Livsvalg

William Easterly tipset i går om denne kommentarartikkelen i New York Times: David Brooks - The Summoned Self. Den handler om to forskjellige måter å se på livet, og på livsvalgene vi tar. Brooks kontrasterer The Well-Planned Life med The Summoned Life: motsetningen er mellom dem som har satt seg tydelige mål å arbeide mot, og dem som ikke har det. Det ligger litt religiøst prat bak noe av dette, men det lar vi passere akkurat nå.

Brooks skriver om hvordan the Well-Planned Life ser ut:

life comes to appear as a well-designed project, carefully conceived in the beginning, reviewed and adjusted along the way and brought toward a well-rounded fruition.

Og om the Summoned Life skriver han:

Life isn’t a project to be completed; it is an unknowable landscape to be explored.

I løpet av den neste måneden skal jeg fullføre masterstudiene og flytte til Washington for en periode. Derfor er jeg vel litt ekstra mottakelig for tanker om framtiden akkurat nå. Og jeg tror at min egen måte å tenke på ligger nærmere the Summoned Life. Det henger sikkert sammen med at tipset om artikkelen kom fra Easterly, som mener de to perspektivene minner om hans skille mellom planners og searchers.

Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men de avgjørelsene jeg har tatt så langt - om utdanning og jobb - passer dårlig overens med teorier om rasjonelle valg. Ikke at jeg har valgt på måfå, men veien har blitt til underveis og ting har blitt annerledes enn jeg trodde. Jeg har ikke hatt noen overordnet plan, og det har fungert veldig bra.

Jeg synes bare det er lurt å akseptere at det er grenser for hva man kan forstå og planlegge her og nå. Det er bedre å være litt fleksibel. Jeg tror det handler om noe av det samme som hva Amartya Sen betyr i det daglige.  

PS: I et spørreskjema en gang skulle jeg ta stilling til massevis av påstander, blant annet denne: Jeg synes det er vanskelig å ta valg. Min første reaksjon var å hoppe over akkurat den, så jeg kunne tenke meg nøyere om. Jeg valgte til slutt å svare "helt enig".