George Orwell: Why I Write

Det er skjelden jeg leser en bok på en dag, men flyturen til Washington D.C. var mer enn lang nok til at jeg kom meg gjennom George Orwells Why I Write. Selv om det lengste essayet (The Lion and The Unicorn) var litt uinteressant og drøyt - for mye nasjonalisme og remjende antikapitalisme for min smak, men likevel interessant som historisk dokument - var resten av boka en fryd å lese. Korthistorien The Hanging er rett og slett glimrende, og sistekapitlet Politics and the English Language er så poengtert at det kan ta skrivelysten fra hvemsomhelst. Her setter Orwell så høye standarder for politisk skriving, at jeg føler jeg aldri vil skrive en nøyaktig setning igjen noensinne.

Orwells seks skriveregler er kanskje kjent for de fleste [sjekk dem her om du er i tvil], men jeg likte dette avsnittet bedre:

A scrupulous writer, in every sentence that he writes, will ask himself at least for questions, thus: What am I trying to say? What words will express it? What image or idiom will make it clearer? Is the image fresh enough to have an effect? And he will probably ask himself two more: Could I put it more shortly? Have I said anything that is avoidably ugly?

Da er standarden satt.