IP 2.0

Charli Carpenter og Dan Drezner har en artikkel i siste utgave av International Studies Perspectives med tittelen International Relations 2.0: The Implications of New Media for an Old Profession (såvidt jeg vet finnes den bare bak betalmurer). Artikkelen handler om hva web 2.0 betyr for internasjonal politikk, og for IP som fagfelt. Det er forsåvidt interessant nok i seg selv, men jeg tror også den har overføringsverdi til andre felt.

Her er noen av de viktigste poengene fra artikkelen, slik jeg ser det:

- Ny kommunikasjonsteknologi forandrer rommet som internasjonal politikk utspilles i. Carpenter og Drezner nevner flere eksempler, deriblant Twitters betydning i forbindelse med valget i Iran i fjor. Det viktige her er ikke nødvendigvis hvilke aktører (menneskerettighetsforkjempere eller despoter) som er best til å benytte mulighetene de nye mediene åpner - poenget er at de nye mediene har forandret måten disse interagerer med om omverden. Carpenter og Drezner skriver:

These examples suggest the importance of new media to many of the conventional functions associated with the national security state, as well as domestic and transnational state-society relations. Foreign policy is increasingly mediated by information technology in ways that require serious attention from IR scholars.

Jeg tenker at man kan bytte ut foreign policy og IR med nesten hvilket som helst annet samfunnsvitenskapelig fagfelt, og at denne setningen fortsatt vil gi mening.

- Forskere som blogger uttaler seg nødvendigvis oftere offentlig. Ved å blogge om dagsaktuelle temaer/debatter viser forskerne gradvis mer av sine egne standpunkter, og det blir vanskeligere å skjule politiske og faglige overbevisninger. Denne åpenheten kan vi gjerne ønske velkommen, men den vil trolig også være en brems for nye bloggere til å kaste seg utpå.

- Forskere formidler allerede artikler og working papers via nettet, slik at forskningen deres skal være tilgjengelig for andre. Men dette forutsetter at leserne aktivt leter opp forskernes artikler - en veldig ineffektiv måte å spre informasjon. Carpenter og Drezner trekker på McCubbins og Schwartz artikkel fra 1984 (Congressional Oversight Overlooked), og ideen om police patrols vs. fire alarms for å vise at nye medier er mer effektive. Det store poenget her er at forskningsformidling via gammeldagse nettsider bare er relevant for lesere som vet hva de er på utkikk etter, og som er villige til å bære kostnaden ved å lete (police patrols), mens formidling via sosiale medier også kan varsle dem som ikke konstant patruljerer etter denne informasjonen  (fire alarms). Dette poenget synes jeg var veldig godt, og kanskje det som er mest overførbart til andre felt.