Utgangspunktet for boka er at byer som Los Angeles, sammensatte byer hvor ingen gruppe er i majoritet, blir stadig vanligere. Boka ble gitt ut i 1993, og beskriver blant annet opprørene i Los Angeles i 1993 - protestene etter Rodney King-saken.
Først: Postmodernismen (som Jencks er kjent for å ha definert med boka Language of Post-Modern Architecture) er et brudd med det moderne prosjektet, og handler delvis om å gi slipp på troen på det rasjonelle framskrittet. Slikt blir det ofte tunge tekster av. Og dette ville ikke vært en bok om postmodernisme hvis ikke den av og til føltes som å fange fluer med nevene. Slik som med setninger som denne: In other words, as Michel Foucault and others have argued, power is at once centralized and de-centralized, part of a mainstream binary logic and sidestream multi-logic.
Dette er likevel en ganske lettlest bok, og argumentet er veldig godt. Og parallellen mellom arkitektur og politikk er slettes ikke så dum. Det kan være lurt å spørre om forventningene vi har til de to feltene. Side 95-96:
Traditional public architecture - churches, courts, city halls and covered walkways - has always claimed to represent values which a culture shares. A unity of aim and expression is presumed in such building, since the public must understand and pay for it. This obvious point needs reviewing, because it inevitably becomes contested in a pluralist society: ' unity for whom?' is the question. [...] Why ask architects to do more than religion and politics have done - unify a culture, or express heterogeneous and universal ideas.
Og det er nettopp dette som er poenget til Jencks: heller enn å forsøke å lage noe allmenngyldig og universelt (enten i form av moderne arkitektur eller kosmopolitiske verdier) bør vi omfavne forskjeller, dialog og motsetninger. Fra side 120-121:
A cosmopolite, by definition at home in all parts of the world, free from local attachments and prejudices, is also by definition bereft of commitments to a particular ecology and way of life. This ambivalnce makes the concept of the heteropolis more acceptable than the cosmopolis.
The enjoyment of difference and variety in a city makes it necessary that one respects and furthers the 'otherness' one finds, gives something back to the pre-existing heterogeneity. The long-term goal of the heteropolis, its defining goal, is not only to sustain itself as a viable economic and ecological entity, but to further a slow, peaceful interweaving of world-views. Such intermixtures can only take place when there is a true dialogue between cultures, neither coercion nor domination of one by another, but a sustained relationship of talking and listening, sometimes painful, sometimes enjoyable.
Et sted jeg ikke klarer å finne tilbake til skriver han dessuten at ideen om en reell dialog forutsetter at ingen vet hvor den vil lede oss.
Ofte likner argumentet til Jencks på det vi hører (for eksempel fra Jeff Jarvis) om at alt er beta. Heller enn å forvente det perfekte og fullkomne sluttproduktet, må vi innse at ting blir til underveis, og at mye ikke kan sentralplanlegges. Jencks skriver (side 75-77):
The opposite of hetero-architecture is not homo- but mono-architecture; that is, building which is reduced exclusive, over-integrated, perfected and sealed off from life and change. [...] With the L.A. school, particularly Gehry and Moss, it is often not clear when, or even if, the building is ever finished. How can you sue an architect when the building makes a virtue of accidents, mistakes and improvisations?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar