Fjols til globaliseringsfjells

Jeg har nettopp kommet meg gjennom Loretta Napoleonis Røverøkonomien, og hører stemmen til Leif Juster i hodet:

- Winther er ikke Winther. Likevel er Winther Winther.

I Fjols til fjells er portieren Poppe forvirret fordi en av gjestene (skuespiller Winther) oppfører seg så merkelig. Winther er veldig humørsyk, og han veksler mellom å mase om en ødelagt lydpotte og om Bubo ribetra. Men det stakkars Poppe ikke har forstått, er at Winthers dobbeltgjenger også er gjest på hotellet. De er bare så like at Poppe ikke ser forskjell.

Napoleoni har gått i samme felle. Hun ser økt internasjonal handel, nye typer organisert kriminalitet, feilslått amerikansk utenrikspolitikk, høyrebølge, prostitusjon, rovfiske, WoW-avhengighet, piratvirksomhet og Berlinmurens fall. Og siden hun ikke makter å se forskjell på dem, regner hun med at de er en og samme person: Hr. Globalisering, den usympatiske hotellgjesten.

Slik ender man opp med en påstand som er like etterprøvbar som Hardt og Negris Imperiet: at vi er ofre for kapitalismens maktstruktur. Og da er det egentlig merkelig passende at også språkdrakten er like ugjennomtrengelig. For eksempel:

Mens 'ndranghetas metamorfose og kriminaliseringen av det bulgarske ledersjiktet fant sted i en situasjon der de statlige aktørene var ute av stand til å holde de økonomiske endringene under kontroll, trakk Dengs regjering seg med vilje fra den politiske arenaen og frigjorde økonomien fra politikkens restriksjoner.

Jeg er redd forat oversetteren bør ha sin del av skylden, men uansett: dette er ikke en god tekst.

Når det gjelder innhold, har Napoleoni ofret saklighet for engasjement. Og det er kanskje helt fair - dette er ikke noen nyansert faglig analyse av verdensøkonomien, men en følelsesladd tekst skrevet av en aktivist.

Og da må man gjerne gjøre noen forenklinger. For eksempel betegner Napoleoni Marsallplanen som amerikanernes utspekulerte plan for å dominere Europa. Det er i beste fall unyansert. For litt balanse kunne hun gjerne henvist til Nobelinstituttets Geir Lundestad, som har argumentert for at europeerne i stor grad inviterte USA til å spille en sentral rolle i europeisk politikk (Empire by Invitation?).

Uansett. Hovedargumentet i boka er at kapitalismen er "røversk" i sin natur, og at globaliseringen fører med seg masse møkk. Og selv om beskrivelsene av de forskjellige sektorene av skyggeøkonomien er interessante nok i seg selv, blir man fort lei av de krampeaktige forsøkene på å betegne alt det ekle som globalisering.

Til slutt: Jeg er ikke hundre prosent komfortabel med å skryte av Finansavisen, men denne replikkvekslingen er altfor god til å la være. Napoleoni spør journalisten om han virkelig synes noe i verden er bra nå:

- Tror du at du er fri?
– Vel, ja.
– Hvordan kan du være fri når politikerne lyver? Bush og Blair burde vært tiltalt. Jeg tror verden er som i The Matrix, han som «spiste hummer» og foretrakk illusjonen om at han spiste hummer, selv om han visste det ikke var sant.
– Spiste han ikke kjøtt?
– Var det kjøtt? Nei, jeg tror det var hummer. Uansett: Hvis du våkner opp, ser du hvordan verden er.

Nei, Loretta. Det var ikke hummer.