Pruter bort det beste ja-argumentet

Jeg var på UDs Europakonferanse i går, og fikk se hvor lite den EU-motstanden som var synlig under konferansens paneldebatt (fra panelets eneste neimann, Audun Lysbakken) dreier seg om hva EU faktisk er. Og hvor tafatt jasiden argumenterer for sin sak.

At norsk EU-politikk i dag er redusert til en krangel om hvor mye penger vi blir tvunget til å gi fra oss til de fattigste EU-landene, er rett og slett utrolig.

Først: det er ikke uvanlig at nordmenn er uenige om hva både EU og Norge er - det er på et vis kjernen i den norske EU-debatten. Jeg synes Janne Haaland Matlary oppsummerer godt når hun sier at den norske EU/EF-debatten i bunn og grunn handler om "what it means to be Norwegian, i.e. about ‘Norwegianness’ versus ‘foreignness’, in this case identified with Europe and the EC" (fra hennes bidrag til The Nordic Countries and the EC, 1994).

(Spesielt interesserte kan gjerne lese bacheloroppgaven min om hvordan Europabevegelsen og Nei til EU forsøkte å definere begrepene EU og Norge i forkant av avstemmingen i 1994.)

Og Norge er heller ikke det eneste landet der nasjonal identitet kanskje er viktigere enn det faktiske innholdet i EU-politikken. Variasjoner i begrepene nasjonal identitet og Europa kan fortelle mye om EU-skepsisen i et land: at Storbritannia ikke innførte euroen kan forklares med deres følelse av avstand til kontinentet (Risse m.fl: To Euro or Not to Euro?), mens Tysklands pådriverrolle i integrasjonen gjerne forklares med at landet har et anstrengt forhold til sin egen nasjonalitet, og dermed er mer mottakelig for en overnasjonal europeisk identitet (Banchoff: German Idendity and European Integration).

Men det er liten tvil om at neisiden har vunnet kampen om "norskheten." Allerede på sekstitallet begynte organisasjonen Aksjon mot fellesmarkedet - de 143 å omtale integrasjonsprosjektet med det giftige og unorske ordet union (Gro Harlem Brundtland forsøkte å forklare at union er engelsk for fagforening, men det hjalp ikke).

I fortsettelse av den norske nei-retorikken mente Lysbakken i går at "EU ikke er noe internasjonalt prosjekt, men en prosess for å kreve den samme politikken fra alle" (sitat etter hukommelsen). Jeg synes det er ganske utrolig at en norsk politiker kan si noe slikt. De 11 milliarder norske kronene vi betaler i EØS-kontigent har finansiert en lang rekke miljøtiltak, kulturarvbevaring, helseprosjekter, forsknings- og utdanningsprosjekter i EUs fattigste medlemsland siden 2004. Dette er et internasjonalt prosjekt.

Men da det er kanskje enda mer utrolig at jasiden ikke gjør et større poeng ut av dette. I årsrapporten for EØS-midlene skriver utenriksministeren i forordet:

EØS-midlene gir et viktig bidrag til å redusere sosiale og økonomiske ulikheter i Europa. Det er ikke minst viktig i en tid da mange frykter at krisen i verdensøkonomien skal sette utviklingen tilbake og føre til at forskjellene i Europa igjen vil øke. Vi ønsker å bidra for å skape et solidarisk og trygt Europa. Det er i vår interesse, så vel som i en alleuropeisk interesse.

Dette er starten på ja-sidens aller beste resonnement, men det kan ikke stanse her. Norge har en lang historie for utenriksengasjement, og solidaritet og bistand er viktige norske verdier. Ved å tale varmt for Norges europeiske forpliktelser med den ene tungen, og prute på EUs krav om økning i kontigenten med den andre, undergraver Støre styrken i ja-argumentene. Vi kan ikke være en solidarisk fredsnasjon og prute på bistanden til Europa samtidig. Det vitner om at man har gitt opp å vinne EU-debatten.

Og denne åpenbare motsetningen slår tilbake på oss i forhandlingene. Min gode venn Tom Johnsen skrev sin magisteruppsats ved Universitetet i Lund om forhandlingsrundene etter øst-utvidelsen av EU. Han peker på hvordan selvbildet av Norge som en solidarisk fredsnasjon gjorde det enda vanskeligere for den norske forhandlingsdelegasjonen å motstå kravene om større bidrag til strukturfondet. Og ved å spille på dette selvbildet kan EU-forhandlerne stadig kreve større norske bidrag - les Toms innlegg om dette.

Én ting er at det norske selvbildet gjør det vanskeligere for oss å forhandle fram en lavere EØS-kontigent. En annen ting er at jasiden ikke makter å bruke det norske selvbildet som sitt beste argument.