Nothing to Envy

Barbara Demick jobbet lenge som Korea-korrespondent for LA Times, og ga i fjor ut boka Nothing to Envy: Real Lives in North Korea basert på intervjuer med avhoppere fra Nord-Korea. Jeg har en stund tenkt at jeg leser for lite skjønnlitteratur, mye på grunn av det Nussbaum og de Botton sier om at kunst og litteratur er øvelser i empati. Men hvis ikke denne boka er en øvelse i empati, er det ingenting som er det.

Hoveddelen av boka beskriver scener fra dagliglivet i Nord-Korea. Her finner vi historien om barneskolelæreren som ser elevene sine dø av sult, om ris-rasjoner fra FNs nødhjelpsprogram som kjøres avgårde på militære lastebiler, og om folks desperate forsøk på å karre til seg en inntekt på det svarte markedet. Det er også historier om en 1984-kalibret overvåkningsstat, og om det forelskede paret som over ti år ikke makter å fortelle hverandre at begge planlegger å flykte.

Demick gjør en fryktelig god jobb i å skildre nøden, og det gjør vondt, virkelig vondt å lese. Det bor forresten 24 millioner mennesker i Nord-Korea.

Hun skriver også godt om hva som skjer etter flukten. De siste par kapitlene forteller om avhoppernes nye liv i Sør-Korea; i nord er elektrisitet blitt en sjeldenhet, mens man i sør har høyere bredbåndsdekning enn USA. De to samfunnene er skilt fra hverandre av over seksti år med økonomisk og sosial utvikling. Overgangen til det rike samfunn er som en tidsreise, og den er ikke enkel.

Boka anbefales.