Historien nedenfra og opp

Jeg har bare fått lest de to første kapitlene så langt, men Howard Zinns A People's History of the United States: 1492 - Present er såpass tankevekkende - og såpass annerledes fra de siste bøkene jeg har lest - at jeg må lufte noen tanker:

Først: dette er Henry Kissingers rake - og selverklærte - motsetning. Mens Kissinger ser historien ovenfra og ned, gjør Zinn alt han kan for å se verden nedenfra. Slik formulerer Zinn det selv (side 9-10):

"History is the memory of states," wrote Henry Kissinger in his first book, A World Restored in which he proceeded to tell the history of nineteenth-century Europe from the viewpoint of the leaders of Austria and England, ignoring the millions who suffered from those statesmen's policies. From his standpoint, the "peace" that Europe had before the French Revolution was "restored" by the diplomacy of a few national leaders. But for factory workers in England, farmers in France, colored people in Asia and Africa, women and children everywhere except in the upper classes, it was a world of conquest, violence, hunger, exploitation-a world not restored but disintegrated.

My viewpoint, in telling the history of the United States, is different: that we must not accept the memory of states as our own. Nations are not communities and never have been, The history of any country, presented as the history of a family, conceals fierce conflicts of interest (sometimes exploding, most often repressed) between conquerors and conquered, masters and slaves, capitalists and workers, dominators and dominated in race and sex. And in such a world of conflict, a world of victims and executioners, it is the job of thinking people, as Albert Camus suggested, not to be on the side of the executioners. 

Zinn er for øvrig mye rødere enn jeg først trodde.

Én ting til: da jeg tok metodefaget i historie på Blindern måtte vi lese et makkverk av en bok:  Lifelines From Our Past. A New World History Revised Edition, av Lefton Stavrianos. Hovedargumentet i denne boka kan oppsummeres omtrent slik: menneskeheten har aldri vært så lykkelig som da vi levde som stammesamfunn av samlere og jegere, og etter jordbruksrevolusjonen har det bare gått nedover. Kapitalismen er noe svineri.

Howard Zinn er ikke langt fra å si det samme (side 16-17):

Behind the English invasion of North America, behind their massacre of Indians, their deception, their brutality, was that special powerful drive born in civilizations based on private property. It was a morally ambiguous drive; the need for space, for land, was a real human need. But in conditions of scarcity, in a barbarous epoch of history ruled by competition, this human need was transformed into the murder of whole peoples. (...) 

Was all this bloodshed and deceit-from Columbus to Cortes, Pizarro, the Puritans-a necessity for the human race to progress from savagery to civilization? (...) 

That quick disposal might be acceptable ("Unfortunate, yes, but it had to be done") to the middle and upper classes of the conquering and "advanced" countries. But is it acceptable to the poor of Asia, Africa, Latin America, or to the prisoners in Soviet labor camps, or the blacks in urban ghettos, or the Indians on reservations-to the victims of that progress which benefits a privileged minority in the world? Was it acceptable (or just inescapable?) to the miners and railroaders of America, the factory hands, the men and women who died by the hundreds of thousands from accidents or sickness, where they worked or where they lived-casualties of progress? And even the privileged minority-must it not reconsider, with that practicality which even privilege cannot abolish, the value of its privileges, when they become threatened by the anger of the sacrificed, whether in organized rebellion, unorganized riot, or simply those brutal individual acts of desperation labeled crimes by law and the state?

Adam Smith har selvfølgelig et ganske annerledes syn på kapitalismen, og på hvordan rike menneskers egeninteresse påvirker resten av samfunnet. Les det lange sitatet i bloggposten om Moral Sentiments, og sammenlikn det med Zinn. For min egen del: jeg ser Zinns poeng - og det er verdt å dvele ved disse maktovergrepene - men i utgangspunktet er jeg nok mer på linje med Smith.

Du kan forresten laste ned hele (ja, hele!) Howard Zinns bok som pdf her.

Moral Sentiments

Det er vanskelig å oppsummere Adam Smiths Theory of Moral Sentiments i en bloggpost, men her er noen tanker og sitater.

Den aller første setningen er flott:

How selfish soever man may be supposed, there are evidently some principles in his nature, which interest him in the fortune of others, and render their happiness necessary to him, though he derives nothing from it except the pleasure of seeing it.

For Smith begynner alt dette med sympati: vi kan ikke fullt ut oppleve noen annens virkelighet (fordi hver av oss bare opplever verden gjennom vår egen bevissthet), men vi kan forestille oss hvordan vi ville følt i samme situasjon. Dette betyr også at ingen andre kan se verden fra nøyaktig samme perspektiv som oss selv, og vi må forstå at våre egne gleder og sorger oppleves sterkere for oss selv enn for andre. Det ligger en god porsjon ydmykhet i dette, og Smith oppfordrer oss til å vurdere våre egne følelser og argumenter gjennom øynene til the impartial spectator.

Videre: denne lille setningen (på side 264 i siste Penguin-utgaven) fikk meg til å tenke på The Pleasures and Sorrows of Work, og på hvor mye mer vi får ut av arbeidslivet enn bare lønn:

Colleagues in office, partners in trade, call each other brothers; and frequently feel towards one another as if they really were so.

Det synes jeg er veldig flott å tenke på.

Her er et altfor langt sitat (fra side 213-215) hvor Smith forklarer hvorfor vi bør følge vår egeninteresse, og hvordan den usynlige hånden fungerer:

Our imagination, which in pain and sorrow seems to be confined and cooped up within our own persons, in times of ease and prosperity expands itself to every thing around us. We are then charmed with the beauty of that accommodation which reigns in the palaces and oeconomy of the great; and admire how every thing is adapted to promote their ease, to prevent their wants, to gratify their wishes, and to amuse and entertain their most frivolous desires. [...] The pleasures of wealth and greatness, when considered in this complex view, strike the imagination as something grand and beautiful and noble, of which the attainment is well worth all the toil and anxiety which we are so apt to bestow upon it.

And it is well that nature imposes upon us in this manner. It is this deception which rouses and keeps in continual motion the industry of mankind. It is this which first prompted them to cultivate the ground, to build houses, to found cities and commonwealths, and to invent and improve all the sciences and arts, which ennoble and embellish human life; which have entirely changed the whole face of the globe, have turned the rude forests of nature into agreeable and fertile plains, and made the trackless and barren ocean a new fund of subsistence, and the great high road of communication to the different nations of the earth. The earth by these labours of mankind has been obliged to redouble her natural fertility, and to maintain a greater multitude of inhabitants. It is to no purpose, that the proud and unfeeling landlord views his extensive fields, and without a thought for the wants of his brethren, in imagination consumes himself the whole harvest that grows upon them. The homely and vulgar proverb, that the eye is larger than the belly, never was more fully verified than with regard to him. The capacity of his stomach bears no proportion to the immensity of his desires, and will receive no more than that of the meanest peasant. The rest he is obliged to distribute among those, who prepare, in the nicest manner, that little which he himself makes use of, among those who fit up the palace in which this little is to be consumed, among those who provide and keep in order all the different baubles and trinkets, which are employed in the oeconomy of greatness; all of whom thus derive from his luxury and caprice, that share of the necessaries of life, which they would in vain have expected from his humanity or his justice. The produce of the soil maintains at all times nearly that number of inhabitants which it is capable of maintaining. The rich only select from the heap what is most precious and agreeable. They consume little more than the poor, and in spite of their natural selfishness and rapacity, though they mean only their own conveniency, though the sole end which they propose from the labours of all the thousands whom they employ, be the gratification of their own vain and insatiable desires, they divide with the poor the produce of all their improvements. They are led by an invisible hand to make nearly the same distribution of the necessaries of life, which would have been made, had the earth been divided into equal portions among all its inhabitants, and thus without intending it, without knowing it, advance the interest of the society, and afford means to the multiplication of the species. When Providence divided the earth among a few lordly masters, it neither forgot nor abandoned those who seemed to have been left out in the partition. These last too enjoy their share of all that it produces. In what constitutes the real happiness of human life, they are in no respect inferior to those who would seem so much above them. In ease of body and peace of mind, all the different ranks of life are nearly upon a level, and the beggar, who suns himself by the side of the highway, possesses that security which kings are fighting for.

Altså: enkeltmenneskers ambisjoner og egeninteresse kan løfte levestandarden til hele samfunn, selv om hensikten bare var å berike en selv. Dette argumentet er kanskje ikke like sterkt støttet hele veien (og bør uansett kontres med argumentet om overklassens conspicuous consumption), men det er en god måte å forstå ideen om den usynlige hånden.

Men likevel: det store poenget å ta med seg fra denne boka er at Adam Smith eksplisitt avfeier at egeninteresse er det eneste vi motiveres av (373-374):

That whole account of human nature, however, which deduces all sentiments and affections from self-love, which has made so much noise in the world, but which, so far as I know, has never yet been fully and distinctly explained, seems to me to have arisen from some confused misapprehension of the system of sympathy.

For mer om denne boka: sjekk EconTalk Book Club.

Maktsyk: født sånn eller blitt sånn?

Dette er en slags fortsettelse av bloggposten om Henry Kissingers Diplomacy. Denne boka oser av elitisme, og Kissinger er ubeskjeden nok til å la en analyse av den moderne historiens største statsmenn gli sømløst over i sin egen dagbok. Han virker rett og slett ganske stolt av å være statsmann. Kanskje til og med maktsyk.

Et spørsmål å stille seg: blir man maktsyk av å være mektig? Eller havner man i maktposisjoner fordi man er maktsyk?

Grunnen til at jeg tenker på dette er at (1) idag har jeg lest denne artikkelen i Politico om de nyankomne kongressrepresentantene, og (2) i går så jeg dokumentaren Client 9: The Rise and Fall of Eliot Spitzer.

Politico skriver om de ferske kongressmedlemmenes nye hverdag i Washington:

“Now, all of a sudden, people want to take you to dinner, want just five minutes of your time, want to give you things,” said journalist Linda Killian, author of the landmark book “The Freshmen : What Happened to the Republican Revolution,” which chronicled the ’94 class. “It’s a very heady thing.”

“It’s just going to keep hitting you,” Hilleary said. “And no matter how strong you are, it’ll wear you down.”

Det at politikere blir syke av makt blir beskrevet som noe nær en naturlov. De kan bare ikke noe for det. Kanskje har de karakter og viljestyrke når de er ferske i spillet, men det er bare et spørsmål om tid før alle blir Washington insiders.

Så Spitzer: hans historie er forsåvidt bare én i den lange rekken av utroskapssaker blant karrierepolitikere, men den er fascinerende likevel. På et tidspunkt i dokumentaren snakker Spitzer om Ikaros for å forklare sitt eget fall; historien hans er - ifølge ham selv - den klassiske fortellingen om en mann med for stor tro på seg selv, som faller fordi han vil oppnå for mye. Han er en ambisiøs person, og det ligger i hans natur.

Apropos: for en stund tilbake, da jeg postet et utdrag fra dagboken til stortingsrepresentant Arne Kielland (uten sammenlikning forøvrig), tipset Tom meg om denne artikkelen i The Economist. Eksperimenter har indikert at:

people with power that they think is justified break rules not only because they can get away with it, but also because they feel at some intuitive level that they are entitled to take what they want.  

Altså: power corrupts.

I samme gate: APM hadde en interessant radiodokumentar for noen år siden (Imperial Washington) om maktkulturen i Washington.

Empathy For The Devil

Jeg kom nettopp tilbake fra kino. Har sett Inside Job, en veldig engasjerende og grundig dokumentar om finanskrisen. Se den.

Hvis jeg har én ting å utsette på denne filmen er det dette: den gjør ingen forsøk på å se verden med øynene til dem som tok feil. Nå leser jeg Adam Smiths Theory of Moral Sentiments om dagen, så ideen om the impartial spectator er mye i tankene mine. Og det slår meg at denne filmen gjør absolutt ingen innsats for å være upartisk. Det er ikke helt på Michael Moore-nivå, men regissøren har definitivt en agenda; å fordele skyld.

Jeg vet ikke om det gir mening å skille mellom sympati og empati. Men én måte å skille mellom de to ville være å si at sympati handler om medfølelse og forståelse for en annens ulykkelige situasjon, men empati handler om å se situasjonen slik denne personen selv opplever den. Og når det gjelder finanskrisen, synes jeg de virkelig viktige spørsmålene handler om empati: hvordan kunne disse menneskene virkelig tro at dereguleringene ville fjerne risiko?

Jeg kan tenke meg et par ting som gjør det vanskelig å føle empati med dem som er ansvarlige for finanskrisen. For det første har de færreste av dem blitt hardt rammet av krisen (man kan leve godt på en fallskjerm av denne størrelsen). For det andre har de en lite ydmyk livsførsel. Og for det tredje ser de ikke ut til å angre, eller mene at de tok feil.

Det er verken vanskelig eller galt å kritisere menneskene som utgjør samrøret av finansnæring og myndigheter for å ha forårsaket finanskrisen. Men det overser et av de viktigste spørsmålene: hvordan kunne de i all oppriktighet tro at deregulering av finansnæringen ville gi fortjeneste uten risiko?

Det synes jeg er fryktelig vanskelig å forstå.

Sang.

Blogglesing i Kon Tiki-modus

Jeg bruker Google Reader, og abonnerer etterhvert på ganske mange blogger. Fram til nå har jeg jevnlig scrollet gjennom hele leselisten, for å holde antallet uleste bloggposter på null. Jeg vet ikke om folk leser på denne måten, men jeg har hvertfall gjort det slik.

Men nå er begeret fullt - det nytter ikke lenger. Hvis jeg faller bakpå én eneste dag flommer det over av uleste innlegg. Så nå må jeg skifte lesevaner, og jeg gir opp forsøket på å lese alt.

Det minner meg om Thor Heyerdahls forklaring på hvorfor Kon Tiki måtte være en flåte, og ikke en båt. En båt kan oversvømmes av store bølger, ta inn vann og synke - det kan ikke en flåte. Altså: en båt kan synke fordi den forsøker å holde kontroll på alt vannet, mens en flåte flyter fordi den bare lar vannet passere.

Jeg synes i grunn det er en god metafor på hvordan vi bør forholde oss til informasjon idag.

(Dave Winer nevnte forresten noe på Rebooting The News om dette for noen uker siden: RSS-lesere burde virkelig ikke stresse oss på hvor mye vi ikke har lest.)

Jeg kan ta feil, men...

Her er to ting som er viktige når vi diskuterer med hverandre:

1: Å innse og innrømme når man tar feil. Det er skrevet en bok om dette, og jeg tipper den bør leses.

2: Å vurdere våre egne argumenter utenfra.

Det første poenget handler om hva man kan gjøre etter at man har bestemt seg (nemlig å ombestemme seg). Det andre poenget handler om hva man bør gjøre før man bestemmer seg (nemlig å tenke seg grundig om).

Hvis du vil høre en tankevekkende podkast om hva det andre poenget egentlig innebærer, bør du få med deg denne episoden av Radio Open Source. Det er et intervju med James Kloppenberg, som har skrevet boka Reading Obama: Dreams, Hope, and the American Political Tradition, om Obamas pragmatisme og hvor den kommer fra. Introduksjonskapitlet ligger forresten gratis på hjemmesidene til forlaget (pdf).

Hvis du vil ha et eksempel på en som ikke er i stand til å vurdere sine meningsmotstanderes argumenter utenfra, kan du gå noen uker tilbake i arkivet til Radio Open Source og høre Noam Chomsky.

Det ligger en god porsjon Adam Smith i dette, særlig ideen om the impartial spectator. Hovedpoenget er at vi må vurdere våre egne argumenter ikke slik våre meningsmotstandere ville vurdert dem, men slik som the impartial spectator ville vurdert dem. Hvis alle gjør dèt, har vi kommet et godt stykke på vei.

Political world

Det er høst, og jeg hører mer på Dylan igjen. Et av favorittalbumene mine er Oh Mercy.

Her er et vers fra Political World som ikke kom med på albumversjonen, men som er å finne på bootleggen The Deeds of Mercy:

We live in a political world

Senseless men set the pace

You can force yourself in

with a smile and a grin, 

but you're better to stay out of the race.

Sjekk gjerne musikkvideoen via Google videos. Ingen premie for å gjette tiåret.

Hvorfor jeg ikke vet hva jeg mener om Big Society

Jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg synes om hele Big Society-prosjektet, og ideen om å redusere statlige utgifter ved å bero mer på frivillig sektor (grunnen til at jeg tenker på det her er forresten denne artikkelen: Lauren Collins - All Together Now! og to (av flere) interessante debatter fra RSA: her og her).

Her er noen få tanker:

Jeg er positiv til Big Society fordi jeg mener frivillig arbeid har en verdi i seg selv - og jeg tenker at ethvert samfunn blir bedre av å ha en sterkt sivilsamfunn.  Håkon Lorentzen har forresten skrevet en god, liten bok om hva frivillig arbeid betyr for dem som utfører det.

Men jeg er likevel ikke helt overbevist.

For det første: kritikken som venstresiden retter mot Big Society handler om klasseforskjeller; hvis statlige velferdsoppgaver skyves over på frivillige organisasjoner, vil det forsterke sosiale forskjeller. Dette fordi frivillig deltakelse ikke er jevnt fordelt i befolkningen: folk med høyere lønn og utdanning er mer aktive i frivillig sektor enn andre (dette er selvfølgelig også tilfelle i Norge). På denne måten vil Big Society først og fremst komme de mest ressurssterke til gode. Denne kritikken synes jeg er veldig legitim, blant annet fordi den minner meg om Amartya Sen og hans capabilities approach til utvikling. Vi må være mer opptatt av hvordan offentlig politikk påvirker folks faktiske frihet til å leve det livet de har grunn til å verdsette, enn av de abstrakte prinsippene som ligger til grunn for politikken. Det er viktigere at folk faktisk får gode velferdstjenester, enn at vi overser sårbare grupper fordi vi mener prinsippet om frivillig arbeid er så innmari viktig. 

For de andre: man kan kritisere Big Society på samme måte som man kan kritisere nudging (eller dulting, som det skal hete på norsk). Det er helt greit at vi ønsker oss et levende sivilsamfunn (eller i Thaler og Sunsteins tilfelle: færre røykere, en befolkning med sunnere kosthold, osv), men det er ugreit å forsøke å tvinge det fram. Det vil si: frivillighet er ikke frivillighet hvis vi framtvinger det med offentlig politikk. Hele poenget er selvfølgelig at  arbeidet gjøres frivillig.