Velferd uten ansikt

Jeg hadde tenkt å lese Nina Karin Monsens Velferd uten ansikt: en filosofisk analyse av velferdsstaten denne påsken. Det har gått en stund siden jeg led meg gjennom hennes Kampen om ekteskapet og barnet (en fryktelig dårlig tekst, og et veldig svakt argument) og jeg syntes hun fortjente en ny sjanse. Det var bortkastet tid. Etter 148 sider bestemte jeg meg for at livet er for kort til å lese ut denne boka.

Temaet er interessant i seg selv; hvilke mangler har velferdsstaten? Hva er de utilsiktede konsekvensene av å ha en profesjonalisert velferdsstat? Undergraver velferdsstaten medmenneskelighet og hjelpsomhet?

Problemet er at Monsen ikke argumenterer - hun remjer. Hun generaliserer fra tynne luften, og referer gjerne til "en gammel venninne av meg", "en gutt jeg hørte om for en tid siden" eller den mystiske størrelsen "mange". Utover dette referer hun sjelden til annet enn synonymordboka. Det er uetterrettelig, og kjedelig å lese.

Google sendte meg tilfeldigvis til Ivar Bakkes bokomtale av Velferd uten ansikt. Han skriver: Å kalle dette for en "filosofisk analyse av velferdsstaten", synes jeg øver vold på ordene "filosofisk" og "analyse".

Enig.