Om sosial kapital

Her er et slags forsøk på definere begrepet sosial kapital. Dette innlegget bygger på teorikapitlet i masteroppgaven min.

Sosial kapital er et begrep som brukes av både sosiologer, statsvitere og (politiske) økonomer - ofte på litt forskjellige måter. Noen, som f eks Bourdieu, ser på sosial kapital først og fremst som en individuell ressurs, som kan mobiliseres for å oppnå et mål. Denne - og andre former for kapital - er sentral i konstitueringen av klasseforskjeller.

Andre ser sosial kapital som et fellesgode, og bruker begrepet for å analysere samarbeid. Her får vi en nyttig definisjon fra statsviteren Robert Putnam, som beskriver sosial kapital som “features of social organization, such as trust, norms, and networks, that can improve the efficiency of society by facilitating coordinated actions” (Putnam 1993: 167).

Altså: det naturlige utgangspunktet for å snakke om sosial kapital, særlig innenfor politisk økonomi, er det som kalles sosiale dilemmaer (eller collective action-problemer). Denne typen samarbeidsproblemer kan beskrives gjennom spillteori, se Fangens dilemma, og er stort sett det samme som Mancur Olson skriver om i The Logic of Collective Action og som Garrett Hardin har kalt the tragedy of the commons. Essensen er at rasjonelle aktører som skal samarbeide om et felles gode vil komme til å feile. Dette skjer fordi ingen vil forplikte seg til å bære kostnaden ved å bidra til det felles gode.

Hovedpoenget er at folks individuelle incentiver ofte er i konflikt med et kollektivt gode. Hvis folk følger sin egeninteresse (og det er det god grunn til å tro at de gjør) vil det felles beste være bortimot umulig å oppnå. Dette er det viktige poenget ved det man kan kalle førstegenerasjons collective action-teorier.

Disse teoriene er verdifulle fordi de forteller oss om begrensningene for samarbeid. Men de gir også veldig pessimistiske spådommer over folks evne til å samarbeide.

Her passer det med en rask digresjon til evolusjonsbiologien. Vi ser på evolusjonen som en beinhard kamp om overlevelse, men likevel har samarbeid og altruisme vunnet fram: for eksempel bier, vampyrflaggermus, og visse typer bakterier viser altruistisk atferd. Men hvis evolusjonen er en så beinhard kamp om overlevelse, hvorfor har da hjelpsomme individer fått videreføre sitt arvemateriale? Ifølge noen (f eks Samir Okasha) kan svaret være at evolusjonen fungerer på flere nivåer - og at ikke bare individer, men også grupper kan føres fram gjennom naturlig seleksjon. Jeg har skrevet om noe av dette tidligere, og anbefaler igjen denne forelesningen med Okasha.

Det store poenget å ta med seg er uansett dette: antakelsen om at samfunnet bare består av atomistiske nyttemaksimerende aktører gir upresise spådommer. Vellykket samarbeid er i virkeligheten mye mer utbredt enn disse teoriene skulle tilsi.

Så: alt dette leder oss til det vi kaller andregenerasjons collective action-teorier, og det er her sosial kapital kommer inn. Kapitlet til Ostrom og Ahn i Handbook of Social  Capital er en god intro til dette. To premisser er viktige:

1: hver og en av oss har forskjellige preferanser for samarbeid. Noen av oss er villig til å bruke mye krefter på å arbeide for et felles gode, andre ønsker først og fremst å snylte. Mange av oss er et sted mellom disse ytterpunktene. Hovedpoenget er uansett at preferanser varierer.

2: sosiale dilemmaer utspiller seg innenfor en sosial struktur som kan styrke eller svekke sannsynligheten for at folk vil samarbeide. I noen tilfeller kan snyltere bli straffet for ikke å bidra, eller folk kan få vite om andres preferanser, og dermed bli mer (eller mindre) interesserte i å bidra selv.

Når vi snakker om sosial kapital, er det altså mot dette bakteppet. Vi er interessert i å se hvordan tillit og nettverk mellom aktører kan gjøre det lettere å overkomme sosiale dilemmaer.

Så kommer nyansene. Det er for eksempel vanlig å skille mellom bonding og bridging sosial kapital. Denne forskjellen kan forklares som forskjellen mellom partikularisert tillit og generalisert tillit. I en lukket gruppe, der medlemmene samhandler ofte med hverandre, og hvor man har mulighet til å sanksjonere snyltere, kan det være rasjonelt å anta at de andre er til å stole på. Dette er altså en type tillit som er begrenset til gruppens medlemmer (partikularisert/bonding).Her er det også verdt å nevne at sosial kapital muliggjør alle typer samarbeid hvor individuelle incentiver er i konflikt med et kollektivt gode - uansett om utfallene er normativt gode eller ikke. Terrornettverk og kriminelle gjenger, for eksempel, er avhengige av sterk bonding sosial kapital for å nå sine mål (ref Fangens dilemma).

Generalisert tillit opererer etter en helt annen logikk. Her er ikke spørsmålet om du kan stole på dine nærmeste, men om du kan stole på fremmede. I surveyundersøkelser er det vanlig å spørre om du mener "folk flest er til å stole på". Dette gjelder altså tillit til folk du ikke har noen tidligere erfaringer med, ikke kan sanksjonere, og kanskje aldri ville treffe på igjen.

Det er også mye debatt om hva som egentlig skaper sosial kapital. Putnam legger stor vekt på deltakelse i frivillige organisasjoner, og mener at ansikt-til-ansikt-kontakt i sivilsamfunnet sosialiserer folk til å stole på hverandre.

Andre mener at sosial kapital først og fremst er institusjonalisert. Det kan være mange forskjellige institusjoner som fostrer tillit: familien, velfungerende og ukorrupte offentlige byråkratier, velferdsstaten - eller de frivillige organisasjonene (her er argumentet at frivillige organisasjoner kan bygge sosial kapital også blant dem som ikke selv er medlemmer eller deltakere, se f eks denne artikkelen av Dag Wollebæk og Per Selle). Det er også noen som foreslår at økonomisk likhet styrker sosial kapital - les for eksempel denne eller denne.

Et annet viktig spørsmål gjelder forholdet mellom etnisk mangfold og sosial kapital. Her kan vi se for oss to alternativer: enten vil folk bli mer tolerante og tillitsfulle etterhvert som de møter folk som er annerledes fra dem selv (kontakt-hypotesen), eller så vil de bli mer skeptiske (konflikt-hypotesen).

Bevisene er så langt uklare. Putnam har foreslått at etnisk mangfold reduserer frivillig deltakelse (og dermed sosial kapital), men det er uklart hva som skylles etnisk mangfold, og hva som skyldes andre strukturelle forskjeller, slik som fattigdom og segregering. Sjekk ut denne artikkelen av Eric Uslaner, og denne av Oliver og Mendelberg for gode diskusjoner om dette.

Det er dessuten interessant at selv om økt heterogenitet ser ut til å redusere sosial kapital om vi undersøker hvert land (og da særlig USA) for seg, ser man ingen tilsvarende sammenheng mellom land. Sjekk for eksempel denne artikkelen fra 2009.

Om du vil lese mer om sosial kapital, er dette gode steder å begynne:
Elinor Ostroms artikkel A Behavioral Approach to the Rational Choice Theory of Collective Action setter scenen. Robert Putnams bøker Making Democracy Work og Bowling Alone er bortimot obligatoriske. Francis Fukuyamas Trust er heller ikke dum. Sjekk også Clay Shirkys Here Comes Everybody, om hvordan nye medier kan legge til rette for dannelsen av sosial kapital. Jeg synes også den nylig utgitte Handbook of Social Capital var en god introduksjon. For norsk forskning på feltet, følg med på sivilsamfunn.no

Boktrykkerkunst og pris

Hvor mye billigere ble bøker etter Gutenberg? Mye:

In 1483, a printing shop in Florence, run by nuns from the Convent of San Jacopo Di Ripoli, charged three florins for printing 1 025 copies of a new translation of Plato's Dialogues. A scribe would have charged about one florin for copying the work, but he would have produced only a single copy.

Dette er fra side 69 i Nicholas Carrs The Shallows: What the Internet Is Doing to Our Brains.

Sosial kapital forklart i dikts form

Sånne ting er ofte litt cheesy, men denne synes jeg faktisk var fin:

They came first for the Communists,

and I didn't speak up because I wasn't a Communist.

Then they came for the trade unionists,

and I didn't speak up because I wasn't a trade unionist.

Then they came for the Jews,

and I didn't speak up because I wasn't a Jew.

Then they came for me

and by that time no one was left to speak up.

Opphavsmannen skal være Martin Niemöller. Det er en del uenighet om hva han egentlig sa (formuleringen var annerledes da jeg hørte den via RSA-podkasten) men poenget kommer fram likevel. Når vi snakker om at sosial kapital er bra for samfunnet, er det ikke en hvilkensomhelst type sosial kapital vi tenker på.

Bridging sosial kapital handler om tillit og fellesskapsfølelse som ikke er begrenset til medlemmer av ens egen spesifikke gruppe. Bonding sosial kapital, derimot, er tillit og nettverk innad i lukkede grupper. Det vi aller helst ønsker oss er altså høy grad av bridging sosial kapital.

Apropos: jeg har ikke skrevet den lenge annonserte bloggposten om sosial kapital-teori ennå. Men den kommer.

Livsvalg

William Easterly tipset i går om denne kommentarartikkelen i New York Times: David Brooks - The Summoned Self. Den handler om to forskjellige måter å se på livet, og på livsvalgene vi tar. Brooks kontrasterer The Well-Planned Life med The Summoned Life: motsetningen er mellom dem som har satt seg tydelige mål å arbeide mot, og dem som ikke har det. Det ligger litt religiøst prat bak noe av dette, men det lar vi passere akkurat nå.

Brooks skriver om hvordan the Well-Planned Life ser ut:

life comes to appear as a well-designed project, carefully conceived in the beginning, reviewed and adjusted along the way and brought toward a well-rounded fruition.

Og om the Summoned Life skriver han:

Life isn’t a project to be completed; it is an unknowable landscape to be explored.

I løpet av den neste måneden skal jeg fullføre masterstudiene og flytte til Washington for en periode. Derfor er jeg vel litt ekstra mottakelig for tanker om framtiden akkurat nå. Og jeg tror at min egen måte å tenke på ligger nærmere the Summoned Life. Det henger sikkert sammen med at tipset om artikkelen kom fra Easterly, som mener de to perspektivene minner om hans skille mellom planners og searchers.

Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men de avgjørelsene jeg har tatt så langt - om utdanning og jobb - passer dårlig overens med teorier om rasjonelle valg. Ikke at jeg har valgt på måfå, men veien har blitt til underveis og ting har blitt annerledes enn jeg trodde. Jeg har ikke hatt noen overordnet plan, og det har fungert veldig bra.

Jeg synes bare det er lurt å akseptere at det er grenser for hva man kan forstå og planlegge her og nå. Det er bedre å være litt fleksibel. Jeg tror det handler om noe av det samme som hva Amartya Sen betyr i det daglige.  

PS: I et spørreskjema en gang skulle jeg ta stilling til massevis av påstander, blant annet denne: Jeg synes det er vanskelig å ta valg. Min første reaksjon var å hoppe over akkurat den, så jeg kunne tenke meg nøyere om. Jeg valgte til slutt å svare "helt enig".

Game Change

Nettopp ferdig med å lese Game Change: Obama and the Clintons, McCain and Palin, and the Race of a Lifetime av John Heilemann og Mark Halperin, en fantastisk interessant bok om presidentvalget i 2008 og primærvalgene i forkant. Det er nå nøyaktig en måned til jeg reiser til Washington, og å lese denne boka har vært en fin oppladning.

Noe av det mest fascinerende i boka er beskrivelsene av motsetningene mellom Obama og Hillary Clinton. Hvor ulike de to politikerne - og støtteapparatene deres - er, og hvor nærme Clinton var ved å takke nei til utenriksministerposten. Clintons Living History føres definitivt opp på min langsiktige leseliste. Beskrivelsene av det gjennomprofesjonaliserte politiske apparatet, og av kandidatenes dagligliv (om det kan kalles det) er en tankevekker. Det er vel dette med politikk og pølser...

Kapitlene om Palin er fantastisk morsomme (om enn av og til triste). Mitt favorittsitat: "As Putin rears his head and comes into the airspace of the United States of America, where do they go? It's Alaska!"

En viktig ting til slutt: Dan Drezner har påpekt at det er vanskelig å vite hvor mye av historien som er sann. Og det er frustrerende. Forfatterne gjengir en del ganske så spektakulære samtaler og situasjoner - som ofte foregår på tomannshånd. Kanskje har historiefortelling blitt prioritert over kildekritikk. Mye mulig, men forfattere har i det minste skrevet en veldig lesverdig bok.