Kanskje man heller bør lese oversettelser

Det er vel ikke egentlig noen gode spørsmål om lesing som begynner med ordet bør, men likevel: bør man lese romaner på originalspråket eller i oversettelse?

For min egen del tror jeg det delvis er fordi jeg vil holde engelsken vedlike, og delvis fordi jeg tenker at jeg kommer nærmere teksten som forfatteren mente å skrive, at jeg helst leser engelske bøker på originalspråket. Men det kan være gode grunner til at vi heller bør lese på morsmålet vårt, i hvert fall hvis vi tenker at lesing kan fremme empati.

Det var nemlig et innslag på On the Media for en stund tilbake, som handlet om en undersøkelse av hvordan folk resonnerer om moralske spørsmål på morsmålet og andrespråket.Forskerne presenterer respondentene med forskjellige varianter av et moralsk dilemma som ofte går igjen i denne typen undersøkelser: vogn-dilemmaet.

I korte trekk: du står på en gangbro over et togspor, ved siden av en (veldig) tjukk mann. En vogn kommer rullende, den har retning mot fem personer som står i sporet. Hvis vognen får rulle videre, vil den få fart nok til å drepe de fem. Men tjukken er tung nok til å stanse vogna, hvis bare du dytter ham foran. Men i så fall vil han dø. Spørsmålet er: ville du ofre ett liv for å redde fem?

Respondentene som får dilemmaet presentert på andrespråket sitt, er oftere villige til å dytte tjukken. Altså: på andrespråket resonnerer vi mindre emosjonelt, mer strengt rasjonelt. Så hvis i hvert fall én av godene ved lesing er at det fremmer empati, er morsmålslesing mer effektivt. Vi får ikke den samme nærheten til moralske problemer, vi ser ting mer i svart-hvitt, når vi leser på andrespråket.

Studien finner du her.

(Jeg har nettopp lest Ian McEwans Lørdag i oversettelse. Så nå ville jeg vel ikke dyttet tjukken?)

Et forsvar for føleriet

Jeg vet ikke hvor mange bøker som er i stand til å overbevise meg hvis ikke jeg på en eller annen måte trodde på hovedargumentet før jeg begynte å lese. Det er vel ganske sjeldent. Og Martha Nussbaums siste bok, Political Emotions: Why Love Matters for Justice, slår meg som en bok som definitivt ikke vil overbevise noen som ikke allerede føler (for det er følelser vi snakker om) at vi lar samfunnsøkonomene slippe for billig unna i samfunnsdebatten. Men jeg føler dèt, og jeg likte boka.

Argumentet til Nussbaum er at vi ikke kan bygge et rettferdig samfunn bare ved hjelp av rasjonell tenking. Det er ikke nok at vi har lover og regler bygd på rasjonelle argumenter, en logisk sammenhengende rettferdighetsteori, eller en offentlig sfære hvor bare rasjonalitet får plass. Et rettferdig samfunn, mener hun, forutsetter at vi kultiverer følelser som kjærlighet, empati, medmenneskelighet gjennom kunst og kulturuttrykk. 

Hun sier at Auguste Comte var inne på noe da han ønsket seg en religion basert på humanisme. Han var bare litt på positivistviddene da han trodde at vi kunne ha et presteskap av filosofer til å fortelle oss sannheten. Vi behøver kritisk tenking, og en ydmykhet om at sannheten er vanskelig å bli enige om. Men poenget er likevel at vi mennesker er snåle, og at vi kunne behøvd religionens metoder til å hjelpe oss bli bedre folk. Hele prosjektet til Alain de Botton koker egentlig ned til det samme argumentet: kunst, filosofi og religiøse ritualer kan gjøres nyttig for hverdagslivet, det kan gjøre oss til bedre mennesker. Nussbaum sier vel stort sett det samme, men mer akademisk. Referansene går til Tagore, Mill, og ja, til Mozart.

En fin ting med Nussbaums bøker er at i motsetning til rettferdighetsteorien til for eksempel John Rawls, som forsøkte å definere det fullstendig rettferdige samfunnet, er hun først og fremst opptatt av rettferdigheten sånn som den kommer til uttrykk mellom mennesker i verden. Vi kan ha en verden med mer eller mindre rettferdighet, og utgangspunktet må uansett være en aksept for at verden, akkurat som menneskene i den, ikke er fullkommen eller perfekt. Amartya Sen sier det samme. Og derfor oppfordrer Nussbaum oss samtidig til å akseptere at mennesker ikke bare er rasjonelle, at vi drives av følelser, og at følelser kan være av det gode. Hun sier på en måte at folk er folk.

Dessuten er det interessant at veldig mye av empatimangelen, kvinneforakten og skammen som Aage Borchgrevink finner i Anders Behring Breviks liv passer godt med bildet som Nussbaum maler. Vold og dominans er det vi tyr til når svakhet er ekkelt og empatien er borte. Det er empatien, og tryggheten som ligger i å akseptere svakhet, som får fram det beste i oss.

Men dette er jo vanskelige argumenter å fange i ord, og det første problemet med denne boka er nettopp de svevende ordene. Nussbaum skriver med det samme emosjonelle språket som kommer i veien for argumentene til for eksempel Torill Moi og Marianne Gullestad. Ganske naturlig, forsåvidt, siden hun jo sier at følelser er for viktige til å utelates fra samfunnsdebatten. Og kanskje er det, som Stanley Fish skriver i sin anmeldelse i boka, nettopp viljen til å risikere å framstå som plump og uakademisk som er så bra med bøkene til Nussbaum. (Kanskje dét, men da hun snakket med Alain de Botton på Prospect-podkasten synes jeg jeg hørte en akademikerarroganse som jeg ikke likte).

Men likevel. Det emosjonelle språket og alle referansene til opera, musikk og litteratur gjør at mange vil komme til avfeie argumentet. Slik som Bjørn Stærk, for eksempel, hang seg opp i Nussbaums referanser til barnelitteratur da han avfeide den forrige boka hennes, om religiøs toleranse, hos Minerva i fjor. Han om det. Kanskje er dette rett og slett bare et argument for kvinner og betahanner. 

Til slutt: det jeg synes er vanskeligst med denne boka, er at Nussbaum mener patriotisme kan mobiliseres som en positiv kraft, som et emosjonelt bånd mellom borgerne. Hun viser til USA og India som eksempler på demokratier som evner å leve godt med mangfold, men dette er jo en langt vanskeligere øvelse i europeiske nasjonalstater. Her hos oss glir patriotisme og nasjonalisme veldig over i hverandre, og fellesskapet er derfor spesielt vanskelig for nykommere å ta del i. Vanskelig.

Open City, og hvordan ingen er skurken i sitt eget liv

Det har kanskje gått et år siden jeg leste Open City, debutromanen til nigeriansk-amerikanske Teju Cole, men den har noe ved seg som gjør at jeg ikke får den ut av hodet.

Det er ikke noen spektakulær historie. Hovedpersonen, tysk-nigerianske Julius, er medisinstudent i praksisperiode som psykiater. Han bor i New og begynner å gå lange turer i byen, reiser til Brussel i et halvhjertet forsøk på å komme i kontakt med bestemoren, forteller om oppveksten i Nigeria, diskuterer med folk han møter, refererer til bøttevis av bøker som flyr langt over hodet på meg, og sender oss ofte avgårde på mange lange digresjoner.

Men det jeg ikke klarer å slutte å tenke på skjer mot slutten av boka, når en av Julius'venninner fra ungdomstiden forteller at han har gjort noe fælt mot henne. Julius tenker noe som jeg synes er godt tenkt. At det ikke faller oss naturlig å se på oss selv som skurker:

Each person must, on some level, take himself as the calibration point for normalcy, must assume that the room of his own mind is not, cannot be, entirely opaque to him. Perhaps this is what we mean by sanity: that, whatever our self-admitted eccentricities might be, we are not the villains of our own stories. In fact, it is quite the contrary: we play, and only play, the hero, and in the swirl of other people’s stories, insofar as those stories concern us at all, we are never less than heroic.

Ingen er skurker når de tenker på seg selv. Og likevel finnes det skurker blant oss.

Apropos Cole og ondskap: han har noe interessant å si om hvite mennesker som har lyst til å være gode, og skrev noe fantastisk på Twitter i fjor om det han kaller The White Savior Industrial Complex. Min favoritt er denne, om priviligerte folk som vil gjøre en forskjell:

The White Savior Industrial Complex is not about justice. It is about having a big emotional experience that validates privilege.

Ganske treffsikkert, synes nå jeg. Han utdypet poenget i en artikkel hos The Atlantic.

Blokkert av Fjordman

Tidligere i sommer oppdaget jeg at Fjordman har blokkert meg på Twitter. Da ble jeg ganske forbanna. Hvordan våger han liksom, han av alle, å blokkere en meningsmotstander? Og hva er det som er så forkastelig med meningene mine? Ikke er jeg spesielt rabiat på Twitter heller, så jeg forstår ikke hvorfor det er akkurat meg han må blokkere.

Så jeg fikk lyst til å remje mot ham, og skrev en tweet: Jeg ser at @Fjordman1 har blokkert meg. Hva er dette for en dobbeltmoral? Så DINE ytringer fortjener Fritt Ord-penger, men MEG vil du faen ikke høre på? Men det ble tolv tegn for mye, og dessuten altfor sint i tonen, så jeg prøvde å omformulere meg. Og da modererte jeg meg, fordi jeg ikke vil bli avfeid som en kranglefant, og jeg prøvde meg med et spørsmål i stedet: Hvorfor har @Fjordman1 blokkert meg? Kan vi ikke få ytre oss begge to? Men det er jo ikke noen god formulering det heller, for selvfølgelig kan jeg få ytre meg, det er bare det at han ikke har noen plikt til å høre på meg.

Jeg prøvde å skrive et nyansert argument. Men jeg må ha hatt høyere puls, det føltes sånn, og jeg tenkte ikke like klart, for jeg var sint og kjente på følelsen av at han prøver å gjøre meg usynlig. Jeg visket ut ord og begynte på nytt. Men det ble ingenting av det til slutt, og jeg lot det ligge.

Jeg jobber med innvandrings- og integreringsspørsmål til daglig, og i Twitterbioen min pleide det å stå hvor jeg jobber, så kanskje er det dette som fikk ham til å blokkere meg i første omgang. Han kan ha tenkt at vi har for forskjellige verdenssyn til å ha noe meningsfullt å si til hverandre. Vel, hvis det er dette han har tenkt, da må jeg bare si: to sjeler, én tanke. Om ikke vi har annet til felles, så er vi i det minste enige om det. Agree to disagree, på en måte. Vi står nok bare for langt unna hverandre. Det er trist, selvfølgelig, men kanskje også bare naturlig.

Men én ting kan jeg ta med meg: å være sint, sånn som jeg ble da jeg oppdaget at Fjordman blokkerte meg, det er ikke noen konstruktiv stemning å være i når man skal diskutere med noen (eller når man skal skrive en debattbok, vil jeg tro). Portrettboka til Simen Sætre ga meg et par øyeblikk av empati med Fjordman, og nå opplever jeg det jeg tror må være enda ett: følelsen av å skrive mens man er sint og føler seg usynlig. Sånt blir det ikke god tekst av.

Drittkasting er enklere enn debatt

Noen ganger, og stadig oftere, når jeg leser det som skrives av en viss gruppe norske konservative, blir jeg frustrert og tenker at vi lever på forskjellige planeter. Og så leser jeg kanskje en kronikk eller to, og frustrasjonen blir til sinne, og jeg tenker at sånne folk er det faenmeg umulig å diskutere med. Det er nesten som om vi snakker forskjellige språk.

Det er nettopp dette som er tema for Arnold Klings nye, lille essaybok The Three Languages of Politics. Dette er en ærlig og rask bok om hvordan vi former, og opprettholder, våre politiske meninger.

Kling legger til grunn at vi alle beror på heuristikker, mentale snarveier, når vi vurderer politiske spørsmål, og at disse heuristikkene får oss til å forenkle politiske spørsmål ned til én enkelt dimensjon. Ideologiene varierer etter hvilken dimensjon de forenkler politikken ned til. For libertarianere koker det meste ned til et spørsmål om frihet vs. tvang. For konservative er det sivilisasjon vs. barbari som gjelder. Mens venstresiden, de progressive, ser verden som en kamp mellom de undertrykte og de undertrykkende. Forenklinger, selvfølgelig, men ganske presise likevel.

Det store problemet med politiske debatter på tvers av disse blokkene, mener Kling, er at folk ikke snakker samme språk. Ingen frir seg fra sin foretrukne dimensjon. De konservative snakker som om venstresiden bevisst prøver å bryte ned sivilisasjonen. De progressive på sin side snakker som om konservatismen var en en bruksanvisning for undertrykking. Ingen forstår at motparten navigerer etter et annet moralsk kompass enn dem selv, for å bruke et begrep fra Jonathan Haidt.

Denne uviljen mot å forstå hva motparten faktisk mener (og hvorfor), gjør at politiske diskusjoner ofte reduseres til drittkasting. Kling påpeker at mange som ytrer seg offentlig er mer opptatt av å bevise sin tilhørighet til en gruppe meningsfeller, enn av å overbevise nøytrale tilhørere (dette er faktisk ganske god blodtrykksmedisin: man kan spare seg mye frustrasjon ved å akseptere at de aller fleste politiske ytringer er ment som heiarop, ikke som argumenter).

Som tilhørere er vi dessuten først og fremst ute etter closure: å få eliminert dissonansen mellom fakta og vår oppfatning av fakta. Da velger vi våre fakta med omhu.

Det som er så fint med denne boka, i tillegg til at den er kort og pessimistisk, er at den kommer fra en økonom. Argumentet om at vi må våge å ha dialogiske og empatiske samtaler om politikk høres ofte ut som hippiebabbel, og da er det fint å høre fra en økonom. Fullstendig virkelighetsfjernt, kanskje, men merkelig inspirerende likevel.

Og forresten: Kling var gjest på EconTalk med Russ Roberts for litt siden, og de to snakket blant annet om hvordan mottakelsen av økonomisk forskning ofte farges av ideologi. Dette er en veldig interessant diskusjon fordi både Roberts og Kling er libertarianere, og på en måte virker å mene at fakta allerede tilgodeser libertarianere. Verdt å høre.

To typer mennesker i verden

Ikke lest boka, men likevel: 

Den britiske historikeren David Cannadine skriver i sin siste bok, The Undivided Past: Humanity Beyond Our Differences, om hvordan historiefaget er med på å opprettholde ideen om at verden er delt opp i grupper med grunnleggende forskjeller, i kamp mot hverandre. Han mener at historieskriving altfor ofte brukes som et verktøy for å forenkle historien, og til å innsnevre rommet for identitetsbygging, ved å konstruere ideer om at verden består av enhetlige nasjoner, religioner, raser, klasser, kjønn, eller sivilisasjoner, som står og har stått i konstant kamp. Istedet, mener Cannadine, bør historiefaget se det som sin oppgave å avdekke det vi har til felles som mennesker, og ikke identitetsmarkørene som skiller oss fra hverandre. Det er selvfølgelig et sympatisk argument. Ganske uhåndgripelig, og mer enn litt batikkfarget, riktignok, men sympatisk. 

Men det artige, eller fundamentalt triste, med argumentet til Cannadine blir tydelig for eksempel i denne forelesningen han holdt hos RSA nylig. Her ser han ser seg nødt til å bruke George W. Bush som eksempel på en person som tror på sivilisasjonskampen i verden. Historieskrivingens rolle, ifølge Canandine, burde være å fortelle Bush hvorfor han tar feil.

Det er visst Robert Benchley som først sa at det finnes to typer mennesker: de som konstant deler folk opp i to grupper, og de som ikke gjør det. Jeg synes jeg hører Cannadine si at han tilhører den siste gruppa.

Presidenten som leser vs. presidenten som maler

Teju Cole hadde et innlegg på New Yorker i dag som fikk meg til å tenke. Det handler om Obama, og Cole spør hvordan denne lesende og reflekterte presidenten kan få seg til å drive krigføring med droner. Vi vet at Obama er en seriøs leser - han har til og med blitt sett med diktsamlinger i hendene - og hvis litteratur er godt for noe, skriver Cole, så må det jo være at det er empatibyggende. Hvordan kan denne lesende mannen, med en nattbordsbokstabel som kunne vært Coles egen, stå opp fra sengen, gå inn på kontoret, og personlig godkjenne hvert eneste droneangrep?

Motpolen til Obama i denne historien er selvfølgelig George W. Bush. Som Cole skriver, "he didn’t know much about the wider world, and did not much care to learn".

Det er jo et interessant poeng, dette om at den krigende presidenten er den lesende presidenten, men jeg synes det er et kjipt argument likevel. Jeg tenker for eksempel på dette maleriet av Bush-parets terrier Barney, signert 43, og på de krøkkete maleriene av den gamle presidenten på badet som nettopp ble publisert etter at noen i familiens e-post ble hacket.

Cole, som selv empaterer (kan man skrive det på norsk?) med Obama og anerkjenner at presidenten helt sikkert mener at dronekrigføringen hjelper å holde landet trygt, har ikke det samme empatiske blikket for Bush. Konklusjonen kan selvfølgelig gjerne være riktig – at Bush er en mindre empatisk person enn Obama – men sleivsparket mot Bush amputerer et argument som ellers var veldig interessant.