Er kildene i ferd med å gå ut direkte? Og er det bra?

Dave Winer oppsummerer utviklingen i mediene med uttrykket Sources go direct (hør de par siste episodene av Rebooting the News, og les denne bloggposten). Dette handler om at journalister og redaktører, som tidligere var det viktige mellomleddet mellom leserne og kildene/ekspertene/politikerne, blir utfordret av at kilder/eksperter/politikere i økende grad tar direkte kontakt med leserne.

Dette foregår gjennom nye medieplattformer, men ofte i tilknytning til eksisterende merkevarer (som f eks New York Times). Paul Krugman trekkes gjerne fram som kroneksemplet. Winer foretrekker begrepet Sources go direct over user-generated content, mest fordi UGC har konnotasjoner til amatørenes inntog. Og Krugman og hans like er selvfølgelig langt fra amatører.

Winer utdyper poenget ved å blogge om hvorfor han ikke gir intervjuer:

[journalists] rarely carried my point of view accurately. My quotes almost always made it appear as if I believed things I didn't. Sometimes I was portrayed as believing the opposite of what I believed. So while I might have been furthering my financial cause, I was often hurting the cause of truth.

Jeg tror det finnes massevis av feilsiterte forskere i dette landet som er tenker det samme. Og jeg tror mange vil oppdage at faglige spørsmål faktisk lar seg kommunisere gjennom sosiale medier.

Se for eksempel på Martin Grüner Larsens flotte artikkel i siste Prosa. Her oppfordrer han nettopp kildene til å gå direkte, til å delta i samfunnsdebatten som foregår på sosiale medier, og dermed gå utenom journalistene. Det er riktignok ikke mange norske forskere som så langt har tatt steget, men jeg tror det vil komme flere framover. Og jeg synes det er flott.

Men jeg har én innvending: en slik utvikling, hvor kildene går direkte til leserne, kan gi en mye mer opplyst debatt enn den som medieres gjennom journalister og gamle medier - for dem som deltar i den nye debatten.

En parallell: forrige uke presenterte Dag Wollebæk og Karl Henrik Sivesind en rapport om utviklingen i frivillig deltakelse i Norge. De finner store sosiale forskjeller, og legger vekt på at det kreves en viss  kompetanse for å navigere i det norske organisasjonslandskapet.

Det samme tror jeg gjelder for samfunnsdebatten i de sosiale mediene. Både deltakelse i frivillige organisasjoner, og deltakelse i den offentlige debatten, byr på store gevinster for dem som deltar. Men det krever ressurser, og mange faller utenfor.