The Social Animal

David Brooks har skrevet The Social Animal, enda en popvitenskapsbok om hva nyere hjerneforskning, sammen med psykologisk og atferdsøkonomisk forskning, forteller om menneskenaturen. Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk (kanskje begynner jeg å nærme meg tålegrensen for denne typen bøker), men hørte denne forelesningen med Brooks og bestemte meg for å gi ham en sjanse.

Først: hvis du lurer på hvorfor så få popvitenskapsbøker drives framover av fiksjonaliserte hovedpersoner, hvor forskningen belyser deler av deres livshistorie, kan du finne svaret hos Brooks. Det er rett og slett ikke et så fiffig grep som det kan høres ut. (Ikke alle er enige med meg i det - anmelderen i WSJ sammenlikner grepet med Rosseaus Emile). Vel. Jeg synes bare det ble slitsomt.

For all del: jeg forstår hvorfor han vil skrive slik. Et av hovedargumentene til Brooks er at følelseslivet fortjener en tydeligere plass i offentligheten, og at vi ikke må bero for mye på at mennesket er et rasjonelt vesen. Vi er først og fremst følelsesvesener, mener Brooks. Og ved å dikte opp personer som leserne kan føle empati for håper han vel å gjøre argumentet så tydelig som han kan. Problemet er at det gjør boka langsom å lese, og jeg ble distrahert av hvor ufattelig uvanlige liv disse karakterene levde (en av hovedpersonene hadde en vanskelig oppvekst, kjempet seg gjennom en utdanning, tok lederposisjon i næringslivet, og endte opp som Davos-deltaker og presidentrådgiver). Kanskje ville det vært bedre om Brooks hadde bygd noen mindre spektakulære karakterer.

Joda, det er mange gode poenger i denne boka. Særlig i kapitlene om politikk, og om verdien av sivilsamfunnet. Men likevel: ikke en stor leseopplevelse.