Public choice handler om å bruke økonomisk teori for å forstå politiske prosesser. En enkel inngang er denne videoen om Tullock-lotterier (via Marginal Revolution):
Det minner meg på noe jeg har tenkt på en stund, siden Civita ga ut pamfletten Svikt! en introduksjon til public choice (som jeg så langt ikke har fått lest). Ettersom dette var en Civita-utgivelse, og ettersom public choice-teori gir så gode beskrivelser av hvordan myndighetene feiler i å regulere markeder, kunne man fort bli forledet til å tro at public choice-teori tilhører høyresiden. Men det gjør den ikke. Og det synes jeg er viktig å huske.
Eric Schlossers Fast Food Nation er et godt (om enn ikke akademisk) eksempel på dette: svake forsøk på å regulere matindustrien ender opp med å gi politisk makt til dem som allerede har økonomisk makt. Public choice har gode begreper for å forklare dette: som government failure, rent seeking eller regulatory capture.
Disse begrepene høres høyrevridde ut, men i virkeligheten slår de begge veier.
Vi bør peke tilbake til Adam Smith mens vi først er i gang. Han skrev blant annet dette om reguleringer (fra Wealth of Nations):
The proposal of any new law or regulation of commerce which comes from this order, ought always to be listened to with great precaution, and ought never to be adopted till after having been long and carefully examined, not only with the most scrupulous, but with the most suspicious attention. It comes from an order of men, whose interest is never exactly the same with that of the public, who have generally an interest to deceive and even oppress the public, and who accordingly have, upon many occasions, both deceived and oppressed it.
Innlegg
9 kommentarer:
På hvilken måte er de uttrykkene også venstresidens? Du har helt sikkert et godt svar.
For meg (høyresiden) handler det om gode grunner til å være skeptisk til en stor stat. Samtidig skal man være skeptisk til reguleringer, for som Schumpeter sa; det eneste ekte monopol er det som staten sørger for. Det er der rent-seeking og sånt kommer inn.
Med andre ord så er public choice for meg (høyresiden) et argument for å være skeptisk til statlig inngripen i det private. Folk blir ikke bedre av å bli tatt ut av markedet og inn i politikken - la de heller bli i markedet der hvor deres transaksjoner i alle fall er frivillige.
Det jeg mener er at public choice kan gi veldig skarp og treffende kritikk av hvordan politiske prosesser fungerer. Som f eks at særinteresser kan ha uforholdsmessig stor innflytelse på politikk/reguleringer. Men dette kan vel så gjerne være et argument for en sterkere stat - en som vekter hensynene til offentlige og private interesser bedre.
Du har selvsagt helt rett i at public choice ikke er noe rent høyreside-fenomen. De fleste public choice-forskere er kanskje liberalister eller "fiskal-konservative", men teoriene bør være like relevante for venstresiden, og politikere som Clinton, Blair og Stoltenberg har jo alle vist at de har en del PC innabords.
Civita-pamfletten er for øvrig skrevet av en fra venstresiden og en fra høyresiden, og illustrerer vel således poenget.
Godt å høre! Jeg ser fram til å lese pamfletten deres.
Marius: Jeg er også en av de som ikke har lest den dessverre.
Kristian: Jeg savner fortsatt argumentasjonen for en sterkere stat basert på PC. Det er mulig jeg bare er dum.
Hmm, ikke sikkert jeg ordlegger meg så godt.. Vi prøver igjen:
Public Choice viser altså at statlig inngripen ikke nødvendigvis ivaretar fellesskapets interesser, og at reguleringer kan bli kapret av særinteresser. Slik jeg ser det kan dette enten motivere oss til å redusere størrelsen på offentlig sektor (høyresidens svar) eller til å aktivt involvere flere parter i de politiske prosessene som leder til reguleringer (venstresidens svar).
Å bruke PC for å vise at særinteresser har uforholdsmessig stor makt er bare et verktøy for å identifisere et problem, ikke en oppskrift på en løsning. Eller hva?
Jeg hadde skrevet et innlegg som ble borte :(
Jeg er enig at det er et vektøy som påpeker svakheter ved vårt politiske system. Ikke oppskifter på løsninger - så smart er jeg ikke :)
Som jeg sa så er PC for meg argumenter for en innskrenket stat. For eksempel drar jeg slutningen at subsidier kanskje ikke er en god ide for det skaper masse rent-seeking. Regulatory capture gjør meg skeptisk til om en lov faktisk gjør det den skal etter at politikerne er ferdig med den.
Uannsett, som jeg har lært av North, Wallis og Weingast så er kanskje rentsene der for en grunn. Det kan være de rentsene som holder et samfunn sammen i fred. Typisk at alt er så komplisert.
Den viktigste lærdommen fra PC er for meg, på høyresiden, at staten må være begrenset. Begrenset i omfang ja, men mye viktigere at den er begrenset av konstitusjon, rettsstat, individuelle rettigheter etc.
Altså er det viktigere at staten følger "spillereglene", og at spillereglene er gode, enn at det offentlige er 30 heller enn 40 prosent av økonomien.
Det er mulig det er dette du mener med at venstresidens svar er å "involvere flere parter i de politiske prosessene", men hvis det ikke er det er jeg litt usikker på hvordan PC kan begrunne dette. Satt på spissen er nå den radikale venstresidens svar at "alle setter seg ned og blir enige", aktivt demokrati, men jeg mener PC er den beste begrunnelsen for hvorfor dette ikke vil fungere.
Det høres selvfølgelig rimelig ut det dere begge skriver. Og jeg vet ikke om tenkt nøye nok over hva som ville være venstresidens forslag til løsning på disse utfordringene. Uansett: poenget er vel (i første omgang) at public choice er egnet til å peke på maktforhold og ineffektivitet som både høyre- og venstresiden er interesserte i.
Marius: Det ville vært interessant å høre fra medforfatteren din også!
Legg inn en kommentar