markedsliberalisme og radikal islamisme deler et grunnleggende trekk; villfarelsen om at mennesket kan skape sin framtid.
Gray avslutter forordet i Straw Dogs (2002) på denne måten:
«Humans cannot save the world, but it is no reason for despair. It does not need saving. Happily, humans will never live in a world of their own making».
Enquete: Hvor sentral er framskrittstanken i ditt fagfelt? Kan vi klare oss uten?
Internasjonal politikk: Iver Neumann, forskningssjef ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)
Internasjonal Politikk var lenge dominert av politiske realister. Disse var mest opptatt av å bekjempe fremskrittstro, det være seg i liberal eller sosialistisk tapning. Siden midt på 1990-tallet er ting blitt mer komplisert, fordi studiet av ideer er blitt så mye mer innflytelsesrikt. De fremadstormende tropper er imidlertid innbyrdes uenige om fremskrittet. De såkalte konstruktivistene er opptatt av hvordan stadig flere deler av verden sosialiseres inn i liberale normer, mens poststrukturalistene har oppgitt troen på fremskrittet som annet enn noe teknisk.
Den gamle garde, de såkalte rasjonalistene, er imidlertid også splittet. På den ene side har vi realister av allehånde merker, som er opptatt av kontinuitet og er skeptiske til fremskrittstroen. Så har vi de mer behavioristiske – tallknuserne som jobber med den såkalte liberale freden er et typisk eksempel – som mener at vi er i fremskritt. Demokratiet sprer seg, demokratier kriger ikke med hverandre, det blir færre konflikter, himmelen er nær. Det er liten kontakt mellom leirene, fordi de konstitueres av forskjellige bud av hva virkeligheten består av.
Økonomi: Bent Sofus Tranøy, førsteamanuensis i statsvitenskap ved Høgskolen i Hedmark
Markedsliberalismen innebærer en tro på det rene og det pure og perfekte. Akkurat som en sentralstyrt økonomi var bygd på ideen om en fullkommen byråkrat, med perfekt moralsk dømmekraft og tilgang på all nødvendig informasjon, bygger markedsliberalismen på en enorm tillit til prismekanismen. Se på hva som skjedde med liberaliseringen av Russland – den gangen var mantraet get the prices right. Men da overså man hvor vanskelig det er å få på plass et fungerende marked.
Tillitten til prismekanismen ser ut til å være vanskelig å gi slipp på, og det dreier seg delvis om et confirmation bias. Man ser bare etter bevis som bekrefter sitt eget syn – noe som selvfølgelig gjelder for folk som meg også. Men min erfaring er at rettroende markedsliberalister blir sinte på samme måte som anti-abort-folk, eller folk som er imot homofili, blir sinte. De har liksom sett lyset, og ingen argumenter i verden kan få dem til å nyansere dette standpunktet.
Klima: Hege Westskog, forskningsleder ved CICERO Senter for klimaforskning
I økonomifaget har reguleringstanken tradisjonelt stått sterkt, og optimismen er forholdsvis tydelig. De fleste problemer kan reguleres og håndteres, også forurensing og utslipp. Oppgaven som økonom er å spørre hvordan målet til en beslutningstaker kan oppnås på billigst mulig måte, det vil si hvordan samfunnets ressurser kan anvendes effektivt for å oppnå målet man har satt seg. Det er derimot lite fokus på om de effektive løsningene lar seg iverksette i praksis. Statsvitere, på den andre siden, legger mer vekt på maktstrukturer og spørsmål om politisk gjennomførbarhet, og da blir pessimismen raskt tydeligere.
Generelt synes jeg teknologioptimismen preger mye av debatten om klimaspørsmål. Det virker å være en oppfatning av at så lenge det kommer teknologiske nyvinninger kan vi leve omtrent slik vi gjør i dag. Mer problematisk blir det når denne teknologioptimismen møter behovet for atferdsendring. Man finner ofte at utslippene øker selv om teknologien blir mer effektiv. Selv om bilene blir mer drivstoffeffektive, kjører folk lenger og utslippene øker likevel. Hvis dette er riktig, har vi mindre grunn til optimisme.
Videre lesning
John Gray har blant annet skrevet bøkene «False Dawn: The Delusions of Global Capitalism» (1998), «Straw Dogs: Thoughts on Humans and Other Animals» (2002) og «Black Mass: Apocalyptic Religion and the Death of Utopia» (2007).
-------
Denne artikkelen er publisert i argument #2 2010 (tilgjengelig som pdf her). Les mer om teksten her.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar