Hellesnes rydder opp

Når man leser selvhjelpsbøker kan man få inntrykk av at våre indre problemer er viktigere å løse enn de store, systemiske samfunnsproblemene, og at verden blir bedre bare hver og en av oss går i oss selv. Jeg vet at Ole Jakob Madsen allerede har skrevet én god bok om hvordan dette bærer galt avsted, og i år har han forsyne meg gitt ut enda en. Det er selvfølgelig et viktig poeng, at selvhjelp og positiv psykologi ikke kan erstatte det politiske.

Og likevel tenker jeg at det umulig kan skade om flere av oss går litt i oss selv.

Grunnen til at jeg tenker dette, er at jeg har snøskredslest en liten bunke av bøkene til Jon Hellesnes. Det begynte forsiktig med Det femte monarki (2010), og derfra ramla jeg utpå med Maska bak andletet (2002,) Illusjon (2004), Grunnane (2002), Frå Athen til Pompeii (1997) og Om selvtolking (2007) i rask, kanskje litt for rask, rekkefølge. Dette er essaybøker med en god del overlapp, og de samme stubbene og poengene går igjen flere steder, så kanskje ville det vært en bedre leseropplevelse av å spre dem mer utover. Men det har vært altfor vanskelig å la dem ligge ulest.

I alle disse bøkene baler Hellesnes med store spørsmål; hva er selvet, og hvordan blir det til? Hva er det gode samfunnet? Hvordan leve? Dermed skal vel bøkene strengt tatt sorteres som filosofi, men de er av den hverdagsrelevante typen. Hellesnes har selv sagt at ambisjonen er å skrive tekster som er krevende for eksperter og fagfilosofer, men tilgjengelige og engasjerende for nybegynnere. For meg var de tilgjengelige og engasjerende.

Sånn jeg leser dem, er disse bøkene en type selvhjelpslitteratur som ikke begrenser seg til det enkelte selvet. Samfunnskritikk og selvhjelp står side om side.

Det er umulig å forstå seg selv uten å forstå omgivelsene man lever i, påpeker Hellesnes, og uten andre folk å se meg selv i sammenheng med, kan jeg vanskelig forstå hvem jeg selv er. Men det sosiale selvet kan være et helsike. Vi kan gå oss vill i normer og andre folks forventninger, sånn som han beskriver med eksempelet om livsadministratoren. Denne personen som lever livet sitt kun for å skaffe artige anekdoter å fortelle i sitt eget 70-årslag. Når selvpresentasjonen blir viktigere enn livet, blir det et stusslig liv å leve. Eller vi kan gjøres numne av velstanden. Hellesnes bygger på Nietzsche når han introduserer begrepet lettnihilisme om passiviteten og selvtilfredsheten som rammet folk som får det for seg at de lever ved historiens slutt. Folk som lever som om kosthold, trening og den enkeltes helse er det viktigste i verden. Det treffer godt, spør du meg.

En siste ting om disse bøkene: språket er helt knall. Hellesnes skriver på et nynorsk som er uanstrengende og lettlest, også for oss bokmålsbrukere. Som han selv sier, siden de filosofiske faguttrykkene simpelthen ikke finnes på nynorsk, har han blitt nødt til å dikte dem opp. For eksempel blir Harry Frankfurts bullshit-begrep oversatt til sutleprat og gyrje, ord man ikke behøver å kjenne til på forhånd for å forstå meningsinnholdet i.

Anbefales.

Om penger, og hva vi trenger dem til

Finanskrisen er ikke lett å forstå seg på. Hvilken lærdom skal vi trekke av krisen, og hva skal vi som samfunn gjøre med finansnæringen nå som det har gått så ille? Gillian Tett har sett på noen nye bøker om krisen, og trekker fram Robert J. Shillers nye forsvarsskrift for finansnæringen, Finance and the Good Society som en nyttig bok.

Boka til Shiller består av to deler: første halvdel er en gjennomgang av de forskjellige yrkene som finnes i og rundt finansnæringen, mens andre halvdel består av korte essayer om temaer som rettferdighet, fordeling, og menneskelig natur. Shiller er en av de store atferdsøkonomene, og har i mange år argumentert for at rasjonalitet ikke er en særlig god beskrivelse av hvordan mennesker faktisk tar avgjørelser. Fra før har han skrevet bøker som Animal Spirits og Irrational Exuberance.

Finance and the Good Society fortsetter i dette sporet, og Shiller antar blant annet at folk i finansnæringen ikke er noe spesielt mer rasjonelle - eller grådige - enn andre folk. Et sympatisk grunnsyn, hvis du spør meg. Og mye mer interessant enn den umiddelbare fordømmelsen av alt som lukter av kapital.

Boka begynner fra premisset om at finansnæringen fyller en viktig samfunnsoppgave:

At its broadest level, finance is the science of goal architecture—of the structuring of the economic arrangements necessary to achieve a set of goals and of the stewardship of the assets needed for that achievement.

Sånn sett har Shiller på mange måter skrevet en makro-versjon av John Armstrongs How to Worry Less About Money. Boka til Armstrong er gitt ut av The School of Life, et slags voksenopplæringssenter som blant andre Alain de Botton står bak. Argumentet hans er ganske enkelt at det å forvalte penger er en ferdighet vi trenger å mestre for å leve det livet vi har grunn til å ønske oss.

Penger er altså ikke onde. Penger er ikke noe mer enn et verktøy.

Det kanskje sterkeste argumentet å ta med seg fra boka til Shiller er at de samfunnsmessige gevinstene fra finansnæringen må demokratiseres. Dette betyr at flere må læres opp til å forstå finansielle verktøy, og settes i stand til å utnytte mulighetene for langsiktig planlegging og ressursutnyttelse som disse verktøyene åpner for. Og vi må ha regelverk på plass som ikke dyrker fram ukultur og grådighet. Men aller først må vi akseptere at det ikke er noe grunnleggende ondt over finansnæringen.

Shillers forelesninger i Econ 252 - Financial Markets er for øvrig tilgjengelige via Open Yale Courses.

En låt til slutt: Ry Cooder - No Banker Left Behind.

Kan vi få en bedre samfunnsdebatt hvis flere holder kjeft?

Jeg har tenkt på (og skrevet om, derfor alle lenkene til gamle innlegg - sorry) dette en stund: Det tydelige refrenget fra nyere atferdsforskning er at vi ikke er så rasjonelle som vi liker å tro, og at vi ikke blir særlig klokere av å diskutere med hverandre. Vi er først og fremst interessert i å finne fakta som støtter opp om meningene vi allerede har dannet oss, og vi gjør sjelden eller aldri noen reelle forsøk på å forstå motparten på deres egne premisser. Jeg kan bare snakke for meg selv, men dette høres dessverre ikke fremmed ut.

Er det egentlig noen vits i å snakke sammen hvis alle er så påståelige? Hva skal vi med samfunnsdebatten hvis den består av - og framføres foran - slike håpløse folk?

Det ville jo vært veldig trist å bare gi opp. Derfor tror jeg det hadde vært nyttig - både for hver og én av oss, og for den offentlige samtalen - hvis vi tok en pause fra forsøkene om å overbevise dem vi er uenige med. Hvis vi gir opp alle de håpløse forsøkene på å overbevise hverandre, kan vi kanskje få noen lærerike samtaler i stedet.


Noen vil helt sikker mene at en slik holdning til offentlig debatt er både feig og prinsippløs, og det er jeg faktisk ikke sikker på om jeg kan motsi. Jeg har veldig stor respekt for dem som anstrenger seg for å gi bringe saklige og relevante argumenter fram i samfunnsdebatten, og jeg forstår jo at noen holdninger og utsagn simpelthen må bli motsagt.


Men likevel vil jeg foreslå disse fem øvelsene:

1: Les hva psykologene har å fortelle om måten vi tenker og tar avgjørelser. Begynn med Kahneman og Haidt. Bøkene deres er artige helt til du forstår at det er sånne som deg og meg de skriver om.


2: Vent med å bestemme deg. Du kommer til å bli fastlåst i et tankemønster raskt nok, og da kommer du til å ha glemt hvordan det var å ikke ha noen sterk mening om noe du senere vil tro at du vet alt om. Heldigvis trenger vi ikke å ha en umiddelbar mening om alt mulig.

3: Les essayene til Montaigne. Det er bedre bruk av tiden enn å følge med på politiske nyheter hele tiden.


4: Korrigér dine egne. Bruk mer energi på å påpeke når meningsfellene dine tar feil, og la den andre siden ta seg av sine. Dette forslaget leste jeg først i Arnold Klings essay hos The American, og jeg har tenkt på det hver eneste dag siden. 

5: Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere det femte forslaget uten at det blir altfor corny. Poenget er vel best oppsummert i dette avsnittet fra Jonathan Haidts siste bok:

If you really want to change someone’s mind on a moral or political matter, you’ll need to see things from that person’s angle as well as your own. And if you do truly see it the other person’s way—deeply and intuitively—you might even find your own mind opening in response. Empathy is an antidote to righteousness, although it’s very difficult to empathize across a moral divide.

Det er egentlig et ganske interessant spørsmål: hva er det som får noen til å mene det stikk motsatte av deg? Hva er premissene de bygger argumentene sine på? Hva slags verdenssyn produserer meninger som er stikk motsatte av dine egne? Hvorfor skulle det være deg som har rett likevel?

Jeg tror dette er pessimisten i meg på sitt mest konstruktive.

Sinna-Seneca

Seneca var litt av en type. I De Ira (On Anger) skriver han om hvordan man bør forholde seg til sinne.

Én ting, sånn aller først, som er fascinerende med så gamle tekster er den herlige blandingen av vås og visdom. Seneca skriver for eksempel at mennesker som har lyst hår og tendens til å rødme blir fortere sinte enn mørkhårede. Hvorfor? Fordi blodet til de lyse koker raskere enn blodet til de mørke, selvfølgelig. Åja, sånn å forstå. Bollocks.

Uansett. Ifølge Seneca har vi ingen sjans til å kontrollere oss selv når vi blir sinte, så det lureste vi kan gjøre er å anstrenge oss for ikke å bli sinte.

Og det gode tipset å ta med seg fra denne boka er at vi ikke bør bli overrasket - og i hvert fall ikke sinte - når ting går oss imot. For hva annet kan vi egentlig vente oss? Når folk rundt oss gjør dumme ting, når de sier noe sårende eller ubetenksomt, hva godt vil det gjøre å reagere med sinne? Det er selvfølgelig helt nytteløst. De er bare mennesker, hva annet kan du vente fra dem enn at de gjør noe dumt?

Det er forresten mer om dette i Seneca-episoden fra TV-serien til Alain de Botton.

En ting til: Seneca har noe fint å si om relativ rikdom:

No man who looks at another's possessions is pleased with his own. We grow angry even with the goods we have, because another's ahead of us, forgetting how much of humanity is behind us and whot monstrous envy stalks the man who envies only a few. Still, people are so unreasonable that however much they've received, they count it an injury that they could have received more. 

Dette ble skrevet av en styrtrik romer for omtrent 1970 år siden. Og ikke for å verdensbestelandifisere alt mulig, men sånne sitater burde hjelpe oss å sette ting i littegranne perspektiv. 

Sang.

Gudløs, men ikke fortapt

Alain de Bottons nyeste bok heter Religion for atheists. Argumentet: ateister kan sitte trygt i gudløsheten, men likevel lære noe av organisert religion. Det finnes ingen gud, men vi behøver ikke avskrive all religiøs kultur av den grunn.

Aller først: jeg er litt overrasket over at de Botton styrer unna islam. Han konsentrerer seg først og fremst om kristendom, jødedom og bittelitt om buddhisme. For europeere som forsøker å sortere tankene sine om religion blir boka brått litt mindre nyttig ved denne utelatelsen.

Men likevel: er det en god bok, et godt argument? Ja, jeg synes det. Mange ganger fikk den meg til å tenke på Henrik Syses Måtehold, som tar opp noen av de samme temaene. Begge to skriver dessuten godt om menneskelig svakhet, og det er veldig befriende.

Jeg synes religion er vrient å tenke på, og enda vanskeligere å snakke om. Det blir fort dømmende, uansett hvem som snakker. Jeg er ikke spesielt glad i den militante ateismen til f eks Dawkins (eller Gervais?), fordi jeg synes det grenser til det respektløse. Og med det viktige forbeholdet som de Botton tar - at organisert religion har en del intoleranse å svare for - synes jeg det er en god idé å være ydmyk og nysgjerrig i møte med religion. Kanskje ligger det noe i de organiserte religionene som vi andre kan lære av.

De sterkeste delene av denne boka er kapitlene om Kindness (hvor han blant annet gir en nyttig kritikk av libertarianere, og et forsvar for nudging) og Education (hvor han kritiserer moderne universiteter for å være for lite relevante for hverdagslivet).

I kjent stil tar de Botton dessuten til orde for at vi har noe å lære av den religiøse arkitekturen, at vi burde bygge bygninger og offentlige plasser som minner oss om idealene vi forsøker å leve opp til. Chris Bertram på Crooked Timber er blant dem som mener denne ideen er nokså latterlig. Det er en kritikk jeg ikke synes treffer veldig godt. Argumentet til de Botton er ikke så bokstavelig som at vi bør bygge ateist-templer (kapitlet om Auguste Compte forklarer nettopp hva som er galt med denne tilnærmingen), men heller at vi burde anerkjenne at omgivelsene våre former oss - og ønske oss bygninger som får fram det beste i oss. Det er hvertfall slik jeg oppfatter det (men så leser jeg ham jo også i beste mening).

En annen ting: jeg liker bøkene til de Botton veldig godt, og har stort utbytte av å lese dem. Dermed ble jeg litt usikker av å lese folk som Chris Bertram nedvurdere boka. Beskrivende nok: det er kritikken fra en forsker, en (samfunns)vitenskapsmann, som minnet meg på usikkerheten jeg føler ved å la meg begeistre av de myke og uvitenskapelige argumentene som de Botton fremmer. Trenger jeg virkelig å bli fortalt at kunst kan trøste meg, og at religiøse ritualer kan sette bekymringene mine i perspektiv? Behøver jeg dette? Ja, jeg gjør visst det. Såpass usikker føler jeg meg altså av og til, at dette virker trøstende. Bøkene til de Botton får meg til ofte å føle meg dum og cheesy, og det tror jeg i grunn at jeg har godt av. Og flere med meg (fordi ydmykhet begynner der).

Tips til videre lesning: Bibelen, spesielt Jobs bok.

Sjekk for øvrig de Botton på Philosophy Bites, hvor han oppsummerer noen av argumentene fra boka.

Om Montaigne

Jeg husker ikke hvilket intervju det var, men jeg tror det var Alain de Botton som ble spurt om bokanbefalinger for folk som vil lese hverdagsrelevant filosofi. Han trakk fram essayene til Michel de Montaigne, og den anbefalingen er jeg veldig fornøyd med å ha fulgt. Akkurat nå føles det som noe av det viktigste jeg noengang har lest.

Jeg lastet ned en nær-gratis utgave av essayene fra Amazon (alle ti bindene i en fil, men ikke like omfattende som hardbacken jeg nettopp har bestilt). Nå har jeg brukt noen uker på å lese gjennom alt sammen. Med meg på veien har jeg hatt Sarah Bakewells biografi How to Live, og jeg har lest noen kapitler av biografien innimellom det andre. Bakewell skriver om Montaignes liv, om essayene, og om hvordan Montaigne har blitt lest og tolket gjennom tidene. Hun er en veldig god guide.

Montaigne skrev disse essayene på slutten av 1500-tallet, og var dermed den første til å bruke ordet essay på denne måten (før Francis Bacon, til og med). Tekstene fikk titler som "Of cannibals", "Of moderation" og "That men by various ways arrive at the same end", men handler sjelden om det tittelen foreslår de skal handle om. De spenner fra diskusjoner om gresk og romersk historie til fortellinger om Montaignes sexliv, husdyr og nær-døden-opplevelser.

Dette er en type leseropplevelse som gjør det både vanskeligere og lettere å sette seg ned og skrive på egen hånd. Det blir lettere å skrive personlige tekster, men vanskeligere å skrive noe faglig. For én ting er selvrefleksjonen og ærligheten til Montaigne (den er fristende å kopiere, men tekstene han oppmuntrer til passer ikke på en blogg denne bloggen), men noe annet er Montaignes ydmykhet og vilje til å innrømme at han kan ta feil. Denne ydmykheten er smittsom, og det blir vanskelig å gripe tak i faglige debatter. For hva vet vel jeg?

Montaigne mener vi må slå oss til ro med at mye av det vi kaller kunnskap egentlig bare er gammel vane. Et av verktøyene han stadig foreslår er å se oss selv utenfra - for eksempel ved å betrakte våre egne skikker og vaner med det samme blikket som når vi møter folk fra andre kulturer. Det er det samme som Adam Smith skriver om, evnen til å se verden med blikket til en impartial spectator, men Montaigne tar det lengre. Utfordringen han gir oss er å være trygge, uvitende og søkende samtidig.

Jeg gleder meg til å lese Montaigne igjen senere. Og når jeg får ham litt på avstand skal jeg kanskje klare å si noe litt bastant igjen. Selv om det ikke føles sannsynlig ut akkurat nå.

Etter å ha lest Montaigne har jeg fått lyst til å lese Jean de Lerys History of a Voyage to the Land of Brazil (etter tips fra Sarah Bakewell), og stort sett hva som helst av Seneca.

Og en ting til: jeg får lyst til å fortelle alle at de bør lese Montaigne.

Vi må se for å skrive

I et av kapitlene i The Art of Travel skriver Alain de Botton om John Ruskin, og om hvordan han mente at tegning - selv på amatørnivå - gjør oss bedre i stand til å virkelig se verden. Sitat:

If drawing had value even when practised by those with no talent, it was, Ruskin believed, because it could teach us to see—that is, to notice rather than merely look. In the process of re-creating with our own hands what lies before our eyes, we seem naturally to evolve from observing beauty in a loose way to possessing a deep understanding of its constituent parts and hence more secure memories of it.

Det minner om noe Keith Richards forteller om låtskriving:

And also the other thing about being a songwriter, when you realize you are one, is that to provide ammo, you start to become an observer, you start to distance yourself. You’re constantly on the alert. That faculty gets trained in you over the years, observing people, how they react to one another. Which, in a way, makes you weirdly distant. You shouldn’t really be doing it. It’s a little of Peeping Tom to be a songwriter. You start looking round, and everything’s a subject for a song.

Som så mye annet kan det spores tilbake til Michel de Montaigne. Sarah Bakewell skriver om hans metode:

The trick is to maintain a kind of naïve amazement at each instant of experience – but, as Montaigne learned, one of the best techniques for doing this is to write about everything. Simply describing an object on your table, or the view from your window, opens your eyes to how marvellous such ordinary things are. To look inside yourself is to open up an even more fantastical realm.

Det store poenget er at kreative øvelser, som skriving og tegning, forutsetter at vi ser oss rundt. Eller rettere: de hjelper oss bli i stand til å se oss rundt. Vi skjerper blikket, og hjelpes til å se det vi ikke har lagt merke til tidligere. Alle kan gjøre dette - særlig amatørene.

Og vi lever i gode tider for amatører. Clay Shirky skriver i Cognitive Surplus om nettopp dette; når amatørene lager kulturuttrykk, er de ikke egentlig i konkurranse med de proffe. Som han skriver: "There are times, in other words, when doing things badly, with and for one another beats having them done well on our behalf by professionals." Sånn apropos.

Ritualer og varig innsikt

Alain de Botton har virkelig blitt en favoritt, og jeg har begynt å tråle rundt på nettet etter ting han har sagt og skrevet. Det har gitt en del fine resultater: det finnes en TED-video hvor han snakker om A kinder, gentler philosophy of success. Han har også vært gjest på Philosophy Bytes to ganger (og snakket om arkitektur og om filosofi utenfor akademia), intervjuet Martha Nussbaum for Prospect Magazine, og blitt intervjuet av Colin Marshall på The Marketplace of Ideas (som for øvrig en veldig god podkast).

I tillegg har han vært blant bidragsyterne til BBCs radioserie A Point of View. Og her er det mye bra.

For eksempel denne episoden om konsentrasjon og organisert religion. Det er stadig noe nytt for oss å ta inn, og vi har lite tid til å dvele ved det vi allerede har lest, hørt, sett eller opplevd. De Botton setter dette i kontrast til organisert religion, hvor ritualene i høytidene alltid handler om det samme temaet. Juleevangeliet er det samme hvert år, og vi setter av tid hvert år til å ta det inn over oss.

Vi bør tenke over hva dette betyr for lesevanene våre. Sitat fra podkasten:

If we lament our book-swamped age it’s because we sense that it’s not by reading more, but by deepening and refreshing our understanding of a few volumes that we best develop our intelligence and our sensitivity. We feel guilty for all that we’ve not yet read, but we overlook just how much better read we already are than Saint Augustin or Dante - thereby ignoring that our problem lies squarely with our manner of absorption rather than with the extent of our consumption.

Dette får meg til å tenke på sinnstemningen som bøkene til de Botton setter meg i, og gjør meg sikker på at jeg kommer til å lese dem flere ganger. Kanskje som et årlig rituale.

Den neste boka fra de Botton skal forresten handle om religion. Til salgs på Amazon fra mars neste år.

Fin flyt

Mihaly Csikszentmihalyi (aka "han ungareren med det umulige navnet") er psykologen bak boka og begrepet flow. Dette handler om flytfølelsen du får når du driver med noe du elsker, noe som utfordrer deg akkurat passe, som du mestrer og motiveres av, og som gjør at du helt glemmer tiden.

Boka Flow (1990) er en popvitenskapelig gjennomgang av denne forskningen, og en slags selvhjelpsbok om hvordan man kan få mer flyt-tilstand inn i hverdagen. Og selv om den optimistiske tonen etterhvert blir litt trøttende, er boka jevnt over inspirerende, godt skrevet, og med paralleler til både det ene og det andre.

Aller først: den store kritikken som kan rettes mot Csikszentmihalyi er at livet rett og slett ikke kan flyte like fint hele tiden, og at ikke all motgang kan eller bør møtes med å søke til en flyt-tilstand. Noen ting er trist, tungt og vanskelig, og løsningen er ikke nødvendigvis å rømme fra det vonde. Dette virker for meg å være den store begrensningen ved positiv psykologi. Når ting går på tverke er det godt vi  har De Botton og filosofene å lene oss på. Eller Guro Øiestad og kollegene hennes, for den saks skyld. Men det får være opp til den enkelte.

Men én bok trenger ikke gi svaret på alt, og denne boka har i det minste flere gode poeng. Her er noen sitater og tanker. Først om faren ved indre ro:

Entropy is the normal state of consciousness—a condition that is neither useful nor enjoyable. To avoid this condition, people are naturally eager to fill their minds with whatever information is readily available, as long as it distracts attention from turning inward and dwelling on negative feelings. This explains why such a huge proportion of time is invested in watching television, despite the fact that it is very rarely enjoyed.

Det fikk meg til å tenke på Something in the night av Bruce Springsteen:

Turn the radio up loud,
So I don't have to think

Og videre. Et fint forsvar for blogging, skrevet før blogging fantes:

Not so long ago, it was acceptable to be an amateur poet or essayist. Nowadays if one does not make some money (however pitifully little) out of writing, it’s considered to be a waste of time. It is taken as downright shameful for a man past twenty to indulge in versification unless he receives a check to show for it. And unless one has great talent, it is indeed useless to write hoping to achieve great profit or fame. But it is never a waste to write for intrinsic reasons.

Apropos noe jeg har skrevet tidligere: amatører og eksperter er ikke i direkte konkurranse, selv når de gjør det samme. Nytt sitat:

The point of becoming an amateur scientist is not to compete with professionals on their own turf, but to use a symbolic discipline to extend mental skills, and to create order in consciousness. On that level, amateur scholarship can hold its own, and can be even more effective than its professional counterpart.

Til slutt: jeg husker ikke hvem som har sagt det, men et sted har jeg hørt at alle må skrive sin versjon av The sentence. Setningen begynner med "Mennesket er det eneste dyret som", og fortsetter med forfatterens store poeng. Her er en annen variant:

But animals other than man are not in a position to be the cause of their own suffering; they are not evolved enough to be able to feel confusion and despair even after all their needs are satisfied.

Mennesket er altså det eneste dyret som kan føle forvirring og fortvilelse selv når alle våre behov er tilfredsstilt. Lystig tanke.

Et generelt poeng helt til slutt: i noen deler av Moral Sentiments skriver Adam Smith som om vi er lykkeligst når vi har det rolig og er avkoblet. Hovedbudskapet fra Flow er en påminner om at det ikke er tilfelle; vi har det best når vi får brukt oss selv, når vi utvikler og utfordrer oss selv. Dette ble tatt opp på Otteson-episoden av EconTalk.

The Social Animal

David Brooks har skrevet The Social Animal, enda en popvitenskapsbok om hva nyere hjerneforskning, sammen med psykologisk og atferdsøkonomisk forskning, forteller om menneskenaturen. Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk (kanskje begynner jeg å nærme meg tålegrensen for denne typen bøker), men hørte denne forelesningen med Brooks og bestemte meg for å gi ham en sjanse.

Først: hvis du lurer på hvorfor så få popvitenskapsbøker drives framover av fiksjonaliserte hovedpersoner, hvor forskningen belyser deler av deres livshistorie, kan du finne svaret hos Brooks. Det er rett og slett ikke et så fiffig grep som det kan høres ut. (Ikke alle er enige med meg i det - anmelderen i WSJ sammenlikner grepet med Rosseaus Emile). Vel. Jeg synes bare det ble slitsomt.

For all del: jeg forstår hvorfor han vil skrive slik. Et av hovedargumentene til Brooks er at følelseslivet fortjener en tydeligere plass i offentligheten, og at vi ikke må bero for mye på at mennesket er et rasjonelt vesen. Vi er først og fremst følelsesvesener, mener Brooks. Og ved å dikte opp personer som leserne kan føle empati for håper han vel å gjøre argumentet så tydelig som han kan. Problemet er at det gjør boka langsom å lese, og jeg ble distrahert av hvor ufattelig uvanlige liv disse karakterene levde (en av hovedpersonene hadde en vanskelig oppvekst, kjempet seg gjennom en utdanning, tok lederposisjon i næringslivet, og endte opp som Davos-deltaker og presidentrådgiver). Kanskje ville det vært bedre om Brooks hadde bygd noen mindre spektakulære karakterer.

Joda, det er mange gode poenger i denne boka. Særlig i kapitlene om politikk, og om verdien av sivilsamfunnet. Men likevel: ikke en stor leseopplevelse.

Hva omgivelsene betyr

Alain de Botton skriver i The Architecture of Happiness om hvorfor vi lar oss påvirke av de fysiske omgivelsene rundt oss. Siden vi alle bærer på flere forskjellige personligheter, og ikke har fullstendig kontroll over når vi er den beste vi kan være, trenger vi omgivelser som får fram det beste i oss. Sitat:

Our sensitivity to our surroundings may be traced back to a troubling feature of human psychology: to the way we harbour within us many different selves, not all of which feel equally like ‘us’, so much so that in certain moods, we can complain of having come adrift from what we judge to be our true selves. Unfortunately, the self we miss at such moments, the elusively authentic, creative and spontaneous side of our character, is not ours to summon at will.

Og senere, om hvordan et hjem hjelper oss med å balansere de forskjellige sidene av oss selv:

Our love of home is in turn an acknowledgement of the degree to which our identity is not self-determined. We need a home in the psychological sense as much as we need one in the physical: to compensate for a vulnerability. We need a refuge to shore up our states of mind, because so much of the world is opposed to our allegiances. We need our rooms to align us to desirable versions of ourselves and to keep alive the important, evanescent sides of us.

Det er et godt poeng, og kan minne litt om det Amartya Sen skriver om at individuell frihet er en forpliktelse for fellesskapet (siste kapittel i Development as freedom). Det er ikke slik at man blir friest og mest kapabel ved å bli overlatt til seg selv. Vi trenger omgivelser - både fysiske og sosiale - som gjør oss i stand stand til å være så gode som vi kan bli.

Dum og cheesy

Jeg har nylig slukt to nye bøker av Alain de Botton: Consolations of Philosophy og The Architecture of Happiness. Det føles nesten som å ha spist for mye godteri for raskt, så nå skal jeg vente litt før jeg leser The Art of Travel. Han skriver vanvittig bra.

Det er mange interessante poenger i disse bøkene, men her er to tanker til å begynne med:

1: Et av gjennomgangstemaene til de Botton er at kunst, litteratur og arkitektur kan gi oss en dypere innsikt enn den vi kan få fra rasjonelle argumenter. Det får meg til å angre på at jeg fortsatt leser så lite skjønnlitteratur. Jeg føler at det gjør meg litt dummere, og at jeg kunne lært mer ved å lese færre fagbøker. Eller i det minste ved å finne en bedre balanse.

2: De Botton tar opp temaer som er ganske myke og cheesy; kjærlighet, sårbarhet, skjønnhet, mestring, selvfølelse. Og det burde vi gjøre oftere - og ikke bare i bøker om filosofi og arkitektur, men i bredere samfunnsdebatt. Det handler om litt av det samme som jeg har skrevet om tidligere - at i samfunnsdebatten blir argumenter som ikke er pakket inn økonomisk logikk sjelden tillagt like stor vekt.

Selvhjelp og selvhjulpenhet

Jeg hørte en episode av Surprisingly Free-podkasten på vei til jobb forrige uke: Susan Maushart on pulling the plug. Maushart er forfatter av boka The Winter of Our Disconnect, om hvordan hun og de tre barna hennes levde uten "most screen-based technologies for 6 months". Jeg er uenig i synet hennes på teknologi og barneoppdragelse også, men akkurat dét skal vi la ligge akkurat nå.

I stedet er det to mer prinsipielle ting jeg vil protestere på, som jeg tror gjelder for alle bøker i den brede selvhjelpskategorien. Jeg har to ting jeg vil si: (1) at den perfekte hverdagen er ikke et realistisk endepunkt, og (2) vi hvertfall ikke kan komme oss dit alene.

Det første poenget handler om at vi må være mer opptatt av hvordan vi har det i stort og smått til daglig, og mindre opptatt av å ende opp på det perfekte endepunktet. Sens rettferdighetsteori handler om dette; drømmen om å få på plass de perfekte institusjonene som skal få samfunnet i absolutt balanse er håpløs, og vi må heller konsentrere oss om de små og store forandringene vi kan gjøre for å forbedre den verdenen vi faktisk lever i. Dette er et nyttig tips også i hverdagen. - jeg har blogget litt om det tidligere: her og her.

Det andre poenget var noe jeg tenkte på da Maushart nevnte Henry David Thoureau. Nå skal ikke jeg skryte på meg å være noen kjenner av Thoureau, men det lille jeg har lest (begynnelsen av Excursions) var ikke veldig imponerende. Han ønsker å rømme fra sivilisasjonen, være selvhjulpen og selvstendig, for dermed å kunne leve livet til fulle. Det slår meg som helt på jordet.

Det er menneskelig å ha svakheter, og det er menneskelig å måtte bero på andre mennesker i stort og smått. Det er nettopp dette samfunnet handler om. "Selvhjulpenhet er veien til fattigdom", er det ikke noen som har sagt det?

Martha Nussbaum skriver forresten veldig klokt om dette i kapittel tre av Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities. Og det er helt sentralt i det Sen skriver om utvikling og rettferdighet.

Men sånn er det altså ofte med selvhjelpsbøker: de forfekter en løsning hvor hver og en av oss kan ta grep om vår egen hverdag, og hvor vi kan fullstendig overkomme våre svakheter - og vår avhengighet (av andre mennesker i Thoureaus tilfelle, og av teknologien i Mausharts tilfelle). Det er en blindvei i mine øyne.