Å forstå ondskap med grammatikk

Mange har mye inspirerende å si nå som vi bearbeider det grusomme som har hendt på Utøya og i Oslo. Sterkest for meg var Eskil Pedersens appell på Rådhusplassen.

Akkurat nå føler jeg et behov for å komme igang med en slags hverdag igjen, og fortsette omtrent som før. Derfor vil jeg skrive litt om en bok jeg har lest (som tilfeldigvis har mye med alt dette å gjøre). Helt hverdag blir det vel ikke, men det er en start.

Forrige uke begynte jeg på Simon Baron-Cohens The Science of Evil: On Empathy and the Origins of Cruelty, hvor forfatteren forklarer ondskap ved hjelp av nyere hjerneforskning. Jeg hadde bare ett ulest kapittel igjen på fredag ettermiddag, da angrepene skjedde. Det er veldig forvirrende å tenke på. Men idag har jeg lest den ut og synes det passer å skrive litt om den.

Dette er argumentet til Baron-Cohen: empati er vår evne til å oppfatte og reagere på andre menneskers følelser, og medisinsk forskning har etterhvert blitt i stand til å gi nokså nøyaktige beskrivelser av hvordan hjernen oppfører seg mens vi føler empati. Vitenskapen forteller oss dermed hvor empatien oppstår fysisk (det finnes ti spesielt aktive områder i hjernen når vi føler empati). Graden av aktivitet i disse områdene varierer fra person til person, og både gener og oppdragelse påvirker hvordan disse hjernefunksjonene utvikles. Noen mennesker har mindre utviklede evner til empati, andre har mer. Det finnes altså menneskehjerner med ulik grad av empatiske evner - det er et spektrum - og noen har zero degrees of empathy. Her finner vi mange av dem som gjør ondt, slike som psykopatene.

Men, sier Baron-Cohen: ikke alle med zero degrees of empathy kan likevel karakteriseres som onde. Mennesker med forskjellige autistiske diagnoser er de fremste eksemplene: de er ute av stand til å lese eller forstå andre folks følelser, men mener likevel ikke noe ondt med sine handlinger. Hjernen fungerer bare ikke som normalt. Det er her ting blir skummelt: ved å gi en klinisk forklaring på ondskap - og forklare det onde som et resultat av gener og oppdragelse - er det fort gjort å frata onde mennesker ansvaret for sine handlinger. Baron-Cohen er heldigvis mer nyansert enn som så, og framhever at straffen også kan begrunnes i behovet for å beskytte samfunnet mot den straffede, eller behovet for å yte ofrene rettferdighet.

Det er selvfølgelig fascinerende å lese om all denne hjerneforskningen - og å tenke på at empatien og fantasien ligger der inne et sted - men et sitat fra Nassim Talebs The Bed of Procrustes virker passende:

Asking science to explain life and vital matters is equivalent to asking a grammarian to explain poetry.

For selv om vi er i stand til å gi en vitenskapelig beskrivelse av hvordan onde menneskers hjerner systematisk skiller seg fra gjennomsnittet, føler jeg ikke vi dermed får beskrevet ondskapen. Akkurat som en grammatisk analyse ikke  kan forklare et dikt, kommer vi ganske raskt til grensene for hva det virker nyttig å ha en vitenskapelig diskusjon om. Og for min del, akkurat nå, er det der denne boka kommer til kort. Forskningen er spennende og argumentet interessant, men jeg synes ikke svarene er spesielt nyttige for å forstå opplevelsen av ondskap.

De beste poengene i boka kommer i siste kapittel, når det vitenskapelige tones ned. Jeg synes dette var et fint sitat, men vet ikke om jeg makter å ta det helt inn over meg akkurat nå:

I remember sitting in the Beth Shalom synagogue in Cambridge on the night of Kol Nidre. Peter Lipton, a friend and an atheist philosopher, was giving a sermon on the theme of “atonement:” “If we treat another person as essentially bad, we dehumanize him or her. If we take the view that every human being has some good in them, even if it is only 0.1 percent of their makeup, then by focusing on their good part, we humanize them. By acknowledging and attending to and rewarding their good part, we allow it to grow, like a small flower in a desert.”

De viktigste spørsmålene her kan uansett ikke besvares med en hjerneskanner.

A head like A Clockwork Orange

Karl Pilkington har spurt: "So.. Am I in charge of my brain or is my brain in charge of me?" Betimelig spørsmål, skal det vise seg.

David Eagleman har en lang artikkel i siste Atlantic om hva hjerneforskning forteller oss om ansvar og fri vilje. Hovedargumentet: våre hjerner er ikke like (noen menneskers impulskontroll er fra naturens side dårligere utviklet) og den fysiske strukturen i hjernen er med på å avgjøre hvem av oss som blir kriminelle. Det er skumle argumenter, men verdt å lese.

Her er et avsnitt om hvordan man kan bruke verktøy fra denne forskningen til å øve opp impulskontroll og helbrede kriminelle:

The basic idea is to give the frontal lobes practice in squelching the short-term brain circuits. To this end, my colleagues Stephen LaConte and Pearl Chiu have begun providing real-time feedback to people during brain scanning. Imagine that you’d like to quit smoking cigarettes. In this experiment, you look at pictures of cigarettes during brain imaging, and the experimenters measure which regions of your brain are involved in the craving. Then they show you the activity in those networks, represented by a vertical bar on a computer screen, while you look at more cigarette pictures. The bar acts as a thermometer for your craving: if your craving networks are revving high, the bar is high; if you’re suppressing your craving, the bar is low. Your job is to make the bar go down.  (...) This research is just beginning, so the method’s efficacy is not yet known—but if it works well, it will be a game changer. We will be able to take it to the incarcerated population, especially those approaching release, to try to help them avoid coming back through the revolving prison doors.

Dette lukter av A Clockwork Orange.

Jeg har ingen problemer med at vi som samfunn må definere en grense mellom sykdom og kriminalitet, men det virkelig ubehagelige med denne typen forskning er at den gir definitive rasjonelle argumenter til debatter som egentlig handler om verdier. Kanskje er det dette jeg synes er skumlest ved vitenskapeliggjøringen av hjernen. Apropos hjerneforskning og kriminalitet: Simon Baron-Cohen har en ny bok ute.

Og en annen ting: hvis denne forskningen vil frata oss ansvaret for en del av de fæleste sidene ved menneskelig atferd (som voldskriminalitet), hva da med det beste i mennesket? Kan vi fraskrive oss ansvaret for skurkene, og samtidig ta æren for kunstnerne?

Den opplyste debatten og annen bullshit

Clifford Bob skriver på Duck of Minerva om hva som er galt med måten vi ofte tenker på aktivister som forsøker å påvirke offentlig politikk, og om hva vi egentlig kan forvente av offentlig debatt. Han har en ny bok på trappene: The Global  Right Wing and the Clash of World Politics.

To viktige avsnitt fra bloggposten:

Political scientists, including myself, have focused too much attention on “persuasion” as the mechanism by which policy change happens. Unless that term is given a broader meaning than normal, “persuasion” fails to capture the concrete combat that dwarfs most rhetorical efforts, even if it is often harder to see and study. This includes efforts at excluding the other side from key institutions, at silencing opponents, at keeping others' ideas off the agenda, at fighting back even after a policy has been established (see the continuing court battles over California’s Prop 8), and of course at raising money. 

Finally, political scientists, in this case not including myself, have put too much faith in the power of deliberation to elevate the decision processes of leaders and citizens. Recent work on deliberative democracy finally seems to be getting this criticism.  Many "target" audiences are beyond persuasion, due to self-interest or ideology. And few promoters of ideas, whether new or old, truly want a free and fair debate. Obviously such debate would be optimal--if it were possible to establish agreement on what that would mean, not in the abstract, but in an actual political conflict.  In reality, decisions are invariably made in the absence of the kind of deliberation political philosophers would prefer.

Apropos: sjekk ut denne artikkelen av Jackson og Krebs: Twisting arms and twisting tongues. Den sier noe interessant om retorikk som maktbruk, og om hvorfor aktører i offentlig debatt oftere forsøker å finte ut sine motstandere enn å overbevise dem.

Det store, stygge poenget her er at vi egentlig ikke ønsker oss en fri og rettferdig debatt. Verken samfunnsdebattantene eller folk flest har noe særlig ambisjoner om å være fleksible eller åpne for det bedre argumentet. Vi ønsker å vinne diskusjonen, ikke å forstå motpartens argumenter. Ikke veldig trivelig å tenke på, men jeg er redd det er sant.

Denne saken fra The Onion oppsummerer følelsen: Open-Minded Man Grimly Realizes How Much Life He's Wasted Listening To Bullshit:

"Jesus Christ," said Richman, taking in the overwhelming volume of useless crap he's actively listened to over the years. "My whole life I've made a concerted effort to give people a fair shake and understand different points of view because I felt that everyone had something valuable to offer, but it turns out most of what they had to offer was complete bullshit."

"Seriously," Richman added, "what have I gained from treating everyone's opinion with respect? Nothing. Absolutely nothing."

Nei, hva er egentlig poenget med alt sammen?

---

PS: Bob refererer til en artikkel medforfattet av Andreas Føllesdal, om hvordan teorier om deliberativt demokrati bør forholde seg til makt og egeninteresse. Denne artikkelen ligger dessverre bak en betalingsmur, så jeg vet ikke hva hele argumentet er. Fyttikatta, så lei jeg er av betalingsmurer.

PSPS: Det er mye interessant i artikkelarkivet til Bob, for eksempel denne: Merchants of Morality om hvordan aktivistgrupper må gå på akkord med sine prinsipper for å få internasjonal oppmerksomhet. Særlig relevant lesing for folk som bor i land som deler ut fredspriser.

Om mannsrollen og antivoldtektskampanjer

Jeg blir aldri kvitt følelsen av at jeg spikker diskurs-fliser når jeg skriver sånne ting som dette, men jeg tror samtidig det er viktig. Dette skal handle om hvordan vi snakker om kjønn, og hvorfor det faktisk er viktig. Det er dessuten litt halvtenkt, men la gå.

Jeg kom over dette innlegget av Pablo K på The Disorder of Things om antivoldtektskampanjer, og hvilke kjønnsroller slike kampanjer bør spille på. Slikt snakker vi jo om i Norge for tiden også, så kanskje flere er interessert.

Først et funn fra forskningen, om hvilke menn som har hvilke holdninger til voldtekt:

Rape-conducive attitudes are common among those who belief in strong gender binaries. Although I haven’t done significant follow-up research on published work since, I’m still continually drawn back to an ancient (1983) piece by James Check and Neil Malamuth, which places some of these issues in sharp relief. Check and Malamuth found extraordinarily high levels of self-reported willingness to rape among male university students. In brief, subjects demonstrated an awareness of what rape was (by distinguishing between stories of consensual, ambiguous and forced sexual encounters) and were then asked to indicate in which scenarios they would themselves enact sexual violence (if they were confident they wouldn’t be caught). 1/3 of the respondents said they would rape in the scenarios presented. The crucial extra piece of information is how this willingness was distributed among men dependent on their propensity to sex-role stereotyping. Of the men who showed high levels of stereotyping (i.e. who believed that men and women were very different) 44% reported some likelihood that they themselves would rape if they could. That figure was ‘only’ 12% for low sex stereotypers.  

Given this kind of association between masculinism and rape propensity, it seems natural that anti-rape advertising would position itself in a way that appeals to the men most likely to rape, which is to say the most traditionally patriarchal ones.

Det er mange ting å gripe fatt i her - for eksempel intervjusituasjonen, eller mistanken om at mannskultur og kjønnsroller på amerikanske universiteter er såpass annerledes fra norske forhold at generaliseringer blir vanskelige. Men vi skal la det ligge, og tenke nøyere på hva dette betyr. Menn som tror på binære kjønnsroller sier oftere at de kunne voldtatt. Hva slags kjønnsroller bør da ligge til grunn for antivoldtektskampanjer? Pablo K igjen:

The crucial thing, I think, is the way in which the appeal to genuine masculinity is made. On one reading, rape is removed from the menu of acceptable male behaviour while preserving or promoting a range of other patriarchal attitudes, in particular the idea of men as decision-makers, material providers and romantic pursuers, the active agents in the drama of love. This means a campaign of persuasion which half-chastises men but still in the name of a kind of phallic power, that essential male strength which is taken to be greatest exactly at the point in which men restrain themselves (I am more than capable of hurting, but I choose not to). To me, this is the voice of the father, the male authority figure who sets limits, teaches control and disciplines the capacity for violence.

Jaha? Dette ser for meg mer ut som en Catch 22 en som en løsning; menn som tror på binære kjønnsroller er mer tilbøyelige til å si at de kan voldta, og derfor tyr holdningskampanjer til binære kjønnsroller for å forklare hvorfor voldtekt er galt. Kanskje kunne vi utrette mer ved å forsøke å komme oss videre fra binære kjønnsroller i det hele tatt.

Jeg vet. En oppfordring om å "komme oss videre fra binære kjønnsroller" høres fort ut som babbel fra tiden før Hjernevask. Men det er faktisk ikke en helt rettferdig kritikk. Ta for eksempel poenget til Charli Carpenter om at binære kjønnsroller gjør humanitære organisasjoner blinde for sivile menn, og dermed bidrar til at alle (også barn og sivile kvinner) blir mer sårbare. Det er nokså håndfast: sivile som dør i krig. Mer om hva kjønnsroller betyr for sivile menn, kvinner og barn i krigssituasjoner finner du her og her.

Jeg tror at vi som samfunn trenger å tenke mer på hva det betyr å være sårbar og medmenneskelig. Empati begynner her, og jeg tror at mer empati fører til mindre kriminalitet. Men dette er temaer som blir vanskelig å snakke om i en kultur hvor mannen skal være dominerende, mektig og handlekraftig. Det blir liksom litt for mykt.

Fin flyt

Mihaly Csikszentmihalyi (aka "han ungareren med det umulige navnet") er psykologen bak boka og begrepet flow. Dette handler om flytfølelsen du får når du driver med noe du elsker, noe som utfordrer deg akkurat passe, som du mestrer og motiveres av, og som gjør at du helt glemmer tiden.

Boka Flow (1990) er en popvitenskapelig gjennomgang av denne forskningen, og en slags selvhjelpsbok om hvordan man kan få mer flyt-tilstand inn i hverdagen. Og selv om den optimistiske tonen etterhvert blir litt trøttende, er boka jevnt over inspirerende, godt skrevet, og med paralleler til både det ene og det andre.

Aller først: den store kritikken som kan rettes mot Csikszentmihalyi er at livet rett og slett ikke kan flyte like fint hele tiden, og at ikke all motgang kan eller bør møtes med å søke til en flyt-tilstand. Noen ting er trist, tungt og vanskelig, og løsningen er ikke nødvendigvis å rømme fra det vonde. Dette virker for meg å være den store begrensningen ved positiv psykologi. Når ting går på tverke er det godt vi  har De Botton og filosofene å lene oss på. Eller Guro Øiestad og kollegene hennes, for den saks skyld. Men det får være opp til den enkelte.

Men én bok trenger ikke gi svaret på alt, og denne boka har i det minste flere gode poeng. Her er noen sitater og tanker. Først om faren ved indre ro:

Entropy is the normal state of consciousness—a condition that is neither useful nor enjoyable. To avoid this condition, people are naturally eager to fill their minds with whatever information is readily available, as long as it distracts attention from turning inward and dwelling on negative feelings. This explains why such a huge proportion of time is invested in watching television, despite the fact that it is very rarely enjoyed.

Det fikk meg til å tenke på Something in the night av Bruce Springsteen:

Turn the radio up loud,
So I don't have to think

Og videre. Et fint forsvar for blogging, skrevet før blogging fantes:

Not so long ago, it was acceptable to be an amateur poet or essayist. Nowadays if one does not make some money (however pitifully little) out of writing, it’s considered to be a waste of time. It is taken as downright shameful for a man past twenty to indulge in versification unless he receives a check to show for it. And unless one has great talent, it is indeed useless to write hoping to achieve great profit or fame. But it is never a waste to write for intrinsic reasons.

Apropos noe jeg har skrevet tidligere: amatører og eksperter er ikke i direkte konkurranse, selv når de gjør det samme. Nytt sitat:

The point of becoming an amateur scientist is not to compete with professionals on their own turf, but to use a symbolic discipline to extend mental skills, and to create order in consciousness. On that level, amateur scholarship can hold its own, and can be even more effective than its professional counterpart.

Til slutt: jeg husker ikke hvem som har sagt det, men et sted har jeg hørt at alle må skrive sin versjon av The sentence. Setningen begynner med "Mennesket er det eneste dyret som", og fortsetter med forfatterens store poeng. Her er en annen variant:

But animals other than man are not in a position to be the cause of their own suffering; they are not evolved enough to be able to feel confusion and despair even after all their needs are satisfied.

Mennesket er altså det eneste dyret som kan føle forvirring og fortvilelse selv når alle våre behov er tilfredsstilt. Lystig tanke.

Et generelt poeng helt til slutt: i noen deler av Moral Sentiments skriver Adam Smith som om vi er lykkeligst når vi har det rolig og er avkoblet. Hovedbudskapet fra Flow er en påminner om at det ikke er tilfelle; vi har det best når vi får brukt oss selv, når vi utvikler og utfordrer oss selv. Dette ble tatt opp på Otteson-episoden av EconTalk.