Høye lønninger

Markedsføringsguruen Seth Godin har en fryktelig god blogg. Og han skriver i dag om hvordan bedrifter (særlig i finanssektoren) har brukt lønnsnivå som eneste verktøy for å skaffe seg de beste folkene:

Twenty years ago, financial industry salaries were a tiny fraction of what they are today. Did lesser people do the work? Did they try less hard? Think smaller thoughts? Of course not. The reasons salaries are high is that the number is a signaling mechanism, a very expensive marketing campaign.

Sannheten, mener Godin, er at mange av disse selskapene ville tiltrukket seg de beste folkene uansett. Det er i virkeligheten flere godt kvalifiserte jobbsøkere tilgjengelig enn det bedriftene kan være i stand til å ansette, så man kunne like gjerne tilbudt lavere lønn.

Det gir meg to tanker: for det første at superstjerne-økonomien, der de aller høyeste lønningene er absurd høye i forhold til forskjellene i ferdigheter, ikke er verken rettferdig eller formålstjenlig. Jeg tror det er mulig å motivere de beste blant oss til å gjøre en glimrende jobb uten å betale i bøtter og spann.

For det andre virker det like grovt overforenklende å mene at toppledere og finansfolk bare er motivert av penger, som at førskolelærere og sykepleiere bare er motivert av å tjene samfunnets og barnas beste.