Blokkert av Fjordman

Tidligere i sommer oppdaget jeg at Fjordman har blokkert meg på Twitter. Da ble jeg ganske forbanna. Hvordan våger han liksom, han av alle, å blokkere en meningsmotstander? Og hva er det som er så forkastelig med meningene mine? Ikke er jeg spesielt rabiat på Twitter heller, så jeg forstår ikke hvorfor det er akkurat meg han må blokkere.

Så jeg fikk lyst til å remje mot ham, og skrev en tweet: Jeg ser at @Fjordman1 har blokkert meg. Hva er dette for en dobbeltmoral? Så DINE ytringer fortjener Fritt Ord-penger, men MEG vil du faen ikke høre på? Men det ble tolv tegn for mye, og dessuten altfor sint i tonen, så jeg prøvde å omformulere meg. Og da modererte jeg meg, fordi jeg ikke vil bli avfeid som en kranglefant, og jeg prøvde meg med et spørsmål i stedet: Hvorfor har @Fjordman1 blokkert meg? Kan vi ikke få ytre oss begge to? Men det er jo ikke noen god formulering det heller, for selvfølgelig kan jeg få ytre meg, det er bare det at han ikke har noen plikt til å høre på meg.

Jeg prøvde å skrive et nyansert argument. Men jeg må ha hatt høyere puls, det føltes sånn, og jeg tenkte ikke like klart, for jeg var sint og kjente på følelsen av at han prøver å gjøre meg usynlig. Jeg visket ut ord og begynte på nytt. Men det ble ingenting av det til slutt, og jeg lot det ligge.

Jeg jobber med innvandrings- og integreringsspørsmål til daglig, og i Twitterbioen min pleide det å stå hvor jeg jobber, så kanskje er det dette som fikk ham til å blokkere meg i første omgang. Han kan ha tenkt at vi har for forskjellige verdenssyn til å ha noe meningsfullt å si til hverandre. Vel, hvis det er dette han har tenkt, da må jeg bare si: to sjeler, én tanke. Om ikke vi har annet til felles, så er vi i det minste enige om det. Agree to disagree, på en måte. Vi står nok bare for langt unna hverandre. Det er trist, selvfølgelig, men kanskje også bare naturlig.

Men én ting kan jeg ta med meg: å være sint, sånn som jeg ble da jeg oppdaget at Fjordman blokkerte meg, det er ikke noen konstruktiv stemning å være i når man skal diskutere med noen (eller når man skal skrive en debattbok, vil jeg tro). Portrettboka til Simen Sætre ga meg et par øyeblikk av empati med Fjordman, og nå opplever jeg det jeg tror må være enda ett: følelsen av å skrive mens man er sint og føler seg usynlig. Sånt blir det ikke god tekst av.

Informasjonsarkitektur

Jeg har begynt å lese Cass Sunsteins Republic.com 2.0, og så langt er den veldig god. Et sentralt argument er at når vi kan velge vår egen mediehverdag (slik vi i stadig større grad kan gjennom blogger, rss-feeder, og aviser som reflekterer våre holdninger og fordommer) går vi glipp av mye viktig informasjon. Ved å diskutere med folk som likner oss selv, lese saker som bekrefter vårt verdenssyn osv, utvikler vi stadig mer radikale holdninger. Dette er den samme mekanismen som kan lede til polarisering blant bloggere.

Sunstein begrunner derfor ytringsfriheten og retten til fri forsamling med viktigheten av å spre informasjon og meninger til folk som ellers ikke ville hørt dem. Retten til å demonstrere i det offentlige rom forsvares altså med muligheten til å informere folk som ellers ville vært isolert fra disse synspunktene. På samme måte er verdien av medier som favner bredt at de gjør deg klar over saker du ellers ikke ville fått vite om.

Det minner meg om en lederartikkel fra Arkitektur N, der Ingerid Helsing Almaas skriver:

Selv ønsker jeg meg bare én ting av boligen min: at den skal være slik at det skjer ting som jeg ikke selv har tatt initiativ til, ting jeg ikke selv har funnet på.

Det synes jeg er et viktig perspektiv, og et godt ideal. Jeg tror det er behov for medier som eksponerer oss for inntrykk vi ikke ville valgt selv.

Parallellen om arkitektur og valg har forsåvidt også blitt gjort av Sunstein og Richard Thaler i Nudge, der de skriver om choice architecture.

PS: Jon Almaas har forresten en fantastisk funny figur som kaller seg medierådgiver, eller informasjonsarkitekt. Se for eksempel Komiprisen 2009.

Anonyme bidrag

NONA arrangerte debattmøte om nettdebatt i dag (referat på Cover it Live). En tanke derfra:

Helge Øgrim var litt bekymret for at veldig få er villige til å diskutere journalistikk på journalisten.no, og jeg kastet meg frampå med en kommentar om denne debatten kanskje fungerer bedre på skribentenes personlige blogger enn på et fagblad som journalisten (som attpåtil krever fullt navn, og er ganske formelt i formen). Mange av mine favorittbloggere skriver på mange flere formater enn bloggen, og jeg tror dette formatet har en verdi i seg selv.

Elin Ørjasæter var ikke enig, og hun tok seg tid til en liten prat etter møtet (takk for det!). Hun mente at det er noe "stykkevis og delt" over denne måten å skille bloggeren fra journalisten - når de i virkeligheten er samme person. I offentligheten bør man ha ryggrad til å stå fullstendig for meningene sine.

Det er et godt poeng, og anonymiteten på nettet er veldig problematisk. Men poenget jeg forsøkte å få fram er det samme som jeg skrev da Amnesty inviterte til ytringsfrihetskampanje: Med internett har offentligheten fått en ny dimensjon, der terskelen for deltakelse er befriende lav. Jo, vi står i fare for å drukne i kloakk, men flere mennesker får mulighet til å delta. Jo, man kan velge anonymitet, den feige utveien, men jeg tror dette er bedre enn ikke å ytre seg i det hele tatt.

Trikken hjem fra debattmøtet kjørte forbi Biermanns gate. Noen har tagget på en vegg: Drit i helsekøen, bygg opera! Dette er én måte å bidra til samfunnsdebatten: fullstendig anonym, lite konstruktiv og ganske nær det pøbelaktige. Men jeg tror personen som skrev dette har fått flere mennesker til å tenke enn han kunne gjort gjennom Aftenposten-kronikken han aldri skrev. Og som redaksjonen ikke ville trykket likevel.

Mumlefrihet

Amnesty inviterer til nettkampanje om ytringsfrihet i dag. Det er jeg mer enn gjerne med på.

Forrige gang jeg skrev om ytringsfrihet hadde jeg nettopp hørt en podkast med Ethan Zuckerman, om hvordan kampen for ytringsfrihet og menneskerettigheter blir styrket av folk som bare vil vise fram søte bilder av kattene sine. Hvis ikke twitter også var en fantastisk effektiv og engasjerende måte å dele trivialiteter, ville det heller ikke kunne brukes som et vern mot arrestasjoner av dissenter og menneskerettighetsaktivister.

Den gangen linket (nå nedlagte - hva skjedde?) mannfolkprat til meg, under overskriften "Si det tydelig":

Flagg høyt hva du mener. Tro på at de unge nok en gang velger rett. Hold fast ved troen på at det finnes ting som ikke er ok. Vær stolt av dem som forsvarer oss, eller som tar et oppgjør med avstumpethet.
Tiltal dyret ved dets rette navn: avstumpethet. Si nei til de kommende innskrenkningene i ytringsfriheten, og bruk stemmeretten din i høst til å velge vekk dem som forleder oss. I dag snakker vi om å mene noe, uten mumling. Verden er ikke bare surf og kos. Engasjer deg!

Så mye som jeg satte pris på å bli linket til, har jeg lyst til å slå et slag for det motsatte av å "si det tydelig": friheten til å mumle.

Det er nemlig ting jeg har skrevet om på denne bloggen som jeg ikke ville ønske å fremme for et større publikum. Jeg har for eksempel ikke noe behov for å kritisere rasistene på Hegnar-forumet i noen riksdekkende dagsavis. Den offentlige debatten er hardere, mer krevende og mye mer profesjonalisert. Da er jeg mye mer komfortabel med å sitte her borte i hjørnet mitt og mumle. Den beskjedne lille gruppa som vanligvis kommer nærme nok til å høre meg kan jeg saktens håndtere.

Jo, det er feigt. Og mye mer komfortabelt. Selvfølgelig burde vi stått på barrikadene alle sammen, hånd i hånd i kampen for rettferdighet. Det holder ikke å bare bli med i en vilkårlig Facebook-gruppe. Det vet vi.

Men det er urealistisk å tro at vi kan bli fulltidsaktivister alle sammen. Det vi trenger er en offentlighet som så mange som mulig kan bidra til. Da må vi tåle at noen motebloggere, stolte katteeiere, mumlere og hegnarister tar del i offentligheten, og så kan vi bare håpe at engasjementet vokser underveis.

Dette er ikke en erstatning for den alvorlige ytringsfrihetskampen, men en invitasjon til at flere skal delta.

Bernt bør blogge og jeg bør snakke

Spennende debatt om nettdebatter på Litteraturhuset i ettermiddag. Etter kommentarene å dømme kommer diskusjonen til å fortsette hos Astrid Meland, Anders Brenna, Ingeborg Volan (som liveblogget fra debatten - oppsummering tilgjengelig her) og VamPus.

Hvis jeg sitter igjen med én viktig tanke etter denne debatten må det være denne: det er forskjell på folk.

Bernt Hagtvet gikk langt i å avsløre sin uvitenhet om nettdebatter, og brukte kloakkmetaforer for å beskrive den nye offentligheten. En provoserende (og smått usaklig?) kommentar fra Anders Brenna om at nettdebatten er SÅ mye mer interessant og opplyst enn kveldens panelister kunne levere fikk Hagtvets blod til å koke. Meningsutvekslingen som fulgte liknet på noe jeg har sett på nettet tidligere. Og da vet vi dette: en meningsutveksling trenger ikke bli verken mer eller mindre saklig av å foregå på Litteraturhuset.

Så en personlig observasjon: jeg hadde lyst til å ta ordet idag, men gjorde det ikke. Jeg ville enten ha kommentert innspillet om blogging under udemokratiske regimer (med søte katter-eksemplet) eller oppfordret Hagtvet til å overkomme brekningsrefleksene og bidra til å løfte nivået på nettdebatten. Professoren er nemlig velartikulert ("Du kan ikke si "elite" i Norge, da legger folk seg i stabilt sideleie"), og over gjennomsnittlig opptatt av å bidra til den opplyste debatten (blant annet gjennom Frokost med Bernt). Jeg tror han ville vært en fantastisk blogger, men han holder seg utenfor av ren ryggmarksrefleks.

Det samme gjorde jeg. Jeg holdt kjeft. Jeg er nemlig ikke så glad i å snakke foran store forsamlinger. Stemmen kollapser, jeg rødmer og stammer.

Så jeg skriver dette blogginnlegget i stedet. Terskelen for deltakelse er nemlig lavere her - hvertfall sammenliknet med å ta ordet før Knut Olav Åmås i en forsamling ledet av Anders Heger på Litteraturhuset. Jeg valgte minste mostands vei.

Så her er en oppfordring til Hagtvet. Hvis du kan overvinne din frykt for usaklig og uopplyst nettdebatt og opprette din egen blogg (evt gi en saklig kommentar på dette innlegget) lover jeg å ta ordet når auditorium 7 i slutten av mars er stappfult av av frammøtte til frokostmøtet med Jonas Gahr Støre.

Jeg tror vi synes dette høres like skummelt ut, begge to.

Søte katter og ytringsfrihet

Jeg er litt ute av rytmen etter juleferien, men Olav Anders Øvrebø har skrevet om en BT-kronikk i romjula som jeg er nødt til å kommentere. Bibliotekaren Aud Gjersdal har gått seg i vill i den teknologiske jungelen og spør om blogging og useriøs informasjon på nettet utgjør en fare for demokratiet. Hun har lest Andrew Keen, og det er vel og bra. Men neppe hele historien.

Hun skriver:

[…] det blir et problem når nettet blir fylt av et virvar av stemmer som snakker i munnen på hverandre om saker uten offentlig interesse. Mange av oss forledes – og blir oppslukt av – all denne ubetydelige informasjon, og vi blir mer eller mindre desorienterte.

Ironien er så altfor tydelig: en bibliotekar føler seg desorientert av all den tilgjengelige og ubetydelige informasjonen. Tenk om det fantes folk med kompetanse og oversikt til å hjelpe henne finne fram i informasjonsjungelen! En som visste bedre enn å bedømme en bok etter omslaget. Det hadde vært noe.

Vi vet nå at en artikkel ikke blir bedre av å trykkes på papir. At debattredaksjonene i de store avisene i løpet av en kort måned har servert oss kronikker som Gjersdals og Erling Fossens (Motstand glorifiseres) burde være tilstrekkelig bevis.

Poenget er at de nye mediene er altfor komplekse til å kritiseres så lettvint som bibliotekaren forsøker.

Gjersdal konkluderer:

Den sannhetssøkende borger trenger kunnskap og arenaer for saklig menigsutveksling fremfor side på side med uttrykksfulle kommentarer. Da er det viktig å ikke bli hypnotisert av denne pirrende usaklige offentlighet, slik at vi ikke vet hva som ellers skjer rundt oss. For da bidrar nettet til et svekket demokrati. Nettet har en demokratisk tvetydighet, som vi selv må presisere.

Men hør for eksempel på Ethan Zuckerman, han vet en ting eller to om ytringsfrihet og verdien av nye medier. Han argumenterer for at Web 2.0-plattformer ikke ville hatt den samme politiske styrken hvis ikke de ble brukt til å utveksle triviell informasjon – som for eksempel bilder av søte katter. Hvis bloggplattformene ikke ble brukt av menneskerettighetsaktivister OG folk som fotograferer kattene sine ville det vært adskillig enklere for totalitære regimer å undertrykke dissenter. Men hvis et regime forsøker å blokkere en bloggplattform er det flere enn de marginale menneskerettighetsaktivistene som protesterer. Resten av folket vil så gjerne dele kattebilder med hverandre. Dermed stiller de seg bak menneskerettighetsaktivistenes krav om retten til å blogge.

Dette er særegent for brukergenererte nettmedier. Til og med Twitter, som ellers er en ganske uinteressant plattform for deling av korte trivialiteter, har en demokratisk verdi. Zuckerman forteller om en menneskerettighetsaktivist som jevnlig poster korte beskjeder på Twitter for at vi skal kunne vite at han ikke blir bortført eller fengslet. Tenk det!

Gjersdal har rett i at den digitale offentligheten er full av møkk, men det er ingen grunn til å gå helt Matlary av den grunn.

Ville Vesten på Hegnar Online

Situasjonen på Hegnar-forumet ser ut til å ha kommet helt ut av kontroll etter at politiet henla Bernt Hagtvets anmeldelse i november. Hvis det i det hele tatt finnes moderatorer på dette forumet, gjør de en fantastisk dårlig jobb.

For flere dager siden postet en anonym bruker denne groteske listen over norske menn og kvinner drept av "utlendinger eller noen med innvandrerbakgrunn." I en annen populær tråd går diskusjonen varmt om hvorfor muslimene kommer for å ta over landet. En flere dager gammel "Afrikanerne er udugelig"-tråd er heller ikke ansett som støtende nok til å fjernes fra forumet. Dette er et representativt utvalg av trådene på forumet - sjekk gjerne Politikk-rommet for nye innspill.

Forumet er rett og slett uakseptabelt. Ingen kan kalle dette verdifulle innspill til samfunnsdebatten. Det har overhodet ingen verdi. Hagtvet sa til Dag og Tid i forbindelse med anmeldelsen:

– Då må eg minna om at den opplyste offentlege samtalen er kjerneverdien til demokratiet. Men det er ein samtale som føreset at ein ikkje stengjer for kommunikasjon, men framfører resonnement og synspunkt som må gå ut over dei
reine spyttklysene.

Jeg klarer ikke å komme på noen bedre beskrivelse av Hegnar-forumet enn den jeg låner av Andrew Keen: the infinite monkey theorem. Sjekk Wikipedia.