Aktivisme og teknologi: hvordan være sekstiåtter i tjueti?

Malcolm Gladwell er flink til å skrive. Noen ganger argumenterer han bra, andre ganger ganske dårlig. Og nå har han altså skrevet en artikkel i New Yorker om sosiale medier, og hva de betyr for aktivisme. Dommen: sosiale medier er ikke egnet for aktivisme som virkelig skal utfordre status quo. Gladwell viser til civil rights-aktivister som kjempet mot skolesegregering i USA på sekstitallet, og påpeker at det trengs en helt annen type organisering for å mobilisere folk til denne typen aktivisme enn det som lar seg gjøre med de nye sosiale mediene.

Her er mine første rotete reaksjoner:

Jeg tenker at det ligger en slags "alt var mye bedre under krigen"-holdning i Gladwells argument. For å si det sånn: jeg skulle gjerne kjempet mot skolesegregering - eller for allmenn stemmerett, eller mot den tyske okkupasjonen for den saks skyld - men disse kampene finner ikke sted i min tid. Dette på samme måte som at sekstiåttergenerasjonen ikke kunne valgt å utkjempe andre verdenskrig. Det er fristende å si at The Times They Have Been A-Changin'. Og da føles det urimelig å bli kritisert for å være på Twitter bare fordi jeg ikke kjemper mot skolesegregering i sørstatene.

Gladwell pirker borti dette poenget på slutten av artikkelen, men

Så: argumentet om at ny teknologi alene ikke er i stand til å felle regimer som i Moldova eller Iran er selvfølgelig helt fair. Men hvem hevder egentlig det motsatte? Clay Shirky (særlig i Cognitive Surplus) er etter mitt skjønn ganske klar på at han har kastet teknologideterminismen på båten, og jeg opplever han som ganske nyansert på dette punktet.

Og når det er sagt, så tror jeg man bør skille mellom aktivisme i etablerte demokratier som vårt, og revolusjonær aktivisme i totalitære regimer. Mange faktorer spiller sammen for å felle totalitære regimer, og ny teknologi er i seg selv ikke nok. Men slik jeg ser det, er dette en ganske annen debatt, og jeg tror de nye medienes betydning for aktivisme i etablerte demokratier bør diskuteres for seg. Tanken er vel at de to fenomenene er for forskjellige til å bli sammenliknet direkte.

Teknologien er uansett ikke den eneste faktoren vi bør diskutere, og dette fører oss til en større ungdommen nåtildags-debatt. Er vi mindre engasjert idag enn ungdom var for førti år siden? I så fall: hvorfor?

I 2008, da sekstiåtterne hadde sitt førtiårsjubileum, ble det gjort en undersøkelse av studentengasjementet på SV-fakultetet ved Universitetet i Oslo. I sluttrapporten (tilgjengelig her) beskrives en kjent type blant dagens studenter: Nullåtteren. Begrepet er i utgangspunktet hentet fra den franske sosiologen Thomas Sauvadet, som gjorde en studie av ungdommer som deltok i opptøyene i Paris’ forsteder i 2005. Ivar A. Iversen kalte i Dagsavisen disse ungdommene for nullåttere, og de kjennetegnes ved at de mangler et politisk prosjekt og politiske visjoner.

Det som, ifølge denne rapporten, beskriver nullåtteren er ikke nødvendigvis manglende vilje til engasjement, men følelsen av å mangle en engasjerende sak. Jeg synes det er et interessant poeng.

Kan det være at ungdom i 2010 ikke har de samme sakene å kjempe for som sekstiåtterne hadde? Jeg lurer på det. Å sammenlikne sekstitallets civil rights-aktivister med dagens ungdom på Facebook blir derfor ganske urimelig.

I en Twitterdiskusjon tidligere idag ble jeg bedt om å gi eksempler på sosiale medier brukt til "tung, effektiv aktivisme i Vesten". Jeg vil heller parere med å si at det ikke nødvendigvis er den tunge, effektive aktivismen vi ser etter.  For all del: jeg synes det er utrolig beskrivende at anti-lisens-folket mobiliserer så sterkt på Facebook og så svakt in real life, men så er da også NRK-lisensen mindre viktig for folk enn skolesegregering. Det skulle bare mangle.

Igjen er det fristende å ta Shirky i forsvar: han skriver nettopp at de nye mediene har senket terskelen for hva som kan kalles samfunnsengasjement. Det finnes naturligvis en skala i samfunnsengasjement - og å lage en lolcat scorer selvfølgelig lavere på denne skalaen enn f eks pengeinnsamling for Obama. Poenget til Shirky er likevel at passivitet (som i gammeldags TV-titting) ikke engang er på denne skalaen. Lavterskeldeltakelsen som de nye mediene åpner for gir oss all slags ubetydelig skvalder, men er fortsatt ørlite mer civic enn å sitte i sofaen og se TV.

Apropos samfunnsengasjement idag, her er en bokanbefaling til slutt: Guro Ødegårds doktoravhandling om politisk engasjement blant unge i Norge er verdt å lese. Les intervju med henne her.