Markaloven og nytt naturvern

Aftenposten skriver i dag om den nye Markaloven. Aslak Sira Myhre står side om side med Vegard Ulvang og Tor Øystein Olsen (leder i Maridalens Venner) og hever en bekymret pekefinger: det gammeldagse, dogmatiske naturvernet står i fare for å undergrave forholdet mellom mennesket og naturen.

Dette er ikke noe nytt. Men denne gangen foregår konflikten mellom det nye og gamle naturvernsprosjektet såpass nærme Oslo at det framstår som viktig nok til å debattere.

Tor Øystein Olsen forteller om forholdet mellom folk og natur:

– Marka har alltid vært brukt av folk. Veier er bygget, vann er demmet opp og elver er snudd. Mennesket har satt enorme spor i Marka. Nå skal de gamle kultursporene vernes, mens vi skal slutte å sette nye. Jeg mener vi skal fortsette å sette kulturspor i Marka.

Dette er veldig likt argumentene som aldri nådde fram til ordskiftet i Oslo i forkant av vernet av Trillemarka-Rollagsfjell. Fra utsiden så denne saken ut som en tradisjonell konflikt mellom lokale grunneiere og Senterpartiet på den ene siden, og naturvernere og SV på den andre. Begreper som villmark, uberørt natur, rødlistearter og truede arter ble kastet fram, med varierende dekning. Men det var også en konflikt mellom nytt og gammelt naturvern, der den urbane miljøvernbevegelsen trakk det lengste strået.

Av de tre forslagene som forelå før vedtaket (det frivillige vernet på 99 kvkm, Direktoratet for Naturforvaltnings forslag på 147 kvkm, og anbefalingen fra Norsk Intitutt for Naturforskning på 199 kvkm) valgte regjeringen det midterste - uten at det nødvendigvis ivaretok flere truede arter enn kommunealternativet. Det var mange - også SV-folk - som mente man burde gå for kommunalternativet.

Før vedtaket ble fattet intervjuet jeg Christian Anton Smedshaug fra Res Publica/Norge 2015. Han beskrev motsetningene mellom urbane naturvernere og bygdefolk på denne måten:

- Mens miljøvernere bruker begrepene villmark, fredning og friluftsliv, snakker folk i distriktsnorge om utmark, vern gjennom bærekraftig bruk og naturliv. Men miljøvern handler ikke om å få mennesket ut av naturen, slik fredningen foreslår – det handler om å få mennesket inn i naturen, men på riktig måte. Mennesket er en del av naturen, og menneskelig aktivitet er for eksempel en forutsetning for det kulturelt betingede biologiske mangfoldet. Man driver ikke miljøvern hvis man skusler bort dette.

Nå som motsetningen mellom nytt og gammelt naturvern omsider har nådd Oslo-traktene er det godt å høre venstreradikale som Aslak Sira Myhre tale mot dogmetenkning. Men jeg tror det er mange i bygdenorge som skulle ønske at dette hadde kommet for noen år siden.