Han siterer Darrell Issa, republikansk kongressmedlem fra California, som er redd for insentivene som oppstår hvis statsansatte får rett til fire uker betalt permisjon årlig ved barnefødsler eller adopsjon: Every year the husband and wife if they are both federal workers would take four weeks off with pay, because they have simply taken in a new foster child. Man er altså redd for at byråkrater vil adoptere barn i vilden sky, bare for å tjene opp noen ekstra ferieuker.
Denne skepsisen til byråkrater bygger på William Niskanens (Bureaucracy: Servant or Master?) beskrivelse av byråkrater som budsjettmaksimerere. Ifølge Niskanen vil byråkrater legge beslag på mer ressurser enn de strengt tatt behøver for å utføre arbeidet sitt: ...they supply a quantity of services larger than would maximize the net benefits of the service (s191-2). Byråkratier vil alltid bruke opp bevilgningene sine til siste krone, og de har et informasjonsovertak over parlamentarikerne som deleger makt til dem. Niskanen, som er tilknyttet Cato Institute, har vært veldig inflytelsesrik.
Frank mener kritikken av byråkratiet er veldig upassende i lys av finanskrisen. Han oppsummerer situasjonen slik:
So this is how it works with conservatives at the helm: We starve government agencies of resources, we keep their employees' pay well below their private-sector counterparts, we make sure they know what we think of them as they wait their turn at the photocopier. Then we demand they protect us when there's a problem with extremely complex financial instruments, whose designers are defended by some of the best-paid lawyers in the world.
And when the regulators inevitably fail? We declare indignantly that the problem begins and ends with them. We stoke bizarre fears about how they might go on child-adopting sprees if we give them the chance. One can almost conclude that they only exist to take, you know, the blame.
Frank er spissformulert og har selvfølgelig provokatørhatten på, men poenget er veldig spennende: hva er det egentlig som motiverer byråkrater, og hva skal vi gjøre for å sikre at byråkratiene er velfungerende og effektive?
Det handler også om å sikre vi en jevn maktbalanse mellom byråkratiene og sektorene de er satt til å regulere. George Stigler har skrevet om faren for regulatory capture - at byråkratiet produserer de reguleringene som bransjene etterspør - og i forbindelse med finanskrisen tror jeg dette er en viktig brikke.
Innlegg
2 kommentarer:
Spennende det du sier ;) Hva synes du om ideer som at for eksempel den tredje sektor kan ta seg av ting som "oversight" i forbindelse med finanssektoren? Det er vel blitt luftet litt på Econtalk?
Forresten har vel byråkratier neppe blitt sultet ihjel.
Argh - finanskrisen er ihvertfall en av tidenens største cluster av møkk. Jeg tror det for meg nesten er praktisk talt umulig å diskutere finanskrisen - man ender bare opp med å måtte ta stilling til 10,000 problemstillinger! :(
Vi er alle veldig svake for tredjesektoren - det vet du! :)
Om byråkratiet er sultet i hjel eller ikke tror jeg ikke jeg skal mene noe om. Men i den grad diskurser og sånne ting spiller noen rolle, tror jeg Niskanen-perspektivet kan være selvoppfyllende. Hvis den gjengse oppfatningen av byråkratier er at de er nyttemaksimere på samme måte som alle andre, kan det kanskje forsterke dette trekket ved byråkratiet. Og i så fall tror jeg Webers pliktoppfyllende byråkrati eller Le Grands robuste insentiver ville være bedre rettesnorer.
Legg inn en kommentar