Inkludering som diskriminerer

Stadig flere institusjoner utarbeider mangfolds- og inkluderingsplaner, og mangfold begynner (så smått) å bli et positivt ladet ord i næringslivs- og ledelseslingoen. Betyr dette at vi kan slutte å bekymre oss for diskriminering?

Den britiske akademikeren Sara Ahmed, som beskrivende nok har kalt bloggen sin for feministkilljoys, sier nei. I boka On Being Included (2012) undersøker hun mangfoldsarbeid på universiteter i Storbritannia og Australia, og hevder at inkluderingstiltakene ikke fjerner rasismen, tvert imot. Mangfoldsarbeid kan i stedet reprodusere og kamuflere rasismen, og gjøre reell diskriminering umulig å kritisere. Her er det altså snakk om institusjonell rasisme, og den kan finnes selv i organisasjoner med ambisjoner om å jobbe antirasistisk. Ahmed har intervjuet mangfoldsarbeiderne på universitetene, gått gjennom offisielle dokumenter og retningslinjer, og forsøker å beskrive denne verdenen.

Metoden til Ahmed er fenomenologisk, og på sitt verste kan denne typer tekster bli en jungel av hermetegn, parenteser og passivt språk. Ahmeds bok er ikke fri for sånt, dessverre. Men det er noen gode poenger her, likevel, for eksempel om at offisielle dokumenter gjør noe, og at institusjoner bygges gjennom tekstarbeid. (Det ser så banalt ut når jeg skriver det).

I det hele tatt handler denne boka mest om strukturelle former for makt og dominering. Ahmed skriver blant annet at det å ønske nykommerne velkommen setter oss i et maktforhold vi ikke kan unngå selv om vi er aldri så snille: vi tilbyr integrering, og forventer mangfold i retur. Nykommerne har værsågod å gi oss mangfold, og anerkjenne oss som tolerante.

Problemet med dette argumentet er at det får meg til å føle at det er faenmeg umulig å gjøre noenting riktig. Og på en måte er det nettopp dèt som er poenget hennes:

If diversity is to remain a question, it is not one that can be solved. Indeed the critiques offered in this book are critiques of what follows when diversity is offered as a solution.

Og sånn sett handler denne boka om det jeg begynner å tenke at er det viktigste spørsmålet i innvandringsdebatten: hvordan skal vi være, vi som er i majoritet? Vi kan ikke bare sulle rundt som før, for vår verden ser annerledes ut nå. Denne boka er viktig fordi den påpeker at vi ikke kan ha god samvittighet bare fordi vi vil godt.

Boka til Ahmed er dessuten en sentral referanse i en veldig god artikkel av Randi Gressgård: Å stange hodet i veggen: mikroaggresjon i akademia. Flere bør lese den artikkelen, synes nå jeg.

Likevel: hvis du bor i Norge og er opptatt av disse tingene, er det ingen bøker som kan erstatte Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne (2002). Jeg lærte i hvert fall veldig mye av den.

Et nyttig ord for rasismedebatten: mikroaggresjon

Noe av det som gjør rasisme så vanskelig å snakke om, er at vi må bruket ordet rasisme. Og rasismekortet er blitt håpløst å spille, for det biter ikke på noen, og den eneste som ser teit ut er den som har kalt noen rasist.

Dette er en stygg blindsone i den norske offentligheten. Vi samler oss mot voldelig rasisme, ingen tror på den biologiske rasismen, vi går i fakkeltog etter Benjamin-drapet eller rosetogene etter 22. juli, og alle får være med. Og når det er dèt som er rasisme, og alle som gikk i tog får gå fri, da blir det vanskelig å snakke om andre former for fiendtlighet og forskjellsbehandling (standardreferansen her går til Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne, en bok jeg synes at alle bør lese)

Det vi trenger er et annet ord, noe mildere, for å beskrive de små og smålige måtene hvite nordmenn minner de andre på at De er annerledes fra Oss.

Men hvilket ord skal vi bruke? Jeg har holdt en knapp på ordet rasialisering, fordi det beskriver en sosial prosess og en forskjellsbehandling som ikke behøver å være overlagt, eller kanskje på begrepet strukturell rasisme. Men begge disse føles altfor akademiske, og dessuten mangler de en aktør og det blir vanskelig å holde noen ansvarlige for den rasismen som vi peker på.

Så her er et alternativ: mikroaggresjon.

Det er Randi Gressgård som bruker ordet, i en artikkel i siste utgave av Nytt Norsk Tidsskrift, og det var nytt for meg, men jeg synes det fungerer godt. Det kan brukes om kjønn og hudfarge og andre forskjeller, og vi slipper assosiasjonene som følger med rasismebegrepene.

Med mikroaggresjon mener hun uoverveide ytringer og handlinger som påpeker forskjellighet, gjerne små bagateller som ikke er vondt ment, men som skjer i - og opprettholder - et maktforhold. Det er altså ikke snakk om overlagte hersketeknikker, men "hverdagslige ydmykelser som markerer et underordningsforhold."

Vi spør kanskje "hvor lenge har du bodd i Norge", eller snakker påtatt høyt og sakte sånn at alle skal forstå, og det er ikke vondt ment, men det opprettholder forskjelligheten likevel.

Disse maktstrukturene er et helsike å motarbeide, men jeg tror i det minste at mikroaggresjon er bedre egnet til å få praten igang, enn både rasialisering og strukturell rasisme.

Referansene går blant annet til Derald W Sue og Sara Ahmed (som også har en blogg). Verdt å lese mer om.

Mer bevisst = mindre rasist

Rasisme og diskriminering er vanskelig å snakke nøkternt om, og enda vanskeligere å bekjempe. Men her er et lyspunkt:

I 2007 fikk en artikkel av økonomene Price og Wolfers stor oppmerksomhet i amerikanske medier; de undersøkte kampstatistikk fra NBA i perioden 1991-2002, og fant at dommere oftere dømte fouls mot spillere av annen hudfarge enn dem selv.

En ny undersøkelse, som nettopp ble lagt ut som diskusjonsartikkel av IZA, bruker medieoppmerksomheten om denne diskrimineringen som et naturlig eksperiment. Forskerne spør: ble det mindre diskriminering etter at disse funnene ble kjent? Og svaret? Ja!

Ifølge artikkelen fortsatte diskrimineringen i perioden fram til 2007 (altså etter at dataene til Price og Wolfers var samlet inn, men før resultatene var publisert), og forsvant i årene som fulgte. I perioden 2007-2010 er forskjellsbehandlingen borte. Hvorfor? Ifølge forskerne har ikke NBA iverksatt noen spesielle tiltak for å redusere diskrimineringen, nye dommere i tiden etter 2007 var ikke mindre diskriminerende enn sine kolleger, og det var ingen økning i andelen blandede dommerlag etter 2007. Derfor konkluderer forskerne med at reduksjonen i diskriminering må være en konsekvens av den økte oppmerksomheten.

Altså: mer bevisst, mindre rasist.

(Ok, man skal være forsiktig når man støter på forskningsresultater som viser nøyaktig det man skulle ønske at de viste. Men likevel: kanskje kan rasismen motarbeides ved at vi snakker om den. Det er en fin tanke.)

Om Americanah #hvitmannlesersvartkvinne

Jeg hadde ikke lest noe annet av Chimamanda Adichie før jeg leste Americanah, men jeg hadde sett TED-foredraget hennes: The Danger of A Single Story. Der snakker hun om hvor viktig det er å huske at ingenting kan reduseres til én fortelling; Afrika er for eksempel ikke et sultent barn.

Og dette er litt flaut, men av en eller annen grunn følte jeg det passende å kjøpe denne boka på Tronsmo. Det var selvfølgelig dyrere, men sammenliknet med å kjøpe den på Amazon, hvor jeg vanligvis handler, hadde dette to fordeler: (1) jeg slapp å vente på at boka ble sendt med posten, og (2) jeg fikk føle meg god fordi jeg ble en person som ga mer penger enn nødvendig til en kul, uavhengig bokhandel.

Teju Cole har forresten tvitret at verden bare eksisterer for å tilfredsstille de sentimentale behovene til hvite folk, og Oprah.

Uansett: det oppstår et problem for en hvit mann, eller ihvertfall for meg, når han leser en bok av en svart kvinne; han har lyst til å like boka. Det er vel dette Warsan Ismail, i en omtale av somaliske Nuruddin Farahs trilogi (Lenker, Knuter, og Knokkelkors) i siste papir-Minerva, har kalt for «negerforfattersyndromet»: når en forfatter blir berømt, ikke fordi han skriver godt, men fordi den litteraturlesende, hvite middelklassen trenger noen fra det elendige landet å beundre.

Heldigvis for meg har jeg lest Lenker, den første i trilogien, og synes handlingen var uinteressant og språket elendig. Så hurra for meg som klarer å like én afrikansk forfatter, men ikke en annen.

Men jeg likte altså Americanah. Først og fremst fordi den viser hvordan hudfarge, eller rase, ser annerledes ut i USA, Storbritannia og Nigeria. Noen av de beste scenene er fra USA, fra middagsselskapene med priviligerte liberale som fikk meg til å tenke på Jonathan Franzen, fordi de viser hvor klossete mange forholder seg til at huden deres er hvit.

Det er vanskelig å forstå hva det betyr å være hvit, men Adichie dveler såpass lenge ved hva det betyr å være svart, at hun gir oss et sted å starte.

Er majoritetsnordmenn villige til å ta en aktiv rolle i integreringen?

Psykologer kan være nyttige. En gruppe forskere fra Politihøyskolen, psykologisk institutt ved UiO, og her og der, har utviklet en indeks som de kaller Majority Integration Efforts-skalaen. Denne beskriver hvor innstilt folk i den norske majoritetsbefolkningen er på ta en aktiv del i integreringen av innvandrere.

Respondentene har blitt spurt om å ta stilling til utsagn som "Hvis vi skal ta integreringen på alvor, bør vi akseptere at norsk kultur forandres", og "Offentlige tjenester (som helse- og omsorgstjenester) bør tilpasses til ulike innvandrergrupper for å gjøre integreringen enklere", og "Norge tilhører innvandrerne like mye som det tilhører nordmenn". I en (ganske tett og tung) artikkel fra 2011 gir forfatterne en grundig forklaring av MIE-indeksen, og viser hvordan den forholder seg til en del andre personlighets- og holdningsskalaer.

I en (mer tilgjengelig) artikkel fra 2012 undersøker de hva som kjennetegner folk som scorer høyt på MIE-indeksen, altså de som er mest innstilt på å la innvandringen forandre majoritetskulturen. Med referanse til blant annet en kronikk av Stein Ringen fra 2005, skriver de at en stilltiende toleranse for annerledeshet kanskje ikke er tilstrekkelig for å bygge et inkluderende samfunn.

Men hvem blant oss er mest og minst villige til å ta en aktiv del i integreringen? Forskerne finner to sterke, og to ganske svake, variabler som forklarer denne innstillingen.

Den sterkeste driveren handler om hvorvidt man tror at innvandrerne ønsker å bli integrert i det norske samfunnet. Nordmenn som tror innvandrerne faktisk ønsker å bli integrert i Norge, er også mer interesserte i å komme innvandrerne i møte ved å gjøre justeringer i majoritetssamfunnet. En slags møtes-på-halvveien-innstilling, der altså.

Den neste variabelen handler om entativitet; i hvilke grad man oppfatter innvandrere som en enhetlig gruppe. De som ser på innvandrere som en mangfoldig gruppe med ulike identiteter og interesser er mer tilbøyelige til å mene at nordmenn må ta en aktiv rolle i integreringen. Og motsatt: de som ser på innvandrere som en samlet, enhetlig gruppe, er mindre villige til dette. Ikke uventet kanskje, at ideen om et enhetlig "dem" kan gi en følelse av at "vi" er truet.

De to svakere variablene handler om i hvilken grad innvandrere blir sett på som kompetente bidragsytere til det norske samfunnet, og om metapersepsjon, altså hva vi tror at innvandrerne mener om oss. Denne siste synes jeg er interessant; de som tror at innvandrere ser på nordmenn som et kaldt folkeslag er mer tilbøyelige til å mene at majoriteten må bidra i integreringsprosessen. Hva handler dette om? Forskerne spør om det kan være en slags kollektiv skyldfølelse vi forsøker å kompensere for, men presiserer samtidig at det er en del metodetrøbbel med akkurat denne variabelen.

Ut fra dette kommer en anbefaling: økt oppmerksomhet om innvandrernes vilje til å integreres i det norske samfunnet, og en økt bevissthet om mangfoldet innad i gruppa vi omtaler som innvandrere, kan bidra til å gjøre flere nordmenn villige til å ta en aktiv rolle i integreringen.

Problemet er at vi ikke er så flinke til å snakke med folk vi er uenige med, og spesielt ikke om temaer som innvandring og integrering. Derfor blir det også påpekt i 2012-artikkelen at positiv medieomtale av innvandringen kan få motsatt effekt. Hvis man i samfunnsdebatten blir for opptatt av å presentere de positive historiene om innvandrere, så kan folk som er skeptiske til innvandringen føle seg overkjørt av et meningstyrrani. Det er ikke mangel på folk snakker om knebling i den norske (nett)offentligheten, eller som retter konspiratoriske anklager om elitens politiske korrekthet.

Og har vi å gjøre med et sett av holdninger som virker å henge tett sammen, tenk for eksempel på det som har blitt kalt nok-er-nok-gruppa, de som mener at vi har mer enn nok av feminisme, innvandring og statspaternalisme her i landet. Det er en vrien gjeng å konfrontere. Se bare på den siste ukas debatt om kvinnehets i nettoffentligheten: forsøkene på å starte en diskusjon om kvinnehatet ga oss kommentarfelt rødglødende av kvinnehat. Ikke spesielt oppløftende.

Og da synes jeg det er interessant at nettopp dette poenget kommer fram i en artikkel fra psykologisk institutt. Statsvitere kan gjerne ønske seg en opplyst offentlighet, men psykologene har mye å fortelle om menneskene som nødvendigvis må utgjøre denne offentligheten.

MIE-indeksen virker for meg som en god måte å angripe integreringspolitikken på, fordi den retter oppmerksomheten mot majoritetsnordmenn. Og det synes jeg er en god idé. Den mest interessante integreringsdebatten handler om hvordan vi skal lære oss å være majoritet i vårt eget land. Og selv om jeg er pessimist når det gjelder mulighetene for å ha en opplyst debatt om mange av disse tingene, klarer jeg ikke egentlig å tenke meg noe bedre alternativ.

Forresten, den kronikken som Stein Ringen skrev i 2005 er ikke så dum. Sitat:

Integrering er ikke en politikk som "vi", flertallet, driver overfor "dem", mindretallet. Integrering er samvirke og samliv. Det er en like stor oppgave å bearbeide flertallet som å hjelpe mindretallet. Økonomisk og sosial politikk forstår vi oss på, vi har hele velferdsstaten å ta av. Men i flerkulturelt samvirke famler vi mer i blinde. Der står vi i Norge og der står vi i Europa. Vi famler med å gjøre det til en selvfølge for oss at heretter, og i økende utstrekning, vil naboer være folk som er forskjellige i opprinnelse, kultur, religion og hudfarve. Det er et stygt uttrykk, men beklageligvis riktig, at vi lever i en tid med sivilisasjoner i kollisjon. Integreringspolitikken nasjonalt og lokalt er en del av den globale kampen for samliv mellom sivilisasjoner. En erfaring vi kan bringe med oss fra samepolitikken er at det tar lang tid og krever stor innsats. Utallige utredninger, sameparagraf i Grunnloven, anerkjennelse som urbefolkning, Sametinget. Dette har vært (og er fortsatt, siden prosessen ikke er ferdig) en lang og dypt alvorlig og forpliktende flerkulturell dialog. En tilsvarende dialog må vi innlede med de nye minoritetene. Det vi famler med, er for det første forståelsen. Vi har ennå ikke klart å artikulere en betryggende idé for flerkulturell og gjensidig integrering. Dernest famler vi med hvordan det skal gjøres. I samepolitikken har vi sett at ideen må gis nedslag i ordninger og institusjoner. De nye minoritetene integreres ikke ved lutter velvilje. De må ha grunn til å kjenne sitt samfunn som deres eget. Deres posisjon, aktelse og likeverd må befestes i lovverket og i nasjonale institusjoner som skole, politikk, kulturbygg og trossamfunn.

Om verdensmusikk og alt som er autentisk

En interessant diskusjon på siste Thinking Allowed dreide seg om verdensmusikk; hva er forholdet mellom denne sjangeren og rasisme? Jo Haynes ga ut en bok om dette i fjor, basert på intervjuer med world music-fans og -musikere, hvor hun viser hvordan entusiasmen for forskjellighet i musikken forholder seg til en del kjipe ideer om forskjellighet - slik som rase.

Denne world music-gjengens søken etter det autentiske, det opprinnelige og ekte - som gjerne leder dem til didgeridooen og trommene - er jo en artig parallell til kulturdebatten her hjemme. Det autentiske er som oftest en fantasi.

Og apropos: Ingrid Monson tar opp noe av det samme når det gjelder jazz i denne artikkelen fra 1994: The Problem With White Hipness. Her er et sitat fra selvbiografien til Mezz Mezzrow, hvit jazzmusiker:

In Pontiac I learned something important - that there aren't many people in the world with as much respect for a guy as the Negroes. I'd be stepping along in the line, feeling low and lonesome and all of a sudden one of the boys in the colored line ... would call out, "Hey boy, whatcha know", and smile, and I'd feel good all over. I never found many white men with that kind of right instinct and plain friendly feeling that hits you at the psychological moment like a tonic. ... I had plenty to thank those colored boys for. They not only taught me their fine music; they made me feel good.

Fordi dette handler om reprodusering av forskjeller handler det også om rasisme (ikke den lettvinne gammeldagse rasismen, men den uhåndgripelige strukturelle rasismen). 

Den aller vanskeligste rasismen

Det som er så slående med å lese Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne (hvertfall for de av oss som leser den for første gang) er hvor relevant den er for den norske samfunnsdebatten i tiden etter terrorangrepene. Den ble utgitt i 2002.

Det store argumentet i boka er at majoritetsnordmenn - og særlig folk i eliteposisjoner i politikk og forskning - er med på å opprettholde et system av strukturell rasisme. Dette er selvfølgelig ikke en uttrykt eller overlagt rasisme, men måten man snakker om innvandring, om integrering, og om kriminalitet, valgdeltakelse og mye annet, forutsetter og reproduserer ideer om at det gir mening å dele opp samfunnet vårt i kategoriene oss og dem. Referansene går for eksempel van Dijks Elite Discourse and the Reproduction of Racism, eller til Edward Said for den saks skyld.

Problemet (eller ett av problemene) er at vi ikke er noe særlig flinke til å snakke om rasisme. Dette har blant annet å gjøre med at ordet er så sterkt, og at de aller fleste tenker at vi snakker om biologisk rasisme. Men det er ikke denne formen for rasisme Gullestad forsøkte å starte en samtale om.

I bokas første kapittel skriver hun om hvordan majoritetssamfunnet reagerte etter drapet på Benjamin Hermansen i 2001 (side 37-38):

Tusenvis av mennesker demonstrerte mot rasistisk motivert vold. De gruppene som er tilbøyelige til slik vold, det vil si ekstreme rasister og nynazister, utgjør bare noen få hundre mennesker i Norge. Den massive motstanden mot denne ekstreme volden bidro til å styrke bildet av 'oss' som tolerante og humane. Det er ikke utenkelig at noen av dem som gikk i tog, samtidig, og uten å tenke over det, lot være å kalle inn en som het Ali til jobbintervju. (...) 'Alle' er imot den ekstreme og voldelige rasismen, men refleksjonen over den mer hverdagslige rasismen er kommet svært kort.

Enda et sitat (fra side 289):

Det vi ser i Norge i dag er stor motstand mot voldelig rasisme og nazisme, men lite refleksjon over de kategorier og tankefigurer som gjør trakassering og diskriminering mulig. Rasismen benektes, fordi den ikke er forenlig med de offisielle ideologier som vektlegger toleranse. Det brukes mer energi på å benekte rasismen enn på å undersøke den og gjøre noe med den. Benektelsene kan sees som en form for kamuflasje som gjør rasismen ansiktsløs og usynlig for de elitepersoner som ureflektert legitimerer den, men ikke for dem som blir utsatt for den. ‘Fargete’ mennesker har derfor mest kunnskap om og erfaring med denne delen av majoritetens nasjonale orden.

Og ti år senere gikk vi i rosetog.

Men hvordan kan vi bekjempe den strukturelle rasismen? Gullestads forslag til løsning kommer når hun oppfordrer til mer kritisk refleksjon om hva som skal til for å være norsk. I det avsluttende kapitlet skriver hun (side 308, hennes egne uthevinger):

‘Nordmenn’ må fremfor alt lære å lytte til dem som gjør motstand mot de identiteter de blir tildelt. Det betyr ikke å gå rundt og være engstelig for å bruke ‘gale ord’, eller å håpe på å få en ordliste som en gang for alle slår fast hva som er ‘riktig’ og hva som er galt’ å si. Det er ikke ordene i seg selv det er noe i veien med, men de forestillingene som følger med, og de kan vi ikke kvitte oss med i en håndvending. Det som må til er en form for gjensidig aktiv lytting, å utvikle større sosial musikalitet. Å lytte med langsomhet og hengivenhet er en forutsetning for både refleksjon og innovasjon.

Fotnoten på slutten av dette avsnittet viser til en essaysamling av Peder Christian Kjerschow som heter Før språket – musikkfilosofiske essays (2000).

Og jeg er lei for det, men nettopp her ligger problemet. Det er vanskelig å lese fraser som gjensidig aktiv lytting, sosial musikalitet og refleksivitet uten å avskrive det som hippiebabbel. Det hjelper lite at folk som Sennett, langt mindre Bakhtin eller Zeldin, skriver engasjerende om det samme. For dette er nøyaktig den typen prat som sosialøkonomene, de som faktisk bestemmer i Detta Landet, virkelig ikke har tid til. Dette er, og blir, en sak for folket i batikk. (Når det er sagt: jeg har selvfølgelig bestilt Kjerschows essaysamling fra biblioteket, så her kaster jeg stein i batikkhus).

Pessimisten i meg tenker at den store offentligheten er uegnet som arena for å bearbeide og motarbeide den strukturelle rasismen. Vis meg den samfunnsdebattanten som lytter "med langsomhet og hengivenhet", slik som Gullestad oppfordret til.

Min erfaring er at det går an å snakke fruktbart om denne formen for rasisme, men stort sett bare med folk man allerede er trygg på, og føler man kan stole på. Og da som private samtaler, uten publikum. Selv da går disse samtalene sakte fram. Som samfunnsproblem er denne formen for rasisme derfor veldig vanskelig å håndtere. Det er i hvert fall mitt inntrykk.

Påminnelsen om at Gullestads bok er en Bok Man Bør Lese fikk jeg, faktisk, via en kort notis i Manifest Tidsskrift. Jeg fikk dessuten sortert en del tanker ved å lese denne artikkelen av Arnfinn Midtbøen og Jon Rogstad. Men alt sammen gir dessverre flere spørsmål enn svar.