Maskinhodet tenker

Jeg trodde jeg hadde gått lei av journalistkommentatorer som stadig skriver Boka Om Hvordan Internett Forandrer Alt Til Det Bedre/Verre, men Rebecca Schinsky på BookRiot-podkasten har insistert på at Clive Thompsons Smarter Than You Think er den beste nonfictionboka hun leste i fjor. Så jeg ga den en sjanse.

Dette er en kjapplest bok om hvordan vi kan bruke teknologien til å bruke huet bedre. Og det er noen fine poenger her, særlig for de som er bekymret for at lesing og skriving taper når verdenstempoet øker. For det er lett å glemme, men fram til 1990-tallet var det veldig uvanlig at folk flest skrev noe som helst utenfor jobb eller skole. Nå skriver flere mer enn før, om enn bare statusoppdateringer og meldinger til mor. Dette er ikke en verden hvor teksten taper. Vi er mange som skriver. Og tekst er ikke bare en oppsummering av tanker, men et verktøy for tenking.

Denne typen internettbøker blir ofte bare karikaturer av et argument, enten for (Jarvis) eller imot (Morozov) teknologien generelt. Og som Thompson skriver; det er alltid mer kred knyttet til å være kritisk, så teknologipessimistene framstår ofte med større integritet. Thompson selv er mer nyansert; teknologien gjør det lettere å bli distrahert, men åpner samtidig for typer av sosial tenking som oppdagelsen av skriftspråket og bildene allerede har vist at kan ta tenkingen vår til et nytt nivå.

Du kan bruke tiden din på verre ting enn å lese denne boka.Og få gjerne med deg dette intervjuet med Thompson, om hans personlige forhold til lesing.

Ritualer og varig innsikt

Alain de Botton har virkelig blitt en favoritt, og jeg har begynt å tråle rundt på nettet etter ting han har sagt og skrevet. Det har gitt en del fine resultater: det finnes en TED-video hvor han snakker om A kinder, gentler philosophy of success. Han har også vært gjest på Philosophy Bytes to ganger (og snakket om arkitektur og om filosofi utenfor akademia), intervjuet Martha Nussbaum for Prospect Magazine, og blitt intervjuet av Colin Marshall på The Marketplace of Ideas (som for øvrig en veldig god podkast).

I tillegg har han vært blant bidragsyterne til BBCs radioserie A Point of View. Og her er det mye bra.

For eksempel denne episoden om konsentrasjon og organisert religion. Det er stadig noe nytt for oss å ta inn, og vi har lite tid til å dvele ved det vi allerede har lest, hørt, sett eller opplevd. De Botton setter dette i kontrast til organisert religion, hvor ritualene i høytidene alltid handler om det samme temaet. Juleevangeliet er det samme hvert år, og vi setter av tid hvert år til å ta det inn over oss.

Vi bør tenke over hva dette betyr for lesevanene våre. Sitat fra podkasten:

If we lament our book-swamped age it’s because we sense that it’s not by reading more, but by deepening and refreshing our understanding of a few volumes that we best develop our intelligence and our sensitivity. We feel guilty for all that we’ve not yet read, but we overlook just how much better read we already are than Saint Augustin or Dante - thereby ignoring that our problem lies squarely with our manner of absorption rather than with the extent of our consumption.

Dette får meg til å tenke på sinnstemningen som bøkene til de Botton setter meg i, og gjør meg sikker på at jeg kommer til å lese dem flere ganger. Kanskje som et årlig rituale.

Den neste boka fra de Botton skal forresten handle om religion. Til salgs på Amazon fra mars neste år.

Lesebrett og lesevaner

Jeg var en stund usikker på om jeg kom til å kjøpe meg en Kindle. Så gjorde jeg det. For å oppsummere: jeg er veldig fornøyd med kjøpet.

Først og fremst er Kindlen veldig behagelig å lese på, og føles som å lese en papirbok. I starten tok jeg meg selv ofte i å gripe i det nederste høyre hjørnet av brettet, for å bla om til neste side. Jeg la ikke merke til at jeg ikke leste på papir.

Ellers har jeg satt stor pris på dele-funksjonen, og muligheten til å gjøre notater og merknader i bøkene. Dette har blant annet gjort bokbloggingen en del enklere, ved at jeg kan kopiere ut viktige sitater til Twitter, for derfra å bruke dem på bloggen. Kindlen har dessuten spart meg en del utskrifter av rapporter og artikler, gjennom funksjonen for PDF-konvertering. Og fordi såpass mange klassikere ikke lenger er beskyttet av opphavsretten, har jeg fått mye godt gratis lesestoff. Med mer enn nok lagringsplass, har jeg alltid nok av uleste bøker å ta fatt på.

Jeg tror ikke lesebrettet har forandret lesevanene mine veldig, men den har nok forsterket et mønster som allerede var der med papirbøker; jeg leser skjelden én bok av gangen, og med Kindlen veksler jeg både oftere og mellom flere bøker. Kanskje bør jeg være bekymret for hva dette betyr for konsentrasjonsevnen min. Foreløpig oppleves det bare som positivt.

Noen tekniske problemer har det vært: lesebrettet henger seg opp av og til, og må restartes. Dessuten har batteriet gått tomt raskere enn jeg var forberedt på, og gjort at jeg må ty til reservelesestoff på papir. Det er irriterende.

Men i det store og hele er jeg veldig fornøyd. Kindle anbefales.

The Shallows

Nettopp blitt ferdig med Nicholas Carrs The Shallows: What the Internet Is Doing to Our Brains. Hovedargumentet er at nettet medfører et skifte i måten vi forholder oss til informasjon. Evnen til å fordype seg i lange, sammenhengende argumenter (den type tenking som fostres av å lese bøker) blir utfordret og fordrevet av den raske tilgangen på informasjon via nettet.

Et av de mest interessant poengene i boka handler om nevroplastisitet; at både hjernens funksjoner - og den fysiske strukturen i hjernen - påvirkes av måten vi tenker. Jeg fører opp dette på listen over ting som er fryktelig rart å tenke på.

Når det er sagt: jeg synes det er viktig å ikke bruke denne boka til å reise stråmannen om at "internett ødelegger kulturen", for Carrs argumenter er egentlig mer nyansert enn som så. Selvfølgelig - han er pessimist, men han er ingen Andrew Keen. Det store poenget er at ny teknologi påvirker oss på måter vi ikke helt kan forutse, og at noen av effektene kan være negative.

Hvis jeg har noen innvendinger mot denne pessimismen, så er det dette: jeg kan ikke se for meg noe bedre tidspunkt i historien å være et gjennomsnittsmenneske med interesse for bøker enn akkurat nå. Både prisen og tilgjengeligheten på bøker gjør at det idag er lett å lese mye. Dessuten kommer jo mye av læringsutbyttet ved bøker nettopp når man kan dele tolkninger og argumenter med hverandre - noe internett muliggjør på en mye større skala.

På den andre siden: problemet med sosiale forskjeller i mediebruk er veldig aktuelt. Det faktum at mer kunnskap er lettere tilgjengelig nå enn før betyr ikke at alle benytter seg av det.

Om du ikke skal lese boka, bør du i det minste få med deg dette intervjuet med Carr på Surprisingly Free Conversations, og Atlantic-artikkelen fra 2008 som boka springer ut fra: Is Google Making Us Stupid? . Bloggen hans finner du her.

Apropos: jeg skrev en bloggpost om nettet og oppmerksomhet i fjor.

Lesevaner på nett

Her er to ting jeg synes er nyttig når jeg leser på nettet: utsatt lesing i faner og Readability.

Det første tipset fikk jeg fra en bloggpost på Marginal Revolution for en stund tilbake. Fordi jeg har Tweetdeck oppe så å si hele dagen, får jeg mange tips om lesestoff. Trikset er å åpne artiklene i nye faner, og vente med å lese. Det blir gjerne mange av dem, men poenget er nettopp å la dem samle seg opp. Etter litt ventetid finner man kanskje ut at ikke alle virker så interessante likevel. Og så leser man bare de man har lyst til.

Det andre trikset er Readability, som jeg hørte om via en episode av Rebooting the News for noen uker siden. Readibility gir en lesevennlig visning av hvilkensomhelst nettside, slik at man har færre ting å bli distrahert av.

Slik ser for eksempel min forrige bloggpost ut gjennom Readability:

Funker for meg.

Andre tips og triks mottas med takk.

Øyeblikkets tyranni

Det kjennes litt merkelig å blogge om det, men denne helga har jeg lest Øyeblikkets tyranni (2001) av Thomas Hylland Eriksen. Han er for øvrig også intervjuet i denne ukas forsidesak i A-magasinet om multitasking, der noen av temaene fra boka blir tatt opp.

Dette er altså en bok om forholdet mellom teknologi og samfunn, og om de utilsiktede konsekvensene av å leve i informasjonssamfunnet. Og det faktum at boka allerede framstår som ganske utdatert er egentlig en bekreftelse på at problemstillingen er reell. For eksempel som i dette sitatet (forfatterens egen uthevning):

Våren 2000 ble det lansert en WAP-telefon med innebygget MP3-spiller. Så når man verken leser informasjon eller snakker i telefonen, kan man altså bruke telefonen til å lytte på musikk. Så kan man være sikker på at de pinlige pausene - mellomrom, tid til langsomme tanker - blir et unødvendig onde.

Jeg klarte ikke å sitte inne og lese denne boka; det føltes rett og slett litt dobbeltmoralsk å stadig sjekke epost, bloggoppdateringer og Twitter parallelt med å lese en kritikk av informasjonssamfunnets krav til effektivitet. Dessuten er det varmt i været, så boklesning på en benk i parken var egentlig helt OK.

Et av hovedpoengene i boka er at når rask og langsom tid møtes, vinner den raske. Det betyr at man må prioritere (eller subsidiere, om du vil) den langsomme tiden for at den ikke skal bli utkonkurrert av effektiviteten.

Spennende tanke, men akkurat nå må jeg jobbe.

Hmm?

Leste en artikkel i Wired i dag om hvordan teknologibruken undergraver oppmerksomheten vår. Skumle greier. Og spesielt treffende ettersom jeg leste artikkelen mens jeg var på forelesning og egentlig burde fulgt bedre med i timen. Og jeg hadde tre andre nettaviser åpne samtidig.

Jeg sjekker mailene (jobben, den andre og Gmailen) omtrent like uanstrengt (og ofte?) som jeg puster. Ok, litt må man vel kunne overdrive, men du skjønner poenget. Informasjonen er så altfor lett tilgjengelig i dag, og mange (som Maggie Jackson) er bekymret for at hjernene våre ikke takler denne typen informasjonsoverload.

Joda, jeg ser poenget, men vet ikke om jeg er så bekymret.

Det er mange (for eksempel han her) som har problemer med å godta er at den nye teknologien gir oss både nye muligheter og nye utfordringer. Men slik er det nå engang: Nettdebattene er usensurerte og Hegnar kaster rasister etter deg som om de var sukkertøy. Det er usaklighet og møkk hvor enn man snur seg. Men samtidig er gratis lesestoff av særdeles høy kvalitet fantastisk lett å få tak i (bare synd at ikke alle er like flinke til å dele). Og det stanser selvfølgelig ikke med tekst (selv om alt du noensinne trenger å lese selvfølgelig er rett foran nesa di). Musikk, video, forelesninger og radioprogrammer finner du på iTunes og liknende.

Problemet med informasjonsoverloaden er at det krever noe nytt av mediebrukerne. Tiden da man satt passivt foran TVen (med fjernkontrollen som eneste verktøy for interaksjon) er snart forbi. Og det er naturligvis altfor lett å bli distrahert.

Men ti sekunder etter at jeg har lest en artikkel på en amerikansk nettavis googler jeg blink (finner ingenting av interesse, bare et sjekkested for single nordmenn) fordi jeg mener å ha hørt om en forsker som beskriver tankeprosessene våre som blinking (i motsetning til thinking). Jeg gjentar søket på iTunes og finner videoopptak av et foredrag med denne professoren. Han het visstnok Anthony Greenwald, og forelesningen The Psychology of Blink finner du her).

Men døgnet har selvfølgelig fortsatt bare 24 timer. Og gjett hvor mange ganger jeg har sjekket mailen mens jeg skrev dette innlegget?