søndag 26. juni 2011

Forbrytelse og straff

Fyttikatta. Louis Therouxs dokumentar Miami Mega Jail kan virkelig anbefales. Må se mer av ham.

I første episode forteller en av de innsatte Theroux at det han må forstå om fengselskulturen kan oppsummeres i forkortelsen GABOS: Game ain't based on sympathy. Apropos Simon Baron-Cohens nye bok om empati og ondskap, hvor han blant annet skriver at menneskelige omgivelser kan gjøre det lettere eller vanskeligere å utvikle empatiske evner. Det fikk meg også til å tenke at denne fengselskulturen ser ut som ekstremvarianten av det noen misforstår Adam Smith for å snakke om når han sier at "it is not from the benevolence of the butcher" osv.

Dokumentaren til Theroux er virkelig tankevekkende, og det ville vært interessant å se en tilsvarende reportasje fra norsk fengselsvesen. Jeg tipper at det institusjonelle rammeverket rundt de kriminelle er såpass forskjellig i de to landene at den levde hverdagen i hvert av landenes fengselsvesen har lite til felles. Det store poenget jeg tok med meg fra Sandberg og Pedersens Gatekapital gjaldt nettopp forholdet mellom velferdsarbeidere og kriminelle i Oslo; det å iscenesette seg selv som offer, som noen som trenger å bli "satt på tiltak", framstod som en viktig ferdighet innenfor konteksten av den norske velferdsstaten. Det virker som en ganske bortkastet ferdighet i en amerikansk kontekst.

Men dette vet jeg ikke mye om. Noen som vet om gode bøker eller artikler om kulturen blant norske kriminelle og/eller innsatte i norske fengsler?

Inntil videre fortsetter jeg med Therouxs Behind bars.

Ingen kommentarer: