Om Morfar, Hitler og jeg

Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg (2014) er en god bok. Ikke først og fremst fordi hun skriver så skarpt om smerten (hennes egen og familiens) ved å oppdage og forholde seg til at morfaren har en fortid som SS-mann, men fordi hun tar det neste steget. Jackson, som selv har løpt langt utpå venstrefløyen, gransker sine egne politiske overbevisninger med den samme grundigheten, og spør: hvorfor trodde hun på 11.-september-konspirasjonene, hvorfor ønsket hun revolusjon? Og hvorfor har hun stadig lett etter det ene svaret som skal svare på alle spørsmål, hvorfor trekkes hun mot det totalitære?

Hvis vi skal ha noe håp om å hundre radikalisering av ungdom, er det sånne spørsmål vi må stille.

Og apropos: da Saskia Sassen (ja, den Sassen, hun fra sosiologipensumet) vokste opp i Argentina var Adolf Eichmann en nær venn av faren. Willem Sassen hadde selv vervet seg til SS, og skrev propaganda for nazistene under krigen. Datteren framholder at det var en journalistisk motivasjon som lå bak. Ikke at alle familier behøver håndtere fedrenes nazisympatier på samme måte, men i dette intervjuet virker Sassen å mangle hva det nå enn er Ida Jackson har mobilisert for å skrive sin bok.

Ingen enkel historie

I februar, da Penguin ga etter for hindunasjonalistenes søksmål og protester, og trakk Wendy Donigers The Hindus: An Alternative History (2010) fra det indiske markedet, bestemte jeg meg for at dette er en bok jeg vil lese. Den lå ulest noen måneder, men jeg har nå lest omtrent en tredjedel (nok til at Det Store Poenget har sunket inn, men ikke nok til at jeg har forstått nyanser og detaljer) og jeg tenker på hvorfor jeg tenkte at dette var en bok jeg vil lese.

Dette er, som tittelen sier, en alternativ historie. Doniger driver historieskriving som eksplisitt utfordrer det konvensjonelle, og prosjektet er å vise hvordan de underprivilegerte (kvinner, kasteløse, og dyr) har formet hindukulturen. Hun mener at konvensjonell historieskriving overvurderer bidragene fra menn og brahminer. Det er gjerne disse som har skrevet historien, og den særlige statusen til sanskrit som skriftspråk er en av mekanismene som forfatteren mener bidrar til å nedvurdere de alternative historiebærerne. Kritikerne mener boka er full av faktafeil, og at den er et angrep på Hinduismen.

Sjekk gjerne denne artikkelen, hvor Doniger selv oppsummerer argumentet og kontroversen.

Det Store Poenget i denne boka er, sånn jeg (til nå) ser det, at kulturer ikke kan reduseres til én fortelling. For hindukulturens del betyr dette at dyr, kvinner og kasteløse ikke har fått tilstrekkelig anerkjennelse for hva de har betydd for kulturen. Og selvfølgelig: ved å påpeke disse gruppenes bidrag, mener Doniger å gi kulturen et kompliment, ikke en kritikk.

Så til poenget: jeg har ikke lest mye om India. De viktigste bøkene for meg har vært den Martha Nussbaum har skrevet om hindunasjonalistenes vold mot muslimer i Gujarat, og den Amartya Sen skrev om indiske tradisjoner for toleranse, ateisme og rasjonalitet. Og da jeg bestemte meg for å lese boka til Doniger, var det nok delvis fordi den virket å stemme overens med mine fordommer. Jeg synes ikke det gir mening å snakke om kulturer som adskilte, rene og uforanderlige enheter. Å lese denne boka er for meg altså å finne flere grunner til at jeg kan fortsette å mene noe jeg allerede mente.

Det er kanskje en arrogant måte å forholde seg til ny kunnskap, men det er i så fall en arroganse som er vanskelig å rømme fra.

Sånn ellers: for å slå tilbake mot sensuren, er boka gjort tilgjengelig, gratis, som pdf. Diverse nedlastingsmuligheter finner du på denne siden.

Når historien er slutt

Det finnes en del bøker som jeg ikke har lest, men likevel innbiller meg at jeg har forstått godt nok til å la ligge ulest. Francis Fukuyamas The End of History and The Last Man har fram til nå vært én av disse. Men det var en god idé å endelig lese hele.

Argumentet til Fukuyama, som mange kjenner fra artikkelen han skrev i 1989 (fast innslag på pensumlister i internasjonal politikk), er at det ikke finnes noen måter å organisere et samfunn på som bedre ivaretar våre ønsker om velstand og anerkjennelse, enn kombinasjonen av kapitalisme og demokrati. I de landene hvor demokratiet og kapitalismen er sikret, har Historien (med stor H, fortellingen som oppsummerer menneskehetens utvikling) nådd sitt endepunkt, og deretter skjer det ingen alvorlige systemendringer. Når denne boka bruker tre hundre sider på å utdype argumentet fra en tredvesiders artikkel betyr ikke det at den er for lang. Som leser er det bedre å bo i en idé over litt tid, enn å sluke kortversjonen og hoppe rett til kritikken.

Her er to tanker etter å ha lest boka:

1: Kjernen i dette argumentet virker å være mer utbredt, og mindre kontroversielt, enn jeg har tenkt at det er. Mange ønsker riktignok å finpusse på både kapitalismen og demokratiet, slik at systemet kan balansere frihet og likhet litt annerledes enn i dag. Men hvor mange er det som i fullt alvor vil avskaffe kombinasjonen av markedsøkonomi og demokrati? Eller som ikke ønsker de samme frihetene for folk i diktaturer og ufungerende demokratier? Sånn sett er dette en viktig bok å lese, spesielt de kapitlene som framstår arrogante på grensen til det imperialistiske, fordi det er vanskelig å være uenig. Argumentet til Fukuyama er dessuten ganske likt for eksempel Sen og Nussbuams kapabilitets-tilnærming; at det finnes noen almengyldige kriterier for hva som utgjør et godt liv, og at det beste for alle mennesker vil være å leve i et samfunn med politisk og økonomisk frihet.

2: De av oss som bor i rike demokratier står i fare for å bli bortskjemte drittfolk. Tittelen på denne boka har altså to deler: den handler om historiens slutt og om det siste mennesket. Ideen om dette siste mennesket er fra Nietzsche, og det er dette også Jon Hellesnes har skrevet om: menneskene som lever dovent og likegyldig i materiell velstand og politisk trygghet, uten interesse eller engasjement for noe større enn seg selv. Alle påstått samvittighetsfulle mennesker i rike land bør rødme av dårlig samvittighet. Lever du som om din helse og trivsel er det viktigste i verden? Da bør du skjerpe deg. (Ja, jeg føler meg truffet.)

PS: Tungvekterne Walter Russell Mead og G. John Ikenberry hadde forresten en framogtilbake om Fukuyama i Foreign Affairs tidligere i sommer. Mead mener at Krim-bruduljene viser at historien og geopolitikken er tilbake, mens Ikenberry mener den liberale verdensordenen står seg. Verdt å lese, det òg.

To typer mennesker i verden

Ikke lest boka, men likevel: 

Den britiske historikeren David Cannadine skriver i sin siste bok, The Undivided Past: Humanity Beyond Our Differences, om hvordan historiefaget er med på å opprettholde ideen om at verden er delt opp i grupper med grunnleggende forskjeller, i kamp mot hverandre. Han mener at historieskriving altfor ofte brukes som et verktøy for å forenkle historien, og til å innsnevre rommet for identitetsbygging, ved å konstruere ideer om at verden består av enhetlige nasjoner, religioner, raser, klasser, kjønn, eller sivilisasjoner, som står og har stått i konstant kamp. Istedet, mener Cannadine, bør historiefaget se det som sin oppgave å avdekke det vi har til felles som mennesker, og ikke identitetsmarkørene som skiller oss fra hverandre. Det er selvfølgelig et sympatisk argument. Ganske uhåndgripelig, og mer enn litt batikkfarget, riktignok, men sympatisk. 

Men det artige, eller fundamentalt triste, med argumentet til Cannadine blir tydelig for eksempel i denne forelesningen han holdt hos RSA nylig. Her ser han ser seg nødt til å bruke George W. Bush som eksempel på en person som tror på sivilisasjonskampen i verden. Historieskrivingens rolle, ifølge Canandine, burde være å fortelle Bush hvorfor han tar feil.

Det er visst Robert Benchley som først sa at det finnes to typer mennesker: de som konstant deler folk opp i to grupper, og de som ikke gjør det. Jeg synes jeg hører Cannadine si at han tilhører den siste gruppa.

Sinna-Seneca

Seneca var litt av en type. I De Ira (On Anger) skriver han om hvordan man bør forholde seg til sinne.

Én ting, sånn aller først, som er fascinerende med så gamle tekster er den herlige blandingen av vås og visdom. Seneca skriver for eksempel at mennesker som har lyst hår og tendens til å rødme blir fortere sinte enn mørkhårede. Hvorfor? Fordi blodet til de lyse koker raskere enn blodet til de mørke, selvfølgelig. Åja, sånn å forstå. Bollocks.

Uansett. Ifølge Seneca har vi ingen sjans til å kontrollere oss selv når vi blir sinte, så det lureste vi kan gjøre er å anstrenge oss for ikke å bli sinte.

Og det gode tipset å ta med seg fra denne boka er at vi ikke bør bli overrasket - og i hvert fall ikke sinte - når ting går oss imot. For hva annet kan vi egentlig vente oss? Når folk rundt oss gjør dumme ting, når de sier noe sårende eller ubetenksomt, hva godt vil det gjøre å reagere med sinne? Det er selvfølgelig helt nytteløst. De er bare mennesker, hva annet kan du vente fra dem enn at de gjør noe dumt?

Det er forresten mer om dette i Seneca-episoden fra TV-serien til Alain de Botton.

En ting til: Seneca har noe fint å si om relativ rikdom:

No man who looks at another's possessions is pleased with his own. We grow angry even with the goods we have, because another's ahead of us, forgetting how much of humanity is behind us and whot monstrous envy stalks the man who envies only a few. Still, people are so unreasonable that however much they've received, they count it an injury that they could have received more. 

Dette ble skrevet av en styrtrik romer for omtrent 1970 år siden. Og ikke for å verdensbestelandifisere alt mulig, men sånne sitater burde hjelpe oss å sette ting i littegranne perspektiv. 

Sang.

Å møte de fremmede

Den franske protestantiske presten Jean de Léry var 22 år gammel da han dro til Brasil i 1556. Fortellingen om denne reisen skrev han mange år senere, og den første utgaven av Histoire d'un voyage fait en le terre du Brésil ble utgitt i 1578. Jeg har nettopp kommet meg gjennom den engelske oversettelsen: History of a Voyage to the Land of Brazil.

Jeg kom over denne boka gjennom Sarah Bakewells biografi av Michel de Montaigne. Léry skriver nemlig om sitt møte med Tupinamba-indianerne, de innfødte ved den franske bosettingen ved dagens Rio de Janeiro - de samme som Montaigne skriver om i sitt essay On Cannibals. Léry gir en grundig beskrivelse av den lokale naturen, dyrelivet og forskjellige sider av de innfødtes hverdagsliv: krigføring, kannibalisme, fyll og familieliv.

Og de har en del til felles, Léry og Montaigne, blant annet at de i møte med ukjente skikker og tradisjoner benyttet anledningen til å se kritisk på sin egen kultur. Det er i grunn ganske inspirerende.

Et eksempel: Léry sammenlikner skjønnhetsidealer og barnefødsel i Brasil med skikkene hjemme i datidens Frankrike:

our midwives over here pull on the noses of new-born babies to make them longer and more handsome; however, our Americans, for whom the beauty of their children lies in their being pug-nosed, have the noses of their children pushed in and crushed with the thumb as soon as they come out of their mothers' wombs (just as they do in France with spaniels and other puppies).

Et annet sted sammenlikner han søramerikansk brygging med fransk vinproduksjon. Tupinamba-kvinnene tygger klumper av en rotfrukt og spytter dem i tilbake i krukker for fermentering, mens franske vinmakere bruker føttene til å knuse druer - hvorfor synes vi at det ene er mer ekkelt enn det andre?

Som Montaigne skriver i essayet om kannibaler:

Now, to return to my subject, I find that there is nothing barbarous and savage in this nation, by anything that I can gather, excepting, that every one gives the title of barbarism to everything that is not in use in his own country.  As, indeed, we have no other level of truth and reason than the example and idea of the opinions and customs of the place wherein we live: there is always the perfect religion, there the perfect government, there the most exact and accomplished usage of all things.

Det er et godt utgangspunkt for toleranse.

Men for all del; Léry er ikke alltid like tolerant, og han viser en del uempatiske sider. For eksempel da han uten skam forsynte seg av maten som Tupinamba-indianerne hadde satt fram som et rituelt offer til musikkinstrumentene sine. Eller i beskrivelsen av slavekvinnene som nektet å gå påkledd, selv om de ble pisket og slått som straff. Jeg tenker at det sier en del om tiden han levde i.

Men å lese disse bøkene i dag er nesten helt overveldende. Én ting er de spektakulære kapitlene om krigføring og kannibalisme blant indianerne, om det lokale plante- og dyreliv, og om den hasardiøse sjøreisen fram og tilbake. Men så er det også sånne småting som å bli fortalt at Tupinamba-indianerne var tause mens de spiste, og at de ikke forsto franskmennenes vane med å småprate under måltidet. Et glimt inn i brasiliansk hverdagsliv på 1500-tallet, fortalt av et førstehåndsvitne. Ganske fascinerende, spør du meg.

Boka er vel verdt å lese. Den fikk meg dessuten til å tenke på at jeg har lyst til å lese Bartolomé de las Casas Short Account of the Destruction of the Indies, men det får bli en annen gang.

PS: Fans av Karl Pilkington vil like å lese at Tupinambafolket ikke har ord til å telle lengre enn til 5.

Hverdag og verdenshistorie, Adam Smith edition

Jeg har nettopp lest John Raes Adam Smith-biografi (utgitt i 1895, gratis på Amazon og Project Gutenberg). Dette er strengt tatt mer av en hyllest enn en biografi, og boka ligger milevis unna å være noen nøktern personbeskrivelse. Men slik var kanskje skikken den gang. Og likevel er den ganske interessant å lese.

Jeg vil trekke fram én liten historie: vi vet ikke nøyaktig hva Smith gjorde 14. juli 1789, mens Bastillen ble stormet i Paris, men dagen etter hadde han besøk av dikteren Samuel Rogers. Nyheten om den franske revolusjonen hadde naturligvis ikke nådd Skottland ennå, og det var en hverdag som mange andre:

Rogers arrived in Edinburgh apparently on the 14th of July— that momentous 14th of July 1789 which set the world aflame, though not a spark of information of it had reached Edinburgh before he left the city on the 21st; and on the morning of the 15th he walked down Panmure Close and paid his first visit to the economist. He found Smith sitting at breakfast quite alone, with a dish of strawberries before him, and he has preserved some scraps of the conversation, none of them in any way remarkable.

Det skjer så mye av historisk viktighet rundt oss, og vi forsøker å forstå det som best vi kan samtidig som vi fortsetter med hverdagen. Midt oppe i alle historiske begivenheter - revolusjoner, terrorangrep, historiske vedtak - har vi vårt hverdagsliv. Jeg tror jeg er spesielt mottakelig for denne tanken nettopp nå i år.

Og mens Frankrike våknet opp til første morgen etter revolusjonen, spiste Adam Smith jordbær til frokost.

Hvorfor samfunn?

Dette innlegget ble borte i Bloggers tekniske problemer, så her kommer det igjen:

Aller først: her er en podkast å merke seg: New Books in History, en serie av intervjuer med aktuelle forfattere fra den bredt definerte historiesjangeren. Sjekk nettsiden her, eller gå direkte til iTunes.

I den nyeste episoden presenterer Francis Fukuyama - som ikke akkurat er kjent for beskjedne titler - sin siste bok: The Origins of Political Order: From Prehuman Times to the French Revolution. Boka handler om institusjoner, og forsøker å si noe om hvordan og hvorfor de oppstår. Det er ingen beskjeden problemstilling.

Men spørsmålet er utrolig viktig. New York Times skriver i en forhåndsomtale av boka:

“We take institutions for granted but in fact have no idea where they come from,” he writes. Institutions are the rules that coordinate social behavior. Just as tribes are based on the deep-seated human instinct of looking out for one’s family and relatives, states depend on the human propensity to create and follow social rules.

Fukuyama går grundig til verks, og begynner med noen spørsmål om menneskenaturen. Fra anmeldelsen i New York Times:

Drawing on recent work in sociobiology as well as older critiques of abstract natural rights liberalism, Fukuyama writes: “Human beings never existed in a pre­social state. The idea that human beings at one time existed as isolated individuals, who interacted either through anarchic violence (Hobbes) or in pacific ignorance of one another (Rousseau), is not correct.”

Jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å lese denne, men den høres interessant ut. Det er for eksempel vanskelig å tenke seg hva som skulle være viktigere for økonomisk utvikling enn stabile og velfungerende institusjoner. Dessuten liker jeg veldig godt utgangspunktet for argumentet; at vi ikke bør bygge analyser av samfunnet fra antakelsen om at mennesket er rasjonelle nyttemaksimerere (han sier en del om dette i podkasten).

Og forresten: Frank (som de kaller ham på podkasten) er allerede igang med bind 2.

Party Like It's 1776

Jeg er ikke sikker på om jeg forstår Tea Party-bevegelsen, men idylliseringen av the Founding Fathers er virkelig interessant. Og noen ganger ganske malplassert.

Det finnes en bok dette: jeg hørte om den da Jill Lepore var på Radio Open Source for en stund tilbake. Hun er historiker ved Harvard, og har nylig skrevet boken The Whites of Their Eyes: The Tea Party's Revolution and the Battle over American History, om nettopp denne idylliseringen av grunnleggerne. Helt sikkert verdt å lese.

Denne idylliseringen er for øvrig ganske tidløs. Her skriver Howard Zinn om The Populists, det kortlivede amerikanske arbeiderpartiet som vokste fram på 1890-tallet (min utheving):

Their spokesman [Leonidas] Polk said they could "link their hands and hearts together and march to the ballot box and take possession of the government, restore it to the principles of our fathers, and run it in the interest of the people."

Det er ingen mangel på folk som mener alt var bedre før.

Historien nedenfra og opp

Jeg har bare fått lest de to første kapitlene så langt, men Howard Zinns A People's History of the United States: 1492 - Present er såpass tankevekkende - og såpass annerledes fra de siste bøkene jeg har lest - at jeg må lufte noen tanker:

Først: dette er Henry Kissingers rake - og selverklærte - motsetning. Mens Kissinger ser historien ovenfra og ned, gjør Zinn alt han kan for å se verden nedenfra. Slik formulerer Zinn det selv (side 9-10):

"History is the memory of states," wrote Henry Kissinger in his first book, A World Restored in which he proceeded to tell the history of nineteenth-century Europe from the viewpoint of the leaders of Austria and England, ignoring the millions who suffered from those statesmen's policies. From his standpoint, the "peace" that Europe had before the French Revolution was "restored" by the diplomacy of a few national leaders. But for factory workers in England, farmers in France, colored people in Asia and Africa, women and children everywhere except in the upper classes, it was a world of conquest, violence, hunger, exploitation-a world not restored but disintegrated.

My viewpoint, in telling the history of the United States, is different: that we must not accept the memory of states as our own. Nations are not communities and never have been, The history of any country, presented as the history of a family, conceals fierce conflicts of interest (sometimes exploding, most often repressed) between conquerors and conquered, masters and slaves, capitalists and workers, dominators and dominated in race and sex. And in such a world of conflict, a world of victims and executioners, it is the job of thinking people, as Albert Camus suggested, not to be on the side of the executioners. 

Zinn er for øvrig mye rødere enn jeg først trodde.

Én ting til: da jeg tok metodefaget i historie på Blindern måtte vi lese et makkverk av en bok:  Lifelines From Our Past. A New World History Revised Edition, av Lefton Stavrianos. Hovedargumentet i denne boka kan oppsummeres omtrent slik: menneskeheten har aldri vært så lykkelig som da vi levde som stammesamfunn av samlere og jegere, og etter jordbruksrevolusjonen har det bare gått nedover. Kapitalismen er noe svineri.

Howard Zinn er ikke langt fra å si det samme (side 16-17):

Behind the English invasion of North America, behind their massacre of Indians, their deception, their brutality, was that special powerful drive born in civilizations based on private property. It was a morally ambiguous drive; the need for space, for land, was a real human need. But in conditions of scarcity, in a barbarous epoch of history ruled by competition, this human need was transformed into the murder of whole peoples. (...) 

Was all this bloodshed and deceit-from Columbus to Cortes, Pizarro, the Puritans-a necessity for the human race to progress from savagery to civilization? (...) 

That quick disposal might be acceptable ("Unfortunate, yes, but it had to be done") to the middle and upper classes of the conquering and "advanced" countries. But is it acceptable to the poor of Asia, Africa, Latin America, or to the prisoners in Soviet labor camps, or the blacks in urban ghettos, or the Indians on reservations-to the victims of that progress which benefits a privileged minority in the world? Was it acceptable (or just inescapable?) to the miners and railroaders of America, the factory hands, the men and women who died by the hundreds of thousands from accidents or sickness, where they worked or where they lived-casualties of progress? And even the privileged minority-must it not reconsider, with that practicality which even privilege cannot abolish, the value of its privileges, when they become threatened by the anger of the sacrificed, whether in organized rebellion, unorganized riot, or simply those brutal individual acts of desperation labeled crimes by law and the state?

Adam Smith har selvfølgelig et ganske annerledes syn på kapitalismen, og på hvordan rike menneskers egeninteresse påvirker resten av samfunnet. Les det lange sitatet i bloggposten om Moral Sentiments, og sammenlikn det med Zinn. For min egen del: jeg ser Zinns poeng - og det er verdt å dvele ved disse maktovergrepene - men i utgangspunktet er jeg nok mer på linje med Smith.

Du kan forresten laste ned hele (ja, hele!) Howard Zinns bok som pdf her.