Et nyttig ord for rasismedebatten: mikroaggresjon

Noe av det som gjør rasisme så vanskelig å snakke om, er at vi må bruket ordet rasisme. Og rasismekortet er blitt håpløst å spille, for det biter ikke på noen, og den eneste som ser teit ut er den som har kalt noen rasist.

Dette er en stygg blindsone i den norske offentligheten. Vi samler oss mot voldelig rasisme, ingen tror på den biologiske rasismen, vi går i fakkeltog etter Benjamin-drapet eller rosetogene etter 22. juli, og alle får være med. Og når det er dèt som er rasisme, og alle som gikk i tog får gå fri, da blir det vanskelig å snakke om andre former for fiendtlighet og forskjellsbehandling (standardreferansen her går til Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne, en bok jeg synes at alle bør lese)

Det vi trenger er et annet ord, noe mildere, for å beskrive de små og smålige måtene hvite nordmenn minner de andre på at De er annerledes fra Oss.

Men hvilket ord skal vi bruke? Jeg har holdt en knapp på ordet rasialisering, fordi det beskriver en sosial prosess og en forskjellsbehandling som ikke behøver å være overlagt, eller kanskje på begrepet strukturell rasisme. Men begge disse føles altfor akademiske, og dessuten mangler de en aktør og det blir vanskelig å holde noen ansvarlige for den rasismen som vi peker på.

Så her er et alternativ: mikroaggresjon.

Det er Randi Gressgård som bruker ordet, i en artikkel i siste utgave av Nytt Norsk Tidsskrift, og det var nytt for meg, men jeg synes det fungerer godt. Det kan brukes om kjønn og hudfarge og andre forskjeller, og vi slipper assosiasjonene som følger med rasismebegrepene.

Med mikroaggresjon mener hun uoverveide ytringer og handlinger som påpeker forskjellighet, gjerne små bagateller som ikke er vondt ment, men som skjer i - og opprettholder - et maktforhold. Det er altså ikke snakk om overlagte hersketeknikker, men "hverdagslige ydmykelser som markerer et underordningsforhold."

Vi spør kanskje "hvor lenge har du bodd i Norge", eller snakker påtatt høyt og sakte sånn at alle skal forstå, og det er ikke vondt ment, men det opprettholder forskjelligheten likevel.

Disse maktstrukturene er et helsike å motarbeide, men jeg tror i det minste at mikroaggresjon er bedre egnet til å få praten igang, enn både rasialisering og strukturell rasisme.

Referansene går blant annet til Derald W Sue og Sara Ahmed (som også har en blogg). Verdt å lese mer om.

Burde folk i eliteposisjoner være religiøse?

Walter Russell Mead blogget om Christopher Hayes' Twilight of the Elites i helgen. Jeg vet ikke om jeg faktisk kommer til å lese boka til Hayes, men Mead fikk meg virkelig til å tenke.

Han skriver (med noen viktige forbehold) at folk i topp-posisjoner kunne trengt ydmykheten som religiøsitet kan gi:

The kind of arrogance, vanity and inflamed self-esteem that flatters the imagination and corrupts the spirit of the successful meritocrat needs to be checked and humbled. Being constantly reminded on the one hand of the infinite gap between ones own limited talents and vision and the perspective of Almighty God, and on the other of the radical equality with which God judges and loves the human race is a healthy counterweight to the flattery of the world and the smugness that comes with success.

Besnærende tanke. Og ikke så langt unna argumentene fra Alain de Bottons siste bok.


Og apropos: arroganse blant folk i eliteposisjoner er helt sikkert ikke noe særamerikansk fenomen. Jeg har ikke lest den, men det virker som at Lars Olsens Eliternes triumf beskriver mye av det samme som Hayes fra et dansk perspektiv. Helt sikker relevant her til lands også.


Til slutt: Washington Phillips har noe å si om saken.

Maktsyk: født sånn eller blitt sånn?

Dette er en slags fortsettelse av bloggposten om Henry Kissingers Diplomacy. Denne boka oser av elitisme, og Kissinger er ubeskjeden nok til å la en analyse av den moderne historiens største statsmenn gli sømløst over i sin egen dagbok. Han virker rett og slett ganske stolt av å være statsmann. Kanskje til og med maktsyk.

Et spørsmål å stille seg: blir man maktsyk av å være mektig? Eller havner man i maktposisjoner fordi man er maktsyk?

Grunnen til at jeg tenker på dette er at (1) idag har jeg lest denne artikkelen i Politico om de nyankomne kongressrepresentantene, og (2) i går så jeg dokumentaren Client 9: The Rise and Fall of Eliot Spitzer.

Politico skriver om de ferske kongressmedlemmenes nye hverdag i Washington:

“Now, all of a sudden, people want to take you to dinner, want just five minutes of your time, want to give you things,” said journalist Linda Killian, author of the landmark book “The Freshmen : What Happened to the Republican Revolution,” which chronicled the ’94 class. “It’s a very heady thing.”

“It’s just going to keep hitting you,” Hilleary said. “And no matter how strong you are, it’ll wear you down.”

Det at politikere blir syke av makt blir beskrevet som noe nær en naturlov. De kan bare ikke noe for det. Kanskje har de karakter og viljestyrke når de er ferske i spillet, men det er bare et spørsmål om tid før alle blir Washington insiders.

Så Spitzer: hans historie er forsåvidt bare én i den lange rekken av utroskapssaker blant karrierepolitikere, men den er fascinerende likevel. På et tidspunkt i dokumentaren snakker Spitzer om Ikaros for å forklare sitt eget fall; historien hans er - ifølge ham selv - den klassiske fortellingen om en mann med for stor tro på seg selv, som faller fordi han vil oppnå for mye. Han er en ambisiøs person, og det ligger i hans natur.

Apropos: for en stund tilbake, da jeg postet et utdrag fra dagboken til stortingsrepresentant Arne Kielland (uten sammenlikning forøvrig), tipset Tom meg om denne artikkelen i The Economist. Eksperimenter har indikert at:

people with power that they think is justified break rules not only because they can get away with it, but also because they feel at some intuitive level that they are entitled to take what they want.  

Altså: power corrupts.

I samme gate: APM hadde en interessant radiodokumentar for noen år siden (Imperial Washington) om maktkulturen i Washington.