Et forsvar for føleriet

Jeg vet ikke hvor mange bøker som er i stand til å overbevise meg hvis ikke jeg på en eller annen måte trodde på hovedargumentet før jeg begynte å lese. Det er vel ganske sjeldent. Og Martha Nussbaums siste bok, Political Emotions: Why Love Matters for Justice, slår meg som en bok som definitivt ikke vil overbevise noen som ikke allerede føler (for det er følelser vi snakker om) at vi lar samfunnsøkonomene slippe for billig unna i samfunnsdebatten. Men jeg føler dèt, og jeg likte boka.

Argumentet til Nussbaum er at vi ikke kan bygge et rettferdig samfunn bare ved hjelp av rasjonell tenking. Det er ikke nok at vi har lover og regler bygd på rasjonelle argumenter, en logisk sammenhengende rettferdighetsteori, eller en offentlig sfære hvor bare rasjonalitet får plass. Et rettferdig samfunn, mener hun, forutsetter at vi kultiverer følelser som kjærlighet, empati, medmenneskelighet gjennom kunst og kulturuttrykk. 

Hun sier at Auguste Comte var inne på noe da han ønsket seg en religion basert på humanisme. Han var bare litt på positivistviddene da han trodde at vi kunne ha et presteskap av filosofer til å fortelle oss sannheten. Vi behøver kritisk tenking, og en ydmykhet om at sannheten er vanskelig å bli enige om. Men poenget er likevel at vi mennesker er snåle, og at vi kunne behøvd religionens metoder til å hjelpe oss bli bedre folk. Hele prosjektet til Alain de Botton koker egentlig ned til det samme argumentet: kunst, filosofi og religiøse ritualer kan gjøres nyttig for hverdagslivet, det kan gjøre oss til bedre mennesker. Nussbaum sier vel stort sett det samme, men mer akademisk. Referansene går til Tagore, Mill, og ja, til Mozart.

En fin ting med Nussbaums bøker er at i motsetning til rettferdighetsteorien til for eksempel John Rawls, som forsøkte å definere det fullstendig rettferdige samfunnet, er hun først og fremst opptatt av rettferdigheten sånn som den kommer til uttrykk mellom mennesker i verden. Vi kan ha en verden med mer eller mindre rettferdighet, og utgangspunktet må uansett være en aksept for at verden, akkurat som menneskene i den, ikke er fullkommen eller perfekt. Amartya Sen sier det samme. Og derfor oppfordrer Nussbaum oss samtidig til å akseptere at mennesker ikke bare er rasjonelle, at vi drives av følelser, og at følelser kan være av det gode. Hun sier på en måte at folk er folk.

Dessuten er det interessant at veldig mye av empatimangelen, kvinneforakten og skammen som Aage Borchgrevink finner i Anders Behring Breviks liv passer godt med bildet som Nussbaum maler. Vold og dominans er det vi tyr til når svakhet er ekkelt og empatien er borte. Det er empatien, og tryggheten som ligger i å akseptere svakhet, som får fram det beste i oss.

Men dette er jo vanskelige argumenter å fange i ord, og det første problemet med denne boka er nettopp de svevende ordene. Nussbaum skriver med det samme emosjonelle språket som kommer i veien for argumentene til for eksempel Torill Moi og Marianne Gullestad. Ganske naturlig, forsåvidt, siden hun jo sier at følelser er for viktige til å utelates fra samfunnsdebatten. Og kanskje er det, som Stanley Fish skriver i sin anmeldelse i boka, nettopp viljen til å risikere å framstå som plump og uakademisk som er så bra med bøkene til Nussbaum. (Kanskje dét, men da hun snakket med Alain de Botton på Prospect-podkasten synes jeg jeg hørte en akademikerarroganse som jeg ikke likte).

Men likevel. Det emosjonelle språket og alle referansene til opera, musikk og litteratur gjør at mange vil komme til avfeie argumentet. Slik som Bjørn Stærk, for eksempel, hang seg opp i Nussbaums referanser til barnelitteratur da han avfeide den forrige boka hennes, om religiøs toleranse, hos Minerva i fjor. Han om det. Kanskje er dette rett og slett bare et argument for kvinner og betahanner. 

Til slutt: det jeg synes er vanskeligst med denne boka, er at Nussbaum mener patriotisme kan mobiliseres som en positiv kraft, som et emosjonelt bånd mellom borgerne. Hun viser til USA og India som eksempler på demokratier som evner å leve godt med mangfold, men dette er jo en langt vanskeligere øvelse i europeiske nasjonalstater. Her hos oss glir patriotisme og nasjonalisme veldig over i hverandre, og fellesskapet er derfor spesielt vanskelig for nykommere å ta del i. Vanskelig.

Den hvite voksne verdensborgeren

Jeg har ikke lest noen av bøkene som Per Thomas Andersens diskuterer i sin «Hvor burde jeg da være?»: Kosmopolitisme og postnasjonalisme i nyere litteratur, og likevel, eller nettopp derfor, var den lærerik å lese. Andersen tar for seg bøker som Jan Kjærstads Forføreren, Dag Solstads Armand V, Milan Kunderas Uvitenheten, og Don DeLillos Cosmopolis og diskuterer hva slags type verdensborger disse forfatterne beskriver. Alle kapitlene gir meg lyst til å lese bøkene selv. Og Andersen trekker inn teori fra mange forskjellige fagfelt og gjør dem relevante for lesingen av romaner. Det er en god ting.

Men dette er ikke et veldig mangfoldig utvalg forfattere. Og når Andersen i tillegg stort sett trekker på teoretikere som Jürgen Habermas, Ulrich Beck, Zygmunt Bauman, og Anthony Giddens, er det virkelig ingen mangel på hvite, voksne menn. Det er ikke nødvendigvis et problem. Mange av teoriene til de gamle mennene er interessante. Mye makt tilhører dessuten fortsatt Den Hvite Voksne Mannen, og mye beror på hvordan han fra sin maktposisjon forholder seg til alle andre. Men han er ikke den eneste verdensborgeren vi kan snakke om.

Det er kanskje spesielt slående når Andersen stadig trekker inn Baumans poeng om at friheten til å reise er den nye klassemarkøren. Den globale overklassen, og da snakker vi gjerne om hvite finansmenn og familiene deres, har blitt eksterritorielle; de står fritt til å reise hvorsomhelst nårsomhelst, mens den globale underklassen er "doomed to stay local".

I et av kapitlene nevner Andesen det drosjesvindelfinansierte hotellet Fortalice Boutique i Islamabad. Og det er jo egentlig et godt eksempel på at det ikke bare er hvite finansmenn som beveger seg i rommet som finansglobaliseringen har åpnet opp. Men dette sporet blir ikke fulgt opp. Det er synd. For når vi snakker om globaliseringen som om hvite kapitalister var de eneste vinnerne, er jeg redd for at vi samtidig stakkarsliggjør andre grupper verdensborgere, for eksempel migranter til Nord med en annen hudfarge.

Overvekten av voksne hvite menn forandrer likevel ikke på at dette er en interessant bok å lese. Andersen bruker litteraturen til å diskutere spørsmål som vanligvis hører hjemme i politisk og økonomisk teori, og han gjør det på en engasjerende måte. Og for all del: hvis man først skal være hvit, voksen og mann, så kan man ha mange verre prosjekter på gang enn å forsøke å være en verdensborger.

Hvorfor virkeligheten ikke er så viktig for holdninger til innvandring

Apropos majoritetsbefolkningens holdninger til innvandring: her er to artikler av John Sides og Jack Citrin, denne fra 2007 og denne fra 2008.

I disse artiklene undersøker Cides og Citrin hva som avgjør nivået av innvandringsmotstand et land. Er motstanden sterkere i land med svakere økonomi? Øker motstanden mot innvandring ved at flere innvandrere kommer til landet? Ifølge de to blir ikke holdningene særlig påvirket av verken nivået av innvandring, eller av den økonomiske situasjonen.

Den mest utbredte bekymringen, sier Sides og Citrin, er at innvandring truer den nasjonale kulturen, heller enn den nasjonale økonomien. Og videre: holdningene blant respondenter i USA er ikke egentlig er så ulike fra Europa. Det er, stort sett, de samme driverne som ligger bak innvandringsmotstanden i alle disse landene - og faktorene dreier seg om psykologi og persepsjon.

Fra før av har jeg gjerne tenkt at spørsmål om mangfold og innvandring er så radikalt forskjellige i europeisk og amerikansk kontekst, at det ikke har noe særlig for seg å sammenlikne de to. Dette er grunnen til at jeg ikke lot meg overbevise av argumentet til Alesina og Glaser, fra denne lille boka fra 2004, om at en rasialisering av den europeiske velferdsdebatten ville undergrave majoritetens vilje til å opprettholde generøse velferdsordninger. Jeg har tenkt at de amerikanske forholdene virker veldig fjerne, og ikke spesielt relevante for Europa. Det er ikke sikkert er riktig.

Rommet for nasjonalfølelse er selvfølgelig annerledes i USA. Den amerikanske nasjonalfølelsen og patriotismen, uansett hva man måtte mene om den, er i det minste tilgjengelig for nykommere. Noe slikt, en fellesskapsfølelse som det er mulig for innvandrere å ta del i, kunne vi trengt i Europa også (og midt mellom alle de pompøse reiseskildringene var det forsåvidt nettopp dette som var poenget til Asle Toje òg).

Dessverre er kanskje ikke dette fellesskapet er innenfor rekkevidde - ihvertfall ikke for Folk Flest, og ihvertfall ikke hvis vi fortsetter å snakke om innvandring slik som vi har fått for vane å gjøre. I konklusjonen av 2007-artikkelen (side 501) skriver Sides og Citrin:

The small explanatory role played by country-level factors suggests that attitudes towards immigrants have become increasingly divorced from social reality as the issue has become politicized; that is, people’s perceptions of immigration and immigrants come to rely more on vivid events (at home and abroad) and messages from politicians and media, and less on the demographic and economic conditions that have been the main focus of research to date.

Altså: ettersom holdninger til innvandring er såpass like på tvers av land, og derfor relativt upåvirket av det faktiske nivået av innvandring og demografisk utvikling, da blir det desto viktigere hvordan vi snakker om innvandring. Virkeligheten er ikke så viktig - det er den forestilte virkeligheten som teller. Språket er viktig, og det spiller en rolle hvordan vi snakker om folk.

Det er ikke nødvendigvis gode nyheter. Teun van Dijk har forresten skrevet mye interessant om disse tingene.

Hva vi snakker om når vi snakker om Northug

Apropos gode bøker som har blitt gitt ut i år: Simen Tveitereids Northug, Nansen og jeg fortjener mange lesere. Den handler om nordmenn og ski.

Skigåingen - enten den foregår som toppidrett, midtlivskrise, mosjon, meditasjon, eller polarekspedisjon - er et godt utgangspunkt for å snakke om hva det betyr å være norsk. I denne boka skriver Tveitereid blant annet om det anstrengte forholdet mange av oss har til Petter Northugs vinnerarroganse - det er liksom så unorsk (det er typisk norsk å være god, selvfølgelig - men ikke på den måten). Et annet tema som går igjen er velstandsøkningen, og Tveitereid skriver godt om hvordan den norske nøysomheten og ideen om en enkel hytte på fjellet står seg etterhvert som vi blir et samfunn av stadig mer velstående folk.

Det store poenget, sånn jeg ser det, er at vi dikter opp historier om hva det innebærer å være ekte norsk, samtidig som vi lever hverdagsliv som etter denne standarden er ganske unorsk.

Denne typen kritikk av norskhet trenger ikke å lede oss inn i selvpiskingen, og Tveitereid styrer heldigvis unna dét sporet. Det han gjør, er å undersøke skiturnorskheten, og i et fint kapittel om 22. juli også krisenorskheten, på en spørrende og ærlig måte.

At boka inneholder flere spørsmålstegn enn utropstegn synes jeg er en styrke. Det er nok av bastante forfattere der ute, særlig blant dem som skriver om det norske. Anbefales.

Nussbaum om religiøs intoleranse

Martha Nussbaums siste bok heter The New Religious Intolerance. Jeg har funnet mye trøst i en av hennes tidligere bøker, The Clash Within, og også denne boka er nyttig for terrorterapien.

Nussbaum beskriver hvordan amerikanske og europeiske muslimers rett til å leve i tråd med sin samvittighet blir begrenset av at majoritetssamfunnets intoleranse. Det er frykten som driver oss til å forskjellsbehandle religiøse praksiser, og den nye religiøse intoleransen har mye til felles med gammel antisemittisme, mener hun.

Her er argumentet:

Frykt er en grunnleggende menneskelig følelse. Den oppstår når vi tror at vår velferd trues av noe vi ikke selv kontrollerer. Uten frykt hadde ikke menneskeheten overlevd, men frykten kan også løpe avgårde med oss. Frykt er en narsissistisk følelse, og den kan mildnes med selvrefleksjon og empati med dem/den man frykter.

Alle mennesker har samme krav på verdighet (dignity). Dette inkluderer samme rett til å søke etter mening i livet, gjennom vår samvittighet (conscience). Men vår mulighet til å finne mening i livet, og til å leve i tråd med vår samvittighet, kan både hindres og hjelpes av omgivelsene rundt oss. Når vi begrenser retten til religiøs selvutfoldelse er det et overtramp mot folks verdighet.

Forslagene om å forby religiøse plagg som burka og niqab innebærer en grov forskjellsbehandling av muslimer, og argumentene for forbudet (burkaen er et problem for offentlig sikkerhet, den objektifiserer kvinner, osv) er ikke rimelige. Hvis vi behandlet muslimske religiøse praksiser på samme forståelsesfulle og respektfulle måte som vi behandler andre religiøse praksiser, ville vi både stått bedre rustet til å bekjempe terrorisme, og unngått å krenke våre fredelige medborgere. Argumentene hennes i denne debatten er oppsummert i artikkelen som boka springer ut fra, Veiled Threats?, publisert på nettutgaven av New York Times.

Et av de sentrale punktene i denne boka er at Europa, hvor statene er fundert på ideer om nasjonal enhet, gir et vanskeligere klima for å inkludere samfunnsborgere med fremmede religiøse skikker. I land som USA, Canada og Australia, hvor innvandring (ofte religiøst motivert) var sentralt for statsbyggingen, er det enklere å imøtekomme de nye. Kontroversen rundt Park51 viser at amerikanerne fortsatt har en del å gå på når det gjelder å møte sine muslimske medborgere på en respektfull måte, men Nussbaum er adskillig mer bekymret for Europa. Hun trekker fram 22.juli-angrepene, og sammenlikner Breivik med Gandhis drapsmann Nathuram Godse. Frykten for muslimer er spesielt sterk i Europa, mener hun, og majoritetens motvilje mot å forstå muslimers religiøse praksis drives kanskje enda sterkere av frykt her enn i USA.

Hva er det viktigste å ta med seg fra denne boka? Jeg tror Nussbaum har rett i at frykt og fordommer er viktige krefter i politikken. Og jeg tror hun har helt rett i at alt dette stammer fra vår motvilje mot å innrømme, og leve med, svakhet og sårbarhet. (Sånne setninger ser teite ut når jeg skriver dem, og det er faktisk en del av problemet).