Inkludering som diskriminerer

Stadig flere institusjoner utarbeider mangfolds- og inkluderingsplaner, og mangfold begynner (så smått) å bli et positivt ladet ord i næringslivs- og ledelseslingoen. Betyr dette at vi kan slutte å bekymre oss for diskriminering?

Den britiske akademikeren Sara Ahmed, som beskrivende nok har kalt bloggen sin for feministkilljoys, sier nei. I boka On Being Included (2012) undersøker hun mangfoldsarbeid på universiteter i Storbritannia og Australia, og hevder at inkluderingstiltakene ikke fjerner rasismen, tvert imot. Mangfoldsarbeid kan i stedet reprodusere og kamuflere rasismen, og gjøre reell diskriminering umulig å kritisere. Her er det altså snakk om institusjonell rasisme, og den kan finnes selv i organisasjoner med ambisjoner om å jobbe antirasistisk. Ahmed har intervjuet mangfoldsarbeiderne på universitetene, gått gjennom offisielle dokumenter og retningslinjer, og forsøker å beskrive denne verdenen.

Metoden til Ahmed er fenomenologisk, og på sitt verste kan denne typer tekster bli en jungel av hermetegn, parenteser og passivt språk. Ahmeds bok er ikke fri for sånt, dessverre. Men det er noen gode poenger her, likevel, for eksempel om at offisielle dokumenter gjør noe, og at institusjoner bygges gjennom tekstarbeid. (Det ser så banalt ut når jeg skriver det).

I det hele tatt handler denne boka mest om strukturelle former for makt og dominering. Ahmed skriver blant annet at det å ønske nykommerne velkommen setter oss i et maktforhold vi ikke kan unngå selv om vi er aldri så snille: vi tilbyr integrering, og forventer mangfold i retur. Nykommerne har værsågod å gi oss mangfold, og anerkjenne oss som tolerante.

Problemet med dette argumentet er at det får meg til å føle at det er faenmeg umulig å gjøre noenting riktig. Og på en måte er det nettopp dèt som er poenget hennes:

If diversity is to remain a question, it is not one that can be solved. Indeed the critiques offered in this book are critiques of what follows when diversity is offered as a solution.

Og sånn sett handler denne boka om det jeg begynner å tenke at er det viktigste spørsmålet i innvandringsdebatten: hvordan skal vi være, vi som er i majoritet? Vi kan ikke bare sulle rundt som før, for vår verden ser annerledes ut nå. Denne boka er viktig fordi den påpeker at vi ikke kan ha god samvittighet bare fordi vi vil godt.

Boka til Ahmed er dessuten en sentral referanse i en veldig god artikkel av Randi Gressgård: Å stange hodet i veggen: mikroaggresjon i akademia. Flere bør lese den artikkelen, synes nå jeg.

Likevel: hvis du bor i Norge og er opptatt av disse tingene, er det ingen bøker som kan erstatte Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne (2002). Jeg lærte i hvert fall veldig mye av den.

Et nyttig ord for rasismedebatten: mikroaggresjon

Noe av det som gjør rasisme så vanskelig å snakke om, er at vi må bruket ordet rasisme. Og rasismekortet er blitt håpløst å spille, for det biter ikke på noen, og den eneste som ser teit ut er den som har kalt noen rasist.

Dette er en stygg blindsone i den norske offentligheten. Vi samler oss mot voldelig rasisme, ingen tror på den biologiske rasismen, vi går i fakkeltog etter Benjamin-drapet eller rosetogene etter 22. juli, og alle får være med. Og når det er dèt som er rasisme, og alle som gikk i tog får gå fri, da blir det vanskelig å snakke om andre former for fiendtlighet og forskjellsbehandling (standardreferansen her går til Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne, en bok jeg synes at alle bør lese)

Det vi trenger er et annet ord, noe mildere, for å beskrive de små og smålige måtene hvite nordmenn minner de andre på at De er annerledes fra Oss.

Men hvilket ord skal vi bruke? Jeg har holdt en knapp på ordet rasialisering, fordi det beskriver en sosial prosess og en forskjellsbehandling som ikke behøver å være overlagt, eller kanskje på begrepet strukturell rasisme. Men begge disse føles altfor akademiske, og dessuten mangler de en aktør og det blir vanskelig å holde noen ansvarlige for den rasismen som vi peker på.

Så her er et alternativ: mikroaggresjon.

Det er Randi Gressgård som bruker ordet, i en artikkel i siste utgave av Nytt Norsk Tidsskrift, og det var nytt for meg, men jeg synes det fungerer godt. Det kan brukes om kjønn og hudfarge og andre forskjeller, og vi slipper assosiasjonene som følger med rasismebegrepene.

Med mikroaggresjon mener hun uoverveide ytringer og handlinger som påpeker forskjellighet, gjerne små bagateller som ikke er vondt ment, men som skjer i - og opprettholder - et maktforhold. Det er altså ikke snakk om overlagte hersketeknikker, men "hverdagslige ydmykelser som markerer et underordningsforhold."

Vi spør kanskje "hvor lenge har du bodd i Norge", eller snakker påtatt høyt og sakte sånn at alle skal forstå, og det er ikke vondt ment, men det opprettholder forskjelligheten likevel.

Disse maktstrukturene er et helsike å motarbeide, men jeg tror i det minste at mikroaggresjon er bedre egnet til å få praten igang, enn både rasialisering og strukturell rasisme.

Referansene går blant annet til Derald W Sue og Sara Ahmed (som også har en blogg). Verdt å lese mer om.

Hvordan tenke om flerkultur: indisk inspirasjon

Mange europeere er bekymret for hva det innebærer at vi må leve med en muslimsk minoritet, og frykter at den europeiske kulturen trues når det blir flere av nykommerne. Da kan det være nyttig å se til India, et demokrati med lang erfaring med dette.

En spesielt nyttig bok er Amartya Sens The Argumentative Indian (2005), en samling med seksten essays om indisk historie, kultur og identitet. Boka er en advarsel mot enkle og ryddige definisjoner av kulturer, og en demonstrasjon av hvordan en nasjonal identitet kan håndtere selvmotsigelser og variasjon.

Én anmelder har sammenliknet denne boka med Edward Saids Orientalismen, det er kanskje å overdrive, for så ruvende er den vel ikke, men begge fremmer den samme advarselen mot å definere kulturer snevert og enhetlig. Sen konfronterer bildet av India som et åndelig og mystisk motstykke til Vestens rasjonalisme, og viser fram de lange indiske tradisjonene for vitenskapelighet, kritisk tenking, ateisme, og toleranse. Et av hans favoritteksempel er Akbar den Store, keiseren som praktiserte religiøs toleranse og multikulturalisme på en tid da europeere var opptatt med inkvisisjon og brenning av kjettere.

Boka spenner over brede temaer, men i og med at den er en essaysamling, og det er stor overlapp mellom tekstene, blir det en del gjentakelser. Likevel: vel verdt å lese.

Og ja, Martha Nussbaum tok forresten opp mye av det samme i sin The Clash Within (2007). Her beskriver hun den voldelige hindunasjonalismen, og angrepene på den muslimske minoriteten i India. Hun mener at den virkelige sivilisasjonskampen foregår innad i demokratiet, mellom de som behøver renhet og enhet og de som kan leve med forskjeller, og innad i hver og én av oss, mellom aksepten for sårbarhet og forskjellighet og impulsen til kontroll og dominans. Det synes jeg er et nyttig argument her til lands også.

Utestengt og innestengt

Her er to bøker om hvordan rike folk stenger andre folk ute: Border Vigils: Keeping Migrants Out of the Rich World (2012) av Jeremy Harding og Behind the Gates: Life, Security, and the Pursuit of Happiness in Fortress America (2004) av Setha Low.

Boka til Harding handler om den europeiske grenseindustrien, og om menneskene som forsøker å krysse de tungt bevoktede grensene. Det store argumenter hans er at det ikke er menneskesmuglerne som er de verste utbytterne av menneskene som søker seg til Nord, men vi som tolerer, ja kanskje etterspør, den tunge grenseindustrien. Dette er egentlig ikke så mye mer enn en bok som dveler ved poenget i tittelen: at det er et menneskefiendtlig system som vokter grensene våre.

Det er overraskende, eller i det minste irriterende, at journalisten Harding skriver så mye kjedeligere enn antropologen Low. Men det er jo egentlig mest et kompliment til Low.

Hun har intervjuet folk (hovedsakelig amerikanere) som flytter til gated communities, om hvorfor de ønsker å bo bak murer. Forklaringene de gir spenner fra en søken etter fellesskap og trygghet, frykt for kriminalitet, frykt for fremmede, og forberedelser av pensjonisttilværelsen. Hun forteller om en følelse av utrygghet, og om oppfatningen av at en eller annen form for isolasjon er den sikreste veien til trygghet. Hun mener dessuten at en nostalgi, for den tryggheten som man mener å ha hatt i barndommen, er en viktig motivasjon for isoleringen.

Mange av informantene hennes snakker dessuten om at de ønsker seg et nabolag som er nice, og Low gjør en god jobb med å diskutere hvordan niceness også handler om rase og klasse. På denne måten føles boka også relevant for norsk innvandringsdebatt. Kanskje spesielt med tanke på det kollektive ubehaget over at vi må se fattige romfolk i Oslo, som om det bare var et spørsmål om å holde parkene våre rene og pene.

Det er vanskelig å skrive om disse tingene uten å være dømmende. Heldigvis er antropologen Setha Low svært godt i stand til å viderebringe og fortolke virkelighetsforståelsen til folk som tar avgjørelser hun ikke selv ville tatt. Det er en veldig god ting. Boka anbefales.

Er majoritetsnordmenn villige til å ta en aktiv rolle i integreringen?

Psykologer kan være nyttige. En gruppe forskere fra Politihøyskolen, psykologisk institutt ved UiO, og her og der, har utviklet en indeks som de kaller Majority Integration Efforts-skalaen. Denne beskriver hvor innstilt folk i den norske majoritetsbefolkningen er på ta en aktiv del i integreringen av innvandrere.

Respondentene har blitt spurt om å ta stilling til utsagn som "Hvis vi skal ta integreringen på alvor, bør vi akseptere at norsk kultur forandres", og "Offentlige tjenester (som helse- og omsorgstjenester) bør tilpasses til ulike innvandrergrupper for å gjøre integreringen enklere", og "Norge tilhører innvandrerne like mye som det tilhører nordmenn". I en (ganske tett og tung) artikkel fra 2011 gir forfatterne en grundig forklaring av MIE-indeksen, og viser hvordan den forholder seg til en del andre personlighets- og holdningsskalaer.

I en (mer tilgjengelig) artikkel fra 2012 undersøker de hva som kjennetegner folk som scorer høyt på MIE-indeksen, altså de som er mest innstilt på å la innvandringen forandre majoritetskulturen. Med referanse til blant annet en kronikk av Stein Ringen fra 2005, skriver de at en stilltiende toleranse for annerledeshet kanskje ikke er tilstrekkelig for å bygge et inkluderende samfunn.

Men hvem blant oss er mest og minst villige til å ta en aktiv del i integreringen? Forskerne finner to sterke, og to ganske svake, variabler som forklarer denne innstillingen.

Den sterkeste driveren handler om hvorvidt man tror at innvandrerne ønsker å bli integrert i det norske samfunnet. Nordmenn som tror innvandrerne faktisk ønsker å bli integrert i Norge, er også mer interesserte i å komme innvandrerne i møte ved å gjøre justeringer i majoritetssamfunnet. En slags møtes-på-halvveien-innstilling, der altså.

Den neste variabelen handler om entativitet; i hvilke grad man oppfatter innvandrere som en enhetlig gruppe. De som ser på innvandrere som en mangfoldig gruppe med ulike identiteter og interesser er mer tilbøyelige til å mene at nordmenn må ta en aktiv rolle i integreringen. Og motsatt: de som ser på innvandrere som en samlet, enhetlig gruppe, er mindre villige til dette. Ikke uventet kanskje, at ideen om et enhetlig "dem" kan gi en følelse av at "vi" er truet.

De to svakere variablene handler om i hvilken grad innvandrere blir sett på som kompetente bidragsytere til det norske samfunnet, og om metapersepsjon, altså hva vi tror at innvandrerne mener om oss. Denne siste synes jeg er interessant; de som tror at innvandrere ser på nordmenn som et kaldt folkeslag er mer tilbøyelige til å mene at majoriteten må bidra i integreringsprosessen. Hva handler dette om? Forskerne spør om det kan være en slags kollektiv skyldfølelse vi forsøker å kompensere for, men presiserer samtidig at det er en del metodetrøbbel med akkurat denne variabelen.

Ut fra dette kommer en anbefaling: økt oppmerksomhet om innvandrernes vilje til å integreres i det norske samfunnet, og en økt bevissthet om mangfoldet innad i gruppa vi omtaler som innvandrere, kan bidra til å gjøre flere nordmenn villige til å ta en aktiv rolle i integreringen.

Problemet er at vi ikke er så flinke til å snakke med folk vi er uenige med, og spesielt ikke om temaer som innvandring og integrering. Derfor blir det også påpekt i 2012-artikkelen at positiv medieomtale av innvandringen kan få motsatt effekt. Hvis man i samfunnsdebatten blir for opptatt av å presentere de positive historiene om innvandrere, så kan folk som er skeptiske til innvandringen føle seg overkjørt av et meningstyrrani. Det er ikke mangel på folk snakker om knebling i den norske (nett)offentligheten, eller som retter konspiratoriske anklager om elitens politiske korrekthet.

Og har vi å gjøre med et sett av holdninger som virker å henge tett sammen, tenk for eksempel på det som har blitt kalt nok-er-nok-gruppa, de som mener at vi har mer enn nok av feminisme, innvandring og statspaternalisme her i landet. Det er en vrien gjeng å konfrontere. Se bare på den siste ukas debatt om kvinnehets i nettoffentligheten: forsøkene på å starte en diskusjon om kvinnehatet ga oss kommentarfelt rødglødende av kvinnehat. Ikke spesielt oppløftende.

Og da synes jeg det er interessant at nettopp dette poenget kommer fram i en artikkel fra psykologisk institutt. Statsvitere kan gjerne ønske seg en opplyst offentlighet, men psykologene har mye å fortelle om menneskene som nødvendigvis må utgjøre denne offentligheten.

MIE-indeksen virker for meg som en god måte å angripe integreringspolitikken på, fordi den retter oppmerksomheten mot majoritetsnordmenn. Og det synes jeg er en god idé. Den mest interessante integreringsdebatten handler om hvordan vi skal lære oss å være majoritet i vårt eget land. Og selv om jeg er pessimist når det gjelder mulighetene for å ha en opplyst debatt om mange av disse tingene, klarer jeg ikke egentlig å tenke meg noe bedre alternativ.

Forresten, den kronikken som Stein Ringen skrev i 2005 er ikke så dum. Sitat:

Integrering er ikke en politikk som "vi", flertallet, driver overfor "dem", mindretallet. Integrering er samvirke og samliv. Det er en like stor oppgave å bearbeide flertallet som å hjelpe mindretallet. Økonomisk og sosial politikk forstår vi oss på, vi har hele velferdsstaten å ta av. Men i flerkulturelt samvirke famler vi mer i blinde. Der står vi i Norge og der står vi i Europa. Vi famler med å gjøre det til en selvfølge for oss at heretter, og i økende utstrekning, vil naboer være folk som er forskjellige i opprinnelse, kultur, religion og hudfarve. Det er et stygt uttrykk, men beklageligvis riktig, at vi lever i en tid med sivilisasjoner i kollisjon. Integreringspolitikken nasjonalt og lokalt er en del av den globale kampen for samliv mellom sivilisasjoner. En erfaring vi kan bringe med oss fra samepolitikken er at det tar lang tid og krever stor innsats. Utallige utredninger, sameparagraf i Grunnloven, anerkjennelse som urbefolkning, Sametinget. Dette har vært (og er fortsatt, siden prosessen ikke er ferdig) en lang og dypt alvorlig og forpliktende flerkulturell dialog. En tilsvarende dialog må vi innlede med de nye minoritetene. Det vi famler med, er for det første forståelsen. Vi har ennå ikke klart å artikulere en betryggende idé for flerkulturell og gjensidig integrering. Dernest famler vi med hvordan det skal gjøres. I samepolitikken har vi sett at ideen må gis nedslag i ordninger og institusjoner. De nye minoritetene integreres ikke ved lutter velvilje. De må ha grunn til å kjenne sitt samfunn som deres eget. Deres posisjon, aktelse og likeverd må befestes i lovverket og i nasjonale institusjoner som skole, politikk, kulturbygg og trossamfunn.

Om verdensmusikk og alt som er autentisk

En interessant diskusjon på siste Thinking Allowed dreide seg om verdensmusikk; hva er forholdet mellom denne sjangeren og rasisme? Jo Haynes ga ut en bok om dette i fjor, basert på intervjuer med world music-fans og -musikere, hvor hun viser hvordan entusiasmen for forskjellighet i musikken forholder seg til en del kjipe ideer om forskjellighet - slik som rase.

Denne world music-gjengens søken etter det autentiske, det opprinnelige og ekte - som gjerne leder dem til didgeridooen og trommene - er jo en artig parallell til kulturdebatten her hjemme. Det autentiske er som oftest en fantasi.

Og apropos: Ingrid Monson tar opp noe av det samme når det gjelder jazz i denne artikkelen fra 1994: The Problem With White Hipness. Her er et sitat fra selvbiografien til Mezz Mezzrow, hvit jazzmusiker:

In Pontiac I learned something important - that there aren't many people in the world with as much respect for a guy as the Negroes. I'd be stepping along in the line, feeling low and lonesome and all of a sudden one of the boys in the colored line ... would call out, "Hey boy, whatcha know", and smile, and I'd feel good all over. I never found many white men with that kind of right instinct and plain friendly feeling that hits you at the psychological moment like a tonic. ... I had plenty to thank those colored boys for. They not only taught me their fine music; they made me feel good.

Fordi dette handler om reprodusering av forskjeller handler det også om rasisme (ikke den lettvinne gammeldagse rasismen, men den uhåndgripelige strukturelle rasismen). 

Nytter det med Motgift?

Jeg har nettopp kommet meg gjennom Motgift: Akademisk respons på den nye høyreekstremismen, og sliter med å sortere tankene. Det er nemlig to ting:

1: Denne boka er svært lærerik, og argumentene behøves i den offentlige debatten.

Når vi vet at fremmedfiendtlighet eksisterer i samfunnet vårt, og at de fremmedfiendtlige begrunner synspunktene sine med oppfatninger som ikke har rot i virkeligheten, da har kunnskapsrike mennesker en plikt til å si ifra. Vi trenger forskere og andre kunnskapsrike mennesker som bidrar til det offentlige ordskiftet, og denne boka er et glimrende eksempel på akademikere som våger å bidra i selv de mest konfliktfulle delene av samfunnsdebatten. Høyreekstremister fremmer argumenter som er fulle av faktafeil, og med denne boka bidrar et knippe kunnskapsrike folk til å korrigere debatten.

Jeg har lært masse av å lese denne boka. Og om jeg skulle ønske meg én ekstra ting ville det være at det fulgte med små replikkkort som vi alltid kunne bære med oss. Så snart vi støter på faktafeil i innvandringsdebatten, kunne vi trekke fram argumentene fra denne boka - med fotnoter og det hele - og fortelle at Nei, du tar feil.

2: Jeg er redd for at det ikke nytter, fordi ingen kommer til å ombestemme seg.

Jeg trengte strengt tatt ikke å lese denne boka; jeg trodde ikke at muslimene har en plan om å erobre Europa med sin høye fødselsrater, og jeg trengte sånn sett ikke denne motgiften. Og de som faktisk trenger å eksponeres for disse argumentene kommer sannsynligvis ikke til å betale 379 kroner for en bok med tittelen Motgift som forteller dem nøyaktig hvorfor de tar feil (Paul Bjercke tar for øvrig opp noe av dette i sitt kapittel om politisk korrekthet; ingenting kan motbevise konspirasjonsteorien).

Dette er selvfølgelig den aller kjipeste og minst konstruktive kritikken jeg kan komme med, men jeg er redd for at den er viktig likevel. Og jeg tror det ligger et generelt poeng, om hvordan vi forholder oss til fakta, også de av oss som ikke er ekstremister. Det er nemlig mye som tyder på at vi alle danner oss meninger før vi danner begrunnelsene for dem. De aller fleste av oss har allerede bestemt oss for hva vi mener før vi ser på fakta, og lenge før vi lytter til hva andre folk mener (les denne og denne).

Men selvfølgelig: dette er en kjip kritikk, fordi den ikke tilbyr noe alternativ. Hva skulle man ellers gjøre?

Jeg vet virkelig ikke (og tro meg: jeg skulle ønske jeg hadde et konstruktivt svar på dette spørsmålet). Men nettopp derfor synes jeg forfatterne av Motgift fortjener all honnør, for de har gitt et grundig motsvar til høyreekstremistenes påstander. Jeg håper at det nytter. Det gjør jeg virkelig.

Nussbaum om religiøs intoleranse

Martha Nussbaums siste bok heter The New Religious Intolerance. Jeg har funnet mye trøst i en av hennes tidligere bøker, The Clash Within, og også denne boka er nyttig for terrorterapien.

Nussbaum beskriver hvordan amerikanske og europeiske muslimers rett til å leve i tråd med sin samvittighet blir begrenset av at majoritetssamfunnets intoleranse. Det er frykten som driver oss til å forskjellsbehandle religiøse praksiser, og den nye religiøse intoleransen har mye til felles med gammel antisemittisme, mener hun.

Her er argumentet:

Frykt er en grunnleggende menneskelig følelse. Den oppstår når vi tror at vår velferd trues av noe vi ikke selv kontrollerer. Uten frykt hadde ikke menneskeheten overlevd, men frykten kan også løpe avgårde med oss. Frykt er en narsissistisk følelse, og den kan mildnes med selvrefleksjon og empati med dem/den man frykter.

Alle mennesker har samme krav på verdighet (dignity). Dette inkluderer samme rett til å søke etter mening i livet, gjennom vår samvittighet (conscience). Men vår mulighet til å finne mening i livet, og til å leve i tråd med vår samvittighet, kan både hindres og hjelpes av omgivelsene rundt oss. Når vi begrenser retten til religiøs selvutfoldelse er det et overtramp mot folks verdighet.

Forslagene om å forby religiøse plagg som burka og niqab innebærer en grov forskjellsbehandling av muslimer, og argumentene for forbudet (burkaen er et problem for offentlig sikkerhet, den objektifiserer kvinner, osv) er ikke rimelige. Hvis vi behandlet muslimske religiøse praksiser på samme forståelsesfulle og respektfulle måte som vi behandler andre religiøse praksiser, ville vi både stått bedre rustet til å bekjempe terrorisme, og unngått å krenke våre fredelige medborgere. Argumentene hennes i denne debatten er oppsummert i artikkelen som boka springer ut fra, Veiled Threats?, publisert på nettutgaven av New York Times.

Et av de sentrale punktene i denne boka er at Europa, hvor statene er fundert på ideer om nasjonal enhet, gir et vanskeligere klima for å inkludere samfunnsborgere med fremmede religiøse skikker. I land som USA, Canada og Australia, hvor innvandring (ofte religiøst motivert) var sentralt for statsbyggingen, er det enklere å imøtekomme de nye. Kontroversen rundt Park51 viser at amerikanerne fortsatt har en del å gå på når det gjelder å møte sine muslimske medborgere på en respektfull måte, men Nussbaum er adskillig mer bekymret for Europa. Hun trekker fram 22.juli-angrepene, og sammenlikner Breivik med Gandhis drapsmann Nathuram Godse. Frykten for muslimer er spesielt sterk i Europa, mener hun, og majoritetens motvilje mot å forstå muslimers religiøse praksis drives kanskje enda sterkere av frykt her enn i USA.

Hva er det viktigste å ta med seg fra denne boka? Jeg tror Nussbaum har rett i at frykt og fordommer er viktige krefter i politikken. Og jeg tror hun har helt rett i at alt dette stammer fra vår motvilje mot å innrømme, og leve med, svakhet og sårbarhet. (Sånne setninger ser teite ut når jeg skriver dem, og det er faktisk en del av problemet).

Den virkelige sivilisasjonskampen

Noen må ha tenkt at "jeg kommer ikke til å lese den boka uansett", og levert Martha Nussbaums The Clash Within til gjenbruksstasjonen i Bentsebrugata. Så da jeg leverte fra meg noen gamle kaffekopper for noen uker siden (vi har kjøpt nye), tok jeg denne boka med meg hjem. Det er jeg glad for at jeg gjorde.

Boka handler om volden som ble begått mot den muslimske minoriteten i den indiske delstaten Gujarat i 2002. I februar 2002 brøt det ut en togbrann hvor 58 mennesker omkom - alle hinduistiske pilegrimer. Mange holdt muslimene i området ansvarlige for brannen, og en mobb gikk til angrep. I dagene som fulgte ble mer enn to tusen menn, kvinner og barn brutalt drept. Det var utstrakt bruk av voldtekt og grotesk seksualisert vold.

Jeg visste lite, eller ingenting, om religiøse fiendtligheter i India før jeg leste denne boka, men nå føler jeg at jeg har lært mye. Jeg har også lært litt om Tagore, Gandhi og Nehru, og jeg har fått lyst til å lære mer om India. Likevel: det er ikke så viktig, for på én måte ga denne boka meg mer innsikt i det som foregår i Norge nå, enn i det som skjedde i India for ti år siden (og jeg bør uansett lese mer om India før jeg skriver mer om dette).

Det ligger nemlig noe allment her: Nussbaum beskriver disse angrepene, og den islamfiendtlige hindunasjonalismen som mobben sprang ut fra, som symptomatisk for den virkelige sivilisasjonskampen i vår tid. Huntington tar feil, mener hun, når han karakteriserer vår tid som preget av en konflikt mellom det vestlige liberale demokratiet og et aggressivt og voldelig islam.

Den virkelige kampen foregår innad i demokratiet: mellom de som aksepterer etniske, religiøse og seksuelle forskjeller, og som samler seg om demokratiets fellesinstitusjoner, og de som skremmes av mangfold, og som søker tilbake til en innbilt fortid hvor nasjonen var én, ren og suveren. I mange av verdens demokratier søker folk til denne innbilte fortiden hvor alt var enklere, og hvor nasjonen var én. Det er selvfølgelig en fantasi, men den føles trygg.

Og det går dypere: Nussbaum mener at vi har det i oss alle sammen. Som mennesker er vi sårbare, vi er avhengige av folk rundt oss for å overleve. Det skjer så mye som er utenfor vår kontroll, som kaster om på livene våre og påvirker oss på måter vi ikke helt forstår - og som vi veldig sjelden kan forandre. Slikt kan gi oss mørke følelser; skammen og frykten kan bli sterk. Det er noe veldig menneskelig i å være sårbar, og mange føler at eneste utvei er å dominere over det som truer dem. Få det under kontroll.

Dette er tanker man kan kjenne igjen fra bøkene til John Gray også (som denne, eller denne) - og fra Freud, for den saks skyld, eller Bauman. Vi er så dårlige på å være sårbare, og så villige til å gjøre noe drastisk for å få kontroll. Altfor ofte svarer noen med vold.

Den virkelige sivilisasjonskampen foregår, igjen ifølge Nussbaum, derfor inni hver og én av oss. Mellom den delen av oss som evner å være trygg i mangfoldet, og ikke lar seg true av at folk som er annerledes fra oss selv kan komme til å påvirke livene på måter vi ikke selv har kontroll over. Løsningen må være å søke trygghet i en eller annen stoisisme, og godta at man er sårbar for krefter utenfor en selv.

Men voldsbruken står også som en utvei; kanskje kan vi likevel dominere, få kontroll over, dette som påvirker livene våre? Det er jo tragisk.

Dette er en bok som har hjulpet meg sette 22.juli-rettssaken i perspektiv. I en tid hvor mange ser til Nederland, til Danmark, eller Frankrike for å forstå fremmedfrykten, var det spesielt befriende å lære litt om India.

PS: Jeg tenker disse tankene etter å ha lest en bok som jeg fant ved en tilfeldighet. Det er nesten ikke til å tro.

Å møte de fremmede

Den franske protestantiske presten Jean de Léry var 22 år gammel da han dro til Brasil i 1556. Fortellingen om denne reisen skrev han mange år senere, og den første utgaven av Histoire d'un voyage fait en le terre du Brésil ble utgitt i 1578. Jeg har nettopp kommet meg gjennom den engelske oversettelsen: History of a Voyage to the Land of Brazil.

Jeg kom over denne boka gjennom Sarah Bakewells biografi av Michel de Montaigne. Léry skriver nemlig om sitt møte med Tupinamba-indianerne, de innfødte ved den franske bosettingen ved dagens Rio de Janeiro - de samme som Montaigne skriver om i sitt essay On Cannibals. Léry gir en grundig beskrivelse av den lokale naturen, dyrelivet og forskjellige sider av de innfødtes hverdagsliv: krigføring, kannibalisme, fyll og familieliv.

Og de har en del til felles, Léry og Montaigne, blant annet at de i møte med ukjente skikker og tradisjoner benyttet anledningen til å se kritisk på sin egen kultur. Det er i grunn ganske inspirerende.

Et eksempel: Léry sammenlikner skjønnhetsidealer og barnefødsel i Brasil med skikkene hjemme i datidens Frankrike:

our midwives over here pull on the noses of new-born babies to make them longer and more handsome; however, our Americans, for whom the beauty of their children lies in their being pug-nosed, have the noses of their children pushed in and crushed with the thumb as soon as they come out of their mothers' wombs (just as they do in France with spaniels and other puppies).

Et annet sted sammenlikner han søramerikansk brygging med fransk vinproduksjon. Tupinamba-kvinnene tygger klumper av en rotfrukt og spytter dem i tilbake i krukker for fermentering, mens franske vinmakere bruker føttene til å knuse druer - hvorfor synes vi at det ene er mer ekkelt enn det andre?

Som Montaigne skriver i essayet om kannibaler:

Now, to return to my subject, I find that there is nothing barbarous and savage in this nation, by anything that I can gather, excepting, that every one gives the title of barbarism to everything that is not in use in his own country.  As, indeed, we have no other level of truth and reason than the example and idea of the opinions and customs of the place wherein we live: there is always the perfect religion, there the perfect government, there the most exact and accomplished usage of all things.

Det er et godt utgangspunkt for toleranse.

Men for all del; Léry er ikke alltid like tolerant, og han viser en del uempatiske sider. For eksempel da han uten skam forsynte seg av maten som Tupinamba-indianerne hadde satt fram som et rituelt offer til musikkinstrumentene sine. Eller i beskrivelsen av slavekvinnene som nektet å gå påkledd, selv om de ble pisket og slått som straff. Jeg tenker at det sier en del om tiden han levde i.

Men å lese disse bøkene i dag er nesten helt overveldende. Én ting er de spektakulære kapitlene om krigføring og kannibalisme blant indianerne, om det lokale plante- og dyreliv, og om den hasardiøse sjøreisen fram og tilbake. Men så er det også sånne småting som å bli fortalt at Tupinamba-indianerne var tause mens de spiste, og at de ikke forsto franskmennenes vane med å småprate under måltidet. Et glimt inn i brasiliansk hverdagsliv på 1500-tallet, fortalt av et førstehåndsvitne. Ganske fascinerende, spør du meg.

Boka er vel verdt å lese. Den fikk meg dessuten til å tenke på at jeg har lyst til å lese Bartolomé de las Casas Short Account of the Destruction of the Indies, men det får bli en annen gang.

PS: Fans av Karl Pilkington vil like å lese at Tupinambafolket ikke har ord til å telle lengre enn til 5.

Kan vi bekjempe fremmedfrykt med debatt?

Jeg leser videre i Living Together - Combining diversity and freedom in 21st century Europe. Det er mye her som gjør godt å lese i tiden etter 22. juli.

Her er et fint sitat (fra side 36 i PDFen):

We believe that all citizens, and especially those in positions of authority or enjoying privileged access to the public ear, have an obligation to condemn racial or religious abuse, and to refute misleading generalisations or stereotypes, wherever they may encounter them. If the battle for public opinion does not belong mainly in the law courts, it must be fought where it does belong, namely in the media and public debate.

Mange sier liknende ting nå om dagen - for eksempel disse to. Nå må vi bekjempe fremmedfrykten der vi ser den, og sammen bevege oss mot et åpnere og mer tolerant samfunn. Og det er vanskelig å tenke seg noe mer riktig å gjøre akkurat nå, enn å gå inn i faktabaserte diskusjoner om fremmedfrykt. Men klarer vi egentlig å overbevise de andre?

Jeg prøver å begynne ved å tenke på meg selv. Min erfaring er at det kan være lurt når man skal tenke noe om andre. Når gikk jeg sist tilbake på en dypfølt overbevisning? Når lot jeg meg sist overtale av noen andres bedre argument? Bjørnar Nordahls kronikk i Dagbladet forrige uke er et glimrende eksempel på styrken det krever å revidere sine egne halvtenkte ideer.

Pessimisten i meg tenker at veldig mange andre ikke gjør noen forsøk i den retning. Det er det samme problemet som jeg har skrevet om tidligere, for eksempel her og her. Og det gir en kjip følelse av at det alle egentlig ønsker seg er en god og konstruktiv samfunnsdebatt som ender med at alle andre skifter mening.

Nå har jeg tenkt til å lese noe av det Diana Mutz har skrevet, for eksempel om å høre på motpartens argumenter, og om medienes rolle i å legge til rette for reell debatt på tvers av politiske skillelinjer. Andre lesetips mottas med takk.

Hvor kommer fremmedfrykten fra? Fra verdensøkonomien?

Jeg har begynt å lese denne: Living Together - Combining diversity and freedom in 21st century Europe. Dette er rapporten som Joschka Fischer og resten av "vismannsgruppen" har skrevet på oppdrag fra Europarådet. Temaet er fremmedfrykt i Europa. Den ble utgitt i april. Nokså aktuell idag.

Utgangspunktet for rapporten er at viktige europeiske verdier kan være truet, og gruppa peker på trusler mot disse fra flere hold; intoleransen og fremmedfiendtligheten vokser, ytringsfriheten utfordres av et krav om "religionsfrihet" (Muhammedkarikaturene), og mistenkeliggjøringen og kriminaliseringen av asylsøkere og papirløse gjør at deler av befolkningen mangler rettigheter. Det er et nokså nyansert argument, og mye mer interessant enn man kunne frykte fra en sånn type rapport.

Jeg vil skrive mer om ideene herfra etter hvert, men idag er vil jeg begynne med noe jeg ser på som en blindvei. Her er sitatet jeg reagerte på (side 27 i PDFen):

Europeans are also well aware– because politicians, economic pundits and the media are constantly telling them – that their position in the world pecking order is slipping, as emerging economies, especially in East and South Asia, recover much faster from the crisis than the already industrialised world, competing successfully for export markets and attracting investment from employers who sometimes close factories in Europe while opening new ones in the “global south”. They know that their society is aging, and that their education system is less and less competitive on the world market. They know that their society is aging, and that their education system is less and less competitive on the world market. And they are more aware than people in most other parts of the world that their current way of life may not be sustainable, because they are consuming nonrenewable resources and risking catastrophic climate change.

Sorry, men dette har jeg vanskelig for å tro. Hvem i alle dager går til valglokalet og sipper over Europas relative maktreduksjon i den globale økonomien? Ikke at slike trender ikke er viktige i en eller annen objektiv betydning av ordet, men jeg tror de spiller en marginal rolle i folks opplevelse av hverdagen.

Poenget er dette: jeg tror vi må se til andre - og langt mer ubehagelige - kilder enn økonomisk egeninteresse for å forklare fremmedfrykt og innvandrerskepsis i Europa. Disse andre kildene virker å bli lagt mer vekt på utover i rapporten, så siste ord er ikke sagt.

Mer om rapporten (inkludert videoer osv) finner du forresten hos Europarådet.